Tips og råd for oss som har partner med ADHD

[AnonymBruker]

Både jeg og mannen min har nok det. Da begge våre barn pluss hans ekstra bark har det. Han har også litt klassiske tegn på autisme. Som ikke er uvanlig sammen med adhd.

Så det blir noen teite situasjoner mellom oss som jeg av og til irriterer meg på. Feks jeg sier at når han skal snakke til meg, må han gi meg litt tid til å få fokus på han. Vi er nok også begge litt impulsive der, går rett på, sier noe men mottaker klarer ikke ta imot. Forskjellen er at han blir dødsfornermet. 

Feks sitter jeg å skriver. Eller ser en video som jeg er langt inne i. Tar det litt tid å komme ut av det. Så når han da begynner å si noen setninger,  uten å si navnet mitt først, og vente til jeg ser han Feks stoppe videoen. Så får jeg bare med med slutten av det han sier. Så spør jeg hva sa du,  og da svarer han surt at jeg kan drite i det. Og det er svært slitsomt for meg, gir opp og ender med å totalt overføre han, så jeg slipper å bli sliten av halv info hele tiden. 

Jeg er nok mer bevisst på sånne ting enn han Så jeg jobber med det og ikke han. 

Så feks når jeg lager middag sier jeg ifra ca 5 til 10minutter før maten er klar, at maten er klar. Da klarer han kanskje å komme tidsnok mens maten er varm. Sier jeg der akkurat når maten er klar så spiser jeg alene og han kald mat etterpå.

Andre veien , sier han ifra akkurat.  Og hyler to sekunder etterpå at jeg må da kunne komne. Han maser da intenst fortere en det er mulig å reagere uten adhd også.

Så du bør Feks unngå å rope fra et rom til et annet,  om du vil føle deg sett. Gå heller bort ta på han, og si navnet, eller spør hvordan det går. Vent til han ser på deg, da kan du si det du skal si. Obs  gi en til to beskjeder og forenkle språket ditt mest mulig.  Hjelper ikke det, da er han i hyper fokus, og da kan du gi opp.  Er han flink til å lese meldinger,  så send gjerne beskjed på melding. Da er det iallefall for meg enklere å få med meg, samtidig som det blir en huskelapp. Om jeg er usikker på om jeg har glemt noe.

Å endre vaner er enten umulig , eller ekstremt kevende 

 

Anonymkode: 0aed0...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har adhd og mannen burde fullføre en utredning..... Jeg er det praktiske hodet som ser for meg rom og tid, han er den som bare kjører på. Da blir det fort 6 prosjekter og ingenting blir fullført fra han sin side. Jeg setter ikke igang med noe hvis jeg ikke vet at jeg kan fullføre det innefor rimelighetens tid. Slike ting har skapt mye irritasjon og frustrasjon i årene som har gått for han har ikke ville høre på meg. 

Men han har lært seg nå

1. Ikke sett igang noe uten en plan

2. En ting om gangen og fullfør det. 

3. Skriv lister og ha en plan. 

Jeg er den som holder ting inni meg og kverna kjører hele tiden imens han skyter raskt fra hofta hvis det er noe. Blir han holdt ansvarlig for det han har sagt så kan han reagerer han ufint på det. Men her har han tildels lært at hvis han tenker litt over saken i noen dager, av og til 14 dager, så skjønner han det til slutt. Han har 1000 idéer, men er utslitt innen han har tenkt på 2 av de. Overganger eller endringer av planer tåler han svært dårlig og han får 2 valg. Deal with it eller finn på noe annet. Men han får ikke lov til å la den frustrasjonen gå utover oss andre i huset. 

Jeg tåler endringer i planene  godt, elsker spontane avtaler og liker at det skjer noe. Men når jeg har nedetid så vil jeg være alene. Jeg trenger å samle meg og jeg får overksudd av å være alene. En tur i skogen, se en serie alene, en kjøretur ect. Mine negativer sider er at jeg fort kan virke avvisende eller stille og jeg trekker meg tilbake. Men det er fordi jeg trenger å tenke på ting alene, planlegge alene eller bare være alene. Jeg orker ikke at alle skal ha en bit av meg hele døgnet. Ungene er helt greit, men når han er som han er så klarer jeg ikke se han sine behov. For mange år siden ble jeg raskere irriterende, svarte altfor kjapt og direkte på ting og ble jeg sur så var det ingen tvil om hva jeg ble. Men med årene som har gått og med barn først i rekka så har synet på ting og mye endret seg mentalt sett. 

Han sin nedetid er å gjøre ting alene som f.eks noe i garasjen. Det at han uforstyrret kan rydde, gjøre ferdig noe prosjekter eller fikse noe gjør at han føler mestring og han får samtidig ryddet vekk en forstyrrende tanke om noe han burde få gjort. 

