Dårlig selvfølelse pga penis ødelegger livet mitt

[AnonymBruker]

Du som har en sønn med mikropenis, hvordan vet du det? Det er joben egen diagnose?

 

Min er 3-4 cm soft, og ca 8-10 cm erigert, avhengig av dagsformen. Jeg har ikke mikropenis for da skal det være 7 cm eller noe, så ja vet noen har det værre enn mef. Men jeg må innrømme at jeg er egoistisk og tenker på meg selv her

Anonymkode: 81b4d...f1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du som har en sønn med mikropenis, hvordan vet du det? Det er joben egen diagnose?

 

Min er 3-4 cm soft, og ca 8-10 cm erigert, avhengig av dagsformen. Jeg har ikke mikropenis for da skal det være 7 cm eller noe, så ja vet noen har det værre enn mef. Men jeg må innrømme at jeg er egoistisk og tenker på meg selv her

Anonymkode: 81b4d...f1b

Han ble født med mikropenis. Fikk hormonbehandling når han var liten. 

Anonymkode: cbb99...e14

[AnonymBruker]

Du skriver at du bruker et enormt antall timer hvert døgn på å tenke på dette, ts. Det jeg tenker da er at det har blitt en form for tvangstanke, at du kanskje hadde hatt nytte av at behandlingen hos psykolog så på dette som en tvangstanke eller noe manisk?

Psykologen har jo rett, vi har alle noe ved kroppene våre som vi kunne ønsket var annerledes, men at man bare må akseptere seg selv som man er. Det er akkurat så vanskelig og lett. Og en dag vil du også se det, men jeg lurer på om du trenger en annen hjelp hos psykologen som kan rette seg mot det at dette nærmest er blitt en "hekt" hos deg, maniske tanker som er blitt tvangsmessige.

Jeg er kvinne, har flere ting ved min kropp som ikke passer inn i "idealet". Men som ung voksen ble jeg utsatt for en alvorlig ulykke som gjorde at jeg bl.a. også store arr i ansiktet. Jeg hadde ekstremt flaks iflg. legene, for det var flaks som gjorde at jeg ikke ble totalt pleietrengende og lam fra høyt i nakken og ikke ville kunne bruke ben og armer. Når alvoret i det gikk opp for meg innså jeg at selv store arr og andre fysiske plager jeg har etter dette betyr minimalt. Så jeg valgte selv å ikke fokusere på det jeg ikke kunne endre. Arrene er større enn de trengte være fordi jeg også har en hudtype som gjør at jeg danner bredere arr, og deler av arrene vil aldri bli helt hvite. Men jeg har aldri forsøkt å sminke bort arrene, jeg velger å ikke se dem, velger å ikke fokusere på dem.

Etter ulykken fikk jeg enormt mye kommentarer, om at livet mitt var ødelagt, at jeg måtte bruke masse sminke resten av livet, at folk aldri hadde taklet å se slik ut. Jeg innså at jeg måtte ta et helt bevisst valg den gang. Om jeg hver dag skulle fokusere på arrene mine, hver gang jeg så meg i speilet, hver gang jeg gikk på toalettet, vasket hendene, pusset tennene, stelte meg, håndvasket klær i vasken på badet, fønet eller ordnet håret, gikk forbi et butikkvindu eller et bilvindu... om jeg tillot meg selv å henge meg opp i dette og selv fokusere på det, så forstod jeg at jeg kom til å ødelegge mitt eget liv, at jeg aldri kom til å være fornøyd med meg selv og egen kropp hvis jeg valgte det fokuset (som hadde vært veldig lett å gå inn i!). Eller jeg kunne velge å akseptere at akkurat slik var min kropp blitt, og at jeg stod helt fritt til å heller fokusere på det at jeg faktisk kan bruke armer og bein, jeg kunne heller fokusere på at jeg stort sett kunne gjøre jeg ville (etter lang opptrening), jeg kunne fokuser på kroppens funksjon og den gleden jeg har med egen kropp, og jeg kan velge å fokusere på ting jeg er fornøyd med både funksjonsmessig og utseendemessig.

