Tanker om våre voksne barn......

[kosmo]

Tanker om livets vei med voksne barn...

Først vil jeg si at vi som foreldre er verken Narsissisten eller psykopat. Vi har tre barn.  De er nå 19,25 og 29 år. 

Litt om barndommen til barna: Vi har prøvd å oppdra dem så best vi kunne, og har selvsagt ikke gjort alt rett. Vi har bestandig fulgt opp våre barn, med deres idrett. Brukt all vår fritid på barnas aktivitet, fulgt dem opp både på skole og fritid ellers. Vi har heller ikke merket noe at det har vært noe galt med dem. Vi har gitt dem husarrest ( viss jeg skal anslå så er det max 5 ganger i hele deres oppvekst at de har fått beskjed om å gå på rommet). Jeg som mor har nok latt far ta all den harde straffen og det straffes selvsagt far for i dag. Jeg har bedt om unnskyldning til far og han har heldigvis tilgitt meg for det. Jeg og far vært uenig under oppveksten noen ganger ja, men ikke noe mer enn normalt. 

Så til saken. Hun på 25 år  har bestandig vært ei jente som har pyntet seg mye, vært mye i sentrum og sagt akkurat hva hun  mener til oss foreldre og sin søster, selv om det har såret oss sinnsykt masse.  Vi har selvsagt sagt i fra at det holder, men det nytter ikke å si i fra at det holder.  Det har selvfølgelig eskalert i diskusjon, men hun på 25 år har aldri gitt seg.  Noen av diskusjon har vært:

-at jeg som mor ikke har orket å dra på besøk til noen som hun vil til, da mener hun at far har nektet meg å dra ut av huset

- kom en gang ett varsel lys i bilen når vi var ute å kjørte. Da fikk hun sint og sa at det ikke gikk ann å kjøre med bilen. Jeg forklarte at det gikk greit å kjøre med bilen, men dette nektet hun å høre på. Når vi kom hjem, og ja jeg var irritert, så mente hun at jeg hadde tatt for hardt i handleposene inn fra bilen, og da begynte hun å diskutere enda mer

- sist jul hun var hjemme ble hun sur på meg og far for at jeg var så sliten etter en tung høst på jobben, og hadde mest lyst bare å være hjemme og var veldig trøtt. Dette ble hun sur for, når kjæresten hennes kom på besøk , sa hun til meg at fikk komme meg ned å forklare for kjæresten hennes oppførselen min til han.

Det er mange mange flere episoder som jeg ikke husker, jeg har nok blokkert de. Jeg og far har forlatt huset når hun har vært hjemme. Dette for at det ikke har nyttet å si noe.

Hun har gått opp i ansiktet på far når hun var 18 år, og sagt at dette hadde hun lov til. Far flyttet henne ,hvor han tok tak i skulderen hennes.  Med dette mener hun selvsagt at far skøyv henne bort hardt. Hun sa også til sin bror på da 16 år, at dette han også lov å gjøre. Gå opp i ansiktet på svar.  Hun har også i ettertid kommet med løgner på far. Hun sa at far hadde tatt ett tau, og knyttet rundt håndleddene til meg. Som overhode ikke stemmer, det kan jeg love der alle. Dette er veldig grove beskyldninger fra hennes side, og vi blir ganske skremt på alt hun lirer ut av seg. 

Sist hun var hjemme har hun gått å sagt til folk/slekt at vi er sur, irritert, sinne problem, går dårlig kledd, har ikke orden i huset vårt, vi har gitt henne masse husarrest, jeg som mor prioriterer ikke henne som datter, men at jeg prioriter min samboer heller, og at folk blir påvirket av vår dårlige negative holdninger.

Hun forlangte at vi skulle dra å få problem med vårt sinne og at vi skulle ringe henne. Vi var to ganger på familievernkontoret uten henne ( hun mente selvsagt at hun trengte ikke å være med ) og vi ringte henne.

I dag nekter hun å snakke med oss. Hun sier også at disse tingene har hun ikke sagt om oss, og at folk har misforstått. Jeg har også sett melding hvor hun har skrevet dette. Hun har vært hjemme på hjemplassen, men nektet å komme hjem å prate med oss. Og for å kni det inn på oss, så kom hun ikke lenger enn til postkassen her vi bor. Det er ca. 100 meter fra posten kassen  og hjem til oss.

