Tips og råd for oss som har partner med ADHD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.4.2023 den 12.28):

Mine opplevelser av at ADHD kan være svært utfordrende å leve med i lengden for oss som ikke har det, er like reelle som din opplevelse av at symptomene dine ikke er særlig krevende for dine nærmeste. 

Anonymkode: b0b61...f46

Du skriver svært aggressivt og nedlatende om typen din. Mye mulig han er en skikkelig dritt men du virker ikke å være helt på nett sjøl. Så hold opp et speil før du gulper ut en vegg med ord om alt som er galt med han. 

 

Anonymkode: 9627b...484

[AnonymBruker]

Har ikke lest gjennom her, så mulig ting har blitt skrevet før.

Min partner gjennom 25 år har adhd og det samme har begge våre nå voksne sønner. Det har vært beintøft, men levelig.

Her har jeg ukeplan som vi skriver SAMMEN. Vi starter med å legge inn jobb og skoleting og deretter fritidsaktiviteter. Hvem som gjør hva av husarbeid og hva vi skal ha til middag. Fellesoppgaver har vi også en rubrikk for, stryk ut når du har gjort det. Absolutt alt går inn på denne, skrevet ut på a3 ark og henger på kjøleskapet.

Skulle ønske jeg hadde den for mange år siden, for den har spart oss for mye tull. Nå slipper jeg hundre spørsmål om dagen om gjerne den samme tingen.

I tillegg har vi en ukentlig samtale om hva vi synes har vært bra eller dårlig. 

Det som har vært absolutt vanskeligst for meg i alle år har vært å alltid måtte være den som forstår, alltid den som må ta hensyn fordi de sjelden stopper opp og tenker at jeg også kan ha det tungt og vanskelig selv om jeg er "normal".

Fikk mye hjelp i parterapi hos fvk for noen år siden og det har vært gull for meg. 

Noen ganger må jeg være motoren for at ting skal komme i gang, mens andre ganger må jeg bremse fordi det skjer for mye. 

Han får heller ikke lov til å starte på nye prosjekter uten å fullføre det som er påbegynt.

Kommunikasjon er uansett alfa omega. Og det er ikke bestandig man snakker samme språk og da kan det fort bli misforståelser. Så det er viktig å være sikker på at man har forstått rett.

Anonymkode: bacbe...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du skriver svært aggressivt og nedlatende om typen din. Mye mulig han er en skikkelig dritt men du virker ikke å være helt på nett sjøl. Så hold opp et speil før du gulper ut en vegg med ord om alt som er galt med han. 

 

Anonymkode: 9627b...484

Nei nå virker det som om samme person bare skriver drit her for å virke som om det flere er enig med den. 
hun skriver sine opplevelser, og det skal da du ikke drite på. Om hun opplever mye eller lite negativt skal vel ikke du bry deg om det.

som Ts skriver så er dette et innlegg for å skrive sine erfaringer på både godt og vondt men på en konstruktiv måte, ikke sitte å kommentere andres opplevelser og slenge drit.
altså du slenger jo mer med leppa enn det hun jenta her gjør.

og for å være ærlig så er hun jenta sin oppfattelse mer saklig enn det dine oppfattelser av hennes opplevelser er.

ta og slapp litt av! Hvis du er så fornærma over oppfattelsene av adhd fra andre så ikke sitt å les forumer som snakker åpent om det som er både godt og vondt.

 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

Flere i familien min har adhd. Jeg elsker dem. Det kan nok være utfordrende å være gift med noen med denne diagnosen. Men prøv å se etter det positive med dem. Personer med denne diagnosen er ofte veldig smarte, de er morsomme og det er ikke et kjedelig liv. Dessuten har de mye empati, men man må kjenne dem for å se det. Husk, det er ikke demmes feil at de sliter med å lese ansikter, eller får humørsvingninger. 

Anonymkode: 7c0ef...f40

[AnonymBruker]

Oi, er hva jeg tenker etter å ha lest gjennom denne tråden. 

Jeg har en partner med adhd, men han har alltid sagt at det ikke betyr noe utover at han syns det er vanskelig å fokusere, så da har jeg heller ikke lagt så mye i det, og heller tenkt at alt handøer om personlighet eller vilje - og ikke diagnose. Han har pleid å ha en måneds pause fra medisinene årlig, og jeg har merket veldig forskjell, men utover det har jeg ikke tenkt at hvordan han oppfører seg er en del av hans adhd digagnose faktisk. 

Men etter å ha lest igjennom denne tråden faller så mange biter på plass, og jeg tror at vi begge må ta diagnosen mer alvorlig, og også få mer kunnskap. 

Feks var dette med endringer i planene faktisk årsak til en krangel i kveld. Han har den siste tiden vært helt håpløs å gi tilbakemeldigner til: ALT er kritikk og han blir dødelig fornærmet. Jeg føler tidvis jeg ikke kan si noen ting, og må gå på tå hev. Trøttheten om kvelden, og urokråka og bølla om morgenen. Null fokus, og kjempefokus. Jeg gir beskjed om samme ting 10000tusen ganger, men adferden endrer seg ikke. 

