Jeg... liker ingen.

[Gjest Raptuss]

Var nesten slik at jeg trodde jeg hadde skrevet dette i halvsøvne, trykket på anonym bruker og så glemt det vekk igjen 😅 Kjenner meg veldig godt igjen mye av det du skriver. Har dessverre ikke så mange gode råd og gi for jeg sliter med det samme.

Sliter stadig med at jeg ikke føler meg smart nok enda jeg også scorer høyt på Mensa testen.. Det er så ille jeg ikke tør ta testen på ordentlig fordi jeg mistenker jeg bare innbiller meg at jeg har høy IQ 🤷‍♀️😂 

Vi skulle hatt en egen klubb for oss ikke dumme, men heller ikke super smarte mennesker som ikke liker folk. Vi kunne sittet i hver vår komfortable lenestol og sendt memes til hverandre😂 

 

 

[Andro]

Jeg kommer fra en nevrodivergent familie, og har selv ADHD, og noen trekk av autisme.

Det du skriver i ts er mye gjenkjennelig. Jeg er dårlig på overfladisk smalltalk, og takler ikke falskhet og unødige høflighetsfraser. Jeg er nok flink til det å prate med hvem som helst om hva som helst, fordi det er en stor del av jobben min, men jeg blir ekstremt sliten av det fordi det ikke er naturlig for meg. Jeg blomstrer mye mer når jeg kan snakke skikkelig dypt og nerdete med noen, om ting som virkelig betyr noe. Og de fleste ting blir mer interessante jo mer du skjønner dem, sant? Folk også. Så jeg skjønte at jeg burde utredes da jeg satt tilbake med en liten vennegjeng kun bestående av veldig ufiltrerte nerder.
Dermed syns jeg også at det å snakke om jobben min er det mest interessante jeg kan gjøre på jobb, mens det å prate om vind og vær, tv-serier og andre trivialiteter i pausene er utrolig meningsløst. Jeg er temafordyperen 🧐

Som en slektning med en lett autisme sa til meg for en stund siden sa: "Det er kjedelig å snakke med normale folk, for de har ikke greie på noe." Ikke sagt med egentlig arroganse, men en erkjennelse av at nevrotypiske ikke nødvendigvis bruker 2-3 timer på å google det ordet de ikke skjønte helt i den korte avisartikkelen de leste i formiddag, slik at de glemmer å spise.

En gratis grovsortering, som gir en liten indikasjon på om utredning kan være en god ide:
https://psychcentral.com/quizzes/autism-test#take-the-quiz
Det man vinner på utredning er først og fremst å få dokumentasjon som hjelper deg med hvilken hensyn du skal ta til din egen tilstand, og hvilken tilrettelegging som er smart for å fungere best mulig med de forutsetningene man har.

[Gjest Refreng]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Det siste er sikkert helt riktig.

Smarthet er viktig i den forstand at jeg synes de vennene jeg har snakker om helt uviktige ting. Som The Kardashians. De ringer etter meg for hjelpe til med å sette sammen en kommode fra IKEA. Når vi snakker så er det viktigst for dem å ha rett, selv om det de sier blir motbevist. De sliter også med enkel matematikk, som å finne ut hva rabatten er hvis den er 10%. De fleste vet ikke noe om politikk og sier selv det er for kaotisk å følge med på, men de stemmer likevel ved valget og forstår ikke konsekvensene av å stemme på visse partier. Dette er bare noen av tusen ting.

Men jeg ser for meg at det hadde vært helt uproblematisk for meg dersom vi også kunne hatt litt dypere samtaler. At vi ler av de samme tingene og at jeg slipper å forklare en vits.

Et par av dem har absolutt høy nok IQ, hun ene tok en Mensatest som viste ca120. Men hun prater bare om bikkja si, baksnakker andre folk jeg ikke kjenner og sykdom.

Men jeg skal tenke på det du har sagt, selv om jeg ikke tror at det er selve smartheten jeg savner men en følelse av likhet og tilhørighet. Det henger kanskje såpass sammen i mitt tilfelle at det er vanskelig å skille. Men så føler jeg meg jo ikke egentlig smart selv, ganske dum alt i alt som sagt. Hm.