Han vet han burde gjøre ferdig en utredning, men skylder på lite tid.... Sannheten er vel det at han klarer ikke å prioritere det eller undersøke mere om temaet. Det for han i alt annet med jobb, hus og hjem gjør at det et ikke plass. Synd! For jeg tror han og oss ville hatt det bedre om han hadde lært mer om seg selv, sitt reaksjonsmønster i ulike situasjoner og ikke minst, lært seg noen nøkler som er viktig. Ca annenhvert år går han på en smell. Møter den berømte veggen. Men han legger skyld på høyt arbeidspress og alt i familie as. Sannheten her, tror jeg, handler mer om at han ikke har kapasitet. Noe han burde hatt som en "frisk mann" i sin beste alder. Han klarer ikke alle rutiner rundt det å ha en familie, alt som vi og ungene skal, oppfølging ect. Han klarer ikke å huske en eneste fast aktivitet ungene skal iløpet av en uke eller klokkeslett selv om det har vært fast i flere år. Kort arbidsminne, dårlig hukommelse og lite orden. 

Jobben har han stålkontroll på.... 

Anonymkode: ea0ae...5ce

Ganske normalt for dem å ha stålkontroll på en ting som blandt annet du sier er jobben. Kjenner meg igjen i det da flere har det slik.

men tenker hvis han ikke er klar for å utredes er dette noe han må gjøre på sin måte og med sin egen åpenbaring.
har opplevd at hvis man presser noen til det å utredes kan det skje kræsj i systemet. Dem faller av vogna. 
 

det høres jo veldig fint ut at du har forståelse for det, det gjør det jo fint for han å vite at du er støttende. 
håper han velger å få en utredning etter hvert! For sin egen del! 
takk for at du deler!

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Både jeg og mannen min har nok det. Da begge våre barn pluss hans ekstra bark har det. Han har også litt klassiske tegn på autisme. Som ikke er uvanlig sammen med adhd.

Så det blir noen teite situasjoner mellom oss som jeg av og til irriterer meg på. Feks jeg sier at når han skal snakke til meg, må han gi meg litt tid til å få fokus på han. Vi er nok også begge litt impulsive der, går rett på, sier noe men mottaker klarer ikke ta imot. Forskjellen er at han blir dødsfornermet. 

Feks sitter jeg å skriver. Eller ser en video som jeg er langt inne i. Tar det litt tid å komme ut av det. Så når han da begynner å si noen setninger,  uten å si navnet mitt først, og vente til jeg ser han Feks stoppe videoen. Så får jeg bare med med slutten av det han sier. Så spør jeg hva sa du,  og da svarer han surt at jeg kan drite i det. Og det er svært slitsomt for meg, gir opp og ender med å totalt overføre han, så jeg slipper å bli sliten av halv info hele tiden. 

Jeg er nok mer bevisst på sånne ting enn han Så jeg jobber med det og ikke han. 

Så feks når jeg lager middag sier jeg ifra ca 5 til 10minutter før maten er klar, at maten er klar. Da klarer han kanskje å komme tidsnok mens maten er varm. Sier jeg der akkurat når maten er klar så spiser jeg alene og han kald mat etterpå.

Andre veien , sier han ifra akkurat.  Og hyler to sekunder etterpå at jeg må da kunne komne. Han maser da intenst fortere en det er mulig å reagere uten adhd også.

Så du bør Feks unngå å rope fra et rom til et annet,  om du vil føle deg sett. Gå heller bort ta på han, og si navnet, eller spør hvordan det går. Vent til han ser på deg, da kan du si det du skal si. Obs  gi en til to beskjeder og forenkle språket ditt mest mulig.  Hjelper ikke det, da er han i hyper fokus, og da kan du gi opp.  Er han flink til å lese meldinger,  så send gjerne beskjed på melding. Da er det iallefall for meg enklere å få med meg, samtidig som det blir en huskelapp. Om jeg er usikker på om jeg har glemt noe.

Å endre vaner er enten umulig , eller ekstremt kevende 

 

Anonymkode: 0aed0...445

Veldig gode råd, tusen takk! 
Det går an å endre vaner, men da må mye selvinnsikt inn i bilde! Og ja det kan være veldig krevende for mange.

men veldig godt forklart!

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

Uansett psykisk lidelse eller fysisk tilstand går de fleste an å leve med om de gjør det de kan. Det er veldig tydelig når noen rett og slett ikke gidder å ta tak i ting.

