Utbrent? Hvor lang tid?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alt, men vil bare si at tid kan være vanskelig å si noe om. Jeg ble utbrent for 5,5 år siden og er nå 40% tilbake. Det er nok litt av den andre behandlingen som har tatt litt tid pluss at jeg er så glad i å jobbe at det er vanskelig å si nei, og jeg får dårlig samvittighet av å ikke hjelpe nok til med unger og hjem som gjør at det har tatt så lang tid. Men lykke til! Det går ofte raskere.

Anonymkode: 5b625...394

[AnonymBruker]

TS her,

Jeg også er ganske over meg av beundring for hva dere har fått til, og ikke minst hva dere gått igjennom. Det bor mye mot i dere og takknemlig for at dere deler. Det kan jeg ikke få sagt nok. Jeg får ikke sitert de av dere jeg veldig gjerne ville svare fordi jeg alltid roter det til med sitatfunksjonen 🙈

Jeg kan vel kanskje kjenne meg igjen i det to her nevner. Det har bygd seg opp mye ubehag som jeg ikke lenger forstår hvor kommer fra når jeg har en så forståelsesfull og omsorgsfull leder på jobben, nydelige små barn og en hengiven mann. Ting skulle jo være bra, men så var jeg kanskje på en plass i livet som egentlig var trygt men så kommer likevel denne alarmberedskapen skyllende over en av "bagateller" hvor reaksjonene ikke er proporsjonale eller gir mening, og angsten for at ting går til helvete setter seg i muskler, marg og bein. Så jeg kjenner meg igjen i det at guarden kanskje går litt ned også blir man helt overrumplet. Så sånn sett er det jo fint at "knekken" kommer på et tidspunkt i livet når man faktisk kan ta den. At kroppen og hjernen skjønner mer enn hva den lar oss vite. Det gir mening det ☺️

Nå skal jeg manne meg opp til å bestille time på helsenorge i morgen for å utforske mulighetene fremover sammen med legen. Det var en god idé å bestille der. Takk! 

Anonymkode: b6e1d...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her,

Jeg også er ganske over meg av beundring for hva dere har fått til, og ikke minst hva dere gått igjennom. Det bor mye mot i dere og takknemlig for at dere deler. Det kan jeg ikke få sagt nok. Jeg får ikke sitert de av dere jeg veldig gjerne ville svare fordi jeg alltid roter det til med sitatfunksjonen 🙈

Jeg kan vel kanskje kjenne meg igjen i det to her nevner. Det har bygd seg opp mye ubehag som jeg ikke lenger forstår hvor kommer fra når jeg har en så forståelsesfull og omsorgsfull leder på jobben, nydelige små barn og en hengiven mann. Ting skulle jo være bra, men så var jeg kanskje på en plass i livet som egentlig var trygt men så kommer likevel denne alarmberedskapen skyllende over en av "bagateller" hvor reaksjonene ikke er proporsjonale eller gir mening, og angsten for at ting går til helvete setter seg i muskler, marg og bein. Så jeg kjenner meg igjen i det at guarden kanskje går litt ned også blir man helt overrumplet. Så sånn sett er det jo fint at "knekken" kommer på et tidspunkt i livet når man faktisk kan ta den. At kroppen og hjernen skjønner mer enn hva den lar oss vite. Det gir mening det ☺️

Nå skal jeg manne meg opp til å bestille time på helsenorge i morgen for å utforske mulighetene fremover sammen med legen. Det var en god idé å bestille der. Takk! 

Anonymkode: b6e1d...aa2

Ja, så sant!! Og din jobb nå er 100% å lytte til hva kroppen din forteller deg. Problemet til oss med traumer er nettopp at vi ikke har lært å kjenne oss selv og ta behovene våre på alvor. Sånn er det for meg i alle fall. Ikke rart vi blir utbrente. Men det er noe positivt som kommer ut av det, jeg lover! Det er som et kall til å bli den vi egentlig er. Kroppen vår måtte bare rope litt høyt for at vi skulle skjønne det:) 

Anonymkode: 930e7...26a

[AnonymBruker]

Så og si samme situasjon, men andre traumer fra barndommen. Det er umulig for meg å si hvordan dette går for deg, men jeg kan dele min erfaring. 

Jeg stod også i jobb og ble sykemeldt. Ble verre i behandlingen, men så løsnet det opp og ting ble bedre. Samtidig så fant vi fort ut at det å stå i jobb ble for mye for meg å takle. Så kom over på aap og fortsatt der i dag. Men som mål å komme ut i delvis arbeid snart. Det er nå 4 år siden jeg jobbet. Men hverdagen min er bedre på mange måter og litt og litt klarer jeg å bygge meg opp og takle livet. 

Men når det stod på var det tøft og jeg var veldig avhengig av mannen min. Men stå i det, kom deg igjennom, ta et lite steg av gangen og prøv å ikke stress med hvor lang tid det tar - det ødela mye for meg ihvertfall. Det tar så lang tid det tar. Og vit at dette faktisk er ganske normalt for de med traumer fra oppveksten og oppleve dette og stå i samme situasjon. 

