Tips og råd for oss som har partner med ADHD

[AnonymBruker]

Jeg er ei voksen dame med adhd. Og jeg fikser ikke mas og støy. Det tok mange år før jeg fikk min mann til å forstå at jeg ikke klarer å gjøre flere ting samtidig. Jeg må konsentrere meg. 

Jeg liker heller ikke å omgås folk som jeg ikke stoler på 100%. Det er utmattende å maskere. Det tok lang tid å få han til å forstå dette også. Nå sosialiserer han uten meg. 

Ellers går det greit. Om jeg zoomer ut forteller han historia si på nytt senere. Når jeg reagerer med store følelser virker det som han synes det er komisk. Når jeg tuller rundt ler han. Når jeg er i hyperfokus gleder han seg over engasjementet mitt. Rotet mitt bryr han seg ikke om. Og når noen er slemme med meg, fordi jeg er annerledes, trøster han meg. 

Jeg tror det han synes er verst er at jeg skifter tema så fort. Da henger han ikke med. Så jeg øver på å holde meg til saken. 

Vi er i 50-åra så vi er temmelig avslappa ovenfor hverandres "feil" tror jeg. 

Men jeg er nok litt slitsom nå og da. Men det er jammen han også😅

 

Anonymkode: 9627b...484

[AnonymBruker]

Har adhd selv.

synes det er veldig mange som beskriver det utrolig godt.

men må lette litt på hjertet mitt, ifølge forskning eller fra undersøkelser så har forhold med en partner eller begge som har adhd dårlig leve tid. Altså det er større sjanse gor at forhold tar slutt pga en av dem eller begge har adhd.

og jeg har opplevd i dating livet at folk ikke vil inngå et forhold med meg pga jeg har adhd. De tror jeg ikke er stabil og at jeg blir for slitsom.

selvom undersøkelser viser at leve tiden på forhold for de som har adhd er dårlig, betyr det ikke at alle forhold er slik og vil ende opp med å bli avsluttet.

for meg, så ser jeg etter et langvarig forhold og noen jeg ønsker et liv sammen. 
Så til dere som er i et forhold med en som har adhd, og holder ut årevis tusen takk! 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Altså det er større sjanse gor at forhold tar slutt pga en av dem eller begge har adhd.

Vet du, det forstår jeg faktisk egentlig ganske godt. Symptomene påvirker jo mange ting i hverdagen, og skaper  utfordringer. Disse kommer gjerne i tillegg til utfordringer som alle forhold kan ha.

 

I mitt forhold har vi begge adhd, og attpåtil hver sin variant. Jeg har uoppmerksom, han har hyperaktiv. Da vi endelig forstod hva som foregikk, og begynte å sette oss inn i det, ble det litt enklere å forstå hvor ting går galt. (Jeg fikk diagnosen som voksen, han begynte på medisiner igjen men benektet liksom at det "feilet ham noe.") Samtidig kan mine symptomer trigge hans symptomer, og vi begge må finne strategier og triks for å kompensere der ting svikter. Så det blir mer av både forståelse og frustrasjon/irritasjon.

Anonymkode: f131f...ef4

[AnonymBruker]

Forhold med ADHD-partner er ubalansert, tøft og utmattende til tider, og man må være villig til å gi mer enn man får - ofte uten å få særlig anerkjennelse for det. Tror mange med ADHD sliter med å forstå hvordan summen av atferden deres oppleves for de nære. Utfordringen er at ADHD-mennesker krever spesielt mye av nettopp det de selv gir ekstremt lite av, for å sette det på spissen. Tålmodighet, det å sette egne følelser på vent, for å ikke trigge ADHD-partneren. Det er ikke rom for å gå tom selv, blir frustrert, eller vise irritasjon, for ADHD-partneren sine reaksjoner/følelser tar alltid størst plass. 

