Selvmord

[Gjest gjest nå]

En slektning av meg har tatt sitt eget liv. Jeg kjente ikke han så godt, faktisk vil jeg si at jeg ikke kjente han personlig i det hele tatt, men jeg kjenner besteforeldrene hans og tanter etc.

Jeg blir så usikker på hva man skal si og gjøre i slike situasjoner. Min bestemor ville sende eller gå med blomster til dem (besteforeldrene) som man pleier å gjøre når noen i familien dør, men siden det er selvmord så syntes ikke jeg det passet seg.

Vi vet ingenting om hvorfor, og siden vi er relativt fjerne slektninger synes jeg ikke at vi har noe med det heller. Uansett er det veldig vanskelig å vite hva som passer seg.

Hvordan vil en familie som har mistet sin sønn/bror/barnebarn på denne måten bli møtt?

[LilleBille]

Hvorfor i all verden passer det seg ikke med blomster ved selvmord.

De som sitter igjen har det da MINST like vondt.

Jeg har hatt selvmord både i familien og hos venner - og de etterlatte sørger selvfølgelig - i tillegg til at de ofte har skyldfølelse for at de ikke klarte å hindre det.

De etterlatte trenger at noen bryr seg - akkurat som alle andre som har mistet noen gjør.

[Gjest Malina]

Jeg skjønner heller ikke hvorfor det ikke passer seg med blomster...Om de bor forholdsvis nærme ville jeg nok tatt meg et besøk sammen med noen andre i familien. Om dere har hatt veldig liten kontakt eller de bor langt unna, ville jeg sendt blomster og selvfølgelig kommet i begravelsen.

Det verste for de pårørende, tror jeg, er å oppleve at folk som før kjente dem, ikke lenger kommer på besøk eller ringer- man kan jo forsvare dem med at de ikke vet hva de skal si eller gjøre,men jeg tror det oppleves trist for dem som nettopp ønsker at noen skal bry seg og komme på besøk!

Line!

[Gjest Gjesta]

Har selv opplevd selvmord i min omgangskrets og da jeg var i begravelsen visste jeg jo ikke hva jeg skulle si, og akkurat det sa jeg, men som vedkommende sa: det er ingenting å si. Vi ga hverandre en klem og han oppfattet medfølelsen min.

Når selvmordet er så "nytt" så er det lammende, siden kan nok pårørende og venner ha stort behov for å snakke om det. Uansett det er veldig, veldig vanskelig og folk reagerer forskjellig, noen vil prate og prate om det og andre vil ikke snakke i det hele tatt. Jeg vet at familien jeg kjenner satte veldig pris på at folk kom hjem til dem eller sendte blomster. Tror det var veldig viktig for dem å ha noen rundt seg hele tiden, men som sagt folk er forskjellige.

[org]

Jeg synes det passer godt med blomster, jeg.

Og jeg vet hva du ikke bør gjøre: Late som ingen ting! Snakk om avdøde, lytt til de pårørende, vær der for dem!

Min bror tok livet sitt. Og et par kamerater kom innom og satt sammen med oss og pratet noen timer. Jeg er dem evig takknemmelig! Tøffe karer, det der, skal jeg si deg.

Så var det en nabo, som så meg da jeg kom gående. Hun krysset veien for å slippe å møte meg. Sjeldent har jeg hatt mer vondt.