Trenger jeg profesjonell hjelp for dette

[AnonymBruker]

Vanskelig å komme opp med en tittel, men kjæresten min sa at det ikke er helt friskt så det går vel under kropp og helse. 

Saken er at jeg skriver til en som er død, i dagbok og brevform. Dagen hun gikk bort fikk jeg et så stort sjokk at jeg satt meg ned og skrev ting jeg ville si og følelser jeg hadde. Så fortsatte det bare. Når begravelsen var så skrev jeg til henne om det, spurte hva hun hadde syns om alt vi valgte osv. Det er nå et år siden og jeg har fortsatt med det. Ikke hver dag lenger, men noen ganger i uken. Kjæresten min fant som sagt en av de bøkene og spurte om jeg hadde vurdert psykolog. Han sa det var ikke vanlig det jeg drev med.. 

 

Anonymkode: 483c8...f18

[AnonymBruker]

Syns det var en god ide, jeg. Jeg fikk tips av en psykolog om å skrive brev til faren min da vi dro til graven hans. De døde lever på en måte videre inni oss. Skriv av deg sorgen om det er det som skal til. 

Anonymkode: 2664a...d0a

[svartkatt]

Det er kanskje ikke vanlig, men det høres ganske flott ut. Og det hjelper deg sikkert å bearbeide sorgen på en god måte. Bare fortsett så lenge du føler for det.

[AnonymBruker]

Det er viktig å klare å gi slipp for å komme oven en som er død. Kanskje du bør snakke med noen, ja.

Anonymkode: 6a938...ee8

[AnonymBruker]

Hemmer denne skrivingen deg i hverdagen og gjør at du har problemer med å passe jobb/ skole?

Hvis ja, så kan det være en ide å snakke med noen. Det er nok ikke en sak for DPS, men privat psykolog eller kommunens lavterskel tilbud.

Hvis nei, så fortsett å leve livet ditt som du gjør. Det er kanskje terapi for deg og skrive til denne personen? 

Anonymkode: 494e7...0eb

[Bombasi]

Du skal ikke bry deg om hva han mener, for han kan ikke definere hva som er friskt eller psykt. Hvis det å skrive dagbøker og brev er noe som hjelper deg så skal du fortsette med det. Ironisk nok oppfordrer mange psykologer at man skriver ned tanker og følelser som en del av bearbeiding under sorg og sjokk.

Endret 12. mars 2023 av Bombasi

[PITTY]

Du har kanskje et utbytte av det? Det er ikke ødeleggende på andre fronter? Bortsett fra at typen din mener du er spik sprø. Han er kanskje litt enkel i hodet. Prøv evt å slutt med skrivingen, og savner du det så begynn for all del igjen.

Ett år ok, kanskje lengre enn gjennomsnitt, men likevel. Dette er vel ikke verdenshistorie, du er langt fra alene om dette.

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke hemmet av det, tidligere skrev jeg hver dag flere sider, det har gradvis gått ned til noen ganger i uken. Det er ikke slik at det går i veien for dagligliv, men jeg kjenner at jeg er ikke klar for å slutte helt. Hun var en veldig viktig person som ble revet veldig brått fra meg, en jeg ikke er klar for å slutte å dele med, og dette er mln måte sikkert bare

Anonymkode: 483c8...f18

[AnonymBruker]

Alt må ikke være a4. Synes det er kjempe fint at du skriver. For veldig mange er å skrive som terapi. Det kobler til visse deler av hjernen og bearbeider. Mange som har opplevd traumer, bruker å skrive som en del av terapien. 

Anonymkode: e6571...785

[AnonymBruker]

Å skrive ned tanker er ganske lurt. Det var en av tingene jeg fikk tips om da jeg gikk i behandling. 

Om dette plager deg så mye at det går utover hverdagen din, da kan du vurdere om du trenger behandling. Ellers så er det en god mestringsstrategi å skrive ned tanker og følelser.

Anonymkode: 9ef39...865

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg blir ikke hemmet av det, tidligere skrev jeg hver dag flere sider, det har gradvis gått ned til noen ganger i uken. Det er ikke slik at det går i veien for dagligliv, men jeg kjenner at jeg er ikke klar for å slutte helt. Hun var en veldig viktig person som ble revet veldig brått fra meg, en jeg ikke er klar for å slutte å dele med, og dette er mln måte sikkert bare

Anonymkode: 483c8...f18

Da synes  jeg at du skal fortsette å skrive. Det skader jo ingen å er sikkert godt for deg.