Jeg har tenkt at alt dette bare er hans personlighet, og ikke en del av adhd-bildet. Men kanskje er det mye er som er adhd, og hvor vi begge kan lære oss teknikker for at samlivet skal bli bedre. 

Jeg tror at både jeg og partneren min blir mer påvirket av adhd diagnosen enn noen av oss har trodd (hvis han ikke bare har latt være å si noe), og vi må nok søke mer kunnskap, og ikke minsr om hvordan vi kan samhandle bedre. 

Takk for utrolig bra og nyttig tråd! 

Anonymkode: ce1e7...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Oi, er hva jeg tenker etter å ha lest gjennom denne tråden. 

Jeg har en partner med adhd, men han har alltid sagt at det ikke betyr noe utover at han syns det er vanskelig å fokusere, så da har jeg heller ikke lagt så mye i det, og heller tenkt at alt handøer om personlighet eller vilje - og ikke diagnose. Han har pleid å ha en måneds pause fra medisinene årlig, og jeg har merket veldig forskjell, men utover det har jeg ikke tenkt at hvordan han oppfører seg er en del av hans adhd digagnose faktisk. 

Men etter å ha lest igjennom denne tråden faller så mange biter på plass, og jeg tror at vi begge må ta diagnosen mer alvorlig, og også få mer kunnskap. 

Feks var dette med endringer i planene faktisk årsak til en krangel i kveld. Han har den siste tiden vært helt håpløs å gi tilbakemeldigner til: ALT er kritikk og han blir dødelig fornærmet. Jeg føler tidvis jeg ikke kan si noen ting, og må gå på tå hev. Trøttheten om kvelden, og urokråka og bølla om morgenen. Null fokus, og kjempefokus. Jeg gir beskjed om samme ting 10000tusen ganger, men adferden endrer seg ikke. 

Jeg har tenkt at alt dette bare er hans personlighet, og ikke en del av adhd-bildet. Men kanskje er det mye er som er adhd, og hvor vi begge kan lære oss teknikker for at samlivet skal bli bedre. 

Jeg tror at både jeg og partneren min blir mer påvirket av adhd diagnosen enn noen av oss har trodd (hvis han ikke bare har latt være å si noe), og vi må nok søke mer kunnskap, og ikke minsr om hvordan vi kan samhandle bedre. 

Takk for utrolig bra og nyttig tråd! 

Anonymkode: ce1e7...212

Da vil jeg anbefale boken ADHD og samliv!

selvom man ikke skal glemme personen bak adhden, og behandle alle med adhd som mennesker og ikke som det er noe galt med dem. Så er det også viktig at man har kunnskap til å forstå utfordringene som kommer med adhd, for ofte nok kan adhden "ta over personen" hvis ikke den med adhd har jobbet med å få den selvinnsikten med at andre mennesker kan reagere på dem sin væremåte. 

derfor er det alltid anbefalt at de med adhd går i terapi for å trene disse egenskapene slik at det kan bli lettere for andre å ha et forhold til dem.

jeg mener også det er viktig om man er i et forhold så må også den uten adhd gjøre sine research og tilpasse seg litt. For det handler om å ha den empatien for at dem med adhd kan ikke noe for ting dem gjør, det gir dem ikke fri kort på alt. Men det handler om å ikke være for hard mot dem pga dem har en evne til å kritisere seg selv veldig og ha indre dårlig selvtillit, det er gjerne derfor dem kan bli fort fornærmet når du sier i fra om en ting når det egentlig ikke er noe å bli fornærmet av. Så da kan det være viktig å jobbe med å forklare den med adhd hva du mener så den ikke tolker det som hard kritikk. 

Og for eksempel kanskje hvis han/henne roter mye så prøv å jobb med å ikke bli så sint. Jobb heller med å få fred med at dette kan du selv fikse ved og snakke om at du setter av en dag til ryddig sammen med han. Og skriv det opp for han! Det kan hjelpe med å regulere dem og selvtilliten kommer tilbake. 

mange vil nok si: dette burde dem greie selv.

å ja det gjør dem, bare ikke når dem har perioder der det er vanskelig for dem. Så da er det ikke vanskelig for noen som står dem nær å bare hjelpe dem litt med å sette opp oppgaver, er det vel? 🙂

det skader ingen!

Du kan redde forholdet for mye unødvendig krangler med å bare ha forståelse, empati og vilje! 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

Er selv sammen med en som har adhd.

han har sterk evne med empati og sympati, men kan ha perioder der han "kobler ut", med det så mener jeg at han ikke alltid virker til stedet eller har interesse av å engasjere seg.

som for eksempel hvis jeg føler for å snakke om følelser i forholdet kan han til tider være veldig samarbeidsvillig og interessert men andre tider kan han være kjempe lite interessert i å delta i samtalen. Da kan han tulle det bort eller svare korte svar for så å skifte tema veldig fort. 
for meg kan det være litt sårt til tider, men jeg jobber meg igjennom det å prøve å ha litt den samme energien. Prøve å ikke bry meg og henge meg opp i så mye.

som regel går de tidene over og han er tilbake til seg selv igjen.

har også lest adhd og samliv som Ts og noen andre nevner her i tråden. Den har hjulpet meg å tenke veldig annerledes.

for oss partnere som ikke har adhd er det en treningssak å installere holdninger som tåler forhold med en som har adhd.

