Hvordan sørger dere?

[Fjollefyr]

Ja, veldig rart spørsmål. Jeg spør fordi jeg ikke vet. Litt forhistorie først. Min mor døde for snart 25 år siden. Min far døde nylig. Jeg er snart 50 år, og foreldreløs. Men jeg sørget ikke da min mor døde, det har jeg forstått først nå. Så sorgen etter henne, kjenner jeg er større enn etter min far. Jeg hadde en tung barndom og ungdomsskoletid. Mobbing. Men det som er rart er at når jeg opplever kriser i livet, så blir barndommen min så nær. Jeg hører at folk sier at ; du sørget ikke da din mor døde. Men jeg var trist, gråt og hadde det tungt. Men det er liksom barndommen som vekker disse følelsene mine. Både den gang og nå. Eller er det følelsene mine som vekker minner fra barndommen? Jeg vet ikke. Derfor spør jeg dere, hvordan sørger dere? 

[Exinferis]

Sørger i det stille, desverre.

Mer innesluttet og stillere enn "normalt". Deprimert til og med, kan det sikkert se ut som utad. Tar lengre tid å bearbeide på denne måten, så ikke å anbefale.

Enten går det bra, eller så går det over, er det ikke det de sier? 

[DelvisPresley]

Mistet pappa som barn, og blir jeg foreldreløs de nærmeste årene (mamma er 70) kommer jeg til å reagere med sinne og bitterhet.

[Millimani]

Det varierer jo fra gang til gang.

Min onkel døde av bukspyttkjertelkreft, og min måte å sørge på da var kun raseri. Fra dagen han døde og til dagen før han ble bisatt var jeg bare rasende. Jeg måtte reise bort for å kunne delta i hans bisettelse, og tårene kom da jeg la mitt sorte pentøy i kofferten min. Husker at datter til ei venninne mista sin farfar da hun var 7 år, han døde også av kreft. Jeg fikk høre at jenta reagerte med sinne. Jeg skjønte ikke da at sinne faktisk også er en sorg-reaksjon, ikke før jeg selv opplevde det drøyt syv år etter. 

Da farmor døde kom reaksjonen først i begravelsen. Hun var snill og god, men hadde vært dement i femten år. 

Endret 30. mars 2023 av Millimani

[AnonymBruker]

Fjollefyr skrev (På 29.3.2023 den 11.47):

Ja, veldig rart spørsmål. Jeg spør fordi jeg ikke vet. Litt forhistorie først. Min mor døde for snart 25 år siden. Min far døde nylig. Jeg er snart 50 år, og foreldreløs. Men jeg sørget ikke da min mor døde, det har jeg forstått først nå. Så sorgen etter henne, kjenner jeg er større enn etter min far. Jeg hadde en tung barndom og ungdomsskoletid. Mobbing. Men det som er rart er at når jeg opplever kriser i livet, så blir barndommen min så nær. Jeg hører at folk sier at ; du sørget ikke da din mor døde. Men jeg var trist, gråt og hadde det tungt. Men det er liksom barndommen som vekker disse følelsene mine. Både den gang og nå. Eller er det følelsene mine som vekker minner fra barndommen? Jeg vet ikke. Derfor spør jeg dere, hvordan sørger dere? 

Du var trist , gråt og hadde det tungt, det var jo sorg det. Alle har sin måte å takle sorg på, ingenting er feil. Sorg kommer i bølger, plutselig kan alt blusse opp å bli veldig tungt og plutselig er alt som før igjen og man tenker ikke på sorgen. Ingenting er unormalt så sant ikke sorgen gjør en syk. 

Anonymkode: 72cc7...b42

[AnonymBruker]

sorg og traumer er to ulike ting, kanskje er det fra barndommen et traume og ikke en sorg? 

Anonymkode: e2ffb...8ab

[Fjollefyr]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

sorg og traumer er to ulike ting, kanskje er det fra barndommen et traume og ikke en sorg? 

Anonymkode: e2ffb...8ab

Ja, det  er det uten tvil. Det at det dukker opp nå er kanskje ikke så rart. Men det er liksom vanskelig å vite hva folk mener man skal gjøre når de sier "du må sette av tid til å sørge". Men har lest litt og funnet litt råd. Jeg liker tanken om å fylle på med de tingene som gjør meg glad. Hobby, fysisk aktivitet etc. Lage energi, for å kunne sette meg ned og bare tenke på de jeg savner. Høre musikk, se på bilder, prate om de med andre. For å kunne veksle mellom sorgen og det glade i livet mitt. For dét er det masse av. Lurer liksom på hva andre har gjort for å jobbe seg igjennom sorg. 

Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare meg. 🥰

[AnonymBruker]

Jeg blir innesluttet men gråter ikke. Blir mer som en stein. Har blitt ganske kald og følelsesmessig avstumpet desverre 

Anonymkode: 31471...1b4

[AnonymBruker]

Fjollefyr skrev (2 timer siden):

Men det er liksom vanskelig å vite hva folk mener man skal gjøre når de sier "du må sette av tid til å sørge".

