Dårlig selvfølelse pga penis ødelegger livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig trist at du har det sånn. Når man er deprimert så ser man ikke verden som friske. Ting mister betydning.

Men helt ærlig, for de aller fleste kvinner så betyr penis svært lite. Det er så utrolig mye mer som er viktigere ved intimitet og sex. Det er menn som er opptatt av peniser. Du har garantert så mange gode sider ved deg som de rundt deg setter stor pris på. Du trenger ikke å ha dårlig selvfølelse pga liten penis. ❤️ 

Anonymkode: 921ec...97a

[AnonymBruker]

hvem skal se penisen din bortsett fra dama di ? skal du bli porno skuespiller ? 

Anonymkode: d3e4e...851

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det er å ha dårlig selvbilde og en kroppsdel som ødelegger livet ditt. Som gjør at du ikke tør å gå ut døra lenger, som gjør så uutholdelig vondt at du bare ser en utvei. Pga en kroppsdel hvor operasjon er eneste løsning, men vil gi minimalt med resultater. Det gjorde så jævlig vondt at jeg pleide å våkne om natten av psykisk smerte og jeg gråt i søvne (!). Men, på et tidspunkt må du begynne å ta ansvar for eget liv og akseptere situasjonen som den er. Det er ingen annen reell løsning, jeg anbefaler at du snakker med psykologen om radikal akseptering og det å ta ansvar for egen helse. 

Anonymkode: ce1ba...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2023 den 19.29):

Mannen min har veldig liten penis og det har aldri vært noe problem🤍 Jeg får alltid orgasme x2 ved samleie. Vi bruker womanizer i forspill. 
Hvor liten en penis er i slapp tilstand har lite å si! Nå har jeg ikke sett din, men jeg har vansker for å tro at den ikke klarer å treffe g-punktet ved riktig stilling. Når det er sagt kan jeg forstå det går løs på selvtilliten, men jeg tror de aller fleste kvinner har lite problemer med liten penis så lenge en er i et trygt og godt forhold. 

Anonymkode: 35e7a...bc0

Alle venninnene mine bryr seg om størrelse og vraker menn som ikke er over snittet. Hvertfall endel av de som snakker høyt om det, og alle virker enige. Forstår ikke helt hvor denne ideen om at kvinner ikke bryr seg om størrelse i langvarige forhold kommer fra.

 

Beklager det var sikkert litt hardt og direkte, men veldig ærlig.. For jeg kjenner meg dessverre ikke igjen!

Anonymkode: e4d95...79b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Alle venninnene mine bryr seg om størrelse og vraker menn som ikke er over snittet. Hvertfall endel av de som snakker høyt om det, og alle virker enige. Forstår ikke helt hvor denne ideen om at kvinner ikke bryr seg om størrelse i langvarige forhold kommer fra.

 

Beklager det var sikkert litt hardt og direkte, men veldig ærlig.. For jeg kjenner meg dessverre ikke igjen!

Anonymkode: e4d95...79b

Jeg tenker at du og venninnene dine er temmelig overfladiske. Nå har ikke jeg pleid å snakke om størrelse med venninnene mine, men en vet jeg var veldig opptatt av størrelse, og hun er vel den mest overfladiske venninnen jeg har hatt. Og jeg vet at en svært lite overfladisk venninne ikke bryr seg om størrelse, da hun er gift med en som jeg har ligget med også, og som har veldig liten penis. Og for meg betyr det absolutt ikke en dritt heller, jeg er ute etter en sjelevenn, ikke en dildo.

Anonymkode: 4007d...473

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle venninnene mine bryr seg om størrelse og vraker menn som ikke er over snittet. Hvertfall endel av de som snakker høyt om det, og alle virker enige. Forstår ikke helt hvor denne ideen om at kvinner ikke bryr seg om størrelse i langvarige forhold kommer fra.

 

Beklager det var sikkert litt hardt og direkte, men veldig ærlig.. For jeg kjenner meg dessverre ikke igjen!

