Hva faen har skjedd med barnekorps? Oppbevaringsplass?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Som jeg skrev innledningsvis var det noen av foreldrenes, og styrets, holdninger som førte til at dirigenten og instruktørene sluttet.  Foreldrene ga blaffen i hva som skjedde på øvelsene, nektet barna å øve hjemme, og ble sinna når barna ikke fikk utfolde seg fritt (les:forstyrre øvelsene)

 

Jeg har vært med på flere slike tilfeller i løpet av alle de årene jeg har drevet med korps , men aldri opplevd at noen har blitt sparket ut av slik en grunn.

Det synes jeg faktisk er sjokkerende!  Hvilken skade gjorde den gutten hvis han:

1: lot som om han spilte? Eller

2: ikke turte spille da han ble singlet ut?

Jeg husker spesielt ett lignende tilfelle der en gutt ikke fikk til spillingen.   Han byttet til trommer, og noen år etter det ble han innrullert i 3.gardekompani, signaltroppen.

Tenk hvis han hadde blitt kastet ut bare fordi han ikke mestret det instrumentet han opprinnelig hadde blitt tildelt, og ikke fått være en del av fellesskapet han ønsket å være en del av... hvor mye kunne ikke denne gutten mistet da?

Dette er barn, og selvsagt skal det stilles krav om oppførsel og innsats, men noen sure toner må tolereres hvis alternativet er å kaste ut de som ikke lever opp til prestasjonskravet.

Krav om prestasjoner må ikke gå på bekostning av barns behov for trygghet og tilhørighet. 

Anonymkode: beac0...698

Ja, forferdelig historie dette egentlig. Denne dirigenten var viden kjent for å være overambisiøs på barnas bekostning. Aldri fornøyd, helt nazi. Sa sjelden noe positivt, uansett hvor bra vi spilte. Vi var livredde. Ingen foreldre turte si han i mot heller. Han mente han hadde flere som sto på venteliste for å få komme inn i korpset vårt hvis dette var for krevende. Kan jo hende.

Aner ikke hvorfor jeg synes dette var helt topp. Eller jo forresten. Det var ikke så hyggelig hjemme hos foreldrene mine. Og samtidig hadde jeg tydeligvis litt talent, for jeg ble ganske så bra. Ble alltid plassert i ytterste fløy når vi spilte i gatene. Hemmelig tillitserklæring? Der blir du vel tydeligst hørt når publikum står langs fortauet. Eneste bivirkning var at en jævel kastet en soft-is i tenoren mens jeg spilte en 17mai. Bare fløtesaus som kom ut av spytteventilen.

For meg ble dette korpset faktisk starten på en lang og aktiv tid med musikk på mange fronter. Jeg lærte kanskje mitt eget høye krav til perfeksjon nettopp der. Men perfeksjon er ikke alltid udelt positivt..

Så hvor var altså pedagogikken den gangen. Stakkars de som ikke fikk det til, og vi var jo faktisk barn. Vel, som sagt gamle dager dette.

Men jeg tenker nok at samtlige korps i byen, også den gang, hadde en totalt annen atmosfære. 

 

Anonymkode: 5cfe0...f1a

[AnonymBruker]

Daria skrev (23 minutter siden):

Jeg har alltid syntes skolekorps er relativt grusomt å høre på - men jeg har heller aldri forventet eller antatt at det har vært det viktigste formålet med dem. Kom bli med i vårt korps hvis du liker musikk -  eller enda bedre hvis du ikke, som Di Derre så treffende synger. De som virkelig tok musikken på alvor, også da jeg var barn på 80-tallet, hadde annen undervisning i tillegg og spilte ikke bare i skolekorpset - det var sosialt samvær hvor man forhåpentligvis lærte å spille litt i tillegg. Det er og skal være et lavterskeltilbud, akkurat som at alle kunne være med i skolekoret, det var ikke noe krav om at man måtte kunne synge rent (selv om det var en fordel...).

Gode poenger du har her. Er nok slik det tenkes. Vil du utvikles musikalsk for du finne et annet sted og betale for det.