Jeg valgte det siste, for jeg forstod at hvis ikke kom jeg egenhendig til å ødelegge min egen selvtillit og eget forhold til andre og til mitt liv. Da jeg få år senere fikk en sykdom som gir store utslett i huden som varer i flere år, så valgte jeg samme strategi. Jeg kunne valgt å gå i langermet, lange bukser og høye halser/skjerf året rundt. Jeg valgte å heller fokusere på alt annet med kroppen min som faktisk er bra. Hadde jeg ikke gjort disse bevisste valgene så hadde jeg trolig endt med å isolere meg, ødelegge egen psyke og ikke takle livet.

Og vet du - det at dette er den holdningen jeg har valgt så legger folk knapt merke til disse tingene, selv om de er åpenbare og godt synlige for alle, spesielt på sommeren. Hvis jeg selv har kommet med en saklig kommentar (f.eks. at jeg har glemt sunblock), så blir folk oppriktig overrasket og lurer på hvorfor jeg må ha det. Når jeg kommenterer arrene og utslettene, så blir folk ofte satt ut - fordi de aldri tenker over at jeg har dem, fordi jeg aldri har fokus på dem, så de ser dem ikke lenger.

Det er også andre ting ved min kropp som jeg kunne endret, som kanskje mest er relevant i mer intime relasjoner, har til og med stående tilbud om å få det dekket av det offentlige helsevesenet. Men jeg valgte samme strategi der. Ok, det er ikke optimalt, det følger kanskje ikke "idealet" - men jeg er god nok, akkurat som jeg er, jeg fungerer! Da vil jeg ikke ta en operasjon som det tross alt er risiko knyttet til, og som også kan forårsake dårligere nytelse for min del. Så jeg valgte også der å tenke at hvis jeg bare aksepterer at slik er det og gjør de tilpasningene jeg må gjøre, da trenger jeg ikke gjøre dette til et større problem enn det er. Og ingen partnere har noensinnen vært misfornøyd.

 

Det jeg prøver å få frem er at du må ta et ordentlig oppgjør med deg selv, ts. Du har et godt liv, du er etablert, du har barn - du er en fordømt heldig mann! Du har så mye! Da er det helt meningsløst å kaste bort et enormt antall timer i døgnet på å fokusere på en enkelt del av din kropp, som kanskje ikke er akkurat slik du skulle ønske den var, men som tross alt fungerer, fungerer bra og som til og med gir deg nytelse.

Så jeg tenker at du må bryte dine handlings- og tankemønster. Bli mer aktiv på alle felt, fokuser på å holde deg sunn og frisk, ha et sunt kosthold, tren og vær i aktivitet, få deg en hobby, meld deg inn i frivillig arbeid! Bli aktiv i lokalsamfunnet, følg opp barna dine. Hver gang du ser barna dine eller snakker om dem eller tenker på dem - minn deg selv på at de er de beste bevisene for at du er mer enn mann nok, de viser det, du fungerer og gjør du ditt beste for å være en god pappa i tillegg. At du er mann og mann nok er på ingen måte avhengig av noen eventuelle ekstra centimeter på en del av kroppen din. Du er allerede mer enn god nok!

Du er priveligert, du har så mye. Gå ut og lev livet ditt på best mulig måte, ta vare på deg selv, ta vare på de du er glad i, skaff deg hobbyer som gir deg glede, bli med i frivillig arbeid og vis at du også er viktig for andre og kan gjøre en forskjell for andre.

Og du, ang. sex. Jeg har hatt noen sexpartnere, ikke veldig mange, men mange nok til at jeg har sett noen menn nakne både i slapp og erigert tilstand. Du er helt normal. Peniser kommer i alle størrelser og fasonger. Jeg hadde en som var så lang at det faktisk egentlig var en funksjonshemming, for han kunne aldri støte mer enn maks 2/3 inn i noen kvinne. Og jeg har vært sammen med en med mikropenis som var liten både slapp og erigert. Jeg har vært med stor/tynn, stor/tykk, gjennomsnitlig/tynn/tykk, veldig skjev, og også mindre enn gjennomsnittet/tynn/tykk. Pungene har også vært ekstremt forskjellige, fra knapt synlige til lange og hengdende og alt derimellom. Men vet du hva - alle, uten unntak, har fungert og gitt meg mye nytelse. Den største nytelsen med sex kommer dessuten ikke fra penis, men av "hele pakka" - kjemien mellom oss to, det å bare akseptere hverandre akkurat som vi er, slappe av og nyte og ha det moro, ikke ta oss selv så høytidelig. Den desidert beste sexen jeg har hatt i mitt liv var med min eks som hadde en penis som var mindre enn gjennomsnittet og forholdsvis tynn i tillegg. Men ingen har gitt meg mer nytelse. Selv han med mikropenis hadde ingen problemer med å gjøre meg mer enn fornøyd nok.