Jeg har nok grått mange bøtter i fjor, og vært sykemeldt på grunn av psyken min i to måneder. Min mann har hatt flere angst anfall. 

Det verste synes jeg er at hun i dag jobber i en viktig stilling hvor det er mennesker som sliter psykisk. Ikke misforstå meg, både jeg og far er veldig gla i våre barn, og unner de alt godt. Vi har bare ett ønske, og det er at våre barn må kunne oppføre seg mot oss foreldre som de gjør mot alle de andre i denne verden.

Blir veldig glad for råd og tips. 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Mange barn er krevende og har mørke sider i personligheten sin. Det er litt pussig, men det liker ikke det moderne samfunn å diskutere. I 2023 er det kun sosialisering som gjelder, biologisk arv finnes ikke.

Det er mange barn som, både i oppveksten,og som voksne, sliter ut sine foreldre. Jeg tror det er mange flere der ute, enn det snakkes høyt om. Det er så skamfullt, om man har knute på tråden mellom foreldre og barn. Og det er alltid foreldrene som får skylden. Nettopp fordi biologisk arv/personlighet eksisterer ikke, det er kun sosialisering som eksisterer.

Anonymkode: 555b4...87c

[AnonymBruker]

Jeg velger å ikke gå for mye inn på det du forteller, men for å ta noe av det;

Det virker som det er en viss dårlig samvittighet av litt strenge tak her fra far. Du sier at du har latt far ta den harde oppdragelsen. Du har bedt han om unnskyldning for det. Hva er det som plager dere med dette? At han ble syndebukken? Eller var det faktisk ikke alt som var like bra og pedagogisk med oppdragelsen? Det ligger en liten undertone her om en viss selvransakelse. Ingen av oss er perfekt. Spesielt de som har barn som ikke er like lette i personligheten. Det er vanskelig. 

Så vil jeg si at min erfaring som mor til 3 jenter; De har noen år i 20-årene der de skal finne seg selv. De skal finne ut av hvem dere er, og dette med barnedommen blir en slags ransakelse. De er så opptatt av dette med psykologi, og alle problemer de møter på skyldes jo foreldrene. Det er jo det alle leser nå. 

For oss foreldre som har stått i oppdragelse, betalt regninger under diverse forhold, og slitt med alt ansvar- så kan det føles litt urimelig. Samtidig så er det hennes historie. Det er hva hun føler. Det er ikke kanskje ikke perspektivet til en som selv har vært i den situasjonen, men det er perspektivet til en ung person som gjerne vil ta et oppgjør med det de føler ikke var bra nok. Det er kanskje også en grunn til dette. Kanskje hun sliter psykisk, og prøver å finne svar i barndommen?

De fleste barn kommer hjem, og når de bryter, så er det kanskje noe i forholdet som faktisk ikke er så bra? Det er vondt og vanskelig for begge. Men min erfaring er at det kan være lurt å ta disse rundene en stund. For vi er jo glade i barna våre, og vi er jo ikke perfekte. Har vi gjort noe feil, så må vi også be om unnskyldning, slik at barna våre kan leges. Selv kanskje når vi mener det er ikke helt riktig. Men jeg føler jo at det sitter dypt og vondt i meg å innrømme mine feil. Det gjør vondt å bli anklaget. Det er jo dessuten i perioder med stress, dårlig økonomi, trøbbel i forholdet,....når alt er vanskelig at vi kanskje ikke var god nok. At vi viste denne dårlige siden av oss selv. Det er ting vi ikke vil tenke på, og det er vondt. 

Så kan det jo virke som det er en viss løgn, manipulasjon og sinne her også. Kanskje hun er litt borderline? Hun høres ut som hun har et sinne-problem. Da er det kanskje desto viktigere at man lytter og kommer med små innspill. At de føler seg litt trygge, og får ut alt guffe, slik at de kan se på seg selv og ta tak i det som er vanskelig der. Nå får dere skylden...og kanskje er skylden mye deres, men jaa..