Ellers har gubben og jeg det veldig fint som normale par har.

 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Da vil jeg anbefale boken ADHD og samliv!

selvom man ikke skal glemme personen bak adhden, og behandle alle med adhd som mennesker og ikke som det er noe galt med dem. Så er det også viktig at man har kunnskap til å forstå utfordringene som kommer med adhd, for ofte nok kan adhden "ta over personen" hvis ikke den med adhd har jobbet med å få den selvinnsikten med at andre mennesker kan reagere på dem sin væremåte. 

derfor er det alltid anbefalt at de med adhd går i terapi for å trene disse egenskapene slik at det kan bli lettere for andre å ha et forhold til dem.

jeg mener også det er viktig om man er i et forhold så må også den uten adhd gjøre sine research og tilpasse seg litt. For det handler om å ha den empatien for at dem med adhd kan ikke noe for ting dem gjør, det gir dem ikke fri kort på alt. Men det handler om å ikke være for hard mot dem pga dem har en evne til å kritisere seg selv veldig og ha indre dårlig selvtillit, det er gjerne derfor dem kan bli fort fornærmet når du sier i fra om en ting når det egentlig ikke er noe å bli fornærmet av. Så da kan det være viktig å jobbe med å forklare den med adhd hva du mener så den ikke tolker det som hard kritikk. 

Og for eksempel kanskje hvis han/henne roter mye så prøv å jobb med å ikke bli så sint. Jobb heller med å få fred med at dette kan du selv fikse ved og snakke om at du setter av en dag til ryddig sammen med han. Og skriv det opp for han! Det kan hjelpe med å regulere dem og selvtilliten kommer tilbake. 

mange vil nok si: dette burde dem greie selv.

å ja det gjør dem, bare ikke når dem har perioder der det er vanskelig for dem. Så da er det ikke vanskelig for noen som står dem nær å bare hjelpe dem litt med å sette opp oppgaver, er det vel? 🙂

det skader ingen!

Du kan redde forholdet for mye unødvendig krangler med å bare ha forståelse, empati og vilje! 

Anonymkode: 8b040...e1c

Takk for så fint svar! Jeg skal absolutt kjøpe den boka, og ikke minst SNAKKE med samboeren min om dette - for jeg har ikke en gang tenkt på dette ettersom han selv bare har sagt at eneste "bivirkningen" med adhd hos han er konsentrasjonsvansker. 

Begynte å høre på adhd podden i dag, og mange brikker som faller på plass. Og det er jo åpenbart at det ikke bare er konsentrasjonen 🙈

Har dere som har lest boka lest den alene eller sammen med partneren? Høres ut som en bok som begge i forholdet bør lese - i hvert fall i mitt tilfelle 😝

Anonymkode: ce1e7...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for så fint svar! Jeg skal absolutt kjøpe den boka, og ikke minst SNAKKE med samboeren min om dette - for jeg har ikke en gang tenkt på dette ettersom han selv bare har sagt at eneste "bivirkningen" med adhd hos han er konsentrasjonsvansker. 

Begynte å høre på adhd podden i dag, og mange brikker som faller på plass. Og det er jo åpenbart at det ikke bare er konsentrasjonen 🙈

Har dere som har lest boka lest den alene eller sammen med partneren? Høres ut som en bok som begge i forholdet bør lese - i hvert fall i mitt tilfelle 😝

Anonymkode: ce1e7...212

Jeg som svarte deg. Jeg leste den først også tok jeg vedlikeholds kapittelet med mannen min da han ikke hadde tålmodighet til å lese hele. Det er det som er så fint med den boka fordi du må ikke lese fra kapittel 1 til slutt. Du kan velge kapitlene i den rekkefølgen du måtte ønske, og hva som er interessant eller viktig for seg.

Men det går fint å lese den alene og du er den som tar det inn i praksis i hverdagen. Men er til fordel også at partneren som har adhd også tar seg tid til det.

Det er utfordrende å være sammen med en som har adhd og sliter med selvinnsikten sin, da er det egentlig bra for dem å gå i terapi for å trene opp nettopp det. 
men det hjelper ikke å pushe partneren til å gjøre det, det må han gjøre når han selv føler for det!

men adhd er mye mer en bare konsentrasjons vansker. Og noen kan ha mild form for adhd og andre kan ha sterk form for adhd. Det kommer i forskjellig grader.

også må du huske på at man kan ikke skylde alt på adhd, noen ganger er det bare sånn personligheten er. 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