Ta til deg det jeg skriver! Ta gjerne med det du har skrevet i tråden og svarene, også mitt, til psykologen din - det kan være et veldig godt utgangspunkt for deg videre.

Men om du virkelig tar til deg det jeg har skrevet, og går inn for å bevisst avlede deg selv når de negative tankene kommer med å gjøre noe annet, minne deg selv på alt som faktisk fungerer både med kropp og utseende og mtp. sex, eller gjøre hva som helst som akkurat der og da kan få deg til å føle deg bedre (ta en telefon til en kompis og foreslå å gå en tur eller gjøre noe artig sammen, vask hus, skift på senga, lag noe sunn og god mat, ta en telefon til noen som trenger det, en kopp te på trappa og kjenn på våren som er i anmarsj, lytt til vårlydene - hva som helst).

Du er mer enn god nok akkurat slik du er! ❤️

 

Anonymkode: f38e4...232

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han ble født med mikropenis. Fikk hormonbehandling når han var liten. 

Anonymkode: cbb99...e14

Forstår, og du snakler ikke med han. Vet du, om han har det/får det som meg så bør du snakke med han. Hvordan er han nå? Vet du ca lenge soft? 

Anonymkode: 81b4d...f1b

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke dra på treningsstudio?

De færreste skifter i garderoben.Du kommer i treningstøy, og drar i treningstøy.

De fleste mannfolk jeg trener med, er ikke innom garderoben engang. De legger igjen jakka i bilen, og går bare inn.

Treningsklær er heller ikke trange. Gasp-buksene er jo veldig vide.  De eneste som bruker trange klær, er slike som bare løper eller drar på spinning.

Anonymkode: 50c76...3e8

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Har alltid forundret meg over menn som bryr seg om størrelsen i slapp! tilstand. Det for ingen mening. Det varierer jo enormt og har ingenting å si for penisens nytteverdi for kvinnen…

Anonymkode: 8b2f7...8c8

Er det så rart? Det er da nok av kvinner som har komplekser for kroppsdeler som virker som de skal. Burde ikke være så rart for kvinner å skjønne dette med at man kan slite enormt med kroppskomplekser selv om man er funksjonsfrisk. 

Anonymkode: 657db...997

[DelvisPresley]

Jeg har over snittet lang penis, men har ikke hatt sex på åresvis. Så man blir ikke lykkeligere av å ha normal eller lang penis. Eller mer ettertraktet. Man må uansett ha helt andre egenskaper for at det i det hele tatt skal gå så langt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Forstår, og du snakler ikke med han. Vet du, om han har det/får det som meg så bør du snakke med han. Hvordan er han nå? Vet du ca lenge soft? 

Anonymkode: 81b4d...f1b

Det er flere år siden jeg så den sist. Så jeg vet ikke. Han har aldri dusjet på skolen. Han dusjer alltid hjemme. Jeg tenkte jeg aldri skal si at han er født med mikropenis. Papirene fra sykehuset har jeg kastet. Hva mener du jeg burde si til han? Hvordan starte en slik samtale? Det er vanskelig og jeg er veldig red for å si noe feil. 

Anonymkode: cbb99...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er flere år siden jeg så den sist. Så jeg vet ikke. Han har aldri dusjet på skolen. Han dusjer alltid hjemme. Jeg tenkte jeg aldri skal si at han er født med mikropenis. Papirene fra sykehuset har jeg kastet. Hva mener du jeg burde si til han? Hvordan starte en slik samtale? Det er vanskelig og jeg er veldig red for å si noe feil. 

