Introvert forelder, dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Jeg er en introvert forelder. Alltid ved henting og levering i barnehagen er jeg smilende og hilser/småprater med folk, men har ikke overskudd til å delta hvis det er sosiale ting som arrangeres, og jeg har et ganske lite nettverk ellers. Er dette noe jeg må "tvinge" meg til å bli vant med, selv om jeg blir utmattet og iblant syk av det? Jeg er som sagt alltid hyggelig mot andre, men har dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært delaktig nok i "sosiale happenings" i barnehagen... 

Anonymkode: eee89...12f

[AnonymBruker]

Ja, det vil jeg si du bør jobbe med, for barnets skyld. Er du alene med barnet? I så fall er det jo enda viktigere. Når barnet blir større blir det fort en del vennebesøk, fritidsaktiviteter osv, dugnader og det som er. 

Anonymkode: 028e0...281

[AnonymBruker]

Det høres mer ut som sosial angst ettersom det begrenser deg såpass mye? Kjenner meg godt igjen og har sosial angst selv. Jeg har presset meg til å delta på mange arrangementer for barnets skyld. 

Anonymkode: 17043...ee5

[AnonymBruker]

Helt likt her.. jeg kan ikke fordra sammenkomstene som frokoster og karneval, prøve å finne noen å småprate med og det stresser meg. Jeg deltar likevel fordi det gleder ungen min så mye.

Jeg blir ikke lengre enn nødvendig ved levering og henting, men det er mest fordi jeg er redd for å oppta de ansatte, de har sikkert mye de skal gjøre. Felles foreldremøter og dugnad er det gubben som tar, men han gjør det med glede fordi han elsker å delta og møte nye mennesker. Så jeg er glad for at han kan fylle ut den delen.

Anonymkode: a12ed...10e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen diagnose på det men merker jeg blir sliten og stresset av sosiale ting. Selv med folk jeg kjenner godt. 

Jeg er som sagt alltid hyggelig mot andre i barnehagen, men jeg er ikke en særlig populær person og selv når jeg har foreslått å være sosial med andre foreldre og barn blir det aldri noe av. Er ikke alene men begge vi er introverte. Jeg merker at barnet er godt likt av både andre barn og ansatte, og forsåvidt andre foreldre også. 

Så jeg får vel bare forsøke å være tilstede på noen flere happenings og rense samvittigheten med det. Tenkte kanskje det holdt med besøk av besteforeldre, onkler og tanter og noen søskenbarn innimellom også den ene vennen jeg har som barnet mitt er veldig glad i. Men hvis det er SÅ viktig å 'bonde' med andre i barnehagen får jeg vel jobbe hardere og heller bli utslitt.

Anonymkode: eee89...12f

[AnonymBruker]

I barnehagen så betyr det ikke all verdens for det er oppbevaringsplass men du er på jobb. 

Men på fritiden så må du jo treffe folk rundt omkring så barnet får sosialisert seg om det er avtalt eller tilfeldig på lekeplassen spiller jo ingen rolle men barnet må få treffe mennesker.

På skolen så MÅ du stille mer opp, sånn er det for oss alle. Har heller ikke noe behov for å sosialisere meg med randoms men man gjør det man må. Det er jo fordelen om du har en partner, han kan ta det sosiale, er du alene må du.

Anonymkode: 3673a...93f

[Gjest Refreng]

Har du annen sykdom?

Om du blir utmattet og syk av å være sosial, så tenker jeg at her er det noen underliggende problemer som kan bli bedre med tid. Om du har fysisk sykdom så kan det være litt vanskeligere.

Når det gjelder barnet. Jeg tenker det viktigste er at du lærer barnet hvordan få venner og hvordan ta iniativ til å snakke med andre barn. Klarer du lære barnet ditt å få venner, og lære det at det ikke er farlig å ta kontakt og snakke med andre mennesker, så betyr det mindre hvor sosial du selv er.

Å lære barna hvordan få venner er mer enn noen gang viktig idag der mange sitter for seg selv på skjermer og man må jobbe ekstra hardt for å bli kjent med folk. Jeg ser dette blant det som er ca 30-år og yngre. Dersom de ikke aktivt ble lært hvordan bli kjent med andre barn av sine foreldre, så ender de i større grad opp uten særlig venner.