Anonymkode: 5cfe0...f1a

[AnonymBruker]

Jeg har spilt i ett rent jentekorps og disiplinen var virkelig til å ta og føle på. Men, vi var veldig flinke og fikk mye skryt over alt hvor vi var. Vi var over 50 jenter i A-korpset, i tillegg hadde vi aspirantkorps og rekrutter altså totalt tre korps men jenter fra 9 til 18 år. Så sluttet dirigenten og etter det ble det en del år uten disiplin, uten stolthet og jentene sluttet en etter en. Nå i dag har de endelig fått en dirigent som har brakt stoltheten tilbake. En dyktig dirigent har alt å si. Har man det kommer de flinke instruktørene fra voksenkorpset og underviser, foreldrene stiller opp og alt fungerer.

Anonymkode: 6b76f...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg har spilt i ett rent jentekorps og disiplinen var virkelig til å ta og føle på. Men, vi var veldig flinke og fikk mye skryt over alt hvor vi var. Vi var over 50 jenter i A-korpset, i tillegg hadde vi aspirantkorps og rekrutter altså totalt tre korps men jenter fra 9 til 18 år. Så sluttet dirigenten og etter det ble det en del år uten disiplin, uten stolthet og jentene sluttet en etter en. Nå i dag har de endelig fått en dirigent som har brakt stoltheten tilbake. En dyktig dirigent har alt å si. Har man det kommer de flinke instruktørene fra voksenkorpset og underviser, foreldrene stiller opp og alt fungerer.

Anonymkode: 6b76f...fb0

Interessant. Hva skjedde med de jentene som ikke fikk til spillingen, men likevel ville være der? Noe eksempel?

Anonymkode: 5cfe0...f1a

[Maskinfører]

Fra 14:13 disse er flinke til og marsjere og spille   han med kjeppen i front  er også flink  

 

[AnonymBruker]

Jeg jobber også i korps, og det er utrolig stor variasjon i nivå. Det korpset jeg liker best å jobbe med er blandt landets beste. Samtidig har jeg sluttet å jobbe steder der det er helt håpløst. Ofte er det områder med sosioøkonomiske utfordringer det går dårligst i. 
 

Kan dessverre også bekrefte at det er svært få barn som blir hjulpet til å øve hjemme for tiden. Skal man lære å spille et instrument kreves det kontinuerlig øving hjemme, men det skal de stakkars barna selvsagt slippe nå til dags… Musikk er et fag, jeg har lengre utdannelse enn en lege. Men noen misforstår og tror korpsøvelsene er en slags drop-in hvor barna skal leke og ha det gøy. 
 

I det beste korpset jeg jobber er det generell god disiplin, resurssterke foreldre som følger opp, og god styredrift. Men et enormt uforløst potensiale i form av at barna selv der ikke øver noe særlig hjemme. 

Anonymkode: 662cf...13e

[AnonymBruker]

Det kan være mange grunner til at et korps låter surt.

For det første,  så krever alle blåse instrumenter mye øving for å øve opp musklene i ansikt og rundt munnen for å lage rene toner. Hvis de øver lite utenom og ikke gjør ansikt øvelser og spiller kun en til to ganger i uken, normalt sett da 2 timer i uka, så blir det for lite iht å bygge disse musklene opp. Samt man mister øvelse også iht noter , takt og tone.  

Hvis mange slutter i en viss alder, feks 12-13 år. Så vil man kanskje få mange aspiranter på en gang, og få som mestrer første tone, som kan det de driver med. De nye har da få å følge takten med.  Samspill krever mye øving alene og sammen . Hvis mange nye på en gang setter tonene, da blir det naturlig nok ganske surt. Når jeg begynte  for 30 år siden. Var man aspiranter i to år, med mindre du ble god nok før det.

Å få til dette samspillet, og lære noter osv kan selvfølgelig være enklere med en god dirigent.  Mange steder har man ikke tilgang til de beste. Og kan påvirke resultatet.

Men største problemet ligger nok mest i dårlig egeninnsats mellom øvinger hjemme. Noe foreldrene bør være med å oppfordre til.  Dog bor ikke alle slik at man kan øve uten å plage alle naboer. 

Men man kan fint øve takt og trene opp musklene rundt munnen med å blåse bare i munnstykket. Og øve inn hurtig på knappene på instrumentet sitt. 

Så hvis foreldrene tror at poden blir god på et musikk instrument ved å øve en time hos en veileder i uka, og en time med korpset i uka. Tar de grundig feil. Det krever mange timer hver uke,  med egeninnsats i tillegg.  Noen har det litt mer naturlig i seg , mens andre må jobbe mer. På samme vis som  i alle andre idretter. 