At temaet har havnet på smarthet henger også sammen med svarene jeg har fått i tråden. Jeg skrev den med utgangspunkt i at jeg ikke liker folk, ikke at jeg synes de er dumme. Men igjen, det henger vel sammen. 😅

Anonymkode: f24d0...5ff

Om jeg skal være ærlig, så er mitt inntrykk 3 ting. Den første er at du er veldig distansert fra følelsene dine til den grad at du sliter med å gjenkjenne hva som plager deg når det plager deg. Den andre er at noen ganger gjenkjenner du følelsen, men du undertrykker. Den tredje er at du kan tenke x eller y, men når alt kommer til alt har du en usikkerhet på innsiden som preger deg, bidrar til nedstemthet.

Spørsmålene mine handlet om hva du føler (du trenger selvsagt ikke svare på de spørsmålene om de er for personlige), ikke hva du tenker.

 

Quote

Kanskje jeg føler at smarthet er viktig ettersom IQ er det eneste jeg har fått bevist at jeg har. Sånn når du spør hvorfor det kan være viktig for meg. IQ er det eneste jeg har, som ikke styggen på ryggen kan ta fra meg, tallet jeg fikk etter Mensatesten og et par andre tester er tross alt udiskutabel. Eller var jeg bare veldig heldig som svarte riktig? Det kan jo være, selv om sannsynligheten er lav. Men folk vinner jo i Lotto... 😅 

Føler meg ikke smart nok til å takle livet sikkert. Ha en verdi. Hadde jeg vært smart nok hadde jeg vel klart å jobbe meg ut av mine psykiske problemer. Men så enkelt er det jo ikke, jeg vet egentlig det. Blir bare gal av å være så alene blant folk, uansett årsak.

 

Ja. Jeg tror ikke du føler deg bra nok, og du har en usikkerhet rundt intelligens. Det spiller ingen rolle om du tenker intellektuelt det er bevist at du er smart eller ikke, du føler deg fundamentalt usikker på det området. Til den grad at hjernen din fryser når du møter noen du tror er smartere enn deg. Så katastrofisk mener følelsene dine det er, dette spørsmålet om din intelligens.

Det kan være forskjell på hva man tenker og føleler. Følelsene kan også være litt lurige i og med at du kan føle en ting, så kan tankene fine opp en logikk for hva som skjer etterpå. Du har sikkert sett type mann ber kvinne ut på date. Hun sier nei. Mannen sier at det er like greit for hun er teit uansett. Mente mannen at kvinnen var teit da han ba henne ut? Nei, det er en sannhet han skaper for seg selv etter å ha blitt avvist og såret. Det er en måte rasjonalisering forsøker beskytte en selv fra å føle seg såret. "Hun var ikke verdt det, ikke noe å bli lei seg for. Jeg er bra nok, det er bare hun som er teit".

I dette tilfelle har du en sårhet rundt intelligens og ikke føle deg bra nok, men istedetfor å føle på det og gå til kjernen av følelsen, så kommer rasjonaliseringen om at du ikke kan ha ekte samtaler med mennesker som snakker om kardashians eller ikke kan regne ut 10% rabatt. Du har en sårehet der, når du føler deg utenfor eller ikke bra nok, sier tankene dine at "du kan ikke ha gode relasjoner med de uansett". Som mannen som ble avvist av kvinnen han ville date sier "hun er teit uansett".

For faktum er at mange smarte mennesker verdsetter sine nærmeste selv om de har andre interesser enn dem selv og er dummere enn seg selv, de kan like å snakke med mennesker som har andre interesser enn dem selv. For eks når det gjelder kardashians; for en intelligent person kan det være en mulighet til å høre perspektivet til noen som liker serien. Hva er appellerende for det individet? Hva er de psykologiske faktorene involvert som gjør at akkurat den personen liker serien. Hva handler slike serier egentlig om? Man kan også forsøke ta slike ting og sette dem i større sammenhenger. For eks hva tenker personen om hvordan unge blir påvirket av serier og mennesker som Kardashians? Osv. Det er kjempemye man kan lære om selv "trivielle" ting. Det handler bare om at dine interesser og nysgjerrigheter møter interessen til den andre personen. Det handler om å klare finne de felles punktene. Selvsagt også lære at alle samtaler trenger ikke være superrelevante og interessante for deg selv. Noen ganger lytter andre til våre ting de ikke er interesserte i, og omvendt. Det er ikke sikkert du alltid merker når andre mennesker tar hensyn til deg fordi de liker deg heller. Det kan være iblant at du tenker de er interessert i hva du sier, når de egentlig bare lytter fordi de liker deg og vil at du skal føle deg bra. De har en genuin omsorg for deg og hvordan du føler deg.