Mye som høres kjent ut i denne tråden, min mann har også ADHD. Vi har vært sammen i 15 år, men det var nok først når vi fikk barn at jeg merket det ble en utfordring. Aller mest etter to barn, for da ble livet så fullt av «må gjøre» at det ble vanskelig for han. Heldigvis er jeg en organisator med god hukommelse, så vi utfyller hverandre. Min utfordring er at jeg må tolerere å ta mer ansvar for planlegging av livet vårt. Han bidrar gjerne, men alt som innebærer planlegging og det å tenke framover eller ha mange ting i hodet samtidig - da stopper det opp. På noen måter blir jeg litt «mamma» for han på disse områdene. Til gjengjeld er han utrolig snill og omtenksom, og han er flink til å lese mitt kroppsspråk og humør💙 Han er heller ikke impulsiv, men mange ganger går det så fort i svingene at han ikke skjønner hva som skjer før han er ferdig. Han er også en god pappa, og bedre enn meg til å leke og finne på ting med barna. Han klarer ikke sette seg ned og slappe av, noe jeg savner veldig. Så hvis vi skal ha kvalitetstid sammen må vi gjøre noe fysisk, for eks hagearbeid 😛
 

Mitt beste tips er å ikke ta det personlig om han/hun gjør ting som kan knyttes til ADHD. For eksempel faller ut av samtaler, ikke klarer å gjennomføre like mye som deg, blir fortere sliten eller overveldet enn det du gjør selv, glemmer osv. Og snakk sammen om det, for dine behov er også viktige. Jeg kan  føle meg sliten av å være familiens overhode, og å være den som «maser» på alle. Da må vi finne en løsning på det også, og noen ganger er det at han tar med seg barna ut en dag så jeg får hvile. 

Anonymkode: f454a...7f7

[AnonymBruker]

Andro skrev (På 25.4.2023 den 22.13):

Vi med ADHD burde kommet med bruksanvisning for partneren En del ting har vi felles, men mye er variasjoner og grader.
Min X-mann hadde ingen forståelse av at jeg måtte holde på med noe annet for å se på tv f.eks. og ble stressa av at han trodde at jeg ikke fulgte med. Han skjønte heller ikke behov for kognitiv hvile, eller at jeg snakket om flere ting parallelt.
Vi har ofte en forsinket sanseoppfatning, og trenger å få et forvarsel om at vi blir snakket til. "Du, nå skal jeg spørre deg om noe..." og så avvente til du ser at du har kontakt. Er vi i hyperfokus, må du kanskje også ta på armen eller nå for å nå inn.
Å bli avbrutt i hyperfokus er nesten vold, fordi det gir en deilig mestringsfølelse å være så oppslukt av oppgaven. Dessuten tar det fryktelig lang tid for oss å komme igang igjen, så om vi blir snakket til i to minutter, så mister vi kanskje en halvtime med arbeid.
Når man når metningspunktet, og blir supersliten, så kan vi ikke skjerpe oss med konsentrasjon eller initiativ.
Initiativ, og det å komme igang, er generelt vanskelig. Det er den eksekutive funksjonen i hjernen som ikke virker. Vi tenker logisk, har en grei plan, og har bestemt oss, men blir likevel sittende passive.
Det hjelper at noen er sammen med oss for å holde farten og komme i siget. Såkalt bodydouble. Vi trenger ikke å drive med det samme heller, men det er likevel nyttig å ha noen i nærheten.
Det kan du bruke til å gjøre oppgavene hjemme enklere for kjæresten: Nå skal vi ta lørdagsvasken, jeg tar kjøkkenet, du tar badet, og så tar vi en kaffe etterpå. Dette er en vinneroppskrift. Å bare bli oppgitt over at det ikke kom igang mens samboeren er alene kan gjøre det enda mer vanskelig å komme seg igang.
Det hjelper også med tidspress. "Denne uka har vi ikke fått gjort det vi skulle i hagen. Skal vi se hvor mye vi får gjort på en time?" Oppdeling av oppgaver, og begrensing av tidsbruk er til stor hjelp i hverdagen. Ellers tenker man så komplekst at man blir lammet, fordi man ser alle oppgavene samtidig og får ikke bestemt seg hvilken som er viktigst å ta først. Vi liker mild ledelse, slik sett.
Vi mangler objektkonstans, og glemmer det vi ikke ser. Dersom det vi skal ha med ut ikke er ved ytterdøra er det ingen mulighet for at det blir med ut. Mangelen på objektkonstans gjør at vi kan glemme å gi nok god oppmerksomhet til dem vi bryr oss om. Paradoksalt er vi ekstra sårbare for manglende bekreftelser selv, og mange har RSD.

Folk med ADHD har ofte sansefølsomhet som lett gir overstimulering. Ofte vare for skarpt lys, sterke farger, høye lyder, masse vrimmel osv. Mange har også vansker med smak, konsistens, hudfølsomhet og den type ting. Det er tross alt en nevrologisk tilstand. Det fører også til at vi har dårlig varmeregulering, forsinket motoriske respons og litt dårlig balanse. Å gå borti ting, snuble, miste ting, vimse rundt i sirkler.. Det er veldig typisk.
Kan være greit å vite hvorfor vi ikke vil ha skarpt arbeidslys på kjøkkenet, ikke trives i store selskaper eller fikser merkelapper i klærne. Sånne ting kan gjøre fysisk vondt, og slite oss helt ut.