Eksempel: 
Person med ADHD glemmer å rydde etter seg, og skylder alltid på ADHD, bruker dette som frikort og blir sint når folk påpeker at dette går utover dem. Han forventer at alle skal innfinne seg med at han oppfører seg som et barn.
vs.
Person med ADHD glemmer å rydde etter seg, men har et varsel én gang om dagen på mobilen om at han skal ta en runde i huset og se etter ting han kan ha glemt på feil sted. Selvsagt er det ikke alltid han finner alt, men han prøver. Om noen påpeker at rotet hans er til ulempe, unnskylder han seg og tar det med én gang, der og da, mens han har fokus. Han vet at selv om han har ADHD, betyr det ikke at folk rundt ham plikter å pick up his slack.

Det første VAR meg. Den siste ER meg. Det er vanskelig, men samlivet er så mye bedre fordi hun ser at jeg prøver. Det viktigste er ikke at jeg gjør det 100% perfekt hver gang, men at jeg gjør mitt beste. 

Anonymkode: 3686c...dd3

[AnonymBruker]

Eksen har adhd og brukte det som frikort for å være en empatiløs drittsekk. 

Ingen gode erfaringer ifra meg. 

Anonymkode: 2747a...e6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Eksen har adhd og brukte det som frikort for å være en empatiløs drittsekk. 

Ingen gode erfaringer ifra meg. 

Anonymkode: 2747a...e6e

Adhd er ikke unnskyldning for å være drittsekk. Men man kan bli litt sinna, om alt i omgivelsene blir veldig overveldende. Uten at noen egentlig har gjort noe galt. Så hvis du ikke er flink til å finne litt ut av funksjonen til en med adhd. Kan du ende opp med en kronisk sur og irritert person. 

Jeg er heldig og har kunne sende mann og barn på hytta, når får nok, også har jeg et hobby rom i kjelleren jeg får fred i. Så går dit,  når jeg ikke klarer mer styr og mas.  Da slipper jeg å bli sint. Da jeg ikke har lyst til å bli sint. Men blir jeg presset helt til ytterkanten og ingen lytter på at nok er nok, kan jeg få en dustete utblåsning.  Men det hjalp mye å ha et eget rom å finne roen på. Og annet å fokusere på. 

Anonymkode: 0aed0...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eksen har adhd og brukte det som frikort for å være en empatiløs drittsekk. 

Ingen gode erfaringer ifra meg. 

Anonymkode: 2747a...e6e

Ts her igjen, håper mange forstår at når jeg spør om erfaringer så er det for å få en større forståelse for de med adhd og dynamikken i forholdet. Om du har dårlige erfaringer er det fint du deler men prøv å vær litt konstruktiv enn å slenge med "han/hun var en drittsekk".

Det å være drittsekk har nok ingenting med adhden å gjøre men rett og slett personligheten hans også. 
De fleste med adhd er ikke drittsekker! 

ingenting vondt ment til denne personen jeg siterte, men snakker generelt for alle som vil dele sine erfaringer i parforhold på dette innlegget.

sender deg en god klem!

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uansett psykisk lidelse eller fysisk tilstand går de fleste an å leve med om de gjør det de kan. Det er veldig tydelig når noen rett og slett ikke gidder å ta tak i ting.

Eksempel: 
Person med ADHD glemmer å rydde etter seg, og skylder alltid på ADHD, bruker dette som frikort og blir sint når folk påpeker at dette går utover dem. Han forventer at alle skal innfinne seg med at han oppfører seg som et barn.
vs.
Person med ADHD glemmer å rydde etter seg, men har et varsel én gang om dagen på mobilen om at han skal ta en runde i huset og se etter ting han kan ha glemt på feil sted. Selvsagt er det ikke alltid han finner alt, men han prøver. Om noen påpeker at rotet hans er til ulempe, unnskylder han seg og tar det med én gang, der og da, mens han har fokus. Han vet at selv om han har ADHD, betyr det ikke at folk rundt ham plikter å pick up his slack.

Det første VAR meg. Den siste ER meg. Det er vanskelig, men samlivet er så mye bedre fordi hun ser at jeg prøver. Det viktigste er ikke at jeg gjør det 100% perfekt hver gang, men at jeg gjør mitt beste. 

Anonymkode: 3686c...dd3

Ts her, Dette var fint eksempel, tusen takk for at du delte det!

det har jeg skjønt med partneren min er og legge merke til når han gjør noe med ting! Det setter han alltid veldig stor pris på. 

Ingen er perfekte og det er helt greit! I parforhold har vi jo en tendens til å ha for store forventninger av hverandre og det kan gjøre det verre for en med adhd tenker jeg. 
så å senke ned forventningene tror jeg er veldig viktig for begge partner! 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

Å leve med noen med adhd kan være krevende. Men det kan også gi veldig mye. Du må  huske at parneren ikke er adhd men har adhd. Prøv å ikke se og tolke alt ved parneren med adhd briller, om jeg skal si det sånn.