Synes det er veldig rart å si, for man kan ikke bestemme når sorgen kommer.

Anonymkode: bb311...0bd

[Fjollefyr]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Synes det er veldig rart å si, for man kan ikke bestemme når sorgen kommer.

Anonymkode: bb311...0bd

Ja, enig. Men det er nok i beste mening det er sagt. Men jeg har begynt å spørre hvordan folk sørger. Men det er ikke lett å svare på egentlig. 

[AnonymBruker]

Vet ikke. Ikke gjort det, enda. Er 36 år gammel med begge foreldrene i live.

Noen ganger lurer jeg på om det feiler meg noe. At besteforeldrene mine døde gikk omtrent ikke inn på meg, selv om vi hadde et nært forhold. Er veldig lite emosjonell av meg.

Anonymkode: 931dd...be4

[Millimani]

Fjollefyr skrev (8 timer siden):

Men det er liksom vanskelig å vite hva folk mener man skal gjøre når de sier "du må sette av tid til å sørge".

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Synes det er veldig rart å si, for man kan ikke bestemme når sorgen kommer.

Anonymkode: bb311...0bd

Man kan ikke bestemme når sorgen kommer, det er en prosess som må gå sin gang. Man går først inn i en sjokkfase som etterfølges av en reaksjonsfase, så en bearbeidingsfase, og  til slutt ny-orienteringsfase. Poenget med setningen "du må sette av tid til å sørge" er at det er viktig å leve ut sorgen, ikke stenge den inne. Snakk med andre om du klarer det, søk trøst i gode venner og familie, sitt hjemme med besøk eller alene, - og kos deg med gode minner. 

[AnonymBruker]

Millimani skrev (19 timer siden):

Man kan ikke bestemme når sorgen kommer, det er en prosess som må gå sin gang. Man går først inn i en sjokkfase som etterfølges av en reaksjonsfase, så en bearbeidingsfase, og  til slutt ny-orienteringsfase. Poenget med setningen "du må sette av tid til å sørge" er at det er viktig å leve ut sorgen, ikke stenge den inne. Snakk med andre om du klarer det, søk trøst i gode venner og familie, sitt hjemme med besøk eller alene, - og kos deg med gode minner. 

Disse fasene ser forskere bort fra. Det er ulike faser en kan gå inn og ut av, hoppe over noen og gå tilbake til start. 
Alt er individuelt. Kommer an på relasjonen til den som er borte. For de som mister et barn vil sorgen aldri bli borte, men en kan leve med den på er vis. 
når eldre folk dør er det også trist og det fører med seg sorg, men den er annerledes da det er forventet at et gammelt menneske skal dø, og de har levd et liv. 
Når barn dør er det naturstridig, og når noen dør brått og uventet. 
malt er relativt. Men å ta imot hjelp fra helsevesen er utrolig viktig 

Anonymkode: 7feb3...b67

[Fjollefyr]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Disse fasene ser forskere bort fra. Det er ulike faser en kan gå inn og ut av, hoppe over noen og gå tilbake til start. 
Alt er individuelt. Kommer an på relasjonen til den som er borte. For de som mister et barn vil sorgen aldri bli borte, men en kan leve med den på er vis. 
når eldre folk dør er det også trist og det fører med seg sorg, men den er annerledes da det er forventet at et gammelt menneske skal dø, og de har levd et liv. 
Når barn dør er det naturstridig, og når noen dør brått og uventet. 
malt er relativt. Men å ta imot hjelp fra helsevesen er utrolig viktig 

Anonymkode: 7feb3...b67

Ja, slike modeller stemmer ikke. Men de kan brukes til å forklare noe. Det å sette opp slike faser, vil for noen være en måte å sette ord på følelser og tanker rundt det  man kjenner på. Men sjokkfasen (om jeg vil kalle det for det) for meg er kommet tilbake, fra min mor døde. Da sørget jeg ikke aktivt. Jeg levde bare videre liksom. Men nå har jeg gjort noen grep rundt det  å sørge. Jeg tenker på de jeg har mistet, gråter og snakker til dem. Jeg trekker meg unna dette, og gjør ting som er bra for meg. Ting jeg har gjort hele livet, som gir meg energi. Samler rettåslett energi til å kunne være i sorgen. Det er virkelig noe som har gjort de siste dagene bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2023 den 15.00):

Synes det er veldig rart å si, for man kan ikke bestemme når sorgen kommer.

Anonymkode: bb311...0bd

Det handler vel om å tillate seg å sette seg ned og tenke litt på den som har gått bort. Ikke fortrenge tanker. Prøve å finne gode minner og tillate seg å være trist og føle savn. Mange jobber hardt for å ikke slippe sorgen til og da blir man liksom ikke ferdig. Dvs man kommer ikke videre. 

Anonymkode: 72cc7...b42

[AnonymBruker]

Jeg er den som rakner. Er den i slekta som ikke stiller i begravelser og det er alle enige i.