Kommunikasjonen er kanskje det største problemet. Veie sine ord med omhu for å ikke trigge, samtidig som partner buser ut med ting uten å tenke seg om. Viktige samtaler som blir glemt, og savnet av å aldri bli skikkelig lyttet til og forstått. Stort behov for å prate uavbrutt for å aldri egentlig komme til poenget. Framstår veldig ureflektert i samtaler, med manglende evne til nyansering og inkonsistente meninger. Vanskelig for å formidle behov på en konstruktiv måte i kombinasjon med ekstremt dårlig til å lytte. Kunne skrevet en bok, men dette er det jeg oppleves som mest krevende i samlivet. Her er min survival guide:

- For min del har det vært avgjørende at han eier utfordringene sine, og ikke skylder på omstendigheter eller meg for at han for eksempel har kronisk lav frustrasjonsgrense. Han har måttet jobbet MYE med selvinnsikten. Jeg har ganske god tålmodighet, og kan leve med mye. Det jeg ikke kan leve med er å bli klandret for å trigge hans overdrevne reaksjoner og manglende evne til å kommunisere på en voksen måte. 

- Det andre er space på grunn av intensiteten. Forholdet vårt hadde aldri fungert hadde ikke han hatt en jobb som innebar mye reising. Relasjoner med venner/familie som kan kompensere litt for å ikke bli lyttet til hjemme. 

- Ta vare på deg selv. Min partner er klar over at jeg trekker meg ut av diskusjoner dersom han ikke klarer å regulere seg nok til å ha en dialog. Vet av erfaring at i "ADHD-modus" er det ingenting som når gjennom, og jeg er helt ferdig med å kaste bort tid på å prøve å regulere et voksent menneske slik man gjør med barn. 

- Skrive ned/eller ta opptak av viktige samtaler, så slipper du sjokket senere over at det du trodde dere hadde etablert og avtalt har blitt glemt/misforstått og ikke blir fulgt opp. 
 
 

Anonymkode: b0b61...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Forhold med ADHD-partner er ubalansert, tøft og utmattende til tider, og man må være villig til å gi mer enn man får - ofte uten å få særlig anerkjennelse for det. Tror mange med ADHD sliter med å forstå hvordan summen av atferden deres oppleves for de nære. Utfordringen er at ADHD-mennesker krever spesielt mye av nettopp det de selv gir ekstremt lite av, for å sette det på spissen. Tålmodighet, det å sette egne følelser på vent, for å ikke trigge ADHD-partneren. Det er ikke rom for å gå tom selv, blir frustrert, eller vise irritasjon, for ADHD-partneren sine reaksjoner/følelser tar alltid størst plass. 

Kommunikasjonen er kanskje det største problemet. Veie sine ord med omhu for å ikke trigge, samtidig som partner buser ut med ting uten å tenke seg om. Viktige samtaler som blir glemt, og savnet av å aldri bli skikkelig lyttet til og forstått. Stort behov for å prate uavbrutt for å aldri egentlig komme til poenget. Framstår veldig ureflektert i samtaler, med manglende evne til nyansering og inkonsistente meninger. Vanskelig for å formidle behov på en konstruktiv måte i kombinasjon med ekstremt dårlig til å lytte. Kunne skrevet en bok, men dette er det jeg oppleves som mest krevende i samlivet. Her er min survival guide:

- For min del har det vært avgjørende at han eier utfordringene sine, og ikke skylder på omstendigheter eller meg for at han for eksempel har kronisk lav frustrasjonsgrense. Han har måttet jobbet MYE med selvinnsikten. Jeg har ganske god tålmodighet, og kan leve med mye. Det jeg ikke kan leve med er å bli klandret for å trigge hans overdrevne reaksjoner og manglende evne til å kommunisere på en voksen måte. 

- Det andre er space på grunn av intensiteten. Forholdet vårt hadde aldri fungert hadde ikke han hatt en jobb som innebar mye reising. Relasjoner med venner/familie som kan kompensere litt for å ikke bli lyttet til hjemme. 