Noen ting å være oppmerksom på:

-Dette med beskjeder og påminnelser kan av og til behøves til en partner med adhd. Men om motageren får for mange av desse så kan det lett bli til at de opplever det som kritikk selv om det er godt ment. Det er nok bedre å glemme nøklene innimellom enn å oppleve noe man føler som konstant kritikk av hukommelsen.

- Det samme gjelder rot. Det er bedre å leve med litt rot enn en parner som blir nedbrutt og deprimert/sint fordi han/hun alltid får beskjed om å rydde mer eller rote mindre. For desse 2 punktene gjelder ikke at man skal overse og godta alt, men tenk litt over om alle beskjeder/påminnelser er helt nødvendige.

- Sinne og konflikter kan fort eskalere litt mer enn i andre forhold. Ofte vet den med adhd dette selv, men klarer ikke i kampens hete og styre det. Prøv å gi litt rom når det stormer som verst. Trekk deg unna, la partner få trekke seg  unna, ikke følg etter om partner ønsker å komme seg unna. Det er ofte lurt å la det blåse over og så heller prøve å ta opp igjen tråden på en konstruktiv måte når ting har roet seg.

- Ha aksept for at partner ofte blir sliten tidlig på kvelden. Spesielt om han/hun er umedisinert. Adhd hjernen jobber på høygir hele dagen.

- Om partner er umedisinert bør du oppfordre til å i alle fall teste ut ulike medisiner. Her i huset har det gjort enorm forskjell. Først og fremst for den med adhd. Men også for oss rundt er det lettere når den det gjelder selv har det bedre. Men du må huske at dette er partner sitt valgt. Du kan oppfordre, men ikke pushe. På noen funker ikke medisin så bra, selv om de aller fleste har god effekt av en eller annen av de vanligste adhd medisinene. Men noen ønsker også å forbli umedisinert da de føler at medisinering fjerner noe av personligheten. Det er et helt legitimt og forståelig valg som skal aksepteres.

- Husk at ingen har frikort til å være drittsekk selv om de har adhd. Blir du behandlet dårlig er det ok å gå. Du trenger ikke selvsagt ikke bli for enhver pris. Akkurat som i alle andre forhold der ingen har adhd.

Anonymkode: 0763a...7fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Å leve med noen med adhd kan være krevende. Men det kan også gi veldig mye. Du må  huske at parneren ikke er adhd men har adhd. Prøv å ikke se og tolke alt ved parneren med adhd briller, om jeg skal si det sånn.

Noen ting å være oppmerksom på:

-Dette med beskjeder og påminnelser kan av og til behøves til en partner med adhd. Men om motageren får for mange av desse så kan det lett bli til at de opplever det som kritikk selv om det er godt ment. Det er nok bedre å glemme nøklene innimellom enn å oppleve noe man føler som konstant kritikk av hukommelsen.

- Det samme gjelder rot. Det er bedre å leve med litt rot enn en parner som blir nedbrutt og deprimert/sint fordi han/hun alltid får beskjed om å rydde mer eller rote mindre. For desse 2 punktene gjelder ikke at man skal overse og godta alt, men tenk litt over om alle beskjeder/påminnelser er helt nødvendige.

- Sinne og konflikter kan fort eskalere litt mer enn i andre forhold. Ofte vet den med adhd dette selv, men klarer ikke i kampens hete og styre det. Prøv å gi litt rom når det stormer som verst. Trekk deg unna, la partner få trekke seg  unna, ikke følg etter om partner ønsker å komme seg unna. Det er ofte lurt å la det blåse over og så heller prøve å ta opp igjen tråden på en konstruktiv måte når ting har roet seg.

- Ha aksept for at partner ofte blir sliten tidlig på kvelden. Spesielt om han/hun er umedisinert. Adhd hjernen jobber på høygir hele dagen.

- Om partner er umedisinert bør du oppfordre til å i alle fall teste ut ulike medisiner. Her i huset har det gjort enorm forskjell. Først og fremst for den med adhd. Men også for oss rundt er det lettere når den det gjelder selv har det bedre. Men du må huske at dette er partner sitt valgt. Du kan oppfordre, men ikke pushe. På noen funker ikke medisin så bra, selv om de aller fleste har god effekt av en eller annen av de vanligste adhd medisinene. Men noen ønsker også å forbli umedisinert da de føler at medisinering fjerner noe av personligheten. Det er et helt legitimt og forståelig valg som skal aksepteres.

- Husk at ingen har frikort til å være drittsekk selv om de har adhd. Blir du behandlet dårlig er det ok å gå. Du trenger ikke selvsagt ikke bli for enhver pris. Akkurat som i alle andre forhold der ingen har adhd.