Anonymkode: e4d95...79b

For meg er det ikke viktig hva som er mellom bena på min partner overhodet. Høres ut som en rar vennegjeng. Penisstørrelse var noe vi venninnene hvisket om når vi var 17. Når vi ble voksne var ikke dette et tema lenger. Lojalitet til partner ble en greie...

Anonymkode: 7cc4b...d33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2023 den 17.18):

Jeg er mann, men håper det er greit at jeg skriver her. Jeg er voksen, og etablert, men sliter fryktelig med selvfølelsen ift penis. Jeg har slitt det dette i alle år, og det ødelegger rett og slett hele mitt liv. Jeg har fått barn, så den « virker», men den er så fryktelig liten spesielt i slapp tilstand. Jeg ser ut som et ungt barn, sammentrukket og «hard» . Ikke hard som i stiv, men den henger liksom ikke ned, bare peker rett fram. Jeg har helt ekstremt dårlig selvbilde, og selvtillit. Jeg har operert penis en gang ift forhudsproblematikk, men det hjalp meg ikke noe. Jeg har gått på psykolog ift dette ca et år nå, men alt han snakker om er at jeg ikke får gjort noe med det så jeg må bare akseptere. Jeg har i perioder tenkt at jeg ikke ønsker å være her mer, så jeg har det vondt. Jeg er helt ensom og alene med mine tanker. Livskvaliteten min er svært lav, og jeg bruker et enormt antall timer av døgnet på å deppe over dette. 
 

Er det noen her som kan hjelpe meg? 
 

Jeg vurderer penisforstørrelse, men jeg lager en egen tråd om det for å høre om noen har noen erfaringer. De vanlige flosklene fungerer ikke på meg, så vær snill å kom med noe bra. Jeg trenger hjelp
 

Takk

Anonymkode: 81b4d...f1b

Hvor mye veier du og hvor høy er du? Overvektige kan gå ned i vekt og dermed avhjelpe problemet du beskriver. 

Anonymkode: f8c3a...350

[Andrine&]

Damer opererer kroppen sin en god del. Her tenker jeg at du bør be om en operasjon. Kjør på å gjør noe med det!

Du har fått helt oppheng i dette, det minner meg litt om meg selv da jeg var yngre, jeg følte meg forferdelig stygg og jeg følte meg underlegen alle andre. Når jeg ser bilder av meg selv nå så blir jeg veldig trist på mine egne vegne for jeg var jo vakker! Høye flotte kinnben og intense øyne. Det var selvfølelsen min som var helt knust rett og slett og den fikk meg til å bli helt overbevist om hvor ille det var med meg. 
Hva skal du med penis? Tenker du å ligge rundt å imponere mange sexy babes eller vil du ha et nært og varm forhold til ei jordnær jente? Uansett hva du har planer om så må du snakke med den du skal være intim med, dere kan dele hverandres utfordringer og lage løsninger. 
 

[AnonymBruker]

Kan nok hende operasjon er eneste løsning. Men om det funker, vet jeg ikke. Lå med en for et halvt år siden med den minste penisen jeg har sett. Den var så liten at han må sitte for å tisse. Virka ikke som størrelsen plaget han, for selvtillit har han virkelig nok av. Han er rå i senga da, så størrelsen betyr nok lite for han. 

Anonymkode: 4e569...8f3

[AnonymBruker]

Jeg datet en lege en gang. Han var noen år eldre enn meg, noe som var grunnen til at det ikke ble oss. Før vi skulle ha sex så fortalte han at han hadde ganske liten penis og at han hadde dårlig selvfølelse pga den. Jeg syntes det var fint at han fortalte det, og at han var modig. Vi hadde sex og det gikk helt fint. Han var veldig flink til å stimulere på andre måter for å si det sånn og sexen var kjempebra!
 

En annen jeg datet med liten penis hadde kjøpt kondomer i xxl. Da jeg skulle tre kondomen på, så var jo kondomen for stor. Hele greia ble veldig klein, noe den ikke hadde trengt om å bli hvis han bare hadde kjøpt vanlige kondomer. 
 

Key take away her: følg legens eksempel og ikke xxl-fyrens, så går det bra! 

