Singel kvinne fyller 30 år!

[Gjest Gjest]

Jeg fyller 30 år idag og føler meg mislykket. Jeg er jo ikke gift eller har fått barn enda....

Er det andre som har hatt den følelsen? Jeg føler at samfunnet godtar at menn blir 30 år uten noe spesiell sak rundt at de blir gamle. Mens vi kvinner som runder 30 og ikke er gift eller har barn er mislykket sett fra samfunnet.

Er det vi kvinner som har evt. påført oss dette selv? At mange av oss sier at vi skal iallefall være gift og ha barn før vi er 30, dette er selfølgelig noe vi tenker når vi er yngre og mer optimistiske.

Det hjelper jo heller ikke når media skriker til oss flere ganger i året at vi er dumme som ikke får barn mens vi er i 20-årene, for vi som runder 30 er jo snart ikke fruktbare lengre.

Konklusjon: hvorfor skal ikke single kvinner som fyller 30 år få lov til å feire med glede?

[Gjest Gjest]

Er i samme situasjon som deg - fylte 31 i høst ble singel i sommer. Jeg ønsker meg familie, barn osv, men har oppdaget en ting - det finnes faktisk ikke noen som helst mal for hva som er normalt når det gjelder levesett/relasjoner. jeg har venner som er single, gifte, barn/barnløse,samboende, særboende, skilte, hetero/homofile. Selv om det nok forventes at man skal etablere seg og stifte familie, er det i dag så mange ulike måte å leve på at disse forventingene vaskes litt ut. Og for min egen del gir det "trygghet" i å se at man kan leve utenfor A4 rammene - det tar bort litt av presset. Etter mitt siste forhold, der jeg gikk langt over mine egne grenser for hva jeg aksepterer i et forhold, er konklusjonen min at vi har kun dette ene livet, og for min del ønsker jeg å være lykkelig. Enkelte relasjoner kan ødelegge ens lykke, mens andre bygger dem opp - og jeg vil ikke bestemmes av samfunnets vage forventninger.

[Gjest Ananas]

Til trådstarter: Alt du skriver om at "samfunnet" ser på deg som mislykka er bare tøys. Samfunnet kan ikke få deg til å *føle* deg mislykka, det er det kun du selv som kan. Det er *du* som anser degselv som mislykka, fordi du er singel, barnløs og 30.

Det finnes ingen grunn - ut over det som er inni ditt eget hode - til at du skal ha en eneste negativ tanke eller følelse rundt livssituasjonen din.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det finnes ingen grunn - ut over det som er inni ditt eget hode - til at du skal ha en eneste negativ tanke eller følelse rundt livssituasjonen din.

←

Greit nok det, jeg vet at det er jeg som bestemmer om det er negativt eller positivt, men alle blir påvirket av forventningene til samfunnet....

[Gjest TomKrus]

Hvis det er noen i samfunnet som bryr seg om slikt så er det iallfall ikke oss gutta. Så sant du da ikke har levd hele livet uten intime forhold foruten med katter.

[Gjest Betty Boop]

Greit nok det, jeg vet at det er jeg som bestemmer om det er negativt eller positivt, men alle blir påvirket av forventningene til samfunnet....

←

Påvirket bli vi, men i hvilken grad kan vi bestemme.

Da jeg fylte 30 var jeg både gift og hadde barn. Jeg syntes det var kjempetøft å fylle tredve likevel jeg. Gjorde liksom opp status over livet. Følte meg gammel. Var det virkelig her jeg hadde ønsket å være da jeg var yngre. Mann og barn hadde jeg. Men var ikke fornøyd med jobbsituasjonen. Utdannelsen jeg hadde tatt så langt. Var usikker på hva jeg ville med resten av mitt liv. Jeg sto plutselig midt oppe i: "hvem er jeg?"

Det var ikke på langt nær så tøft å fylle 40! Følte meg yngre enn jeg gjorde ti år tidligere og mye mer hadde liksom falt på plass for meg.

[aline]

nå vet ikke jeg hvor du bor, det kan nok spille en rolle, men jeg kjenner ikke igjen det samfunnet du beskriver.

jeg er 31, singel og barnløs.

jeg ønsker meg mann og barn, men har overhode ikke hastverk.

føler heller ikke at samfunnet rundt meg mener jeg bør ha hastverk, eller at samfunnet ser på meg som dårligere en de som har partnere i min alder.

flere av mine venner og bekjente er single og barnløse, og de er på min alder og eldre stort sett alle sammen.

oppfatter ikke at noen av de verken ser på seg selv eller blir sett på av andre, som "tapere" som ikke har mann og barn i den alderen.

men så bor jeg i oslo, det kan nok ha noe å si.

min gamle omgangskrets i hjembyen min, som er mye mindre en oslo, mistet jeg kontakten med mye fordi akkurat de kravene de stilte og de forventningene de hadde om alder, familie, og hvordan man lever, ikke passet meg i det hele tatt.

jeg feiret 30års dagen min rolig og koselig med min nærmeste familie, i tillegg til at venner av meg fikset ett lite overraskelsesparty for meg, men dette gikk også rolig for seg.

jeg gjorde det av valg, fordi jeg synes motsatt av deg, jeg synes forventningene er ganske høye til hvordan man skal feire 30årsdagen..... føler at man helst skal ha gigafest med 30-40 stykker, masse mat og masse drikke. full fest.

og det hadde jeg igrunnen ikke lyst til.

men jeg syntes det var deilig å bli 30. det var mye som skjedde da, og det var kun positive endringer og tanker rundt det, for min del.

samfunn kan være forskjellige, men også ens egen oppfattelse av samfunnet.

[Gjest Ananas]

alle blir påvirket av forventningene til samfunnet....

←

Nei, alle blir ikke det. Det er fullt mulig å være upåvirka av slikt press.

[Gjest gjest1]

Nei, alle blir ikke det. Det er fullt mulig å være upåvirka av slikt press.

←

Problemet kan være at det er vanskelig å stille seg helt nøytral / upåvirka, man blir ofte nødt til å være i forsvarsposisjon, forsvare ens egen livsstil mot alle kommentarer (selv om kommentarene ofte ikke er negative).

Det er litt for lett å bli krass / polarisert i en slik situasjon. F.eks. har du ikke barn, og har ikke så lyst på dem, blir du kanskje lei av at alle venninnene dine bare snakker om sine barn og aldri blir med ut på byen lenger, og selv om du ikke har noe imot barn, så tar du på deg rollen som 'hun som ikke er glad i barn'. Fordi du må rettferdiggjøre (i andres øyne) din egen livsstil uten barn.

Når jeg gang etter gang blir spurt om jeg har fått meg kjæreste NÅ da, i familieselskap, er det lett å bli krass i svarene og si noe om at det er SÅÅÅ deilig å være singel, i stedet for å si 'Nei, det er trist, og jeg er redd for at jeg kommer til å dø alene'.

Mine venninner tror kanskje at jeg lever singellivets glade dager, fordi det er lettere å nevne (og hause opp) den hete natten med elskeren enn å nevne den kvelden du var alene og savnet at noen sa de var glad i deg-

Sånn sett kan jeg ikke si at jeg er helt upåvirket av presset (selv om jeg skulle ønske jeg var det). Jeg synes det er plagsomt, og setter liksom opp et slags skjold.