Anonymkode: 0763a...7fd

Jeg opplever mye positive forandringer etter partneren min ble medisinert, han har mer overskudd på jobb og når han kommer hjem. Men merker på ettermiddagen når medisinen avtar at han kan bli veldig sliten og trekker seg tilbake. Men det går fint!

Noe av det negative er at han kan miste litt evnen på empati, føler jeg.

men dette er noe jeg var klar over fra før etter å hørt andres erfaringer. 
men medisineringen har definitivt gjort det mye bedre for han, jeg ser han føler at han mestrer ting mye bedre og selvtilliten er der.

så er veldig stolt av han!

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

Kommunikasjon er viktig. Og at begge parter gjør sitt beste. Den med en diagnose kan ikke bare la alt skure og skylde på diagnosen. Den som IKKE har diagnosen kan ikke forvente og forlange at den MED diagnosen skal klare å fungere som en "normal" ikke-diagnose-person. 

Jeg har aspergers og ADHD. Mannen min er nevrotypisk. 

Vi har hatt mange runder hvor vi har satt og ned og pratet gjennom hva vi synes er problematisk, og hvordan vi kan finne noe vi begge kan leve med. 

Jeg takler ikke spontanitet og ting som kommer bardus på. Jeg må vite om og kunne planlegge ting. Så mannen har sluttet å slenge ut "nei, skal vi male terassen nå?" og forvente at det faktisk skal skje... Nå spør han heller flere dager i forveien. Så kan jeg forberede meg psykisk 😛 og legge det inn i mine planer. 

Jeg har kjøpt og testet ut diverse ørepropper så jeg bedre takler lyder. Nå kan mannen se tv i stuen, og jeg tar i ørepropper. 

Vi har laget oss trello-tavler med alt av familieoppgaver. Der har vi tavler med alt fra ukesmeny til pakkelister til ulike typer turer, til lister med ting vi vil ta opp på foreldresamtaler, osv. Jeg MÅ ha lister, og det må være skriftlig. 

Mannen har blitt flinkere til å ikke gi masse muntlige beskjeder, han skriver dem inn i trello-listene våre. Så får jeg det med meg. 

Jeg jobber aktivt med meditering og fysisk trening for å takle stress bedre (et av problemene med diagnosen min er ekstremt lav stress-terskel), og mannen har da blitt bedre til å gi meg tid og fred til å gjøre dette. 

 

Anonymkode: 4422d...6ad

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 31 med adhd.

Jeg har stort sett utrolig mye enegi i  kroppen og er mye uroligt.

Jeg har en dame som ikke er så utrolig flink med å holde avtaler som vi har laget oss.. og bryter dem stadig.. Noe som gjør meg utrolig lett irritabel med tanke på adhden min. 

Når jeg er blitt sint, så får jeg utrolig mye følelser i kroppen og trenger mye tid etterpå for og hente meg inn.
Jeg sliter også med å konsentrere meg, og må alltid gjøre flere ting samtidig. 

Men jeg er flink når det kommer til husarbeid, og klarer stort sett å holde det fint.. uten om dama, fordi hun gjør aldri noe

Anonymkode: 495c6...11a

[AnonymBruker]

Det med planlegging er veldig viktig.  Hvis jeg er i byen og skal handle på 3 steder. Og har brukt 3 dager på å planlegge det, da raser verden min litt når mannen spør om jeg kan kjøpe ting for ha to steder.  Det blir helt feil i hodet mitt og faller da lett ut av egne planer. Hadde han kommet med det t dager før, hadde det gått helt fint. Han blir litt sur. Når jeg av og til sier nei.  Men den dårlige samvittighet over å ikke gjøre det, er også veldig forstyrrende.  Ender opp helt utslitt når jeg kommer hjem, fremfor samme jobb iht at det er planlagt.  Men det tror jeg kommer av at huet jobber 3 ganger så mye når jeg får ting bus på. 

Jeg kan være også impulsiv,  men da ikke når jeg er i plan modus. Så har hatt noen  venner som har falt fra, fordi de aldri inviterer før tidligst en time før noe skal skje. Det går veldig ofte ikke. Samt lite hjelper det å si fra. Det blir også for meg energi drenerende personer. Så selv om jeg liker de, må jeg la slike gå, eller de går fra meg.  Men jeg kan ikke annet prøve enn å si fra, og går ikke det, så går det ikke. 