- Ta vare på deg selv. Min partner er klar over at jeg trekker meg ut av diskusjoner dersom han ikke klarer å regulere seg nok til å ha en dialog. Vet av erfaring at i "ADHD-modus" er det ingenting som når gjennom, og jeg er helt ferdig med å kaste bort tid på å prøve å regulere et voksent menneske slik man gjør med barn. 

- Skrive ned/eller ta opptak av viktige samtaler, så slipper du sjokket senere over at det du trodde dere hadde etablert og avtalt har blitt glemt/misforstått og ikke blir fulgt opp. 
 
 

Anonymkode: b0b61...f46

Eeeeh, dette er typen din og ikke alle andre med adhd. Hjelpe meg da. 

Hvorfor er du egentlig sammen med en som behandler deg som en dritt? 

Ja, jeg har adhd. Jeg har flere venner med adhd (vi kommer ofte i flokk, for vi liker hverandre) og vi er snille mennesker som strekker oss langt for å være "vanlige". I den grad at vi får angst og depresjon av å hele tiden forsøke å passe inn. 

Det du beskriver er en idiot. 

Anonymkode: 9627b...484

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Eeeeh, dette er typen din og ikke alle andre med adhd. Hjelpe meg da. 

Hvorfor er du egentlig sammen med en som behandler deg som en dritt? 

Ja, jeg har adhd. Jeg har flere venner med adhd (vi kommer ofte i flokk, for vi liker hverandre) og vi er snille mennesker som strekker oss langt for å være "vanlige". I den grad at vi får angst og depresjon av å hele tiden forsøke å passe inn. 

Det du beskriver er en idiot. 

Anonymkode: 9627b...484

Nei, hovedtrekkene er klassisk for ADHD. (Ja, det fins ulike grader og alle med diagnosen strever med ikke med alt dette). Jeg kjenner flere med partnere som har diagnosen. En norsk psykolog som har skrevet bok om ADHD og samliv (som selv har ADHD) skriver at mennesker med diagnosen ofte selv ikke har innsikt i hvordan de oppleves for folk tett på.

Og et forhold er noe helt annet enn vennskap, fordi det er nettopp summen av alt i to innvevde liv som blir utmattende. Hjemme skal man jo gjerne slappe av og forventer at man er er jevnbyrdig team.

Dårlig kommunikasjon pga distraherbarhet/manglende impulskontroll, i tillegg til dårlig emosjonsregulering som kommer til uttrykk på en rekke felt. Veldig typisk at vi uten ADHD opplever at vi må sette våre følelser på vent. Mange skriver jo det her også. Glemsomhet skyldes utfordringer med arbeidsminne (ta inn og bearbeide informasjon).  

Min partner er også et snilt, godhjertet menneske, som er klar over at atferden hans til tider er vanskelig å leve med. Han jobber hardt for å passe inn og mestre forventninger privat og på jobb. Jeg kunne skrevet mye om alle de gode egenskapene han har. Innlegget var ikke en balansert fremstilling av hvordan vi har det, men fokus på utfordringene. Det syns jeg er viktig at kommer frem, fordi det fins lite info om dette. Ofte bagatelliseres ADHD, med at "det er en gave" eller symptomene ikke "merkes noe særlig".

Anonymkode: b0b61...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nei, hovedtrekkene er klassisk for ADHD. (Ja, det fins ulike grader og alle med diagnosen strever med ikke med alt dette). Jeg kjenner flere med partnere som har diagnosen. En norsk psykolog som har skrevet bok om ADHD og samliv (som selv har ADHD) skriver at mennesker med diagnosen ofte selv ikke har innsikt i hvordan de oppleves for folk tett på.

Og et forhold er noe helt annet enn vennskap, fordi det er nettopp summen av alt i to innvevde liv som blir utmattende. Hjemme skal man jo gjerne slappe av og forventer at man er er jevnbyrdig team.

