Har en sorg / krise endret dine holdninger / livsstil ?

[AnonymBruker]

Har etterhvert  tatt del i mange begravelser av nære pårørende , venner, og  familibånd i nære realsjoner, men føler  også  at ein etterhvert blir herdet  mot  dødsfall.  Savnet,og minnene etter de avdøde  vil aldri bli slettet fra  minnebrikka.   Julehøgtiden, og barndomsminner  er ofte en tid på året  da minner ofte kommer til overflaten igjenn

Når personer i nære realsjoner, og som har betydd mye for deg, og  har  vert dine beste støtte igjennom mange år plutseleg dør så  gjør det noe med de fleste  som menneske.  Mange føler at ord   blir fattige når de er i en dyp sorg, / krise,og  at  det kan føles uendeleg godt å ha en skulder å lene seg mot.  Matrielle verdier føles  av underordnet betydning når ein  er i sorg / krise, og det er det sosiale / mellom-menneskelige verdier som betyr noe for den enkelte.  Det er i sorg / krise ein ofte ser, og opplever hvor ein har sine medmennesker rundt seg. Det er ikkje uvanleg at personer som har mistet sin ektefelle v/ tidleg død finner seg en ny partner som har tilsvarende opplevelser.   

Er du blandt dem som føler at en sorg / krise har endret noe ved dine holdninger / livsstil  ?

 

 

 

Anonymkode: ea4ec...84f

[AnonymBruker]

Ja, helt klart. Ble alvorlig syk for noen år siden (kreft) og etter det føles det vanskelig å komme tilbake helt der man var tidligere. Vil jobbe mindre og ha mer tid med barna mine, for man vet at det er en sjanse for at jeg får tilbakefall. Vil at de skal huske meg som en nærværende og varm mor, heller enn en som var «flink pike» på jobb. Prøver å finne den balansen, men det er det ikke alle som kan eller vil forstå.

Anonymkode: 11854...a57

[Topsi]

På en måte. Det var da jeg jobbet som assistent/sykepleierstudent på et sykehjem. Hadde egentlig ikke tenkt å jobbe innen eldreomsorgen, men jeg satt hos en døende pasient og holdt henne i hånden mens vi ventet på at familien skulle komme. Jeg opplevde det som noe av det mest meningsfulle jeg noengang hadde gjort. 

Det gjorde at jeg valgte eldreomsorgen og etterhvert palliasjonen som mitt felt innen sykepleie

[AnonymBruker]

Før levde jeg alltid i hundreoghelvete. Fullt tempo, full jobb, strøkent hus og veldig sosial. Så ingen grenser.
Trodde sikkert at jeg var udødelig. Jeg tok nok også for gitt at jeg var godt gift og hadde solid familie.

Etter hvert har jeg blitt helt alene, og det tok lang tid å venne meg til å ikke ha noen å rådføre meg med eller lene meg på, ordne opp for... Selv om jeg også har et nettverk utenom familien. Det var en ensom og skremmende prosess å venne seg til å stå så alene, og jeg tror ikke at de rundt meg skjønte hvor overveldende det var.

Jeg har hatt et par opplevelser med helsa som har fått meg til å forstå at det ikke er bare å bestemme seg for å gjøre ting. Vi kan komme i situasjoner eller perioder der kroppen tar styringa, og du bare må finne deg i det.
Jeg har også hatt en periode med så stor jobbelastning på både jobb og hjemmebane for tre-fire år siden at jeg føler at jeg ikke vil bli den samme igjen etter å ha kommet meg gjennom det.

Jeg jobber fortsatt mer enn andre, men setter også absolutte grenser for involvering når det butter.
Jeg har det ikke lenger strøkent hjemme, trener ikke som om jeg skulle konkurrere og er ikke flau av å sitte stille en dag.
Ikke trenger jeg bekreftelse fra andre lenger heller. Jeg har landa i en ro jeg ikke ante eksisterte.