God "bruksanvisning". Du går gjennom mange delar av det å leve saman med nokon med adhd. Eg har sete meg grundig inn i det sjølv, men slit fortsatt litt med kjensla av å vere aleine med stor del av ansvaret for å lage system for kombinasjonen av 2*full jobb, ungar og deira aktivitetar og utvikling, vedlikehald av parforholdet generelt, altfor mange prosjekt som blir starta opp og kjensla av at eg er den eine som må handtere sunn emosjonell utvikling på vegne av 4 personar. Barrierane for at dette kan vere nokonlunde overkommeleg er ei kjensle av konstant motstand på grunn av Rejection Sensitivity Dysphoria og tilsynelatande automatiske bråstopp i positiv kommunikasjon fyrt opp av motkritikk, eit impulsivt sinne, eit tilsynelatande grenselaust behov for klandring, ein uforståeleg manglande forståing av konsekvensar for parforhold og born frå eigne kraftige gjentakande reaksjonar kombinert med eit til tider ekstremt egosentrisk tankesett. Eg forstår det siste som manglande mental kapasitet til å utvikle fungerande empatiske eigenskapar gjennom livet, fordi hjernen har vore meir enn opptatt med eigne traumar, maskering og å prøve å passe inn blant dei 95 % nevrotypiske. Adhd + rsd + lavt østrogenninvå (overgangsalder) er ikkje enkelt for nokon. Forslag?

Anonymkode: f5653...3e0

[Andro]

AnonymBruker skrev (På 24.2.2024 den 0.02):

Eg forstår det siste som manglande mental kapasitet til å utvikle fungerande empatiske eigenskapar gjennom livet, fordi hjernen har vore meir enn opptatt med eigne traumar, maskering og å prøve å passe inn blant dei 95 % nevrotypiske. Adhd + rsd + lavt østrogenninvå (overgangsalder) er ikkje enkelt for nokon. Forslag?

Anonymkode: f5653...3e0

Nei, vi mangler ikke empati. Vi viser det på litt andre måter enn nevrotypiske kanskje, men vi kan også glemme å vise at vi bryr oss. Det betyr ikke at vi ikke bryr oss, bare at vi er distre. Tvert om: Ett av kjennetegnene på ADHD er sterk rettferdighetssans. Denne iveren etter å kjempe for rettferdighet skyldes stor grad av empati, ikke bare på individnivå, men også av høyere evne til mønstergjenkjenning - deriblant undertrykkingsmekanismer osv.

[AnonymBruker]

Takk… for interessant og opplysende tråd! 

jeg lever med en mann som jeg er sikker på har adhd, men jeg merker at han ikke er mottakelig for tanken og ikke mener det selv..!! Men alle symptomene er jo der! Skulle ønske jeg kunne snakket m ham om det sånn at han kunne lest seg opp og forstått seg selv bedre, men jeg vet jo hvilken reaksjon jeg vil få om jeg sier det; krenkelse og aggresjon! Igjen symptomatisk!

vi har vært sammen over 20 år og har to barn. For noen år siden fikk ene barnet ADHD-diagnose i starten av tenåra (uoppmerksom type). Hun hadde selv funnet ut at hun hadde det via fokus i medier og vi utredet deretter, og det stemte! Jeg hadde egentlig ikke tenkt på DET før for jeg kjenner ingen andre jeg kunne relatert diagnosen til. Men vi har jo ofte reagert på at hun har et vanvittig temperament, lite tålmodighet, avbryter, blir frustrert, lettkrenkelig, og har kort oppmerksomhetsspenn. Men; samtidig har hun gjort det bra på skolen og fulgt regler, og jeg forbandt liksom adhd bare med sånne hypre gutter som ikke kan sitte stille og bråker hele tiden! Og sånn var jo ikke hun i det hele tatt!

Jeg begynte å lure på om mannen kan ha adhd noen år før dette, etter at jeg spurte en lege til råds om mannens veldig vekslende humør og raseriutbrudd. Hun nevnte mulig  adhd, og jo mer jeg leser, jo mer stemmer. 
 

han sliter m regulering, dvs raseri, oppfarenhet, frustrasjon +humørsvingninger 

han er lett krenkbar og blir da veldig fiendtlig og lytter ikke til fornuft

han er veldig uorganisert og dårlig planlagt, alltid ute i siste liten 

glemsom, glemmer avtaler, regninger osv, så mye må jeg huske og holde i

han er impulsiv, f.eks kommer dette til uttrykk vha konstant nettshopping (leste at det kan være tegn på impulsivitet hos voksne m adhd). Har så mye klær at det vokser oss ut av huset 

han er enormt lat og har store problemer m å komme i gang m ting som skal gjøres.  Det kan ta 1 år å fullføre noe i huset, snekring el noe  🤯

tåler dårlig å bli bedt om å bistå med oppgaver NÅ. Må forberedes 

sliter noe m å få lang/noksøvn 

Er veldig uforutsigbar, planene endres fortløpende (impulsivitet) funker dårlig for meg som er planlagt og organisert 

