Har jeg gikk opp?

[AnonymBruker]

Jeg har stått i en vanskelig situasjon over tid, men syk partner og sykdom i nærmeste familie. Samtidig har jeg tatt et studie, som jeg er halvveis på nå. Jeg har snart eksamen, men jeg får ikke gjort noen ting. Er stuck på sofaen eller i senga, og vil ingenting. Jeg vil ikke gjøre det som trengs for å fullføre studiet, eller gjøre noe annet enn å studere for den saks skyld. Livet er overhode ikke lystbetont. Hva gjør jeg med dette? Har allerede tilbud om samtaleterapi, men det er sporadisk, og jeg vet ikke om jeg får så mye ut av det. 

Anonymkode: a201c...03e

[exictence]

Du er straks ferdig med studiene. Fullfør. Det blir du glad for når det er over.

Jeg heier på deg. Du klarer det

[Ma.Ya]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har stått i en vanskelig situasjon over tid, men syk partner og sykdom i nærmeste familie. Samtidig har jeg tatt et studie, som jeg er halvveis på nå. Jeg har snart eksamen, men jeg får ikke gjort noen ting. Er stuck på sofaen eller i senga, og vil ingenting. Jeg vil ikke gjøre det som trengs for å fullføre studiet, eller gjøre noe annet enn å studere for den saks skyld. Livet er overhode ikke lystbetont. Hva gjør jeg med dette? Har allerede tilbud om samtaleterapi, men det er sporadisk, og jeg vet ikke om jeg får så mye ut av det. 

Anonymkode: a201c...03e

Ta imot tilbudet om samtaleterapi. Snakk med en venn. Fullfør studiene! Drit i karakter på eksamen, bare du står for denne gang. 

Snakk med fastlegen din, finn deg en aktivitet du liker og som du orker å gjøre. Sett deg små mål. En dag av gangen. Begynn i det små, f.eks. Dag 1 - stå opp og ta en dusj. Dag 2. Lese ett kapittel pensum. Eller 2 sider. Hva enn som føles overkommelig. Dag 3. Gå en tur i butikken. Eller bar en liten tur ut. Osv..

Lag en liste over ting du er takknemlig for. Eller skriv ned én ting hver dag.

Se en trist film og gråt

Trene! 

Er ikke ment som at du skal gjøre alt dette, men bare noen forslag til noe som kan hjelpe deg litt opp. 

Jeg har vært der selv. Mange ganger. Det kommer til å bli bedre selv om det ikke føles sånn akkurat nå.

Og til slutt: om du er ordentlig deprimert og ikke får til studiene akkurat nå, så er det også helt greit. De kan fint utsettes litt. Livet tar oss noen ganger, din mentale helse er viktigst og du trenger å ta vare på deg selv. Ikke føl på skam om du ikke får til så mye i en så tung periode i livet ❤️

[AnonymBruker]

Jeg var der du er nå en gang. Jeg var millimeter fra å gi opp.

Jeg tok et "oppgjør" med meg selv, fant ut om jeg ønsket å ha papirene fra studiet, og fant ut at svaret var ja. Derfor fant jeg ut at jeg skulle lese hver eneste dag, jeg skulle skrive notater hver dag. Og at jeg skulle gjøre det uansett formen, uansett om jeg fikk med meg noe eller ikke. Jeg innså vel at det å droppe studiene og gi opp ville gjøre at jeg følte meg enda mer elendig etterpå, så selv om jeg ikke trodde jeg kunne greie det valgte jeg å bite tennene sammen og i hvert fall gjøre mitt beste. Da kunne jeg etterpå, om det gikk galt, i det minste trøste meg selv med at jeg virkelig la inn alt jeg hadde, gjorde mitt aller beste i situasjonen jeg var i.

Så delte jeg opp resten av pensum, det jeg enda ikke hadde lest, og det jeg visste var ekstra viktig å repetere. Delte det opp i punkter, slik at jeg hadde oversikt, og kunne krysse av etterhvert som jeg leste noe. Så vekslet jeg mellom å lese nytt og repetisjoner av det jeg visste var ekstra viktig å kunne til eksamen. Jeg gjorde også en vurdering om å kutte helt bort noe det var minimal sjanse for at jeg skulle få på eksamen (visste jeg ikke kunne greie absolutt alt), og tenkte at jeg heller fikk bla litt gjennom det om jeg rakk det, men utelot det fra listen.

Det var beinhardt, tøff selvdisiplin, hvor jeg fulgte egen timeplan til punkt og prikke. Noen dager satt jeg og gråt over bøkene og notatene, men jeg fortsatte å lese likevel. Og det jeg merket, det var at hvis jeg ble sittende og lese, så fikk jeg med meg noe likevel, så kunne jeg plutselig se en liten sammenheng med noe jeg ikke hadde sett før, eller jeg kunne huske eller forstå noe jeg trodde jeg ikke husket eller ikke forstod. Og når disse minidryppene med positive opplevelser kom, så økte også lysten på å fullføre. Jeg satte et antall timer jeg skulle lese og skrive notater hver dag, og i de timene skulle jeg ikke gjøre noe annet. La inn pauser, forberedte mat og drikke før jeg begynte, holdt meg knallhardt til pausetiden. Unngikk alt av sosiale medier osv., fjernet alle forstyrrelseskilder.

Jeg gråt og leste, gråt mens jeg skrev notater, tenkte jeg like gjerne kunne gi opp, for jeg trodde ikke jeg fikk med meg noe, gråt enda mer, men fortsatte å skrive notater og lese. Mange ganger leste jeg samme linje, avsnitt eller side mange ganger før jeg fikk halvveis med meg. Og for hver ting jeg fullførte huket jeg av på en liste, noe som ble et synlig bevis på at selv om ting fremdeles føltes håpløst, så gjorde jeg noe.

Jeg lærte mye om meg selv av dette, jeg lærte at jeg har større kapasitet enn jeg trodde da alt var bekmørkt og jeg egentlig hadde gitt opp og trodde jeg hadde gitt alt jeg hadde. Hver gang det var som mørkest holdt jeg fast i at det beste var om jeg kunne bestå. Karakterer tenkte jeg ikke på. Jeg minnet også meg selv på at hvis jeg jobbet og likevel strøk, så ville det bli lettere å ta opp igjen eksamen ved første sjanse. Det gikk bra for meg, jeg bestod eksamenene.

Så gå i deg selv, lag deg en plan om dette studiet er noe du virkelig ønsker å ha for fremtiden, og hold deg til planen. Stå tidlig opp hver dag, spis, forbered mat til lunsj, les etter planen, unngå alt av sosiale medier og internett. Gjør ditt beste. Det å skrive notater var forresten viktig for meg, for det føltes som om jeg produserte noe. De vekslet mellom korte stikkord om hvert kapittel, til notater eller tegninger over ting som var viktigere å huske i detalj.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 67882...1f9

[AnonymBruker]

Konsentrer deg om å fullføre studiene og ta små pauser innemellom i lesingen. Det er verdt det i lengden 🙂 Det er viktig med utdannelse slik at du senere kommer i jobb.

Anonymkode: 700fb...c63

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle fullføre bacheloren i koronatiden. Det var så ensom og tung tid, og jeg hadde ingen tro på meg selv. Men det gikk. Nå må du sette alle kluter til, du er snart i mål og du skal klare det!

Anonymkode: 0b001...b8a