...Så er det jo noe med å tenke at det spiller kanskje mindre rolle om hvor stor skyld dere har? Vil dere ha en datter som har det bra, og som er stabil, eller vil dere være skyldfrie? Dere må ta et internt oppgjør,  og så finne tryggheten i dere selv, slik at dere står støtt.

I framtiden må dere tilgi, be om tilgivelse og la alt roe seg ned. Si at dere er leie for at alt ble som det ble, for til syvende og sist så blir vi ansvarlig når barna våre ikke har det bra med seg selv. Selv om det kanskje ikke er 100 % vår feil. Det er en del genetikk og personlighet her....

Det er noe som heter; Vil du ha rett eller vil du være gift? La henne finne ut av seg selv,  gi henne tid...og vær støttende. Det er ikke bare dere som har det vondt her. Hun har det også vondt. Det er kanskje riktig alt hun sier, men det er ikke slik at hun har det godt i denne situasjonen. Alle trenger foreldrene sine...og selv når noen bryter, så kommer de ofte tilbake. Da må dere stå der med en myk hand som stryker et kinn og som gjør alt godt. 

Når det gjelder hva hun forteller folk; Drit i det. Dere vet vel selv hvem dere er. De som kjenner dere, vet jo om dere  har et ryddig hus og dårlige klær eller ei. Det er vel ikke noe å bry seg om i det hele tatt. Det kan jo være at de som hører på dette tenker at deres datter er litt ute av kontroll og lager historier. 

Anonymkode: 3406b...bd2

[AnonymBruker]

Det høres ut som manglende grensesetting. Det er ikke greit å si alt det som faller en inn i sinne og slippe unna med det, uansett hvor mye det sårer andre. Hun har ikke fått motstand nok og har muligens blitt selvsentrert. 
 

Bortsett fra det ser jeg ikke at dere har gjort så mange feil å legge vekt på. Som en over her sier: Noen barn har mørke trekk i personligheten sin. 

Anonymkode: a9cb7...b62

[Tanuki]

Har du skrevet dette før? Mulig jeg tar feil, men mener å ha lest et likt innlegg her før.

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn, og har også et barn vrir, vender og kverulerer på alt mulig. Fra barnet var lite var det alltid veldig dramatisk. Da det sto og vridde seg på en stol da det var rundt 6 år, mistet balansen, og en voksen grep det og forhindret et skikkelig fall ble historien at vedkommende hadde knepet barnet, og det tok til og med på seg fatle for å demonstrere/late som det var skadet. Historien nå er at vedkommende vred armen ut av ledd. (Det var ikke engang blåmerke, og den som grep barnet gjorde det på instinkt for å forhindre et fall som virkelig hadde vært vondt.) Ferier barnet var med på å ønske seg og planlegge er blitt til "Jeg ble tvunget med på tur jeg ikke ønsket. " Barnet har fått mye økonomisk hjelp som ung voksen, men husker tilsynelatende kun det det fikk nei angående. Dette var kun tre eksempler på ting som blir dratt opp gang på gang, forvridd til noe verken jeg eller andre i familien kjenner oss igjen i. Når barnet forteller høres det ut som vi aldri har brydd oss om det, og vært både voldelige og ikke støttende. Realiteten er at barnet lenge var eneste barn og barnebarn på begge sider, og hadde både foreldre og fire besteforeldre som fulgte tett opp. Det var kjærlighet, støtte og oppmerksomhet på alle kanter. Det har aldri vært fysisk avstraffelse, og angående å bli sett og hørt har det heller vært for mye av at barnet ble hørt og barnets ønsker vektlagt enn motsatt. 

Helt ærlig, av og til tenker jeg at barnet kanskje burde fått juling. Iallefall som såpass stor at det burde være litt selvinnsikt og respekt iallefall for besteforeldre som virkelig har stilt opp på alle måter. Jeg skammer meg inderlig over hvor urettferdig de blir omtalt og behandlet av mitt barn. Angående meg selv har jeg vridd og vendt på hva jeg kan ha gjort feil. Selvfølgelig har jeg gjort noen feil, men hvordan kan ting ha blitt slik? Jeg forstår det ikke, men kan påta meg at noe er gjort feil. Jeg kan imidlertid ikke skjønne hva besteforeldrene har gjort feil. De har jo bare elsket, støttet og virkelig vært tilstede for barnet. 