Har en del indre uro, sitter alltid og fikler eller vrir føttene mot hverandre i sofaen eller noe

Elendig på å gi beskjed om forsinkelse osv for da er han så inni ting. Selv om jeg har sagt 1 mill ggr at jeg blir engstelig om han er ute sent og avtaler brytes osv  

grenseløst rotete! Legger ting (særlig klær) over hele huset i hauger.. klarer ikke få det inn i skapet sitt (som jo er overfylt)

Så kan han også ha hyperfokus og da hører han ikke hva jeg sier, responderer lite. Eller han bare hører ikke etter. Noe som jo gjør at jeg ikke føler meg sett.

sitter alltid med både pc, tv og mobil samtidig!!! Som om han bare må splitte den allerede manglende oppmerksomheten sin enda mer- jeg skjønner det ikke! Er forresten helt mobilavhengig (på bekostning av samtale)..

takler ikke mer enn 1 beskjed 

så ja.. mens datteren vår var innsiktsfull og skjønte dette selv, som jeg ikke hadde skjønt.. så gjør ikke han det. Det er jo en viss arvelighet og det er Adhd i hans slekt, men når jeg ymter om at kanskje han har det (evt forkledt som en spøk), så sier han kontant at det har han iaf IKKE!!

jeg tror det kunne hjulpet oss om han forsto seg selv bedre, evt kunne fått medisiner. Men da må han jo ønske utredning… 😞 imens må jeg gå på tå for humør, reaksjoner, og ikke minst planlegge og organisere, rydde, vaske og ordne alt for resten av fam, han inkludert..

han HAR selvsagt også mange varme og gode sider og jeg er vedlig glad i ham , men dette var en tråd jeg bare følte jeg kunne lufte de sidene som sliter på forholdet vårt da.. og hvor mange har like opplevelser. jeg skal iaf lese den boka! Og jeg støtter hun som skrev at det kan være tungt og utfordrende å leve med en som har disse trekkene.. for det blir lagt så mye ansvar på partner 🥺og vi skal tåle så mye, sinne og urimeligheter.. til tross for at vi er «den voksne» som ordner med alt.

Anonymkode: 161d9...b40

[Mizzy]

AnonymBruker skrev (På 25.4.2023 den 21.13):

Min samboer har ADHD, går ikke på medisiner eller noe behandling. 

Hovedproblemet i forholde er endringen i humøret fra dag til dag, time til time. Det sliter meg helt ut. Han virker uinteressert i alt, og svarer meg lite. Stort sett bare med ett ord. Han er mye trøtt, og legger seg for natten i 21 tiden. 
Kjenner meg veldig ensom i forholdet. 

Jeg hisser meg mye opp også, fordi vi misforstår hverandre, og jeg er lei av at han virker så uinteressert i meg. 

Kjenner du deg igjen her? Eller er det ikke ADHD-en?

Anonymkode: 67bfd...f0d

Det du beskriver høres kjent ut. Å få «kontakt» når du prater med noen med Adhd er ikke så lett bestandig. Ofte «hører» de deg ikke engang. Og de kan bli veldig trøtte og slitne fordi vanlige ting som feks jobb el skole el sosiale settinger krever mye mere av de enn av andre. De bruker opp energien sin på støy og andre mennesker rundt fordi de klarer ikke å sile ut men tar imot alt som skjer

[AnonymBruker]

Andro skrev (På 25.4.2023 den 22.13):

Vi med ADHD burde kommet med bruksanvisning for partneren En del ting har vi felles, men mye er variasjoner og grader.
Min X-mann hadde ingen forståelse av at jeg måtte holde på med noe annet for å se på tv f.eks. og ble stressa av at han trodde at jeg ikke fulgte med. Han skjønte heller ikke behov for kognitiv hvile, eller at jeg snakket om flere ting parallelt.
Vi har ofte en forsinket sanseoppfatning, og trenger å få et forvarsel om at vi blir snakket til. "Du, nå skal jeg spørre deg om noe..." og så avvente til du ser at du har kontakt. Er vi i hyperfokus, må du kanskje også ta på armen eller nå for å nå inn.
Å bli avbrutt i hyperfokus er nesten vold, fordi det gir en deilig mestringsfølelse å være så oppslukt av oppgaven. Dessuten tar det fryktelig lang tid for oss å komme igang igjen, så om vi blir snakket til i to minutter, så mister vi kanskje en halvtime med arbeid.
Når man når metningspunktet, og blir supersliten, så kan vi ikke skjerpe oss med konsentrasjon eller initiativ.
Initiativ, og det å komme igang, er generelt vanskelig. Det er den eksekutive funksjonen i hjernen som ikke virker. Vi tenker logisk, har en grei plan, og har bestemt oss, men blir likevel sittende passive.
Det hjelper at noen er sammen med oss for å holde farten og komme i siget. Såkalt bodydouble. Vi trenger ikke å drive med det samme heller, men det er likevel nyttig å ha noen i nærheten.
Det kan du bruke til å gjøre oppgavene hjemme enklere for kjæresten: Nå skal vi ta lørdagsvasken, jeg tar kjøkkenet, du tar badet, og så tar vi en kaffe etterpå. Dette er en vinneroppskrift. Å bare bli oppgitt over at det ikke kom igang mens samboeren er alene kan gjøre det enda mer vanskelig å komme seg igang.
Det hjelper også med tidspress. "Denne uka har vi ikke fått gjort det vi skulle i hagen. Skal vi se hvor mye vi får gjort på en time?" Oppdeling av oppgaver, og begrensing av tidsbruk er til stor hjelp i hverdagen. Ellers tenker man så komplekst at man blir lammet, fordi man ser alle oppgavene samtidig og får ikke bestemt seg hvilken som er viktigst å ta først. Vi liker mild ledelse, slik sett.
Vi mangler objektkonstans, og glemmer det vi ikke ser. Dersom det vi skal ha med ut ikke er ved ytterdøra er det ingen mulighet for at det blir med ut. Mangelen på objektkonstans gjør at vi kan glemme å gi nok god oppmerksomhet til dem vi bryr oss om. Paradoksalt er vi ekstra sårbare for manglende bekreftelser selv, og mange har RSD.