Dårlig kommunikasjon pga distraherbarhet/manglende impulskontroll, i tillegg til dårlig emosjonsregulering som kommer til uttrykk på en rekke felt. Veldig typisk at vi uten ADHD opplever at vi må sette våre følelser på vent. Mange skriver jo det her også. Glemsomhet skyldes utfordringer med arbeidsminne (ta inn og bearbeide informasjon).  

Min partner er også et snilt, godhjertet menneske, som er klar over at atferden hans til tider er vanskelig å leve med. Han jobber hardt for å passe inn og mestre forventninger privat og på jobb. Jeg kunne skrevet mye om alle de gode egenskapene han har. Innlegget var ikke en balansert fremstilling av hvordan vi har det, men fokus på utfordringene. Det syns jeg er viktig at kommer frem, fordi det fins lite info om dette. Ofte bagatelliseres ADHD, med at "det er en gave" eller symptomene ikke "merkes noe særlig".

Anonymkode: b0b61...f46

Som jeg sa, jeg har adhd selv. Gift er jeg også. 

Ja, det hender jeg zoomer ut. Men det er jeg ærlig om og jeg ber min mann om å fortelle historien på nytt. 

Jeg noterer min avtaler i gmail, på veggkalender og i almanakk. Jeg glemmer få av de. 

Jeg er for tidlig ute, alltid. Det er typisk adhd for vi er redde for å bli forsinka. 

Min mann setter ikke sine følelser på vent for meg. Vi er likeverdige. Min mann fniser av meg når jeg dunker i skapdører og mister glass i gulvet. Når jeg har store følelser sier jeg i fra, at jeg må ha en time-out. Da løper jeg meg en tur. 

Jeg er impulsiv, men klarer å holde igjen. Jeg har lært meg til å holde kjeft, og ikke si alt jeg tenker høyt. 

Jeg har gode folk i rundt meg. De sier jeg er snill og rar, morsom og spennende. Og en god lytter. Tenk det! 

Selvinnsikt har jeg. Hvorfor skulle jeg ikke ha det? Fordi jeg har adhd? 

Jeg har lest boken du prater om. Jeg ble utredet av en kollega av henne. Vi oppfatter boken forskjellig. 

Kanskje du er den som har lav selvinnsikt? 

Anonymkode: 9627b...484

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Som jeg sa, jeg har adhd selv. Gift er jeg også. 

Ja, det hender jeg zoomer ut. Men det er jeg ærlig om og jeg ber min mann om å fortelle historien på nytt. 

Jeg noterer min avtaler i gmail, på veggkalender og i almanakk. Jeg glemmer få av de. 

Jeg er for tidlig ute, alltid. Det er typisk adhd for vi er redde for å bli forsinka. 

Min mann setter ikke sine følelser på vent for meg. Vi er likeverdige. Min mann fniser av meg når jeg dunker i skapdører og mister glass i gulvet. Når jeg har store følelser sier jeg i fra, at jeg må ha en time-out. Da løper jeg meg en tur. 

Jeg er impulsiv, men klarer å holde igjen. Jeg har lært meg til å holde kjeft, og ikke si alt jeg tenker høyt. 

Jeg har gode folk i rundt meg. De sier jeg er snill og rar, morsom og spennende. Og en god lytter. Tenk det! 

Selvinnsikt har jeg. Hvorfor skulle jeg ikke ha det? Fordi jeg har adhd? 

Jeg har lest boken du prater om. Jeg ble utredet av en kollega av henne. Vi oppfatter boken forskjellig. 

Kanskje du er den som har lav selvinnsikt? 

Anonymkode: 9627b...484

Boken jeg refererer til er skrevet av en Sverre Hoem. Han skriver blant annet at forhold med ADHD-mennesker kan gå bra, men veldig ofte går dårlig, og er konfliktfylte. Statistikken bekrefter jo nettopp det. 