Jeg nevner dette, for å forsøke illustrere at det er ikke den delen av deg som er intelligent som avfeier folk som liker kardashians, det er sårheten din og følelsene som gjør det. Når du føler deg utenfor eller ikke bra nok, så kommer disse tankene om at grunnen er at de ikke er intelligente nok og ikke har de riktige interessene og tankene du kan prate med de om. "Jeg er bra nok, det er de som er for dumme".

Men når du møter noen som ER intelligente nok, så har du fortsatt den frykten for at du skal føle deg utenfor, ikke bra nok, men denne gangen kommer det ingen unnskyldninger om at de er for dumme, og hjernen fryser av angst. Det er  ekstremt viktig at du er intelligent. For dersom du tar feil på det området om deg selv, så vil din verden kollapse som et korthus. Da har du ingenting som beskytter deg når du skal forklare hvorfor du ikke kommer overens med andre mennesker, annet enn at du nettopp ikke er bra nok.

Nå vet ikke jeg om du sitter med et inntrykk av at jeg mener du er teit eller dum, jeg mener ingen av delene. Jeg tror du er et individ som har hatt det tøft og har utviklet naturlige forsvarsmekanismer for å overleve. Men jeg tror også at disse forsvarsmekanismene er med på å sabotere deg og det livet du lever nå. Jeg tror at du kan få det bedre i hverdagen om du klarer å gi slipp på sårheten du bærer fra alt det vonde du opplevde. Det er langt fra lett, og det kan være vanskelig gjøre på egen hånd. Det er noe man må ta steg for steg. Men jeg tror altså at du kan få det bedre om du klarer få den kontakten med følelsene dine igjen og lære hvordan bearbeide følelser.

 

[AnonymBruker]

Refreng skrev (6 timer siden):

Om jeg skal være ærlig, så er mitt inntrykk 3 ting. Den første er at du er veldig distansert fra følelsene dine til den grad at du sliter med å gjenkjenne hva som plager deg når det plager deg. Den andre er at noen ganger gjenkjenner du følelsen, men du undertrykker. Den tredje er at du kan tenke x eller y, men når alt kommer til alt har du en usikkerhet på innsiden som preger deg, bidrar til nedstemthet.

Spørsmålene mine handlet om hva du føler (du trenger selvsagt ikke svare på de spørsmålene om de er for personlige), ikke hva du tenker.

 

Ja. Jeg tror ikke du føler deg bra nok, og du har en usikkerhet rundt intelligens. Det spiller ingen rolle om du tenker intellektuelt det er bevist at du er smart eller ikke, du føler deg fundamentalt usikker på det området. Til den grad at hjernen din fryser når du møter noen du tror er smartere enn deg. Så katastrofisk mener følelsene dine det er, dette spørsmålet om din intelligens.

Det kan være forskjell på hva man tenker og føleler. Følelsene kan også være litt lurige i og med at du kan føle en ting, så kan tankene fine opp en logikk for hva som skjer etterpå. Du har sikkert sett type mann ber kvinne ut på date. Hun sier nei. Mannen sier at det er like greit for hun er teit uansett. Mente mannen at kvinnen var teit da han ba henne ut? Nei, det er en sannhet han skaper for seg selv etter å ha blitt avvist og såret. Det er en måte rasjonalisering forsøker beskytte en selv fra å føle seg såret. "Hun var ikke verdt det, ikke noe å bli lei seg for. Jeg er bra nok, det er bare hun som er teit".

I dette tilfelle har du en sårhet rundt intelligens og ikke føle deg bra nok, men istedetfor å føle på det og gå til kjernen av følelsen, så kommer rasjonaliseringen om at du ikke kan ha ekte samtaler med mennesker som snakker om kardashians eller ikke kan regne ut 10% rabatt. Du har en sårehet der, når du føler deg utenfor eller ikke bra nok, sier tankene dine at "du kan ikke ha gode relasjoner med de uansett". Som mannen som ble avvist av kvinnen han ville date sier "hun er teit uansett".