Folk med ADHD har ofte sansefølsomhet som lett gir overstimulering. Ofte vare for skarpt lys, sterke farger, høye lyder, masse vrimmel osv. Mange har også vansker med smak, konsistens, hudfølsomhet og den type ting. Det er tross alt en nevrologisk tilstand. Det fører også til at vi har dårlig varmeregulering, forsinket motoriske respons og litt dårlig balanse. Å gå borti ting, snuble, miste ting, vimse rundt i sirkler.. Det er veldig typisk.
Kan være greit å vite hvorfor vi ikke vil ha skarpt arbeidslys på kjøkkenet, ikke trives i store selskaper eller fikser merkelapper i klærne. Sånne ting kan gjøre fysisk vondt, og slite oss helt ut.

Veldig godt skrevet og helt riktig! 

Min kjæreste kom faktisk med bruksanvisning, den var på norsk så den var heldigvis lett å lese. Men selv om den er lett å lese så er det ikke gitt at den er så lett å forstå, eller ta helt innover seg helt. Man er den man selv er inn i dette også, har med sine egne erfaringer, både om seg selv og andre. Det at noen sier "se her, sånn fungerer jeg, gjør det slik" er ikke bare  så enkelt allikevel nr ting har fungert på en annen måte tidligere, når det i utgangspunktet tilsynelatende ser veldig likt ut (innenfor variasjoner selvsagt). 

Og selv med bruksanvisning, selv etter å ha tatt til meg masse veiledning og kunnskap og praktiserer alt i stor utstrekning, så feiler man. Man klarer ikke alltid å gjøre det rette eller si det rette, da man er seg selv i forholdet også. Når det møter mistenksomhet, den utrolige rettferdighetsansen, sansefølsomheten(som ikke alltid treffer), overfølsomhet på handling/ordvalg osv... da tømmes for verktøykassa og bruksanvisningen litt gresk allikevel. 

Så begge parter bør ha en bruksanvisning, men den er nok mye viktigere for den uten adhd i møte med den med adhd. Og den bør leses og pugges utenatt og øves på og oppgraderes i nye versoner etterhvert som nye funksjonaliteter dukker opp, både som egenskap men også i samhandling. 

Du er god!!!

 

Anonymkode: 0bf2f...ded

[AnonymBruker]

Jeg har ikke partner med adhd, men nettopp fått diagnose selv 46 år gammel (kvinne). Noe som har åpnet en helt ny verden av forståelse for nevrodiversitet som jeg aldri har hatt før. Av mine to barn har også ene på 17 fått adhd - uoppmerksom. Vi to har et veldig tett bånd, og nå skjønner jeg jo hvorfor.. jeg har bare instinktivt forstått henne. 

Spennende å lese det dere skriver om deres partnere. Jeg har alltid strevd med å ville så innmari gjerne, planlegge masse detaljer og se for meg, men så forvinner all tiltakslyst og motivasjon enten før jeg setter i gang eller rett etter. Da mister jeg hele overblikket, og forstår ikke hva som skjer. 

Mannen min har av en eller annen grunn alltid vært glad i meg som jeg er, aldri forstått min dype selvkritikk og frustrasjon over å "ikke få til det alle andre får til". Jeg har to høyere utdannelser og jobbet innen feltene, men det har kostet meg helsa mi. Jeg har vært tidvis utbrent siden midten av 20-årene, hatt utmattelser, andre stressdiagnoser (som legene kaller det) og ble til slutt ufør. 

Adhd-diagnosen kom fordi jeg selv plutselig oppdaget et mønster jeg aldri hadde tenkt på før, nemlig hyperfokuset jeg får, men hvor sliten jeg blir av det. 