Anonymkode: cbb99...e14

Jeg vet ikle om jeg kan hjelpe deg, men jeg prøvde å snakke med mine foreldre om dette og ble totalt avfeid, det gjorde vondt da jeg strevde med dette fra ca 6 klasse. Fra da av og til i dag så har dette formet mitt liv på alle måter. Jeg tenker at du bør snakke med han, men ikke til han om du skjønner. Kanskje snakke litt generellt først, kommentere ansre eller finne på noe som gjør at han kan eller må mene noe. Da kan det være at han åpner seg. Men, jeg tar meg i tenke, kan man bli «normal» med hormoner om man blir født med minropenis? La oss si om han nå feks er 10 erigert så er jo han større en meg? Jeg håper det dor hans del, men kanskje jeg budfe fått det samme når jeg var liten? Jeg klarer ikke å snakke med mor og far om dette nå i dag. Men, jeg har virkelig savnet en dialog med de om dette da de jo skal være ens støtte i livet. Jeg var og er ensom og alene om dette og det er svært svært vanskelig

Anonymkode: 81b4d...f1b

[AnonymBruker]

Hva tenker du at noen andre skal gjøre for deg? Du må endre tankene selv. Fokusere på det som er viktig for deg  som barna dine mm. Og tenk på alle kommentarene fra kvinner som sier at størrelsen ikke betyr noe. Personlig synes jeg det som er attraktivt er en trent kropp, størrelsen på den delen er ikke så viktig. Begynn å trene, det er viktig for både den psykiske og fysiske helsen og hjelper på selvbildet. 

Anonymkode: c53e7...d02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har depresjon pga dette. Jeg prøver jo å få frem at livet mitt er helt verdiløst, det er i slle fall slik jeg føler det. Jeg er kvalm inni meg, og da blir det sånn at jobb, venner hobbier også er verdiløst. Jeg har jo ingen glede på noe vis…og jeg har levd lenge nok til å ha prøvd mange nok ting til å vite at det ikke finnes noe annet som gir meg glede. Ja barna, men dere bare forstår ikke. Det er som å ikle få puste, da hjelper det ikke å ha barn?

Anonymkode: 81b4d...f1b

Det er ikke penisen som er det egentlige problemet ditt her. Det sitter mellom ørene. 

Anonymkode: 0094e...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dessuten skrev jeg at en dildo også fungerer. Om målet hans er å tilfredsstille en kvinne da…

Anonymkode: 51f3b...63c

Nei. Dildo fungerer ikke. Den brukes i nød hvis man ikke har en pikk tilgjengelig. Jeg er kvinne og kunne aldri tatt meg til takke med at mannen måtte bruke en dildo for å tilfredsstille meg, da er det jo ikke HAN jeg har sex med, da gjør jeg det heller alene ass. 

Anonymkode: 159e0...9b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Prøv operasjon. Jeg kan ikke forstå jeg er ikke mann. Men jeg har en sønn med Mikropenis.jeg har aldri turt å prate om det til han. Jeg aner ikke hvordan han opplever det. Burde jeg ta den samtalen med han en gang? Nå er han 17 år. 

Anonymkode: cbb99...e14

Den samtalen burde du helst tatt for lenge siden…

Anonymkode: 0094e...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Den samtalen burde du helst tatt for lenge siden…

Anonymkode: 0094e...623

Veldig enig. Det er faktisk hårreisende at dette er noe dere ikke har snakket om allerede da han var barn, fordi mor ikke har turt.

Anonymkode: 20bb0...262

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Den samtalen burde du helst tatt for lenge siden…

Anonymkode: 0094e...623

Hvordan skal jeg starte den samtalen?Hva skal jeg si? 

 

Anonymkode: cbb99...e14

[AnonymBruker]

Kjæresten min har også veldig liten i slapp tilstand, og det høres ut som resten av penisene deres ligner også (han har til og med også operert forhuden) - han har derimot null problem med det og har aldri hatt problemer med selvtilliten pga det (jeg må innrømme at jeg helt ærlig har tenkt at jeg hadde hatt det dersom jeg hadde vært mann og det var min penis, men med det sagt - den fungerer helt fint til sex og slikt altså. Eksen min hadde stor i slapp tilstand, og enorm ved erigert, og typisk "drømmepenis" - men ville hver dag resten av mitt liv foretrukket å ha sex med nåværende altså. 