Så bra at symptomene dine ikke skaper problemer i samlivet, og at du har mestringsstrategier. Dersom ingenting av det jeg skriver gjelder deg, trenger du jo ikke føle deg truffet heller. 

Anonymkode: b0b61...f46

[Majer]

Ikke irritere seg over småting, gi ros selv om man ikke er 100% fornøyd med ryddingen som er gjort, ikke ta det personlig om noe glemmes eller man ikke rekker avtaler.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Boken jeg refererer til er skrevet av en Sverre Hoem. Han skriver blant annet at forhold med ADHD-mennesker kan gå bra, men veldig ofte går dårlig, og er konfliktfylte. Statistikken bekrefter jo nettopp det. 

Så bra at symptomene dine ikke skaper problemer i samlivet, og at du har mestringsstrategier. Dersom ingenting av det jeg skriver gjelder deg, trenger du jo ikke føle deg truffet heller. 

Anonymkode: b0b61...f46

Du bidrar til fordommer med dine aggressive beskrivelser av adhd. 

Anonymkode: 9627b...484

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Du bidrar til fordommer med dine aggressive beskrivelser av adhd. 

Anonymkode: 9627b...484

Mine opplevelser av at ADHD kan være svært utfordrende å leve med i lengden for oss som ikke har det, er like reelle som din opplevelse av at symptomene dine ikke er særlig krevende for dine nærmeste. 

Anonymkode: b0b61...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.4.2023 den 11.03):

Som jeg sa, jeg har adhd selv. Gift er jeg også. 

Ja, det hender jeg zoomer ut. Men det er jeg ærlig om og jeg ber min mann om å fortelle historien på nytt. 

Jeg noterer min avtaler i gmail, på veggkalender og i almanakk. Jeg glemmer få av de. 

Jeg er for tidlig ute, alltid. Det er typisk adhd for vi er redde for å bli forsinka. 

Min mann setter ikke sine følelser på vent for meg. Vi er likeverdige. Min mann fniser av meg når jeg dunker i skapdører og mister glass i gulvet. Når jeg har store følelser sier jeg i fra, at jeg må ha en time-out. Da løper jeg meg en tur. 

Jeg er impulsiv, men klarer å holde igjen. Jeg har lært meg til å holde kjeft, og ikke si alt jeg tenker høyt. 

Jeg har gode folk i rundt meg. De sier jeg er snill og rar, morsom og spennende. Og en god lytter. Tenk det! 

Selvinnsikt har jeg. Hvorfor skulle jeg ikke ha det? Fordi jeg har adhd? 

Jeg har lest boken du prater om. Jeg ble utredet av en kollega av henne. Vi oppfatter boken forskjellig. 

Kanskje du er den som har lav selvinnsikt? 

Anonymkode: 9627b...484

Ts her, jeg tror du misforstår henne og kan føle deg litt angrepet av det hun beskriver. 
som du sier selv har du adhd, og da tror jeg du vet også at folk med adhd er forskjellig.

det hun opplever og beskriver trenger ikke du å kjenne deg igjen i. Men mange andre kan gjøre det!

hun drar ikke alle med adhd under en kam her!

siden du sier du har selvinnsikt, ville jeg nok godt inn i meg selv å tenkt litt at det hun opplever fra partneren sin er jo ikke nødvendigvis deg hun beskriver. 

dette er ikke et innlegg for diskusjon om hva adhd er og hvordan folk er med adhd, men et åpent innlegg for erfaring folk med og uten adhd i samliv kan dele her.
 

veldig fint du deler om din erfaring med adhd og samlivet ditt! Det er fint dere har en felles forståelse av hverandre. 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.4.2023 den 11.27):

Boken jeg refererer til er skrevet av en Sverre Hoem. Han skriver blant annet at forhold med ADHD-mennesker kan gå bra, men veldig ofte går dårlig, og er konfliktfylte. Statistikken bekrefter jo nettopp det. 

