Støttetråd for oss med mentale plager

[AnonymBruker]

Ser at det er mange som sliter med diverse plager her på forumet, inkludert meg selv.

Tenkte derfor det kunne være fint for oss å ha en egen støtteråd her inne hvor vi kan skrive ned hva vi plages med, få råd, støtte og forståelse av andre i samme situasjon. Noen ganger kanskje bare en god klem ♥️

Det finnes flere forum for mental helse rundt om men, min erfaring er at det er veldig få som svarer der og ofte kan det gå flere dager før man får et svar. Her inne er det ofte "liv" hele døgnet så her er det enklere å ikke føle seg så alene.

Jeg begynner med meg selv.

For ca 6 mnd siden begynte jeg å utvikle helseangst. På helsenorge sine sider står det skrevet svart på hvitt at man skal ta kontakt med hjelpeapparatet tidlig slik at problemet ikke blir langvarig. Jeg tok raskt tak i det og legen henviste meg til dps med en gang.

Dps avviste da de mente at det var mindre alvorlig og at jeg kunne få hjelp gjennom andre kanaler. Jeg tok kontakt med rask psykisk helsehjelp i bydelen og de tok aldri kontakt med meg tilbake, ennå de lover det ikke skal gå mer enn 2 uker før man skal få hjelp.

Fastlegen min har henvist meg til 8 psykologer i løpet av disse 6 mnd men, ingen har tid til meg. Jeg er nå bekymret for at denne angsten skal sette seg skikkelig i kroppen siden jeg ikke får hjelp til å komme ut av den.

Igår var jeg så på felgen at jeg ringte akuttmottaket til dps, sa som sant er at jeg nå sitter i et svart hull av utmattelse. Er utslitt av å ha angst, jeg begynner og bli deprimert av det og er redd jeg er på vei til å bli gal. Svaret var at så lenge jeg ikke hadde selvmordstanker så kunne de ikke gjøre noe.

Jeg fikk tips om å ringe psykiatrisk legevakt men, de hjelper en bare akkurat der og da med null oppfølging i etterkant.

Føler at mitt eneste alternativ egentlig er privat hjelp men, det koster penger jeg ikke har.

Så nå sitter jeg her full av fysiske og psykiske plager.

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

Er du meg? Jeg fikk og helseangst for en tid tilbake som raskt utviklet seg til å bli alvorlig. Jeg var inne på dps og maste og maste etter hjelp i måneder, fikk beskjed av dps om at kommunen skulle hjelpe med dette og vi hadde til og med et møte hvor vi la en plan for det. Ble skrevet ut fra poliklinikken og glemt av kommunen Ingen alternativer igjen annet enn avhengighetsskapende medisiner man uansett får begrenset av. Jeg hadde så sterk angst hele tiden at jeg til slutt måtte ty til rusmidler for å overleve, livet var helt uutholdelig med så sterk angst 24/7. Helvetes helsevesen, hva f mener de vi skal gjøre?

Anonymkode: fa17d...c2c

[AnonymBruker]

Så vondt å høre om historien din ♥️. Har du fått bedre kontroll på det nå? Hadde/har du mye fysiske symptomer også ift angsten eller sitter det mest i hodet? Hos meg er det begge deler.

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

Så fin tråd 😊 Jeg kan skrive litt hva som plager meg da.

Jeg har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial angst, men har jobbet mye med det i løpet av de siste månedene.

Så jeg har blitt bedre, men jeg sliter fortsatt veldig med relasjoner til andre mennesker. Nå har jeg begynt å date litt og det er tøft merker jeg. Det er mye usikkerhet knyttet til det og det trigger meg veldig. Jeg har møtt en jeg liker godt nå, men virker ikke som han synes det samme egentlig. Det stresser meg veldig. Jeg har prøvd å være åpen og ærlig, men føler meg litt avvist. Det trigger meg sånn.

Så er jeg ikke sikker på at det er helt sånn som jeg tror heller, men sånn usikkerhet og uvisshet om hva andre synes er vanskelig. Å bli avvist er noe jeg har blitt veldig mye opp igjennom oppveksten og tidligere parforhold, så dette sitter jo godt i meg nå som voksen.