Anonymkode: 75731...0c4

[AnonymBruker]

Ja, jeg mistet en som stod meg ekstremt nær. Det føltes som jeg var et glass noen mistet i bakken, bare at nå måtte jeg lete etter alle bitene og lime de sammen selv. Og sette inn de som manglet, fordi denne personens bortgang var som å miste en del av meg. Som om ikke det var nok mistet jeg nære vennskap i samme slengen, jeg forstår at det ikke er så lett å støtte noen som går gjennom en krise, men de visste ikke hva de skulle gjøre, så de valgte å late som om ingenting hadde skjedd. 

Jeg har måtte stå på egne ben på en måte jeg ikke trodde var mulig. Men gjennom denne sorgen og smerten, klarer jeg å stå gjennom det, kan jeg overleve alt, alene. Og det er en visshet og trygghet jeg ikke ante eksisterte, den hvor jeg bare trenger meg selv hvis ingenting andre stiller opp, selv i min største krise. 

Anonymkode: d961e...56e

[AnonymBruker]

Ja, mange   legger idag  opptil  en livsstil når de er yngre  der de forventer å ha evigt liv, og skal bli minst 100 år, og det handler mye om økonomi.   Den dagen ein  blir råka av  en allvorleg dødelig sykdom legger ein  sin skjebne i hendene til vårt helsevesen.  Den dagen ein  blir eldre  legger de sin skjebne i andres hender såfremt der da finnes noen som har tid å ta hånd om dei. Forventningspresset øker. og  ein forventer at det offentlige skal ta omsorgen for oss når ein blir syk, og  den tiden da de pårørende hadde omsorgen for de eldre er blitt historie. 

Forskning viser at de som har opplevd sorg / kriser eller blitt råka av allvorleg sykdomer føler at matriell velstandstandsøkning er underordnet betydning.  De som har levd på en oppgangsbølge, og aldri har opplevd sorg / kriser tenker matrialisme  til fordel for mellom-menneskelige verdier.  

Poenget :  Kriser har ført  mange ifra hverandre, men kriser har også ført folk saman igjenn. Ensomhet i befolkningen  har økt i takt med vår matrielle  velstand, og er blitt helsevesenets største utfordring. Kanskje hadde det å "bry seg litt  mer om hverandre" ført til eit varmere samfunn.   

Anonymkode: ea4ec...84f

[AnonymBruker]

Opplevde fysisk og påfølgende psykisk sykdom, og erfarte at nærmeste familie trakk seg unna, fordi de ikke visste hvordan de skulle forholde seg til det. Familien visste at jeg var alvorlig deprimert, men unnlot å ringe eller annet. Jeg kom meg gjennom det som ble en lang vond og ensom periode, men jeg ble skremt av hvor alene jeg ble stående i den situasjonen. Jeg er veldig usikker på om jeg vil ha barn lenger, da jeg opplever at jeg verken kan stole på meg selv eller de rundt meg. 

Anonymkode: 831d3...6fe

[AnonymBruker]

Jeg har mistet moren ifjor men det har også skjedd noe på jobben på den tiden. Jeg føler sjefen og enkelte oppførte seg upassende i den tiden mora var syk og døde. Sykdomen og dødsfallet forandret meg på mange måter og mitt syn på jobben. Jeg trakk meg unna enkelte oppgaver,sjefen likte det. Men nå fungerer det ikke lenger og hun ønsker at jeg er den gamle og tar på meg de oppgaver men jeg ønsker ikke. Hele situasjonen forbinder jeg med alt jeg gikk gjennom. 

Jeg er ikke den samme og har ikke den samme entusiasmen jeg hadde. 

Anonymkode: c0182...dd1

[AnonymBruker]

Jeg står midt i det nå, og vet ikke hvordan jeg kommer til å endre meg. Jeg ligger med influensa på toppen, så jeg har ikke kommet meg på beina enda. 
Jeg har mistet et ungt menneske på 19 år i en grusom ulykke. Familiemedlem, men ikke eget barn.

Så jeg har enda ikke fått samlet meg, ikke tilbake på jobb enda, og det er vanskelig å forholde seg til dette. 
Tenker også at relasjoner og livet er det viktigste. Materielle ting er ikke viktig. Nå har vi både nytt hus og alt på stell, så det er ikke noe jeg tenker så mye på. 
håper bare at jeg kommer meg på beina igjen, og at normalen kommer tilbake. 
 