Bidrar med mitt, men akkurat dét tar meg så lang tid å hente seg fra, at jeg går rett i depresjon. 

Kommer til å klappe sammen når mine foreldre dør, så jeg bruker mye av livet til å tenke på døden. 

Er såpass rutinert inne på KG, at jeg velger å være anonym. Dette er en side ved meg som er fryktelig sårbar. 

 

Anonymkode: e7255...8dc

[Fjollefyr]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er den som rakner. Er den i slekta som ikke stiller i begravelser og det er alle enige i.

Bidrar med mitt, men akkurat dét tar meg så lang tid å hente seg fra, at jeg går rett i depresjon. 

Kommer til å klappe sammen når mine foreldre dør, så jeg bruker mye av livet til å tenke på døden. 

Er såpass rutinert inne på KG, at jeg velger å være anonym. Dette er en side ved meg som er fryktelig sårbar. 

 

Anonymkode: e7255...8dc

Huff. ❤️ Til nå har jeg vært den som ikke rakner. Han som holder det gående og tar vare på de andre. Men nå er det plutselig motsatt. Jeg har ikke akkurat raknet, men trenger ro og tid til å kjenne på savnet etter absolutt alle jeg har mistet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er den som rakner. Er den i slekta som ikke stiller i begravelser og det er alle enige i.

Bidrar med mitt, men akkurat dét tar meg så lang tid å hente seg fra, at jeg går rett i depresjon. 

Kommer til å klappe sammen når mine foreldre dør, så jeg bruker mye av livet til å tenke på døden. 

Er såpass rutinert inne på KG, at jeg velger å være anonym. Dette er en side ved meg som er fryktelig sårbar. 

 

Anonymkode: e7255...8dc

Man vet ikke hvordan en reagerer før man står i det. Plutselige dødsfall er verre enn langtids sykdom der eldre dør. 
verre på en annen måte mtp sjokk.

kroppen vår er i stand til langt mer enn vi tror 

Anonymkode: 7feb3...b67

[AnonymBruker]

Har mistet alle mine jevnaldrende og eldre slektninger, så jeg har bare ungene og søskenbarna deres igjen.

Sorgen over de som døde unge har vært mer intens. Det virker som om tapet er større jo flere leveår de mister. Det handler om forventninger. Vi trodde vi skulle leve i nære relasjoner sammen, og så ble de ikke engang middelaldrende.

Besteforeldre ble utgamle. Det var vondt og miste dem, men forventet. En stille sorg, og det kjentes mer naturlig at de skulle bli borte. De hadde vært syke lenge, og hadde ikke god livskvalitet på slutten noen av dem. Jeg ble fortere ferdig med den sorgen, selv om jeg av og til blir litt sentimental når jeg minnes dem.

Det var sjokkerende å miste pappa. Han var en sprek mann, men død rett etter at han ble pensjonist. Min sterke pappa, som virket helt udødelig gikk bort brått og uventet, med litt dramatiske omstendigheter. Det tok lang tid å innse på ordentlig at han var død, og jeg var på nippet til å ringe ham flere ganger de første månedene etter at han gikk bort. "Dette vet pappa!" og så "Nei, det er sant." Disse refleksene som setter seg, selv om fornuften vet bedre. En langsom sorg i mange faser.

Min mor ble enda surere og enda mer egosentrisk år for år, og jeg brant meg ut på å hjelpe henne som alltid var syk og masete, mens jeg var alenemor med små barn, full jobb og alt ansvar for en større eiendom med stort vedlikeholdsbehov. Jeg har ikke egentlig sørget over henne, tror jeg, og det var et blodslit å få rydda opp i dødsboet og få det solgt. Er fortsatt ikke ovenpå igjen. Kanskje blir jeg ikke helt meg selv igjen, for jeg har fått tilbake minner om traumatisk barndomshendelser knyttet til henne. Det skaper behov for bearbeidelse, og er i veien for å sørge. Kanskje var hun ikke noe tap?
Ungene elsket henne, og hun skjemte dem bort, så slik sett var hun et tap. Men de la også merke til at hun var slem mot meg, og har begynt å stille spørsmål om hvem hun var for meg mens jeg var barn. Jeg tør nesten ikke å kjenne etter.

Anonymkode: 19955...ef9

[Enkefrue]

Da mannen min døde for 4 år siden( jeg var 31 og han 36), reagert jeg først med panikk for det praktiske som jeg nå var alene om, så gråt i dagevis, deretter enormt sinne over at han har forlatt oss( dog ikke med vilje/ valg). Så takknemlighet for at jeg ihvertfall sitter igjen med et barn  som er prikk lik han. 
 

Så aksepterer man det som har skjedd og lærer seg sakte men sikkert å finne en hverdag igjen og prøver å leve med sorgen. Den dag i dag husker jeg absolutt ingenting fra den første uken han døde. Har heller ikke klart å spørre noen. Men kanskje en dag gjør jeg det ❤️