Så bra at symptomene dine ikke skaper problemer i samlivet, og at du har mestringsstrategier. Dersom ingenting av det jeg skriver gjelder deg, trenger du jo ikke føle deg truffet heller. 

Anonymkode: b0b61...f46

Da håper jeg du kan dokumentere påstandene dine vedrørende vold/konflikter i parforhold der en part har ADHD. 
Jeg finner nemlig ingenting på nettet som bekrefter det du sier her. Derimot at parforhold hvor en har ADHD kan være minst like flott som alle andre forhold, men en med ADHD har selvfølgelig sine symptomer som kan påvirke, men her avhenger mye av hvordan man kommuniserer og møter hverandre, som ellers. De med ADHD er bare vanlige mennesker de også, noen har selvfølgelig mer fremtredende symptomer enn andre, men alt kan man jobbe med og regulere. 

Kan du se hvilke kilder forfatter har brukt i boken? Hadde vært interessant å se. 

Anonymkode: ebdf0...cf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.4.2023 den 0.06):

Forhold med ADHD-partner er ubalansert, tøft og utmattende til tider, og man må være villig til å gi mer enn man får - ofte uten å få særlig anerkjennelse for det. Tror mange med ADHD sliter med å forstå hvordan summen av atferden deres oppleves for de nære. Utfordringen er at ADHD-mennesker krever spesielt mye av nettopp det de selv gir ekstremt lite av, for å sette det på spissen. Tålmodighet, det å sette egne følelser på vent, for å ikke trigge ADHD-partneren. Det er ikke rom for å gå tom selv, blir frustrert, eller vise irritasjon, for ADHD-partneren sine reaksjoner/følelser tar alltid størst plass. 

Kommunikasjonen er kanskje det største problemet. Veie sine ord med omhu for å ikke trigge, samtidig som partner buser ut med ting uten å tenke seg om. Viktige samtaler som blir glemt, og savnet av å aldri bli skikkelig lyttet til og forstått. Stort behov for å prate uavbrutt for å aldri egentlig komme til poenget. Framstår veldig ureflektert i samtaler, med manglende evne til nyansering og inkonsistente meninger. Vanskelig for å formidle behov på en konstruktiv måte i kombinasjon med ekstremt dårlig til å lytte. Kunne skrevet en bok, men dette er det jeg oppleves som mest krevende i samlivet. Her er min survival guide:

- For min del har det vært avgjørende at han eier utfordringene sine, og ikke skylder på omstendigheter eller meg for at han for eksempel har kronisk lav frustrasjonsgrense. Han har måttet jobbet MYE med selvinnsikten. Jeg har ganske god tålmodighet, og kan leve med mye. Det jeg ikke kan leve med er å bli klandret for å trigge hans overdrevne reaksjoner og manglende evne til å kommunisere på en voksen måte. 

- Det andre er space på grunn av intensiteten. Forholdet vårt hadde aldri fungert hadde ikke han hatt en jobb som innebar mye reising. Relasjoner med venner/familie som kan kompensere litt for å ikke bli lyttet til hjemme. 

- Ta vare på deg selv. Min partner er klar over at jeg trekker meg ut av diskusjoner dersom han ikke klarer å regulere seg nok til å ha en dialog. Vet av erfaring at i "ADHD-modus" er det ingenting som når gjennom, og jeg er helt ferdig med å kaste bort tid på å prøve å regulere et voksent menneske slik man gjør med barn. 

- Skrive ned/eller ta opptak av viktige samtaler, så slipper du sjokket senere over at det du trodde dere hadde etablert og avtalt har blitt glemt/misforstått og ikke blir fulgt opp. 
 
 

Anonymkode: b0b61...f46

Oi. Nei dette kan jeg ikke kjenne igjen fra mitt forhold, er samboer med en ung mann med ADHD. Vi har det veldig fint, kommunikasjon er på topp ☺️. 