For faktum er at mange smarte mennesker verdsetter sine nærmeste selv om de har andre interesser enn dem selv og er dummere enn seg selv, de kan like å snakke med mennesker som har andre interesser enn dem selv. For eks når det gjelder kardashians; for en intelligent person kan det være en mulighet til å høre perspektivet til noen som liker serien. Hva er appellerende for det individet? Hva er de psykologiske faktorene involvert som gjør at akkurat den personen liker serien. Hva handler slike serier egentlig om? Man kan også forsøke ta slike ting og sette dem i større sammenhenger. For eks hva tenker personen om hvordan unge blir påvirket av serier og mennesker som Kardashians? Osv. Det er kjempemye man kan lære om selv "trivielle" ting. Det handler bare om at dine interesser og nysgjerrigheter møter interessen til den andre personen. Det handler om å klare finne de felles punktene. Selvsagt også lære at alle samtaler trenger ikke være superrelevante og interessante for deg selv. Noen ganger lytter andre til våre ting de ikke er interesserte i, og omvendt. Det er ikke sikkert du alltid merker når andre mennesker tar hensyn til deg fordi de liker deg heller. Det kan være iblant at du tenker de er interessert i hva du sier, når de egentlig bare lytter fordi de liker deg og vil at du skal føle deg bra. De har en genuin omsorg for deg og hvordan du føler deg.

Jeg nevner dette, for å forsøke illustrere at det er ikke den delen av deg som er intelligent som avfeier folk som liker kardashians, det er sårheten din og følelsene som gjør det. Når du føler deg utenfor eller ikke bra nok, så kommer disse tankene om at grunnen er at de ikke er intelligente nok og ikke har de riktige interessene og tankene du kan prate med de om. "Jeg er bra nok, det er de som er for dumme".

Men når du møter noen som ER intelligente nok, så har du fortsatt den frykten for at du skal føle deg utenfor, ikke bra nok, men denne gangen kommer det ingen unnskyldninger om at de er for dumme, og hjernen fryser av angst. Det er  ekstremt viktig at du er intelligent. For dersom du tar feil på det området om deg selv, så vil din verden kollapse som et korthus. Da har du ingenting som beskytter deg når du skal forklare hvorfor du ikke kommer overens med andre mennesker, annet enn at du nettopp ikke er bra nok.

Nå vet ikke jeg om du sitter med et inntrykk av at jeg mener du er teit eller dum, jeg mener ingen av delene. Jeg tror du er et individ som har hatt det tøft og har utviklet naturlige forsvarsmekanismer for å overleve. Men jeg tror også at disse forsvarsmekanismene er med på å sabotere deg og det livet du lever nå. Jeg tror at du kan få det bedre i hverdagen om du klarer å gi slipp på sårheten du bærer fra alt det vonde du opplevde. Det er langt fra lett, og det kan være vanskelig gjøre på egen hånd. Det er noe man må ta steg for steg. Men jeg tror altså at du kan få det bedre om du klarer få den kontakten med følelsene dine igjen og lære hvordan bearbeide følelser.

 

Du må ha brukt veldig lang tid på å skrive så mye som du har gjort til meg i denne tråden og det vil jeg begynne innlegget mitt med å takke deg for! Tusen takk! 🤗 

Jeg tror absolutt du er inne på noe, for jeg tenker ikke spesielt godt om meg selv. Og som sagt er IQen min blant det lille jeg føler jeg har, som også kan bevises. Men det er ikke så stort mye mer. Empatien kanskje, men jeg hater jo dens sterke påvirkning på meg også. Og det gjør meg ikke til et spesielt attraktivt menneske.