Etter diagnose har jeg funnet medisin - og det har forandret så mye! Når man er 46 er man blitt en gammel hund og det er ikke lett å lære nye triks, så sånn sett er det ikke et vidundermiddel. Men for min del har jeg plutselig jevnere energi gjennom dagen. Ramler sjeldnere ned i en grop av å føle at jeg ikke får til noen ting, mye mindre selvkritikk, som har ført til mer indre ro og bedre humør. Man må fortsatt jobbe med å komme i gang med oppgaver, men nå klarer jeg å merke at jeg blir sliten og trenger en pause - i motsetning til før hvor jeg ikke kunne ta pauser, var helt NØDT til å fullføre mens jeg var i siget. Fordi om jeg avslutter, er det veldog vanskelig å komme i gang igjen. Nå er det ikke så ille. 

Jeg vil vel si at om man lever med en med diagnostisert ADHD, som ikke har fått noen hjelp for det, så er ikke diagnosen noen unnskyldning for dårlig oppførsel. Å være rotete osv er ikke dårlig oppførsel som sådan, jeg tenker på hvordan man responderer på hverandre. Alle må ha aksept for hverandre enten adhd eller ei, men om noen har fått diagnosen vil jeg si det er verdt å få hjelp - gjerne prøve medisiner. Medisiner tilfører dopamin som vi ikke produserer på samme måte. 

Håper flere deler sine erfaringer her, jeg har veldig mye å lære 😊

Anonymkode: fdd78...a98

[AnonymBruker]

Svarer som en som har vært sammen med flere som har adhd, og jeg har også diagnosen. Jeg er nok kanskje den som er minst kapabel med en som har diagnosen fordi jeg lar ikke folk bruke det som en unnskyldning til å være en glemsom slask.. 

Jeg sliter med følelsesregulering, og blir fort overstimulert og trenger da litt tid for meg selv i stillhet. Omså bare en times tid, eller av og til en kveld alene foran tv/lesing. Kan være irritabel på dette punktet og virker nokså avvisende, men det klarer jeg ikke å overstyre. Følelsen er ubeskrivelig, å bli snakket til, eller tatt på gjør meg helt elektrisk. Fryktelig vondt for partner vil jeg tro, men jeg har lært meg å ikke ta av. Bare trekker meg litt unna. Problemet et når man har kommunisert dette til partner, og de fortsatt er «på» og blir mer intens jo mer du prøver å trekke deg tilbake. 

Jeg mener at de som ikke klarer å huske avtaler, hvor de har lagt ting, holde ting ryddig og rent- det er rett og slett bare latskap. Ja, det krever MYE i en periode og lage seg et system, men man får det så mye bedre. Så når noen sier at «ja men jeg er jo bare sånn grunnet adhd» så blir jeg helt oppgitt og synes det er umodent og tafatt. 

Jeg henger nøkler på samme sted, regninger på en plass, osv. viktige ting i hverdagen har en fast plass- og det må innlæres som en rutine. Minner meg selv på det daglig den første tiden, og glemmer jeg å henge nøkkelen der den skal henge, og enten kommer på det etterpå, eller ser den ligge et annet sted- så går jeg med èn gang å henger den på sin faste plass. 
Jeg skriver ned ting jeg må huske, og sjekke det kvelden før- hva er på lista i morgen? Jeg blir stresset av rot, men sliter med å bruke tiden godt nok til å få unna alt. Likevel gjør jeg alltid, hver eneste dag, noe forfallende husarbeid.

Jeg kommer ofte sent til avtaler, men faste tider som jobb, har jeg funnet løsningen på. Jeg står opp til samme tid, spiser til samme tid, kler på meg til samme tid, og har en fast tid hvor jeg skal ut av døren. Da har jeg lagt på en ekstra tid, slik at om jeg går 5-10 min senere, så rekker jeg fortsatt frem i tide. Rutiner er det aller viktigste! 

Det krever mer av meg enn en som ikke har adhd, men å resignere til diagnosen er ikke svaret. 

Anonymkode: 9d9b9...1c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.4.2023 den 12.03):

Uansett psykisk lidelse eller fysisk tilstand går de fleste an å leve med om de gjør det de kan. Det er veldig tydelig når noen rett og slett ikke gidder å ta tak i ting.

Eksempel: 
Person med ADHD glemmer å rydde etter seg, og skylder alltid på ADHD, bruker dette som frikort og blir sint når folk påpeker at dette går utover dem. Han forventer at alle skal innfinne seg med at han oppfører seg som et barn.
vs.
Person med ADHD glemmer å rydde etter seg, men har et varsel én gang om dagen på mobilen om at han skal ta en runde i huset og se etter ting han kan ha glemt på feil sted. Selvsagt er det ikke alltid han finner alt, men han prøver. Om noen påpeker at rotet hans er til ulempe, unnskylder han seg og tar det med én gang, der og da, mens han har fokus. Han vet at selv om han har ADHD, betyr det ikke at folk rundt ham plikter å pick up his slack.

Det første VAR meg. Den siste ER meg. Det er vanskelig, men samlivet er så mye bedre fordi hun ser at jeg prøver. Det viktigste er ikke at jeg gjør det 100% perfekt hver gang, men at jeg gjør mitt beste. 

Anonymkode: 3686c...dd3

For en fin kjæreste du er!

Anonymkode: b0082...3e7