Anonymkode: 19465...59d

[AnonymBruker]

Ja, har oppdaget hvem som er der for meg når det virkelig stormer og man får livet snudd opp ned.

Har kuttet ut mange venner som ikke taklet å ha kontakt med meg etter dødsfallet, fordi døden stresset de.

Anonymkode: fa292...b2b

[AnonymBruker]

Topsi skrev (På 24.4.2023 den 15.50):

På en måte. Det var da jeg jobbet som assistent/sykepleierstudent på et sykehjem. Hadde egentlig ikke tenkt å jobbe innen eldreomsorgen, men jeg satt hos en døende pasient og holdt henne i hånden mens vi ventet på at familien skulle komme. Jeg opplevde det som noe av det mest meningsfulle jeg noengang hadde gjort. 

Det gjorde at jeg valgte eldreomsorgen og etterhvert palliasjonen som mitt felt innen sykepleie

Jobber innen eldreomsorgen selv. Reflekterer alltid rundt livet når jeg sitter med noen som er døende. Begynner alltid å gråte fordi det er så rart å tenke på hvor kort og merkelig livet er, og jeg som sitter der ung, med psykiske vansker og ser på at livet forsvinner uten at jeg får utrettet noe, som holder den gamle mannen/kvinnen i hånden som har levd et langt og rikt liv... Det er vondt, merkelig, en dag er det jeg som ligger der, og hva skal det bli av meg før jeg havner der. Noen ganger tenker jeg at jeg ikke havner der i det hele tatt. 

Anonymkode: 40b28...6a7

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2023 den 15.43):

Har etterhvert  tatt del i mange begravelser av nære pårørende , venner, og  familibånd i nære realsjoner, men føler  også  at ein etterhvert blir herdet  mot  dødsfall.  Savnet,og minnene etter de avdøde  vil aldri bli slettet fra  minnebrikka.   Julehøgtiden, og barndomsminner  er ofte en tid på året  da minner ofte kommer til overflaten igjenn

Når personer i nære realsjoner, og som har betydd mye for deg, og  har  vert dine beste støtte igjennom mange år plutseleg dør så  gjør det noe med de fleste  som menneske.  Mange føler at ord   blir fattige når de er i en dyp sorg, / krise,og  at  det kan føles uendeleg godt å ha en skulder å lene seg mot.  Matrielle verdier føles  av underordnet betydning når ein  er i sorg / krise, og det er det sosiale / mellom-menneskelige verdier som betyr noe for den enkelte.  Det er i sorg / krise ein ofte ser, og opplever hvor ein har sine medmennesker rundt seg. Det er ikkje uvanleg at personer som har mistet sin ektefelle v/ tidleg død finner seg en ny partner som har tilsvarende opplevelser.   

Er du blandt dem som føler at en sorg / krise har endret noe ved dine holdninger / livsstil  ?

 

 

 

Anonymkode: ea4ec...84f

Jeg er nok blitt mer bevisst på å gjøre hver dag så god som jeg kan for meg selv. Gjør det i hverdagen som gir meg glede, og er veldig takknemlig for det jeg har. Setter stor pris på gode venner, familie og tenker at hver dag er en mulighet til å gjøre noe godt for meg selv og andre.

Prøver å leve etter dette mantraet her

"Elsk din neste som deg selv" 💕🪷

Synes det er en fin huskeregel.

Så prøver jeg å minne meg selv på det hver eneste dag 💕🪷

 

[AnonymBruker]

Jeg mistet en nær person i en uventet ulykke. I den umiddelbare tiden etterpå følte jeg for å leve sterkere, legge feigheten til side og møte verden med større mot. Det verste som kan skje, er døden, tenkte jeg, og denne personen hadde klart det også, så hvorfor skulle ikke jeg kunne risikere noe jeg også heller enn å la frykten begrense meg. Dette førte til et mer aktivt liv med flere nye fysiske hobbyer. Dessverre avtok carpe diem-virkningen etter hvert, og frykten har satt seg i brystet mitt igjen med renter.

Anonymkode: 781bd...6a1