Jeg håper at å høre at en annen med "lik penis" faktisk har god selvtillit viser deg at det går an å snu dette, og at det ikke trenger å være noe å deppe over. Jeg kan forstå at du gjør det, dog høres det noe voldsomt/definitivt irrasjonelt ut. Prøv å fokusere på hvor liten del av tiden din du bruker på å vise nye folk den slappe penisen din (hvis du har barn antar jeg du har, eller har hatt dame - var det et problem med henne? Hvis nei: Da bør dette være et tydelig signal til deg om at dette ikke er et så stort problem som det føles inni deg). Mener ikke å rakke ned på deg eller problemet ditt, men prøver heller å rasjonalisere og få deg til å innse at dette faktisk bare er et problem du selv har konstruert og vedlikeholder, og ikke så reelt - selvfølgelig ene og alene fordi jeg håper du vil klare å snu om og iallefall akseptere, men aller helst trives med penisen din.

Jeg vet at vi dessverre lever i et utrolig sexfiksert samfunn med hyperfokus på kropp, kjønnsorganer, sex og alt som hører med, men realiteten er at sex er langt fra så viktig som det fremstår i media/SoMe/underholdning etc. Virkeligheten er at for de aller, aller fleste, så er sex og kjønnsorgan en veldig liten del av den faktiske hverdagen. Du bør prøve å redusere problemet ditt deretter, for per idag gir du penisen din et enormt stort, urimelig fokus, gjør den til noe utrolig mye mer betydningsfullt enn den er, på en måte som er utrolig hemmende og faktisk direkte farlig for deg (mtp at du skriver du ikke engang ønsker å være her mer, tolker dette som at du har selvmordstanker?). 

Første steg blir å reduserer det til det det faktisk er: Reelt sett et lite problem som utgjør veldig lite av den faktiske hverdagen til folk flest. Neste steg blir å akseptere penisen din slik den er. Siste steg blir å prøve å bli glad i den/stolt av den/føle at den er mer enn god nok som den er.

Det første jeg vil anbefale deg er å sette opp en tidsramme for deg selv hvor du skal øve på å bli klar over hvor lite det faktisk utgjør et reelt problem. Hvor ofte ser nye mennesker den slappe penisen din? 3 minutter i året? (F. eks. om du dusjer i svømmehall?) Håper dette kan "vekke deg" litt.

Deretter, for å ta hverdagen og tankene dine tilbake, må du sette opp en tidsramme for hvor mye plass dette skal få i hverdagen din. Du sier at du har barn for eksempel, bør ikke dette komme lenger frem i hodet enn penisen din? Spesielt når den har fungert til å lage barn - som betyr at du både kan ha sex, og at den fungerer til det den skal. Både for henne og deg selv. Ettersom du fikk orgasme regner jeg med det var digg for deg også. Fokuser på det. For å være litt realistisk må du nok begynne litt raust, så sett av f. eks. 15-30 minutter per dag hvor du gir deg selv lov til å tenke på penisen din/problemet. Hvis det kommer tanker om det på andre tider enn i disse 15-30 minuttene, skyv tankene bort og bestem deg for at du ikke skal tenke på det før de 15-30 minuttene du har bestemt på forhånd. Dette krever øvelse, så du må være litt tålmodig med deg selv og fortsette å øve på å skyve det bort til du klarer å holde det til de 15-30 minuttene. For noen hjelper det å se for seg at man fysisk putter tankene i en skuff, sender de vekk med en sky, i et papirfly eller noe slikt. 

Videre: I de 15-30 minuttene skal du begynne å skrive ned alle tankene du har om penisen din/problemet. For å tømme det ut av hodet ditt. Skriv det på et ark eller i notater på mobilen din (du vil kanskje føle på at du ikke gidder/at det ikke er viktig, men gjør det likevel noen ganger, også vil dette i beste fall bare bidra til at tankene faktisk får mindre verdi i hodet ditt også - fordi du oppdager at det er ikke så spennende å fortsette å gjenta de samme tankene igjen og igjen. Altså: Du skal bruke disse minuttene du har valgt til å skrive ned absolutt alt du tenker om det en god del ganger). Hva du gjør med det, om du brenner det, kaster det, samler det opp for så å brenne/kaste/makulere det når du er ferdig med denne delen av "prosjektet" velger du selv. 