Tidligere sa jeg bare ja til alt. Og mistet. kontrollen på eget liv. Full kontroll iht andres ønsker, meg og mitt eksisterte ikke, dessuten endte jeg av og til opp i dårlige situasjoner. Men dette snudde selv da jeg ble mer sliten av det av seg selv 

Anonymkode: 0aed0...445

[AnonymBruker]

Typen min har adhd, han er veldig kjælen til tider og noen ganger trekker han seg litt unna, men han gir meg kjølende utrykk bare ikke hele tiden som når han har periodene hvor han er veldig kjælen. 
 

hvis jeg er syk har han enormt behov for å passe på meg, og han spør om jeg trenger noe hele tiden. Men når han er overstimulert eller har periodene sine og jeg er syk da kan jeg merke at han ikke spør så ofte om jeg trenger noe, eller har behov for å passe på meg. jeg merker at jeg kan bli litt redd for at han forandrer seg for meg, men som sagt er det perioder, også er han tilbake til seg selv igjen. 

Er det noen flere som opplever det sånn fra partneren sin som har adhd eller du som har adhd selv og er slik?

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Typen min har adhd, han er veldig kjælen til tider og noen ganger trekker han seg litt unna, men han gir meg kjølende utrykk bare ikke hele tiden som når han har periodene hvor han er veldig kjælen. 
 

hvis jeg er syk har han enormt behov for å passe på meg, og han spør om jeg trenger noe hele tiden. Men når han er overstimulert eller har periodene sine og jeg er syk da kan jeg merke at han ikke spør så ofte om jeg trenger noe, eller har behov for å passe på meg. jeg merker at jeg kan bli litt redd for at han forandrer seg for meg, men som sagt er det perioder, også er han tilbake til seg selv igjen. 

Er det noen flere som opplever det sånn fra partneren sin som har adhd eller du som har adhd selv og er slik?

Anonymkode: 8b040...e1c

Mente: kjælende utrykk

Unnskyld skrive feil

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg opplever mye positive forandringer etter partneren min ble medisinert, han har mer overskudd på jobb og når han kommer hjem. Men merker på ettermiddagen når medisinen avtar at han kan bli veldig sliten og trekker seg tilbake. Men det går fint!

Noe av det negative er at han kan miste litt evnen på empati, føler jeg.

men dette er noe jeg var klar over fra før etter å hørt andres erfaringer. 
men medisineringen har definitivt gjort det mye bedre for han, jeg ser han føler at han mestrer ting mye bedre og selvtilliten er der.

så er veldig stolt av han!

Anonymkode: 8b040...e1c

Kan definitivt være enig i dette. Har dog ikke merket noe mindre empati. Utelukkende positive erfaringer med medisin hos min partner. Det har gjort livet veldig mye bedre for henne, og når hun har det bedre har alle rundt henne det bedre også. Så jeg vil understreke dette med å oppfordre til å gi det et forsøk til alle som lever med noen som har adhd og er umedisinert. Men som jeg skrev i mitt første innlegg. Å oppfordre og motivere/støtte er fint, men ikke push og respekter om partner ikke vil medisineres. Det finnes som nevnt de som av ulike årsaker har det bedre uten medisin. 

Men i de aller fleste tilfeller er det til god hjelp så jeg ville strukket meg langt for å få til testing av medisin i alle fall. Selvsagt i samråd med lege/psykiater, som ofte har gode innspill på hvilke preparater som kan gi best effekt. 

 

Anonymkode: 0763a...7fd

[AnonymBruker]

Andro skrev (22 timer siden):

Vi med ADHD burde kommet med bruksanvisning for partneren En del ting har vi felles, men mye er variasjoner og grader.
Min X-mann hadde ingen forståelse av at jeg måtte holde på med noe annet for å se på tv f.eks. og ble stressa av at han trodde at jeg ikke fulgte med. Han skjønte heller ikke behov for kognitiv hvile, eller at jeg snakket om flere ting parallelt.
Vi har ofte en forsinket sanseoppfatning, og trenger å få et forvarsel om at vi blir snakket til. "Du, nå skal jeg spørre deg om noe..." og så avvente til du ser at du har kontakt. Er vi i hyperfokus, må du kanskje også ta på armen eller nå for å nå inn.
Å bli avbrutt i hyperfokus er nesten vold, fordi det gir en deilig mestringsfølelse å være så oppslukt av oppgaven. Dessuten tar det fryktelig lang tid for oss å komme igang igjen, så om vi blir snakket til i to minutter, så mister vi kanskje en halvtime med arbeid.
Når man når metningspunktet, og blir supersliten, så kan vi ikke skjerpe oss med konsentrasjon eller initiativ.
Initiativ, og det å komme igang, er generelt vanskelig. Det er den eksekutive funksjonen i hjernen som ikke virker. Vi tenker logisk, har en grei plan, og har bestemt oss, men blir likevel sittende passive.
Det hjelper at noen er sammen med oss for å holde farten og komme i siget. Såkalt bodydouble. Vi trenger ikke å drive med det samme heller, men det er likevel nyttig å ha noen i nærheten.
Det kan du bruke til å gjøre oppgavene hjemme enklere for kjæresten: Nå skal vi ta lørdagsvasken, jeg tar kjøkkenet, du tar badet, og så tar vi en kaffe etterpå. Dette er en vinneroppskrift. Å bare bli oppgitt over at det ikke kom igang mens samboeren er alene kan gjøre det enda mer vanskelig å komme seg igang.
Det hjelper også med tidspress. "Denne uka har vi ikke fått gjort det vi skulle i hagen. Skal vi se hvor mye vi får gjort på en time?" Oppdeling av oppgaver, og begrensing av tidsbruk er til stor hjelp i hverdagen. Ellers tenker man så komplekst at man blir lammet, fordi man ser alle oppgavene samtidig og får ikke bestemt seg hvilken som er viktigst å ta først. Vi liker mild ledelse, slik sett.
Vi mangler objektkonstans, og glemmer det vi ikke ser. Dersom det vi skal ha med ut ikke er ved ytterdøra er det ingen mulighet for at det blir med ut. Mangelen på objektkonstans gjør at vi kan glemme å gi nok god oppmerksomhet til dem vi bryr oss om. Paradoksalt er vi ekstra sårbare for manglende bekreftelser selv, og mange har RSD.