Anonymkode: 4bef5...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja, man kan lure på om det er en slags innebygd mekanisme i oss mennesker som gjør at det tvinger seg på først når man har mulighet - både psykisk, fysisk og i livssituasjonen - til å ta seg av det som er der. Men jeg vet ikke. Det kan jo være at enhver person skraper sammen ressursene sine for å håndtere knekken når den kommer, rett og slett fordi man da er nødt til å gjøre det. Vi har nok alle det som skal til, om vi lar prosessen gå sin gang og slutter å flykte fra den. 
 

Fint å høre om deg også, at du har den der opplevelsen jeg snakker om, om enn bare bittelitt i starten. Vi får gjøre det som gir oss den livsfølelsen. For meg har det betydd å ikke jobbe på fire år, og jeg kjenner ingen skam rundt det lenger. Jeg vil kunne bidra igjen når jeg har kommet meg ut på andre siden, men da som et helt forandra menneske. Jeg har brukt tiden på å gi meg selv omsorg og finne fram til saker å gjøre som gir meg faktisk glede og mening. For min del er det å skrive, for andre er det kanskje noe annet man finner når man skreller vekk alt man har trodd at man var og alt hva man trodde man skulle. 
 

Varm klem til deg ❤️ hang in there!

Anonymkode: 930e7...26a

Ja, jeg føler jeg blir kjent med meg selv for første gang. Ikke bare skallet og fasaden jeg har brukt for å overleve. Nå tar jeg avstand fra alle, men jeg tenker litt på, hvem er jeg når jeg er på andre siden av dette. Føler allerede jeg er veldig endret. Men kanskje det da blir en tid for å finne nye mennesker. Aner ikke. Sånn det er nå fatter jeg ikke hvordan jeg skal snakke med folk en gang, jeg er i en sånn enorm omveltning inni meg, og føler mye av det jeg har pleid å være opptatt av bryr meg midt i ryggen 😅 

Takk, og klem tilbake! Gleder meg til å se hvordan livet kan føles "på andre siden" 💃🏼⛱️💅

Anonymkode: fae25...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her,

Jeg også er ganske over meg av beundring for hva dere har fått til, og ikke minst hva dere gått igjennom. Det bor mye mot i dere og takknemlig for at dere deler. Det kan jeg ikke få sagt nok. Jeg får ikke sitert de av dere jeg veldig gjerne ville svare fordi jeg alltid roter det til med sitatfunksjonen 🙈

Jeg kan vel kanskje kjenne meg igjen i det to her nevner. Det har bygd seg opp mye ubehag som jeg ikke lenger forstår hvor kommer fra når jeg har en så forståelsesfull og omsorgsfull leder på jobben, nydelige små barn og en hengiven mann. Ting skulle jo være bra, men så var jeg kanskje på en plass i livet som egentlig var trygt men så kommer likevel denne alarmberedskapen skyllende over en av "bagateller" hvor reaksjonene ikke er proporsjonale eller gir mening, og angsten for at ting går til helvete setter seg i muskler, marg og bein. Så jeg kjenner meg igjen i det at guarden kanskje går litt ned også blir man helt overrumplet. Så sånn sett er det jo fint at "knekken" kommer på et tidspunkt i livet når man faktisk kan ta den. At kroppen og hjernen skjønner mer enn hva den lar oss vite. Det gir mening det ☺️

Nå skal jeg manne meg opp til å bestille time på helsenorge i morgen for å utforske mulighetene fremover sammen med legen. Det var en god idé å bestille der. Takk! 

Anonymkode: b6e1d...aa2

Så bra at du bestiller nye time. 

Og ja, for meg var det virkelig som noe visere enn meg selv inni meg til slutt nå sa "NÅ har du overlevd lenge nok, nå har du faktisk komt hit, du har overlevd, det er trygt nå, så nå skal vi bremse denne maskina for nå skal du lære å leve, ikke bare overleve" og i denne "fødselen" er alle voksesmertene å bearbeide alt undertrykt gjennom hele livet frem til nå. Kronisk stress sitter dypt i kroppen, i kroppsholdning, f.eks holder jeg ofte pusten, + 1000 undertrykte følelser. Jeg bare håper og ber om at det ikke gikk for lang tid før denne knekk-perioden kom, så det er mulig å bygge seg opp igjen. At jeg ikke gikk for lenge og pushe meg tross kroniske smerter. 

Håper det for oss alle. Kanskje ikke 100% arbeidsfør etterpå, men i alle fall i stand til å nyte barn, familie og litt jobb og livsnytelse. ❤️💪🏻 og ikke minst, for min del i alle fall, føle meg trygg. 

Anonymkode: fae25...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, så sant!! Og din jobb nå er 100% å lytte til hva kroppen din forteller deg. Problemet til oss med traumer er nettopp at vi ikke har lært å kjenne oss selv og ta behovene våre på alvor. Sånn er det for meg i alle fall. Ikke rart vi blir utbrente. Men det er noe positivt som kommer ut av det, jeg lover! Det er som et kall til å bli den vi egentlig er. Kroppen vår måtte bare rope litt høyt for at vi skulle skjønne det:) 

Anonymkode: 930e7...26a

Fikk ei lita tåre i øyekroken av den setninga. Ja, jeg føler meg kallet, jeg føler en del av meg inni meg roper "her er jeg!" 🥲

Anonymkode: fae25...8c7