Når foreldrene som jeg leste i et innlegg her, blir sure fordi de ikke vil stille hver sin gang som ordensvakt, da har de ikke forstått hei hva som kreves. Når alle tar en kveld hver, så blir det en gang i året . Og det er jo svært lite krevd. 

Dessuten er det også lite motivasjon for barna, og høre foreldrene klage på sånt. Istedenfor å gjøre de stolte over at , akkurat i dag kommer mamma eller pappa, og hører på oss. Noe de garantert syntes er stas

Anonymkode: f1021...bc7

[AnonymBruker]

Daria skrev (9 timer siden):

Jeg har alltid syntes skolekorps er relativt grusomt å høre på - men jeg har heller aldri forventet eller antatt at det har vært det viktigste formålet med dem. Kom bli med i vårt korps hvis du liker musikk -  eller enda bedre hvis du ikke, som Di Derre så treffende synger. De som virkelig tok musikken på alvor, også da jeg var barn på 80-tallet, hadde annen undervisning i tillegg og spilte ikke bare i skolekorpset - det var sosialt samvær hvor man forhåpentligvis lærte å spille litt i tillegg. Det er og skal være et lavterskeltilbud, akkurat som at alle kunne være med i skolekoret, det var ikke noe krav om at man måtte kunne synge rent (selv om det var en fordel...).

Jeg er som sagt enig i at det skal være et lavterskeltilbud, men jeg er uenig i at det tidligere var sosialt samvær med litt spilling.   Det var i alle fall ikke slik i korpset jeg spilte i, selv om et korps er så mye mer enn spilling 

Min opplevelse er at klare grenser og disiplin ga trygghet og fokus. 
Spillingen i seg selv ga øvelse i fokus og konsentrasjon, og ga mestringsfølelse.
Mestring ga stolthet.
Uniformen og samarbeid ga fellesskapsfølelse.
Og fellesskapsfølelsen ga samhold.

Sosiale var vi i pausene, og utenfor øvingstidene.

Men som AB...fb0 skriver, alt er avhengig av første punkt, disiplinen.  Er ikke den på plass imploderer alt i et korps.
Når disiplinen forsvinner, forsvinner også tryggheten, fokuset, konsentrasjonen, stoltheten, samarbeidet, samholdet og fellesskapsfølelsen.

Mitt gamle skolekorps var et korps som satset veldig på marsjering.  Hele året hadde vi profesjonelle instruktører på gruppeøvelsene der vi terpet og terpet på musikken, og hver vår fikk vi instuksjon fra en tidligere gardeinstruktør for marsjering.

Tenk deg selv hvordan det var å være en del av et korps bestående av 120 barn og unge.  Forestill deg hva vi følte når vi kom marsjerende, og vi visste at vi låt veldig bra, vi visste at vi så bra ut.  Det ga mestringsfølelse, stolthet, og samhold.

Og noen år senere opplevde barna mine den samme mestringsfølelsen, stoltheten, samholdet osv.  De opplevde også at de ble prioriterte for sommerjobber fordi de gikk i korps, fordi korpsungdommer var kjent for å være pliktoppfyllende og disiplinerte, og var gode arbeidstakere.  (Noen unntak var det selvfølgelig, men som en generell regel stemte det).

 

Anonymkode: beac0...698

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er som sagt enig i at det skal være et lavterskeltilbud, men jeg er uenig i at det tidligere var sosialt samvær med litt spilling.   Det var i alle fall ikke slik i korpset jeg spilte i, selv om et korps er så mye mer enn spilling 

Min opplevelse er at klare grenser og disiplin ga trygghet og fokus. 
Spillingen i seg selv ga øvelse i fokus og konsentrasjon, og ga mestringsfølelse.
Mestring ga stolthet.
Uniformen og samarbeid ga fellesskapsfølelse.
Og fellesskapsfølelsen ga samhold.

Sosiale var vi i pausene, og utenfor øvingstidene.

Men som AB...fb0 skriver, alt er avhengig av første punkt, disiplinen.  Er ikke den på plass imploderer alt i et korps.
Når disiplinen forsvinner, forsvinner også tryggheten, fokuset, konsentrasjonen, stoltheten, samarbeidet, samholdet og fellesskapsfølelsen.