Prøver å jobbe med det, men det er ikke så lett. Nesten så jeg har lyst til å slutte å date bare fordi det er så vanskelig.

Anonymkode: c06f0...ace

[AnonymBruker]

Føler meg som Carrie i Homeland for tiden, av flere årsaker ble det slik.  Nå er det mange som ikke vil snakke med meg lenger, det er trist 😥 

Anonymkode: 62b27...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Så fin tråd 😊 Jeg kan skrive litt hva som plager meg da.

Jeg har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial angst, men har jobbet mye med det i løpet av de siste månedene.

Så jeg har blitt bedre, men jeg sliter fortsatt veldig med relasjoner til andre mennesker. Nå har jeg begynt å date litt og det er tøft merker jeg. Det er mye usikkerhet knyttet til det og det trigger meg veldig. Jeg har møtt en jeg liker godt nå, men virker ikke som han synes det samme egentlig. Det stresser meg veldig. Jeg har prøvd å være åpen og ærlig, men føler meg litt avvist. Det trigger meg sånn.

Så er jeg ikke sikker på at det er helt sånn som jeg tror heller, men sånn usikkerhet og uvisshet om hva andre synes er vanskelig. Å bli avvist er noe jeg har blitt veldig mye opp igjennom oppveksten og tidligere parforhold, så dette sitter jo godt i meg nå som voksen.

Prøver å jobbe med det, men det er ikke så lett. Nesten så jeg har lyst til å slutte å date bare fordi det er så vanskelig.

Anonymkode: c06f0...ace

Så bra at du har blitt litt bedre. Syntes du er kjempetøff som fortsetter å prøve å gjøre ting som er vanskelig for deg ♥️

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Føler meg som Carrie i Homeland for tiden, av flere årsaker ble det slik.  Nå er det mange som ikke vil snakke med meg lenger, det er trist 😥 

Anonymkode: 62b27...812

Uff så leit å høre 😢. Bare å dele her det du har lyst til ♥️

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så vondt å høre om historien din ♥️. Har du fått bedre kontroll på det nå? Hadde/har du mye fysiske symptomer også ift angsten eller sitter det mest i hodet? Hos meg er det begge deler.

Anonymkode: 1a2ae...906

Det er vel begrenset hvor lenge det er fysisk mulig å stå på max, så det har roet seg og jeg forsøker å jobbe med det, men å behandle seg selv er ikke akkurat så enkelt. Begge, angsten trigges av fysisk symptom, men det er gjerne angsten som skaper symptomene, huff. Er du plaget hver dag eller? 

Anonymkode: fa17d...c2c

[Purple_Pixiedust]

Så leit at du ikke får hjelp. Det burde ikke være så vanskelig. 

Jeg har bipolar, borderline, Asperger og rusavhengighet. Behandler mener også jeg har psykotisk gjennombrudd som følge av min borderline, men jeg er egentlig ikke enig i det da. Uansett hva det er så har jeg en dårlig periode og jeg vet ikke hvordan komme meg gjennom det uten å ty til rus. Jeg prøver å holde meg, men det er vanskelig. 😕 Føler meg mye alene i verden. Mitt sosiale liv er for det meste på forum liksom. Det er nok mange som har det som meg der. Akkurat nå trives jeg best når jeg sover. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vel begrenset hvor lenge det er fysisk mulig å stå på max, så det har roet seg og jeg forsøker å jobbe med det, men å behandle seg selv er ikke akkurat så enkelt. Begge, angsten trigges av fysisk symptom, men det er gjerne angsten som skaper symptomene, huff. Er du plaget hver dag eller? 

Anonymkode: fa17d...c2c

Nei, det er ikke enkelt og behandle seg selv og ikke skal vi være nødt til det heller!!! Ja, jeg er plaget hver dag. Noen dager er imidlertid bedre enn andre men, så fort jeg kjenner noe rart med kroppen, som jeg ofte kjenner så er det igang igjen 😭

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (48 minutter siden):

Så leit at du ikke får hjelp. Det burde ikke være så vanskelig. 