Men jeg tror ikke at alle kan like alle (eller så er det her jeg tar feil 😅). Men uansett, jeg tror nok jeg omgås folk jeg ikke har så mye til felles med og derfor også føler meg utenfor. Og at dette kan skape mye frustrasjon. Jeg har sjeldent valgt venner, de har valgt meg. Jeg er redd for å bli ensom, så har knyttet bånd til folk som gjerne bruker meg som søplebøtte eller klagemur. Jeg har aldri jobbet aktivt for å få venner, da jeg ikke har selvtillit til det. Jeg er nok veldig irritert på både det ene og det andre, som hvorfor sliter jeg sånn med alt. Ingen vil bli venn med noen som sliter. Og sånn går tankene i ring...

Mange i tråden sider de har følt mye på det samme og at de da har skiftet omgangskrets og fått det bedre.

Jeg burde absolutt nøste opp i alt du nevner, for det du sier treffer ganske godt, men jeg tror også jeg må finne mine folk. Samboeren min sier at jeg ikke må tenke så mye på om folk synes jeg er dum, så ja, jeg har litt å jobbe med der.

Takk for ditt bidrag! Det er nyttig. 🤗

Anonymkode: f24d0...5ff

[AnonymBruker]

Oi, som om jeg skulle ha skrevet det selv! 

Anonymkode: c2799...a11

[AnonymBruker]

Andro skrev (På 10.4.2023 den 14.54):

Jeg kommer fra en nevrodivergent familie, og har selv ADHD, og noen trekk av autisme.

Det du skriver i ts er mye gjenkjennelig. Jeg er dårlig på overfladisk smalltalk, og takler ikke falskhet og unødige høflighetsfraser. Jeg er nok flink til det å prate med hvem som helst om hva som helst, fordi det er en stor del av jobben min, men jeg blir ekstremt sliten av det fordi det ikke er naturlig for meg. Jeg blomstrer mye mer når jeg kan snakke skikkelig dypt og nerdete med noen, om ting som virkelig betyr noe. Og de fleste ting blir mer interessante jo mer du skjønner dem, sant? Folk også. Så jeg skjønte at jeg burde utredes da jeg satt tilbake med en liten vennegjeng kun bestående av veldig ufiltrerte nerder.
Dermed syns jeg også at det å snakke om jobben min er det mest interessante jeg kan gjøre på jobb, mens det å prate om vind og vær, tv-serier og andre trivialiteter i pausene er utrolig meningsløst. Jeg er temafordyperen 🧐

Som en slektning med en lett autisme sa til meg for en stund siden sa: "Det er kjedelig å snakke med normale folk, for de har ikke greie på noe." Ikke sagt med egentlig arroganse, men en erkjennelse av at nevrotypiske ikke nødvendigvis bruker 2-3 timer på å google det ordet de ikke skjønte helt i den korte avisartikkelen de leste i formiddag, slik at de glemmer å spise.

En gratis grovsortering, som gir en liten indikasjon på om utredning kan være en god ide:
https://psychcentral.com/quizzes/autism-test#take-the-quiz
Det man vinner på utredning er først og fremst å få dokumentasjon som hjelper deg med hvilken hensyn du skal ta til din egen tilstand, og hvilken tilrettelegging som er smart for å fungere best mulig med de forutsetningene man har.

Veldig morsomt eksempel, som jeg følte meg truffet av. Google er min beste venn. 🤣

Jeg scorer ganske lavt på de testene, selv om jeg føler meg veldig truffet av mye. Men det er veldig spesifikke eksempler i de testene, så jeg tror det er lett å havne utenfor hvis man ikke er en typisk aspie.

Hvor treffer man aspier som ikke er typiske aspier? Oss som havner mellom alle stoler, hvor er vi? Hva gjør vi? Hvilke aktiviteter driver vi med? Jeg vil møte noen som meg. Men det er umulig for min del for jeg går tur der jeg vet det er lite folk, trener når det er få på senteret, jeg handler midt på dagen når det er lite folk og jeg gjør det meste alene. Liker det jo veldig godt da. 🙊 Men hadde vært fint med en aspievenn.

Anonymkode: f24d0...5ff

[Andro]

Prøv her: https://www.nevromangfold.org/ Egendiagnose er gyldig.

[AnonymBruker]

Det er en venneapp for autister som heter Hiki

Anonymkode: b1d24...1cc

[AnonymBruker]

Kanskje du er INTJ.