Jeg er sliten nå. Oppgitt og lei. Da barnet reagerte på å få nei til noe med å trekke seg bort fra familien har jeg ikke enda en gang forsøkt å godsnakke og ordne opp/formildne barnet. Jeg tenkte at nå er barnet voksen, og en videre relasjon er også opp til barnet. Jeg og vi kan ikke bare finne oss i alt. Så der står situasjonen. Jeg har ikke sett mitt barn på lenge nå. 

At jeg har feilet som mor er jo åpenbart, selv om jeg ikke vet helt hvordan, og to andre barn kaller meg verdens beste. 

Jeg må si at det stikker sårt og dypt når jeg hører om foreldre som faktisk har feilet stort, men hvor barna likevel ønsker en relasjon til dem. Som når min venninne med mor som er alkoholiker og sviktet mye fremdeles er glad i sin mor, som når en venn som ble banket av sin far fremdeles er glad i sin far. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor jeg fortjener mindre, men det er vondt. Likevel er jeg glad for at jeg nå har satt ned foten. Dette har slitt meg ut i mange år, og det er faktisk deilig å ha kommet til at jeg ikke finner meg i det lenger. Jeg tror man må sette foten ned for slikt til slutt. På et tidspunkt si at ok, så har jeg sikkert gjort mange feil, men barnet er nå et voksent menneske, og videre relasjon står ikke på foreldre alene. Det er et beintøft standpunkt å ta, og mange dømmer meg kanskje for det, men ingen kan uansett dømme meg hardere enn jeg gjør selv. For noe er åpenbart blitt veldig veldig feil, selv om jeg ikke vet hva og hvordan. Et sted må likevel grensa gå når et barn ikke lenger er et barn, men en voksen. 

 

Anonymkode: dabf8...3a0

[AnonymBruker]

Jeg var et barn med krevende personlighet og har nå et barn med krevende personlighet. My two cents worth: Jeg krevde nok mye mer av finstemthet i oppdragelsen enn de fleste barn gjorde.  Mye mer validering, bekreftelse av følelser, opplevelser og perspektiv enn andre barn. Uten det følte jeg meg rett og slett svikta. Har nå ei datter med samme personlighet.  Det er et mareritt. Hun krever 1000 ganger mer enn det andre barnet og hun er likevel mye oftere misfornøyd.  Veldig spesielt å oppleve dette fra den andre siden...

Har funnet frem til en foreldreveileder som har spesialisert seg på barn med utfordrende temperament og håper vi får det til...

Litt knotete fortalt: Føler med dere! Resultatene av en oppdragelse er både pga barnets temperament og foreldrenes oppdragelse. Samspillet. Ikke bare det ene eller det andre.

Anonymkode: 095aa...f93

[AnonymBruker]

Tipper din datter har en heeelt annen versjon av dette. Kanskje er det også en kulturgreie? 

Anonymkode: b6cf9...081

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg var et barn med krevende personlighet og har nå et barn med krevende personlighet. My two cents worth: Jeg krevde nok mye mer av finstemthet i oppdragelsen enn de fleste barn gjorde.  Mye mer validering, bekreftelse av følelser, opplevelser og perspektiv enn andre barn. Uten det følte jeg meg rett og slett svikta. Har nå ei datter med samme personlighet.  Det er et mareritt. Hun krever 1000 ganger mer enn det andre barnet og hun er likevel mye oftere misfornøyd.  Veldig spesielt å oppleve dette fra den andre siden...

Har funnet frem til en foreldreveileder som har spesialisert seg på barn med utfordrende temperament og håper vi får det til...

Litt knotete fortalt: Føler med dere! Resultatene av en oppdragelse er både pga barnets temperament og foreldrenes oppdragelse. Samspillet. Ikke bare det ene eller det andre.

Anonymkode: 095aa...f93

Støtter dette!

Anonymkode: b3b45...b47