Når du kommer dit at du klarer å holde deg til de oppsatte minuttene dine, kan du skrenke inn tidsrommet du gir deg selv, og det fortsetter du med helt til problemet er løst. 

Så: Det neste du må gjøre er å finne andre tanker som er mer nyttige for deg, som bidrar positivt istedenfor negativt, faktisk er verdt å bruke tid på, og gjerne som gir deg glede/positive følelser. I starten kan du f. eks. gjøre dette enten før/etter eller begge deler for å hjelpe deg selv til å begrense det til det aktuelle tidsrommet du har gitt deg selv. Du må også mer enn gjerne skrive ned dette også i starten (det er dokumentert at vi tar ting vi skriver ned mer på alvor, det er bra for hjernen - så ikke sluntre unna dette punktet!). F. eks. kan du tenke på hva du syns er positivt med deg selv og skrive ned dette, hva du syns er positivt med barna dine, eventuell kone/kjæreste, livet ditt, hva du er takknemlig for i livet, hva du ønsker i livet ditt, drømmer og mål, hva du gjerne vil bruke tiden din/tankene dine på osv. Du kan også skrive ting du ikke tror på eller ting som ikke er realistiske, for med tiden vil du gradvis kunne begynne å tro på/stole på disse tankene selvom de kjennes urealistiske/usanne i starten.

Dette er altså dokumentert at er effektivt/fungerer! Det du gjør er å danne nye nervebaner i hjernen, som faktisk går inn og endrer tankemønstrene dine. Det tar litt tid, og krever litt innsats, men vær disiplinert, konsistent, hold ut, ikke gi opp - og jeg lover deg at det vil hjelpe! 

Eksempel på tanke du ikke ønsker, som du kan skrive ned i de 15-30 minuttene:
"Jeg hater penisen min. Jeg vil bare dø. Jeg blir deprimert av å ha denne penisen."

Eksempel på tanke du ønsker istedenfor, som du kan skrive ned før/etter de minuttene, eller begge deler:
"Jeg har den penisen jeg har. Jeg vil leve. Det finnes så mye viktigere ting i livet enn penisen min. Jeg vil lære å akseptere penisen min. Penisen min er fin, og funker som den skal. Jeg har mange gode kvaliteter, f. eks. er jeg "...positive ting om deg selv...". Jeg vil bli en bedre far for barna mine. Etterhvert vil jeg bruke 30 minutter på å "...noe du vil gjøre med barna..." med barn(a) mine hver dag". "Jeg vil bli flinkere til "...noe du vil bli flinkere til...". "Jeg vil bruke tiden jeg i dag bruker på å tenke negativt om penisen min på å lære meg "..." eller begynne med "...hobby?..."." osvosvosv.

Håper du skjønner hva jeg mener.

Personlig har jeg brukt dette til veldig mye, og i begynnelsen syns jeg det var patetisk og ble rett og slett irritert og synes det var SÅÅÅ teit - men det har virkelig løst så mange problemer for meg, og gjort underverker med personlighet, uvaner, alvorlige problemer osv. Ikke så fristende å legge ut om, men i håp om at du skal ta dette på alvor velger jeg å brette det ut likevel, fordi jeg har så god erfaring med det og sterk tro på at dette kan løse problemet ditt om du faktisk legger ned innsatsen i det. Denne forholdsvis enkle metoden har gjort meg frisk fra alvorlig anoreksi (har holdt på å dø flere ganger, vært alvorlig/farlig undervektig i mange år). Jeg har vært alkoholiker og sluttet å drikke ved hjelp av denne metoden. Jeg har også vært avhengig av å røyke heroin, og sluttet ved hjelp av denne metoden. Jeg har forandret ting jeg hater med personligheten min med denne metoden. Jeg har endret holdningene mine (f. eks. til overvektige) med denne metoden. Jeg har endret atferds jeg mislikte. Jeg har endret såååå mange negative tankemønstre. +++ Totalt sett har det gitt meg et helt nytt liv. Skjønner at det kanskje høres "voldsomt" ut, men det er sant!