Våre foreldre var mye ute og mer sosiale generelt, så de ble konstant "utsatt" for andre mennesker og dette var et mindre problem. Foreldrene deres kunne sende barna ut og de fikk venner automatisk. Så enkelt er det ikke lenger. Man må i større grad være aktiv og ta initiv selv om man vil ha venner. Blir man ikke lært hvordan, så kan man slite når man komme ri tenårene eller til og med voksen alder

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har ikke noen diagnose på det men merker jeg blir sliten og stresset av sosiale ting. Selv med folk jeg kjenner godt. 

Jeg er som sagt alltid hyggelig mot andre i barnehagen, men jeg er ikke en særlig populær person og selv når jeg har foreslått å være sosial med andre foreldre og barn blir det aldri noe av. Er ikke alene men begge vi er introverte. Jeg merker at barnet er godt likt av både andre barn og ansatte, og forsåvidt andre foreldre også. 

Så jeg får vel bare forsøke å være tilstede på noen flere happenings og rense samvittigheten med det. Tenkte kanskje det holdt med besøk av besteforeldre, onkler og tanter og noen søskenbarn innimellom også den ene vennen jeg har som barnet mitt er veldig glad i. Men hvis det er SÅ viktig å 'bonde' med andre i barnehagen får jeg vel jobbe hardere og heller bli utslitt.

Anonymkode: eee89...12f

Det er ikke rart du blir sliten og stresset dersom du sitter igjen med en følelse av at du ikke er populær etterpå. Dette gir en ond sirkel der du blir stresset i sosiale situasjoner fordi en del av deg forventer et negativt resultat.

Jeg tenker at du ikke nødvendigvis er upopulær. Det kan være andre faktorer involvert. Kanskje er du litt distansert fordi en del av deg er redd for å bli avvist. Andre merker at du er litt emosjonelt distansert og kan tolke det som om du er falsk (at du smiler samsvarer ikke med den distanserte væremåten de føler fra deg for eks). En mer vanlig tolkning er at du er uinteressert og bare viser interesse for høflighet. Du er ikke egentlig interessert i individet/ne du snakker med.

Slike ting kan gå i en sirkel der du ønsker kontakt, men andre mistolker deg. Noe som gjør at du føler deg upoplær og blir mer redd for avvisning.

Slike ting er ikke enkle. Det er en logisk grunn til at det har blitt sånn, du har gjerne hatt opplevelser der du faktisk ble avvist og det satte seg i deg. Det er naturlig at du føler det kan også skje neste gang. Kanskje det å føle litt på hvorfor du føler deg upoulær og avvist kan hjelpe? Når begynte denne følelsen første gang? Har den alltid hatt rett med alle du har møtt? Du trenger ikke svare meg, bare tenk litt på det for deg selv. Om du klarer finne roten til den følelsen, så kanskje du klarer nøste opp i den. Kanskje du vil føle deg bedre etterpå.

Endret 29. mars 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke noen diagnose på det men merker jeg blir sliten og stresset av sosiale ting. Selv med folk jeg kjenner godt. 

Jeg er som sagt alltid hyggelig mot andre i barnehagen, men jeg er ikke en særlig populær person og selv når jeg har foreslått å være sosial med andre foreldre og barn blir det aldri noe av. Er ikke alene men begge vi er introverte. Jeg merker at barnet er godt likt av både andre barn og ansatte, og forsåvidt andre foreldre også. 

Så jeg får vel bare forsøke å være tilstede på noen flere happenings og rense samvittigheten med det. Tenkte kanskje det holdt med besøk av besteforeldre, onkler og tanter og noen søskenbarn innimellom også den ene vennen jeg har som barnet mitt er veldig glad i. Men hvis det er SÅ viktig å 'bonde' med andre i barnehagen får jeg vel jobbe hardere og heller bli utslitt.

Anonymkode: eee89...12f

Sosial angst er dette. Å føle at du er til bry for de ansatte. At du ikke er en person folk liker. Klassisk sosial angst tanker. 

Du trenger ikke "bonde" med andre i barnehagen. Det er viktig for barna dine at du bare er tilstede. Har de et arrangement hvor foreldrene er invitert, så går du og fokuserer på barna dine. Pass på at de koser seg. La de ha trygge mamma der, slik de andre barna har.