Ikke alt handler om diagnosen heller, man kan ha ADHD og være flink eller god å kommunisere, men det trenger absolutt ikke handle om diagnosen. Det gjelder også andre ting, type karaktertrekk, personlighet, egenskaper m.m. Alle er forskjellige. 

Men hvorfor er du i et parforhold med denne personen, hvis det er såpass vanskelig og selvutslettende for deg? Tviler på at alt handler om ADHD, folk er som de er med og uten diagnose-symptomer. 

Anonymkode: ebdf0...cf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Da håper jeg du kan dokumentere påstandene dine vedrørende vold/konflikter i parforhold der en part har ADHD. 
Jeg finner nemlig ingenting på nettet som bekrefter det du sier her. Derimot at parforhold hvor en har ADHD kan være minst like flott som alle andre forhold, men en med ADHD har selvfølgelig sine symptomer som kan påvirke, men her avhenger mye av hvordan man kommuniserer og møter hverandre, som ellers. De med ADHD er bare vanlige mennesker de også, noen har selvfølgelig mer fremtredende symptomer enn andre, men alt kan man jobbe med og regulere. 

Kan du se hvilke kilder forfatter har brukt i boken? Hadde vært interessant å se. 

Anonymkode: ebdf0...cf9

Ts her, jeg driver å leser boken nå, forfatter skriver mye i boken om kildene han bruker! Og det står referanser på siste sidene av boken ADHD og Samliv av Sverre Hoem. Du kan sjekke dette opp i boken selv 🙂

Vet ikke om hu nevnte noen om vold men tror hun snakket mer om konflikter med adhd i par forhold og det står en del om det i ADHD og samliv.
 

legger til bilde av noen av referansene hans(er totalt 3 sider til sammen men får ikke lagt ut alt her)

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Oi. Nei dette kan jeg ikke kjenne igjen fra mitt forhold, er samboer med en ung mann med ADHD. Vi har det veldig fint, kommunikasjon er på topp ☺️. 

Ikke alt handler om diagnosen heller, man kan ha ADHD og være flink eller god å kommunisere, men det trenger absolutt ikke handle om diagnosen. Det gjelder også andre ting, type karaktertrekk, personlighet, egenskaper m.m. Alle er forskjellige. 

Men hvorfor er du i et parforhold med denne personen, hvis det er såpass vanskelig og selvutslettende for deg? Tviler på at alt handler om ADHD, folk er som de er med og uten diagnose-symptomer. 

Anonymkode: ebdf0...cf9

Ts her, hvis du leser adhd og samliv vil du forstå hva hun mener ☺️

jeg er nok den eneste her som ikke har tolket henne noe negativt på det hun føler rundt forholdet sitt med en som har adhd ser det ut som.

men hun forklarer utfordringene og hvordan hun har klart seg med det og hvordan de to sammen har fått det til å funke, det betyr ikke at hele forholdet hennes er basert på det negative.

og bare fordi en med adhd har de trekkene hun forklarer betyr det jo ikke at den personen er en for jævlig person å være sammen med. Som du sier så handler ikke alt om diagnosen adhd og de med adhd kan ha gode evner på forskjellige måter.

men når man spør om erfaringer er det flott å vite de negative sidene også slik at man kanskje ikke føler seg alene og kan lære noe av andre!
 

 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.4.2023 den 18.35):

Typen min har adhd, han er veldig kjælen til tider og noen ganger trekker han seg litt unna, men han gir meg kjølende utrykk bare ikke hele tiden som når han har periodene hvor han er veldig kjælen. 
 

hvis jeg er syk har han enormt behov for å passe på meg, og han spør om jeg trenger noe hele tiden. Men når han er overstimulert eller har periodene sine og jeg er syk da kan jeg merke at han ikke spør så ofte om jeg trenger noe, eller har behov for å passe på meg. jeg merker at jeg kan bli litt redd for at han forandrer seg for meg, men som sagt er det perioder, også er han tilbake til seg selv igjen. 