Når det gjelder selvfølelsen din, så tenker jeg at du har gravd deg ned i en hengemyr. Den må du bare komme deg opp av. Vær snill mot deg selv❤️
 

 

 

Anonymkode: 970af...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2023 den 18.15):

Du skriver at du bruker et enormt antall timer hvert døgn på å tenke på dette, ts. Det jeg tenker da er at det har blitt en form for tvangstanke, at du kanskje hadde hatt nytte av at behandlingen hos psykolog så på dette som en tvangstanke eller noe manisk?

Psykologen har jo rett, vi har alle noe ved kroppene våre som vi kunne ønsket var annerledes, men at man bare må akseptere seg selv som man er. Det er akkurat så vanskelig og lett. Og en dag vil du også se det, men jeg lurer på om du trenger en annen hjelp hos psykologen som kan rette seg mot det at dette nærmest er blitt en "hekt" hos deg, maniske tanker som er blitt tvangsmessige.

Jeg er kvinne, har flere ting ved min kropp som ikke passer inn i "idealet". Men som ung voksen ble jeg utsatt for en alvorlig ulykke som gjorde at jeg bl.a. også store arr i ansiktet. Jeg hadde ekstremt flaks iflg. legene, for det var flaks som gjorde at jeg ikke ble totalt pleietrengende og lam fra høyt i nakken og ikke ville kunne bruke ben og armer. Når alvoret i det gikk opp for meg innså jeg at selv store arr og andre fysiske plager jeg har etter dette betyr minimalt. Så jeg valgte selv å ikke fokusere på det jeg ikke kunne endre. Arrene er større enn de trengte være fordi jeg også har en hudtype som gjør at jeg danner bredere arr, og deler av arrene vil aldri bli helt hvite. Men jeg har aldri forsøkt å sminke bort arrene, jeg velger å ikke se dem, velger å ikke fokusere på dem.

Etter ulykken fikk jeg enormt mye kommentarer, om at livet mitt var ødelagt, at jeg måtte bruke masse sminke resten av livet, at folk aldri hadde taklet å se slik ut. Jeg innså at jeg måtte ta et helt bevisst valg den gang. Om jeg hver dag skulle fokusere på arrene mine, hver gang jeg så meg i speilet, hver gang jeg gikk på toalettet, vasket hendene, pusset tennene, stelte meg, håndvasket klær i vasken på badet, fønet eller ordnet håret, gikk forbi et butikkvindu eller et bilvindu... om jeg tillot meg selv å henge meg opp i dette og selv fokusere på det, så forstod jeg at jeg kom til å ødelegge mitt eget liv, at jeg aldri kom til å være fornøyd med meg selv og egen kropp hvis jeg valgte det fokuset (som hadde vært veldig lett å gå inn i!). Eller jeg kunne velge å akseptere at akkurat slik var min kropp blitt, og at jeg stod helt fritt til å heller fokusere på det at jeg faktisk kan bruke armer og bein, jeg kunne heller fokusere på at jeg stort sett kunne gjøre jeg ville (etter lang opptrening), jeg kunne fokuser på kroppens funksjon og den gleden jeg har med egen kropp, og jeg kan velge å fokusere på ting jeg er fornøyd med både funksjonsmessig og utseendemessig.

Jeg valgte det siste, for jeg forstod at hvis ikke kom jeg egenhendig til å ødelegge min egen selvtillit og eget forhold til andre og til mitt liv. Da jeg få år senere fikk en sykdom som gir store utslett i huden som varer i flere år, så valgte jeg samme strategi. Jeg kunne valgt å gå i langermet, lange bukser og høye halser/skjerf året rundt. Jeg valgte å heller fokusere på alt annet med kroppen min som faktisk er bra. Hadde jeg ikke gjort disse bevisste valgene så hadde jeg trolig endt med å isolere meg, ødelegge egen psyke og ikke takle livet.