Folk med ADHD har ofte sansefølsomhet som lett gir overstimulering. Ofte vare for skarpt lys, sterke farger, høye lyder, masse vrimmel osv. Mange har også vansker med smak, konsistens, hudfølsomhet og den type ting. Det er tross alt en nevrologisk tilstand. Det fører også til at vi har dårlig varmeregulering, forsinket motoriske respons og litt dårlig balanse. Å gå borti ting, snuble, miste ting, vimse rundt i sirkler.. Det er veldig typisk.
Kan være greit å vite hvorfor vi ikke vil ha skarpt arbeidslys på kjøkkenet, ikke trives i store selskaper eller fikser merkelapper i klærne. Sånne ting kan gjøre fysisk vondt, og slite oss helt ut.

Dette beskriver det godt. Det beskriver også godt hvorfor jeg føler meg som en støttekontakt for partneren min hele tiden. Jeg kan aldri være urimelig, spontan eller tankeløs, uten at han mister det. Jeg må hele tiden vurdere og tenke over hvordan jeg ordlegger meg, hvilken tone jeg har, hvor lang tid i forveien jeg skal varsle om ting osv. Akkurat som små barn. Bare at jeg hverken får betalt for det, eller "utvikler" et barn med det. Drittarbeid etter min mening, er såååå sliten av det. 

Og ja forresten. Jeg har ADHD selv. Men jeg er mer hyper, og går mer inn i meg selv på følelser etc. Når jeg er overveldet blir jeg selvdestruktiv inni hodet, så det er ikke synlig. Dessverre, for da er det visstnok en selvfølge at det er jeg som har støttekontakt-rollen, og får null og niks hjelp eller hensyn selv. 

Anonymkode: b989f...dc7

[Snickersen]

Andro skrev (22 timer siden):

Vi med ADHD burde kommet med bruksanvisning for partneren En del ting har vi felles, men mye er variasjoner og grader.
Min X-mann hadde ingen forståelse av at jeg måtte holde på med noe annet for å se på tv f.eks. og ble stressa av at han trodde at jeg ikke fulgte med. Han skjønte heller ikke behov for kognitiv hvile, eller at jeg snakket om flere ting parallelt.
Vi har ofte en forsinket sanseoppfatning, og trenger å få et forvarsel om at vi blir snakket til. "Du, nå skal jeg spørre deg om noe..." og så avvente til du ser at du har kontakt. Er vi i hyperfokus, må du kanskje også ta på armen eller nå for å nå inn.
Å bli avbrutt i hyperfokus er nesten vold, fordi det gir en deilig mestringsfølelse å være så oppslukt av oppgaven. Dessuten tar det fryktelig lang tid for oss å komme igang igjen, så om vi blir snakket til i to minutter, så mister vi kanskje en halvtime med arbeid.
Når man når metningspunktet, og blir supersliten, så kan vi ikke skjerpe oss med konsentrasjon eller initiativ.
Initiativ, og det å komme igang, er generelt vanskelig. Det er den eksekutive funksjonen i hjernen som ikke virker. Vi tenker logisk, har en grei plan, og har bestemt oss, men blir likevel sittende passive.
Det hjelper at noen er sammen med oss for å holde farten og komme i siget. Såkalt bodydouble. Vi trenger ikke å drive med det samme heller, men det er likevel nyttig å ha noen i nærheten.
Det kan du bruke til å gjøre oppgavene hjemme enklere for kjæresten: Nå skal vi ta lørdagsvasken, jeg tar kjøkkenet, du tar badet, og så tar vi en kaffe etterpå. Dette er en vinneroppskrift. Å bare bli oppgitt over at det ikke kom igang mens samboeren er alene kan gjøre det enda mer vanskelig å komme seg igang.
Det hjelper også med tidspress. "Denne uka har vi ikke fått gjort det vi skulle i hagen. Skal vi se hvor mye vi får gjort på en time?" Oppdeling av oppgaver, og begrensing av tidsbruk er til stor hjelp i hverdagen. Ellers tenker man så komplekst at man blir lammet, fordi man ser alle oppgavene samtidig og får ikke bestemt seg hvilken som er viktigst å ta først. Vi liker mild ledelse, slik sett.
Vi mangler objektkonstans, og glemmer det vi ikke ser. Dersom det vi skal ha med ut ikke er ved ytterdøra er det ingen mulighet for at det blir med ut. Mangelen på objektkonstans gjør at vi kan glemme å gi nok god oppmerksomhet til dem vi bryr oss om. Paradoksalt er vi ekstra sårbare for manglende bekreftelser selv, og mange har RSD.