Er det noen flere som opplever det sånn fra partneren sin som har adhd eller du som har adhd selv og er slik?

Anonymkode: 8b040...e1c

Helt normalt

Anonymkode: 0aed0...445

[lillevill]

Hei Jeg har adhd. Interjeksjoner er verst når det gjelder forhold, for min del, som den parten som har adhd. Og folk kan dessverre være veldig dømmende.

Jeg tror at det som har vært aller vanskeligst i forhold for meg, er når den jeg er glad i har sine forutinntatte ideer om at jeg "ikke duger" til en spesiell rolle, eller en spesiell oppgave, eller jobb. Det kan være en selvoppfyllende profeti, hvor man begynner å tenke at ja, kanskje det er sant at jeg ikke duger til de tingene. Det er også slitsomt i andre relasjoner, som med kollegaer eller venner, der de har ideer om at "jeg ikke duger" til ditt og datt. Det er utrolig giftig og psykisk utmattende, og det som skjer er jo bare at man internaliserer kritikken og sier til seg selv at "jeg duger ikke" ( ihvertfall på sikt )

Derfor er det viktig å bryte ut av slike relasjoner, og kanskje er det derfor at relasjoner kan bli så vanskelig når man har adhd. Fordi man må ha en partner som er veldig selvbevisst og veldig sterk på det å tenke positivt om den annerledes kjæresten / vennen sin.

Endret 2. mai 2023 av lillevill

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 time siden):

Hei Jeg har adhd. Interjeksjoner er verst når det gjelder forhold, for min del, som den parten som har adhd. Og folk kan dessverre være veldig dømmende.

Jeg tror at det som har vært aller vanskeligst i forhold for meg, er når den jeg er glad i har sine forutinntatte ideer om at jeg "ikke duger" til en spesiell rolle, eller en spesiell oppgave, eller jobb. Det kan være en selvoppfyllende profeti, hvor man begynner å tenke at ja, kanskje det er sant at jeg ikke duger til de tingene. Det er også slitsomt i andre relasjoner, som med kollegaer eller venner, der de har ideer om at "jeg ikke duger" til ditt og datt. Det er utrolig giftig og psykisk utmattende, og det som skjer er jo bare at man internaliserer kritikken og sier til seg selv at "jeg duger ikke" ( ihvertfall på sikt )

Derfor er det viktig å bryte ut av slike relasjoner, og kanskje er det derfor at relasjoner kan bli så vanskelig når man har adhd. Fordi man må ha en partner som er veldig selvbevisst og veldig sterk på det å tenke positivt om den annerledes kjæresten / vennen sin.

Ts her, det er sant!

å være rundt mennesker som bryter deg ned med å tro at bare fordi du har adhd så duger du ikke til normale eller utfordrende oppgaver som alle andre. Det blir bare helt feil og kjempe dømmende! For de med adhd kan fungere normalt selvom dem har det lille ekstra. Viktig og behandler hverandre likt uansett.

Den med adhd må være bevisst på den andre parten sine følelser og det samme gjelder for den uten adhd! Det handler om å ta hensyn til hverandre tenker jeg! 

Anonymkode: 8b040...e1c

[AnonymBruker]

Jeg har en partner med adhd som kan periodevis bli lite tolerant mot kjærlighet prat som går på fremtiden, som for eksempel hvis jeg prater om at jeg gleder meg til fremtiden med han og etablere meg. Så kan han si: ja jeg og. Også bytter han tema. 
men så kan han ha en periode der han prater mye om oss og femtiden igjen. 
 

Han kan også bli veldig i forsvars posisjon og sår mot enkelte kommentarer. Han spøker mye selv om drøye ting innimellom, men hvis jeg gjør det kan han bli fornærmet.

Men blir bedre nå med tiden for vi kommuniserer veldig mye sammen! 
Kjenner noen seg igjen?

Anonymkode: 8b040...e1c