Og vet du - det at dette er den holdningen jeg har valgt så legger folk knapt merke til disse tingene, selv om de er åpenbare og godt synlige for alle, spesielt på sommeren. Hvis jeg selv har kommet med en saklig kommentar (f.eks. at jeg har glemt sunblock), så blir folk oppriktig overrasket og lurer på hvorfor jeg må ha det. Når jeg kommenterer arrene og utslettene, så blir folk ofte satt ut - fordi de aldri tenker over at jeg har dem, fordi jeg aldri har fokus på dem, så de ser dem ikke lenger.

Det er også andre ting ved min kropp som jeg kunne endret, som kanskje mest er relevant i mer intime relasjoner, har til og med stående tilbud om å få det dekket av det offentlige helsevesenet. Men jeg valgte samme strategi der. Ok, det er ikke optimalt, det følger kanskje ikke "idealet" - men jeg er god nok, akkurat som jeg er, jeg fungerer! Da vil jeg ikke ta en operasjon som det tross alt er risiko knyttet til, og som også kan forårsake dårligere nytelse for min del. Så jeg valgte også der å tenke at hvis jeg bare aksepterer at slik er det og gjør de tilpasningene jeg må gjøre, da trenger jeg ikke gjøre dette til et større problem enn det er. Og ingen partnere har noensinnen vært misfornøyd.

 

Det jeg prøver å få frem er at du må ta et ordentlig oppgjør med deg selv, ts. Du har et godt liv, du er etablert, du har barn - du er en fordømt heldig mann! Du har så mye! Da er det helt meningsløst å kaste bort et enormt antall timer i døgnet på å fokusere på en enkelt del av din kropp, som kanskje ikke er akkurat slik du skulle ønske den var, men som tross alt fungerer, fungerer bra og som til og med gir deg nytelse.

Så jeg tenker at du må bryte dine handlings- og tankemønster. Bli mer aktiv på alle felt, fokuser på å holde deg sunn og frisk, ha et sunt kosthold, tren og vær i aktivitet, få deg en hobby, meld deg inn i frivillig arbeid! Bli aktiv i lokalsamfunnet, følg opp barna dine. Hver gang du ser barna dine eller snakker om dem eller tenker på dem - minn deg selv på at de er de beste bevisene for at du er mer enn mann nok, de viser det, du fungerer og gjør du ditt beste for å være en god pappa i tillegg. At du er mann og mann nok er på ingen måte avhengig av noen eventuelle ekstra centimeter på en del av kroppen din. Du er allerede mer enn god nok!

Du er priveligert, du har så mye. Gå ut og lev livet ditt på best mulig måte, ta vare på deg selv, ta vare på de du er glad i, skaff deg hobbyer som gir deg glede, bli med i frivillig arbeid og vis at du også er viktig for andre og kan gjøre en forskjell for andre.

Og du, ang. sex. Jeg har hatt noen sexpartnere, ikke veldig mange, men mange nok til at jeg har sett noen menn nakne både i slapp og erigert tilstand. Du er helt normal. Peniser kommer i alle størrelser og fasonger. Jeg hadde en som var så lang at det faktisk egentlig var en funksjonshemming, for han kunne aldri støte mer enn maks 2/3 inn i noen kvinne. Og jeg har vært sammen med en med mikropenis som var liten både slapp og erigert. Jeg har vært med stor/tynn, stor/tykk, gjennomsnitlig/tynn/tykk, veldig skjev, og også mindre enn gjennomsnittet/tynn/tykk. Pungene har også vært ekstremt forskjellige, fra knapt synlige til lange og hengdende og alt derimellom. Men vet du hva - alle, uten unntak, har fungert og gitt meg mye nytelse. Den største nytelsen med sex kommer dessuten ikke fra penis, men av "hele pakka" - kjemien mellom oss to, det å bare akseptere hverandre akkurat som vi er, slappe av og nyte og ha det moro, ikke ta oss selv så høytidelig. Den desidert beste sexen jeg har hatt i mitt liv var med min eks som hadde en penis som var mindre enn gjennomsnittet og forholdsvis tynn i tillegg. Men ingen har gitt meg mer nytelse. Selv han med mikropenis hadde ingen problemer med å gjøre meg mer enn fornøyd nok.