Jeg har bipolar, borderline, Asperger og rusavhengighet. Behandler mener også jeg har psykotisk gjennombrudd som følge av min borderline, men jeg er egentlig ikke enig i det da. Uansett hva det er så har jeg en dårlig periode og jeg vet ikke hvordan komme meg gjennom det uten å ty til rus. Jeg prøver å holde meg, men det er vanskelig. 😕 Føler meg mye alene i verden. Mitt sosiale liv er for det meste på forum liksom. Det er nok mange som har det som meg der. Akkurat nå trives jeg best når jeg sover. 

Så utrolig trist å høre om alle sykdommene du har. Hva slags behandling får du? Er det noe av det som hjelper? Jeg skjønner veldig godt at man tyr til rus når man har det sånn. Jeg kjenner meg veldig igjen i det og ha det best når man sover.

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

Er det noen av dere andre her som har ekstremt kort lunte? Sånn at man nesten eksploderer bare noen spør om et helt vanlig spørsmål? Eller som plutselig bare kan begynne å gråte helt ukontrollert?

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så bra at du har blitt litt bedre. Syntes du er kjempetøff som fortsetter å prøve å gjøre ting som er vanskelig for deg ♥️

Anonymkode: 1a2ae...906

Ja, takk 😊 Jeg vet at det er positivt, men akkurat nå føles det veldig vanskelig og jeg har egentlig bare lyst til å gi opp.

Anonymkode: c06f0...ace

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Uff så leit å høre 😢. Bare å dele her det du har lyst til ♥️

Anonymkode: 1a2ae...906

Ikke på KG, dessverre. Det er ikke lurt å dele noe her, spesielt om man trenger hjelp til personlige problemer. Det er synd, fordi tanken bak denne tråden er nok god.🤗

Anonymkode: 62b27...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ikke på KG, dessverre. Det er ikke lurt å dele noe her, spesielt om man trenger hjelp til personlige problemer. Det er synd, fordi tanken bak denne tråden er nok god.🤗

Anonymkode: 62b27...812

Ja, jeg skjønner. Ikke alltid like lett å føle seg trygg på nett. Vil iallefall gi deg en 🤗

Anonymkode: 1a2ae...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja, takk 😊 Jeg vet at det er positivt, men akkurat nå føles det veldig vanskelig og jeg har egentlig bare lyst til å gi opp.

Anonymkode: c06f0...ace

Jeg håper du finner styrken du trenger ♥️

Anonymkode: 1a2ae...906

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Så utrolig trist å høre om alle sykdommene du har. Hva slags behandling får du? Er det noe av det som hjelper? Jeg skjønner veldig godt at man tyr til rus når man har det sånn. Jeg kjenner meg veldig igjen i det og ha det best når man sover.

Anonymkode: 1a2ae...906

Akkurat nå får jeg ikke behandling bortsett fra en innleggelse her og der og oppfølging fra sykepleier i kommunen. Jeg hadde en behandler jeg kunne ringe ved behov i mellom innleggelser, men hun har sluttet. Tanken er kanskje å henvises til DPS igjen til høsten, men sist jeg ble henvist fikk jeg avslag. 

Så står egentlig alene i hverdagen bortsett fra to timer oppfølging i uka. Så henter jeg meg inn innimellom med en uke innleggelse, men noen ganger er en uke for lite, men det tas ikke hensyn til. Avtalen jeg har der er ganske firkantet. 

Huff ja. Og bare den skuffende følelsen når en våkner og innser at en ny dag står for tur. 

Endret 22. april 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Hei, jeg sliter med psykisk uhelse, men klarer meg vel greit nok i hverdagen. Bortsett fra sosiale relasjoner som er et herk. Har gått fra ekstremt dårlig fungerende med kompleks dissosiativ lidelse og alle følgessykdommer det har, til å nå ha "bare" kptsd. Lever nokså rutinemessig liv, men sliter endel med eksekutiv fungering. Er dessverre trygda, men savner faget/yrket mitt. Måtte slutte pga relasjoner. Blir fysisk syk av dominerende og kontrollerende mennesker. Så sånn er det. Framgang går ikke kjapt med komplekse traumelidelser.

Anonymkode: 73733...b18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det noen av dere andre her som har ekstremt kort lunte? Sånn at man nesten eksploderer bare noen spør om et helt vanlig spørsmål? Eller som plutselig bare kan begynne å gråte helt ukontrollert?