Anonymkode: 6a3ac...b5d

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er! Men har med tiden lært meg å heller verdsette folks intensjoner, og det faktum at man produserer lykkehormoner i samvær med andre. Men jeg har altså også vært som du beskriver, så utrolig lei av de samme, overflatiske temaene. Jeg har villet pløye dypt, og når det ikke har vært mulig, har jeg trukket meg unna. Da kunne det liksom bare være. 

Men - hvorfor skulle ikke jeg respektere andre som de er, alle har sine greier, som jeg skrev er intensjon minst like viktig. Om noen ønsker å si noe hyggelig, men kløner det til, betyr ikke det at samtalen er mindre verdt. Og gudveit at jeg kan være flink å kløne til selv. Da er det viktig at andre ikke dømmer meg for de enkeltepisodene. Så hvorfor skulle jeg da dømme andre hardere.

Jeg liker å se hvor rare vi er, observere nettopp dette samspillet - og det hender fortsatt at jeg blir lei eller irritert, men det er ikke lenger så dyptgripende. 

Anonymkode: a10aa...0e0

[AnonymBruker]

Har du egentlig lest så mye om diagnosen du har? Folk med unnvikende personlighetsforstyrrelse sliter veldig. Både med seg selv og nære relasjoner. Å føle seg misforstått er nærmest fasiten der. 

Å generalisere selvkritikk til kritikk av andre er enkelt gjort.. Og startet sikkert som en beskyttelsestrategi? Jeg duger ikke, men jeg skal finne bevis for hvorfor du ikke duger heller...

Les om unnvikende pf. Gjerne faglitteratur. Du vil kjenne deg igjen. (og jeg vil anta det er blitt gjort en differensialdiagnostisk vurdering opp mot autisme og sosial angst) 

Anonymkode: b2477...39d

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2023 den 12.49):

Jeg er likedan, TS, og er ikke på autismespekteret i det hele tatt. Har derimot hatt en spirituell oppvåkning, og er introvert. 

Anonymkode: dc727...a0b

Spirituell oppvåkning er ikke synonymt med ikke å like andre. Tvert imot betyr det at du nå har fått et enda større ego, fordi du er mer spirituell enn andre, og ikke lenger finner noen på ditt høye nivå. Jeg er ikke sarkastisk, dette er et reellt fenomen. Og har absolutt ingenting med spirituell oppvåkning å gjøre. 

Endret 11. april 2023 av klarinetta

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du egentlig lest så mye om diagnosen du har? Folk med unnvikende personlighetsforstyrrelse sliter veldig. Både med seg selv og nære relasjoner. Å føle seg misforstått er nærmest fasiten der. 

Å generalisere selvkritikk til kritikk av andre er enkelt gjort.. Og startet sikkert som en beskyttelsestrategi? Jeg duger ikke, men jeg skal finne bevis for hvorfor du ikke duger heller...

Les om unnvikende pf. Gjerne faglitteratur. Du vil kjenne deg igjen. (og jeg vil anta det er blitt gjort en differensialdiagnostisk vurdering opp mot autisme og sosial angst) 

Anonymkode: b2477...39d

Siden du spør: Ja, jeg har lest om egen diagnose. Men jeg vil så gjerne komme ut av det. Strategier.

Men det har hjulpet å høre at andre føler det samme. Jeg tror ikke det er tilfeldig at så mange her inne på et nettforum føler det slik. De happy sosiale og lette folka lever livet der ute.

Anonymkode: f24d0...5ff

[Gjest Refreng]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Du må ha brukt veldig lang tid på å skrive så mye som du har gjort til meg i denne tråden og det vil jeg begynne innlegget mitt med å takke deg for! Tusen takk! 🤗 

Jeg tror absolutt du er inne på noe, for jeg tenker ikke spesielt godt om meg selv. Og som sagt er IQen min blant det lille jeg føler jeg har, som også kan bevises. Men det er ikke så stort mye mer. Empatien kanskje, men jeg hater jo dens sterke påvirkning på meg også. Og det gjør meg ikke til et spesielt attraktivt menneske.