PS: Med alt dette sagt: Du kan selvfølgelig velge å bare bruke 5 minutter på det, eller du kan starte med 3 timer om du ikke klarer mindre f. eks. Det tilpasser du! Men, det vil være vanskelig i starten, også blir det lettere og lettere. Når du først er over "kneiken" kan det hende du til og med syns det er skikkelig ålreit, og får lyst å ta tak i 100 problemer til på samme måte!

PPS: Noe annet jeg kan anbefale dersom du har råd til det er å prøve coaching. Jeg har gått MYE til psykolog og slikt, men har aldri fått noe positivt ut av det, men coaching har virkelig hjulpet meg. Dette til tross for at jeg syns det var det reneste vås før jeg prøvde. Var sikker på at det bare var noe alternativt sludder, og ikke hadde noe som helst effekt - men det har virkelig gjort underverker for meg og mitt liv. Alt fra å klare å komme seg ut av et forhold med alvorlig mishandling og grov vold jeg var i i over 10 år, til å forsone meg med/slutte å la meg plages av at jeg ikke har en relasjon med min far, til å forandre virkelig store problemer med både personligheten min/atferd og negative tankemønstre. Men, det er viktig at du finner en coach du har kjemi med, og som faktisk har seriøs utdannelse (finnes mye tullete coacher også, som bare har helgekurs og slikt). Personlig har jeg god erfaring med flere som er utdannet ved The Life Coach School (https://thelifecoachschool.com). Hvis jeg husker rett tror jeg de har en liste over coacher som er sertifisert gjennom de. Det er en langvarig utdannelse basert på dokumenterte metoder og de kan masse om psykologi og slikt som er helt reellt. 

Masse lykke til! Jeg håper du og penisen din blir gode venner, og at du slutter å bruke den til å trekke deg selv ned og ødelegge livskvaliteten din! 

Anonymkode: 9aab1...887

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan skal jeg starte den samtalen?Hva skal jeg si? 

 

Anonymkode: cbb99...e14

Nå er det litt for sent

Anonymkode: 51f3b...63c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva tenker du at noen andre skal gjøre for deg? Du må endre tankene selv. Fokusere på det som er viktig for deg  som barna dine mm. Og tenk på alle kommentarene fra kvinner som sier at størrelsen ikke betyr noe. Personlig synes jeg det som er attraktivt er en trent kropp, størrelsen på den delen er ikke så viktig. Begynn å trene, det er viktig for både den psykiske og fysiske helsen og hjelper på selvbildet. 

Anonymkode: c53e7...d02

Hvis du er heldig kan faktisk det at man begynner å trene øke testosteron-nivået i kroppen din, noe som igjen faktisk både kan bidra til at du får mer selvtillit, bryr deg mindre om problemer og slikt, og det kan faktisk også gjøre at penisen din vokser litt.

Med det sagt kan du også kanskje ha nytte av å vite dette, hvis du ikke er klar over det: Peniser fortsetter å vokse 0,2 mm hvert år gjennom livet - iallfall frem til du er en viss alder (ganske gammel). 

Anonymkode: 9aab1...887

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nå er det litt for sent

Anonymkode: 51f3b...63c

Neida, det er aldri for sent for sånt.

Anonymkode: 9aab1...887

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har depresjon pga dette. Jeg prøver jo å få frem at livet mitt er helt verdiløst, det er i slle fall slik jeg føler det. Jeg er kvalm inni meg, og da blir det sånn at jobb, venner hobbier også er verdiløst. Jeg har jo ingen glede på noe vis…og jeg har levd lenge nok til å ha prøvd mange nok ting til å vite at det ikke finnes noe annet som gir meg glede. Ja barna, men dere bare forstår ikke. Det er som å ikle få puste, da hjelper det ikke å ha barn?

Anonymkode: 81b4d...f1b

Så leit å høre om situasjonen du står i. Det kan jo kanskje høres ut som om forholdet til penisen din har gitt deg en depresjon? Du sier at livet ditt er helt verdiløst. Det kan ikke være en følelse som er god å kjenne på. Kanskje om du jobber med å komme deg ut av depresjonen din at forholdet til kroppen din også bedres? Eller at du blir bedre rustet til å håndtere det?

Som flere andre påpeker, det er ikke noe å gjøre med. Er man født slik, er man født slik. 

Anonymkode: 41542...5e9