Anonymkode: 1a2ae...906

Jeg har kort lunte av og til og sier fra hvis andre er urimelige eller har kort lunte og er irritert og tar det ut på meg. Men jeg gråter nesten aldri, og tror det kommer av oppveksten der min far ofte sa til min mor at hun måtte slutte med sine krokodilletårer /skuespill. Ellers var faren min snill, i alle fall mot oss barn. Min mor var  uspykologisk og kalte oss dumme, frekke, umulige...

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei, jeg sliter med psykisk uhelse, men klarer meg vel greit nok i hverdagen. Bortsett fra sosiale relasjoner som er et herk. Har gått fra ekstremt dårlig fungerende med kompleks dissosiativ lidelse og alle følgessykdommer det har, til å nå ha "bare" kptsd. Lever nokså rutinemessig liv, men sliter endel med eksekutiv fungering. Er dessverre trygda, men savner faget/yrket mitt. Måtte slutte pga relasjoner. Blir fysisk syk av dominerende og kontrollerende mennesker. Så sånn er det. Framgang går ikke kjapt med komplekse traumelidelser.

Anonymkode: 73733...b18

Har også Kpstd, angst, ocd og depresjoner. Ocd har blitt bedre, men jeg drikker for ofte og det forsterker angsten og depresjonen etterpå. Har ikke råd, men planen er å bruke noen av sparepengene på ketamin-behandling, og håper fastlegen henviser meg til offentlig oppfølging. 

Jeg var engstelig som barn og første dag på skolen måtte jeg på do, magen reagerte brått. En stor skole med over 300 elever. Fikk angst 17 år gammel og trodde jeg var gal, hadde aldri hørt om angst helt til jeg leste om det i et ukeblad. Jeg var ærlig med de nærmeste vennene, og det gjorde at angsten ble litt mindre. Ble voldtatt når jeg var fjorten, og var veldig redd fremmede menn. Er fremdeles det, men ikke i samme grad. Får vival og imovane av legen, men det er ikke noe jeg tar daglig. 

Medisinene gir jo angst som en bivirkning. 

Takler stress dårlig selv om jeg kan noen pusteteknikker. Skal starte i behandling på dps hvis jeg blir godkjent av inntaksteamet. Meditasjon, urter og pusteteknikker kan roe meg ned, og å ta vare på det indre barnet. Men jeg er ikke så flink til  å gjøre øvelser regelmessig. Har en fysisk sykdom som gjør meg trett ved stress, og gruer meg før hver legetime. Sykdommen er ikke dødelig, men drikker jeg for mye betyr det langsom smertefull død.  Sykdommen gjør at jeg isolerer meg mer enn jeg ønsker. Og så kommer jo alt det psykiske på toppen. Men jeg har håp om å bli bedre, ikke helt frisk,  en bedre i alle fall. 

Fin tråd, takk ts. 

Lita

Anonymkode: 01c85...746

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (2 timer siden):

Akkurat nå får jeg ikke behandling bortsett fra en innleggelse her og der og oppfølging fra sykepleier i kommunen. Jeg hadde en behandler jeg kunne ringe ved behov i mellom innleggelser, men hun har sluttet. Tanken er kanskje å henvises til DPS igjen til høsten, men sist jeg ble henvist fikk jeg avslag. 

Så står egentlig alene i hverdagen bortsett fra to timer oppfølging i uka. Så henter jeg meg inn innimellom med en uke innleggelse, men noen ganger er en uke for lite, men det tas ikke hensyn til. Avtalen jeg har der er ganske firkantet. 

Huff ja. Og bare den skuffende følelsen når en våkner og innser at en ny dag står for tur. 

Avslag, avslag og atter avslag!! Jeg føler meg utrolig syk og at livet mitt er ødelagt. Det gjør sikkert mange andre her inne også. Jeg lurer derfor på hvor syke de menneskene som får behandling er? Får man ikke hjelp før det går så langt at man må legges inn eller blir psykotisk. Hvis du hadde fått kontinuerlig hjelp, type 2 psykolog timer i uka gjennom hele året, hadde du sluppet innleggelser da?

Anonymkode: 1a2ae...906