Ta til deg det jeg skriver! Ta gjerne med det du har skrevet i tråden og svarene, også mitt, til psykologen din - det kan være et veldig godt utgangspunkt for deg videre.

Men om du virkelig tar til deg det jeg har skrevet, og går inn for å bevisst avlede deg selv når de negative tankene kommer med å gjøre noe annet, minne deg selv på alt som faktisk fungerer både med kropp og utseende og mtp. sex, eller gjøre hva som helst som akkurat der og da kan få deg til å føle deg bedre (ta en telefon til en kompis og foreslå å gå en tur eller gjøre noe artig sammen, vask hus, skift på senga, lag noe sunn og god mat, ta en telefon til noen som trenger det, en kopp te på trappa og kjenn på våren som er i anmarsj, lytt til vårlydene - hva som helst).

Du er mer enn god nok akkurat slik du er! ❤️

 

Anonymkode: f38e4...232

Dette er noe av det fineste jeg har lest på KG❤️ Din situasjon likner min, og jeg kjørte samme taktikk. Det virket faktisk så godt at jeg til slutt aldri tenkte over det, selv om jeg så arrene hver gang jeg så meg i speilet, og blikket til alle nye mennesker jeg møtte ble dratt dit før de så meg i øynene. Men det var bare ikke et issue. Helt til jeg begynte å date en mann som behandlet meg annerledes og dårligere på grunn av "lytene". Så subtilt at jeg ikke kunne adressere det, men likevel åpenbart nok til at jeg nå har blitt mye mer bevisst på hva som er feil ved meg, har begynt å dekke til det som kan tildekkes, og jeg ser at selvfølelsen er betraktelig redusert. Jeg har avsluttet relasjonen til han. Men hvordan ville du håndtert noe liknende? Det begynner kanskje med uskyldige spørsmål og kommentarer som "de arrene er ganske voldsomme", "det virker ikke som du skammer deg over de" eller "har du vurdert operasjon?". Til at årene går uten at du noen gang treffer vennene hans, og at han har bilder av "alle" andre enn deg på SoMe. Jeg spør deg, fordi du virker så smart og sterk💪 Og jeg føler at jeg burde avsluttet den relasjonen langt tidligere, men jeg kunne liksom ikke sette fingeren på noe. 

TS: det er skikkelig trist at dette ødelegger livet ditt. For meg høres du deprimert ut, og jeg er enige med de som sier at penisen har blitt den éne tingene som liksom holdes ansvarlig for alt negativt i livet. Om jeg forstår deg riktig, så bekymrer du deg ikke så mye over hva den vil ha å si i en seksuell relasjon og/eller partnerskap. Selv om det spiller inn. Men det er mer det at den er som den er, og du har en generell/diffus følelse av at ingenting annet betyr noe. Når du går inn i det har du sikkert mange "fordi...", men i hverdagen er det bare vissheten om at penisen er liten som er hovedfokuset. Du hopper kjapt over til konklusjonen om at det og det og det er meningsløst på grunn av dette.

Jeg synes dere bør vurdere behandling av depresjon. Og så forsøke å nøste opp i eventuelle feilaktige tankemønstre/konklusjoner. For selv om det kanskje fremstår som riktig og logisk for deg, så gir det ikke mening at relasjonen til barna og alt annet bra i livet er betydningsløst "bare" pga en penis.

En ting som har hjulpet meg, er å tenke i disse baner: jeg kan ha en liten penis og mistrives, ha det kjipt, være lei meg og skamme meg hver dag resten av livet. Holde bra folk og gode opplevelser på avstand. Rett og slett ødelegge livet mitt. I TILLEGG til å ha en liten penis. Eller jeg kan ha en liten penis og leve livet til det fulle. Ha det gøy med folk som digger meg, nyte både hverdager og fester, sikkert ja til muligheter og sette pris på alt jeg har. Ok jeg har en liten penis, men livet er fantastisk likevel! 

For man kan ofte velge. Du velger hva slags liv du vil ha. Og det er synd om du skal velge et dårligere liv bare målene på et dinglende svamplegeme som tilogmed er 100% funksjonelt (ref barna).

Anonymkode: f20de...26b