Men jeg tror ikke at alle kan like alle (eller så er det her jeg tar feil 😅). Men uansett, jeg tror nok jeg omgås folk jeg ikke har så mye til felles med og derfor også føler meg utenfor. Og at dette kan skape mye frustrasjon. Jeg har sjeldent valgt venner, de har valgt meg. Jeg er redd for å bli ensom, så har knyttet bånd til folk som gjerne bruker meg som søplebøtte eller klagemur. Jeg har aldri jobbet aktivt for å få venner, da jeg ikke har selvtillit til det. Jeg er nok veldig irritert på både det ene og det andre, som hvorfor sliter jeg sånn med alt. Ingen vil bli venn med noen som sliter. Og sånn går tankene i ring...

Mange i tråden sider de har følt mye på det samme og at de da har skiftet omgangskrets og fått det bedre.

Jeg burde absolutt nøste opp i alt du nevner, for det du sier treffer ganske godt, men jeg tror også jeg må finne mine folk. Samboeren min sier at jeg ikke må tenke så mye på om folk synes jeg er dum, så ja, jeg har litt å jobbe med der.

Takk for ditt bidrag! Det er nyttig. 🤗

Anonymkode: f24d0...5ff

Jeg er enig i at noen mennesker er kjipe og man trenger ikke bruke tid på dem. Noen mennesker kan man klare komme overens med, men kjemien er aldri helt der. Noen ganger kan man finne en kjemi, andre ganger ikke.

Det høres ut som du har noen venner der balansen i å gi og ta har blitt litt forskyvd. Har du forsøkt å snakke med dem om at ting kan bli for negativt noen gang for eks? Noen mennesker forstår ikke egen effekt på andre og kan få en tankevekker. Andre kan bli snurt. Uansett kan det være god trening i å sette grenser og forsøke bearbeide de ekle og vonde følelsene du får når folk reagerer negativt. Har du spurt partneren din om hva han gjør når han får dårlig samvittighet eller føler seg dårlig for noe som skjedde med andre mennesker? Kanskje han har noen tanker som kan være nyttige for deg. Kanskje nyttige for han selv også, dersom han aldri har tenkt over det

Det du sier om empati, at den påvirker deg sterkt. Ironisk nok er det litt sånn at dess mer man forsøker undertrykke og dytte bort følelser, dess sterkere og lengre sitter de i oss. Om vi klarer å ta de innover oss, akseptere de og føle på de, så vil de lettere bli bearbeidet og gå over. Det er selvsagt ikke enkelt.

Ellers ønsker jeg deg lykke til med vennejakten ☺️Det ordner seg nok, selv om det kan føles håpløst iblant

15 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært der du er! Men har med tiden lært meg å heller verdsette folks intensjoner, og det faktum at man produserer lykkehormoner i samvær med andre. Men jeg har altså også vært som du beskriver, så utrolig lei av de samme, overflatiske temaene. Jeg har villet pløye dypt, og når det ikke har vært mulig, har jeg trukket meg unna. Da kunne det liksom bare være. 

Men - hvorfor skulle ikke jeg respektere andre som de er, alle har sine greier, som jeg skrev er intensjon minst like viktig. Om noen ønsker å si noe hyggelig, men kløner det til, betyr ikke det at samtalen er mindre verdt. Og gudveit at jeg kan være flink å kløne til selv. Da er det viktig at andre ikke dømmer meg for de enkeltepisodene. Så hvorfor skulle jeg da dømme andre hardere.

Jeg liker å se hvor rare vi er, observere nettopp dette samspillet - og det hender fortsatt at jeg blir lei eller irritert, men det er ikke lenger så dyptgripende. 

Anonymkode: a10aa...0e0

Enig. Noen ganger har folk også sine problemer der de sliter med sosiale relasjoner. Og det er ikke nødvendigvis slik at vi merker det. Noen kan prate om "kjedelige" ting fordi de får sosial angst og ikke klarer snakke om ting de er engasjert i og bryr seg om. Noen ganger kan det være fascinerende og snille mennesker bak den "kjedelige" fasaden. Mange mennesker har sitt å slite med. Usikkerheter, ego, bekymringer osv.

Det er også fort gjort å glemme at andre mennesker faktisk er rause med oss også innimellom. De kan tenke at vi er rare, stille, pratete, sosialt kleine eller hva det skal være- men de aksepterer oss fordi de setter pris på oss og liker oss til tross for det. Raushet og omsorg for hverandre er viktige egenskaper. Selvsagt med sunne grenser