Folk med ADHD har ofte sansefølsomhet som lett gir overstimulering. Ofte vare for skarpt lys, sterke farger, høye lyder, masse vrimmel osv. Mange har også vansker med smak, konsistens, hudfølsomhet og den type ting. Det er tross alt en nevrologisk tilstand. Det fører også til at vi har dårlig varmeregulering, forsinket motoriske respons og litt dårlig balanse. Å gå borti ting, snuble, miste ting, vimse rundt i sirkler.. Det er veldig typisk.
Kan være greit å vite hvorfor vi ikke vil ha skarpt arbeidslys på kjøkkenet, ikke trives i store selskaper eller fikser merkelapper i klærne. Sånne ting kan gjøre fysisk vondt, og slite oss helt ut.

Takk, Andro! DETTE beskrev meg og min ADHD fullstendig spot on! Innlegget ditt har jeg kopiert som en oppskrift for min neste kjæreste, jeg kunne ikke klart å beskrevet det bedre selv. Så igjen - takk!
 

ps: har lest mange av dine innlegg, du er gull med ord og knallgod på konstruktive og meningsfulle tilbakemeldinger - selvfølgelig måtte du ha ADHD 🤩👍

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette beskriver det godt. Det beskriver også godt hvorfor jeg føler meg som en støttekontakt for partneren min hele tiden. Jeg kan aldri være urimelig, spontan eller tankeløs, uten at han mister det. Jeg må hele tiden vurdere og tenke over hvordan jeg ordlegger meg, hvilken tone jeg har, hvor lang tid i forveien jeg skal varsle om ting osv. Akkurat som små barn. Bare at jeg hverken får betalt for det, eller "utvikler" et barn med det. Drittarbeid etter min mening, er såååå sliten av det. 

Og ja forresten. Jeg har ADHD selv. Men jeg er mer hyper, og går mer inn i meg selv på følelser etc. Når jeg er overveldet blir jeg selvdestruktiv inni hodet, så det er ikke synlig. Dessverre, for da er det visstnok en selvfølge at det er jeg som har støttekontakt-rollen, og får null og niks hjelp eller hensyn selv. 

Anonymkode: b989f...dc7

Siden du selv har adhd så burde du sette grenser for deg selv!

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Typen min har adhd, han er veldig kjælen til tider og noen ganger trekker han seg litt unna, men han gir meg kjølende utrykk bare ikke hele tiden som når han har periodene hvor han er veldig kjælen. 
 

hvis jeg er syk har han enormt behov for å passe på meg, og han spør om jeg trenger noe hele tiden. Men når han er overstimulert eller har periodene sine og jeg er syk da kan jeg merke at han ikke spør så ofte om jeg trenger noe, eller har behov for å passe på meg. jeg merker at jeg kan bli litt redd for at han forandrer seg for meg, men som sagt er det perioder, også er han tilbake til seg selv igjen. 

Er det noen flere som opplever det sånn fra partneren sin som har adhd eller du som har adhd selv og er slik?

Anonymkode: 8b040...e1c

Her har vi det begge to, bare hver sin variant/type. Og vi begge har det litt slik mot hverandre. Han kan klage på at jeg er fraværende og at han føler seg ensom. Men så fort det behovet for oppmerksomhet/nærhet er dekket, er hodet hans fullt av "må få gjort noe" igjen. Og da kan jeg føle meg litt ensom, hvis jeg ikke passer på å minne ham på meg. 🙈🤣 Det har muligens med det å regulere fokuset og oppmerksomhet å gjøre, tror jeg? 

Anonymkode: f131f...ef4