Det holder med å si hei eller god morgen. Skal garantere deg at de andre forelderene har nok med sitt. 

Noen er flinkere på small talk enn andre, og det er helt greit. Du er ikke ansvarlig for å underholde voksne mennesker.

Jeg kan snakke med alle, om alt. Jeg ser dog fort om det er en person som er sjenert, eller syns det er ubehagelig med small talk. Da lar jeg de være i fred med et smil og en enkel "hei". Det betyr absolutt ikke at jeg ikke liker dem, men jeg respekterer deres grenser. 

Ikke overtenk dette. Fokuser på barna. Skal love deg at du er bedre likt enn du tror ❤️

Anonymkode: 7c0de...4dc

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine og nyttige tilbakemeldinger. Det gjør godt å lese at jeg gjør en god nok jobb så lenge jeg prøver. Og takk for tips og råd.

Anonymkode: eee89...12f

[AnonymBruker]

Jeg har ME, er introvert og er mye alene med ungene. Prøver å sende samboer på alt som har med skole og barnehage å gjøre, men iblandt må jeg ta det selv. Det er dog jeg som leverer og henter i barnehagen, men sjeldent at andre leverer i samme tid som meg. Blir i blandt bare noen «hei» eller smil, mens samboeren gjerne prater en del med de andre foreldrene om noen leverer/henter i samme tid. De fleste har noe de skal uansett og ikke nødvendigvis har fokus på annet enn ungene. 😊

I barnehagen er det ikke såå viktig, men på skolen vil du jo møte samme foreldrene år etter år, så da er det greit å ha en grei kontakt med i hvert fall foreldre til venner av ditt barn.

Anonymkode: 56657...af4

[AnonymBruker]

Jeg syns også det er slitsomt med sosiale happenings. Jeg er introvert, men glad i folk, så mindre sosiale sammenkomster med folk jeg kjenner, kan jeg like. Men så er jeg så sjenert, så å bli kjent med folk, småprate med folk jeg ikke kjenner, ta initiativ til leketreff, alt sånt syns jeg er ordentlig vanskelig. 

Men jeg tenker at en må til en viss grad ta seg sammen. Det er ikke så mye arrangementer i barnehagen her. Sosiale sammenkomster med bare foreldrene deltar jeg sjelden på, og vet at jeg ikke er den eneste. Men i barnehagen, hvor foreldrene er med barna sine, tenker jeg det er viktig å være med, hvis det er det det er snakk om.

Min eldste er også i en alder hvor hun har begynt å spørre etter å leke med barnehagevennene sine på fritiden, og jeg tar meg sammen og er med og arrangerer det innimellom nå. Der slår introvertheten inn, jeg liker best å dra hjem etter jobb og barnehage og ha en rolig ettermiddag bare oss i familien. Men eldstebarnet er en annen type enn meg der, og har masse overskudd igjen til å være sosial på ettermiddagstid og i helger også.  

Anonymkode: cbf79...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det høres mer ut som sosial angst ettersom det begrenser deg såpass mye? Kjenner meg godt igjen og har sosial angst selv. Jeg har presset meg til å delta på mange arrangementer for barnets skyld. 

Anonymkode: 17043...ee5

Sosial angst? Hvorfor skal alt sykeliggjøres? Alt som ikke er A4 er da ikke angst. Jeg er akkurat som ts, men har selvsagt ikke angst, herregud.

Anonymkode: 800eb...91e

[AnonymBruker]

Jeg er ekstrovert, men til tross for jeg stort sett liker å omgås andre mennesker, så har jeg lite til felles med de andre foreldrene i barnehagen. Jeg føler ingen behov for å "bonde" og trives ikke særlig i sosiale sammenkomster ved barnehage/skole. 

Jeg deltar på påskefrokoster, Santa Lucia osv. Alt fokuset mitt er på barnet mitt. Jeg er hyggelig og høflig mot andre foreldre, men jeg legger ikke noe anstrengelse i å bli bedre kjent med de. 

Kos deg med barnet ditt og vær høflig (som du allerede er) mot andre foreldre. Jeg tror de er få mennesker som virkelig digger slike sammenkomster. 

Anonymkode: 1c684...492