Mitt gamle skolekorps var et korps som satset veldig på marsjering.  Hele året hadde vi profesjonelle instruktører på gruppeøvelsene der vi terpet og terpet på musikken, og hver vår fikk vi instuksjon fra en tidligere gardeinstruktør for marsjering.

Tenk deg selv hvordan det var å være en del av et korps bestående av 120 barn og unge.  Forestill deg hva vi følte når vi kom marsjerende, og vi visste at vi låt veldig bra, vi visste at vi så bra ut.  Det ga mestringsfølelse, stolthet, og samhold.

Og noen år senere opplevde barna mine den samme mestringsfølelsen, stoltheten, samholdet osv.  De opplevde også at de ble prioriterte for sommerjobber fordi de gikk i korps, fordi korpsungdommer var kjent for å være pliktoppfyllende og disiplinerte, og var gode arbeidstakere.  (Noen unntak var det selvfølgelig, men som en generell regel stemte det).

 

Anonymkode: beac0...698

Når det kommer til denne disiplinen så forstår jeg på deg og din erfaring at dette varierer fra korps til korps. Men hvordan er det med info og introduksjon til elever og foreldre på de respektive skolene? Man høster som man sår kanskje..

Reklamerer man med fra første stund at her kan ALLE få være med uansett om du vil spille eller ikke så har du vel allerede satt agendaen for et verre tenkelige utgangspunkt tenker jeg. Da kan vel samtlige, instruktører, dirigenter, elever og foresatte nok legge sine evt høyere spille-ambisjoner på hylla. Skal det ses som undervisning eller lek? Eller 50%/50%?

Som du selv også opplevde i eldre dager så forble man aspirant en stund til, inntil du ble god nok og slik få komme inn i hovedkorpset. Funket vel bra det. Hører noen sier det gjøres hos deres korps idag, men her er vel rutinene forskjellige, og muligens av forskjellige årsaker.

Ved en heller utydelig introduksjon og manglende rutiner for korpset kan jeg nesten forstå at det nærmest blir foreldre og elever som legger føringene for hvordan dette skal foregå.

Jeg synes jo ut fra det jeg hører her er rart at dette foregår såpass ulikt fra korps til korps. Da forblir jo ett korps surt og et annet ikke.. Det jeg har i nabolaget har aldri i mine år vært i nærheten av samspilt, like grusomt år etter år. Aldri hørt noe verre faktisk...

Anonymkode: 5cfe0...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Når det kommer til denne disiplinen så forstår jeg på deg og din erfaring at dette varierer fra korps til korps. Men hvordan er det med info og introduksjon til elever og foreldre på de respektive skolene? Man høster som man sår kanskje..

 

Anonymkode: 5cfe0...f1a

Nå kan jeg naturlig nok bare fortelle hvordan de gjorde det i de korpsene jeg har kontakt med,  når jeg hadde kontakt med dem, og mest erfaring har jeg fra årene 1977 til 2012.

Da var det i allefall0 vanlig at foreldrene og musikanter fikk utdelt ordensregler på første informasjonsmøte.  Hva som sto i ordensreglene varierte, men noen ting var felles (se tekstboks).

Hvor vanlig dette er i dag vet jeg ikke, men hvis det ikke fremdeles blir gjort, er jeg enig med deg.  Da må det gjeninnføres for å klargjøre forventningene korpset har til musikanten og foreldrene. 

Spoiler

Noen få av reglene vi hadde:

Hvis øvelsen startet kl 18 var ikke oppmøtet kl 18, men det var klokkeslettet der musikanten skulle være klar til spilling.  Da skulle instrumentet være pakket opp og klargjort, notene skulle stå klare på notestativet, og musikanten skulle sitte på plassen sin. 

Ved forsentkomming skulle musikanten komme stille inn, være så usynlig som mulig, pakke opp, gjøre klart, og vente på signal fra dirigenten om å sette seg.  (For å holde forstyrrelser og uro på et minimumsnivå)

Under øvelsen skulle ingen forstyrre, lek og tøys var forbeholdt pausene.

En annen felles ting var ansvar for å holde orden i noter og utstyr, samt daglig stell og vedlikehold av instrumentene.  Der ble foreldrene bedt om å ikke gjøre dette for barna, men med dem.  Dette for å gjøre musikanten selvstendig og selvgående raskest mulig. 

 

Anonymkode: beac0...698