Anonymkode: 494e7...0eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da synes  jeg at du skal fortsette å skrive. Det skader jo ingen å er sikkert godt for deg.

Anonymkode: 494e7...0eb

Ja det er det, det føles som om hun fortsatt er her, på en måte. Når jeg skriver til henne som om hun skulle lest det. Tror det var det han reagerte på, at han tror jeg tror at hun leser på ekte eller no

Anonymkode: 483c8...f18

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg blir ikke hemmet av det, tidligere skrev jeg hver dag flere sider, det har gradvis gått ned til noen ganger i uken. Det er ikke slik at det går i veien for dagligliv, men jeg kjenner at jeg er ikke klar for å slutte helt. Hun var en veldig viktig person som ble revet veldig brått fra meg, en jeg ikke er klar for å slutte å dele med, og dette er mln måte sikkert bare

Anonymkode: 483c8...f18

Når jeg gikk igjennom et samlivsbrudd etter 10 gode år i forhold, så begynte jeg å skrive alt som hadde skjedd og alt hva jeg tenkte. Bare på èn dag skrev jeg 24 fulle A4-sider. Skrivingen hjalp meg mye, for jeg følte at jeg "slapp" å tenke på tankene og kverne i hodet, fordi jeg nettopp hadde skrevet det ned og da "tatt vare på det". En befrielse etter hver gang jeg var ferdig å skrive. Plutselig fant jeg ut at nå var det nok, og jeg trengte ikke skrive mer. Da hadde det gått en måned og jeg hadde skrevet 130 sider. Har faktisk ikke åpnet den word-filen siden da, og det er noen år siden nå.

Men effekten av skriving er svært god under sorg og sjokk, så du skal bare gjøre det med god samvittighet! 🧡

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (1 minutt siden):

Når jeg gikk igjennom et samlivsbrudd etter 10 gode år i forhold, så begynte jeg å skrive alt som hadde skjedd og alt hva jeg tenkte. Bare på èn dag skrev jeg 24 fulle A4-sider. Skrivingen hjalp meg mye, for jeg følte at jeg "slapp" å tenke på tankene og kverne i hodet, fordi jeg nettopp hadde skrevet det ned og da "tatt vare på det". En befrielse etter hver gang jeg var ferdig å skrive. Plutselig fant jeg ut at nå var det nok, og jeg trengte ikke skrive mer. Da hadde det gått en måned og jeg hadde skrevet 130 sider. Har faktisk ikke åpnet den word-filen siden da, og det er noen år siden nå.

Men effekten av skriving er svært god under sorg og sjokk, så du skal bare gjøre det med god samvittighet! 🧡

Forstår deg veldig godt,  takk for at du setter ord på det,  jeg tror det er derfor jeg gjør det også, at da er de ikke i hodet lenger. Godt å høre det gikk så bra med deg

Anonymkode: 483c8...f18

[AnonymBruker]

Det er jo litt som Pørni som snakker med telefonsvareren til den avdøde søsteren sin☺️

Anonymkode: f7f5e...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg blir ikke hemmet av det, tidligere skrev jeg hver dag flere sider, det har gradvis gått ned til noen ganger i uken. Det er ikke slik at det går i veien for dagligliv, men jeg kjenner at jeg er ikke klar for å slutte helt. Hun var en veldig viktig person som ble revet veldig brått fra meg, en jeg ikke er klar for å slutte å dele med, og dette er mln måte sikkert bare

Anonymkode: 483c8...f18

For meg høres dette bare fint ut. Jeg tror det både kan være en hjelp til å bearbeide sorg, og en måte å reflektere og sortere egne tanker på.

Jeg tyr som regel til skriving i tøffe perioder. Selv om jeg da skriver til meg selv, men kan ikke se at det skulle være noe bedre. 

Anonymkode: 1d94c...d6a

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kan være problematisk hvis dette gjør at du flykter fra sorgen og ikke tar tapet av vennen din inn over deg. Skriving er fint for å bearbeide følelser, men er dette bearbeiding? Eller egentlig en måte å unngå å kjenne på det som er vanskelig (at du aldri kan snakke med vennen din igjen)? Du vet det best selv.

Anonymkode: 5fdd3...841

[AnonymBruker]

Klarer din samboer å sette ord på hvorfor han mener at dagbokskriving er "sykelig"?
Kan han henvise til faglitteratur som sier at det er usunt å arbeide med tanker og følelser ved å sette ord på dem og skrive dem ned?

Det tviler jeg sterk på at han kan, for nettopp slik skriving er sterkt anbefalt – både generelt for å bevisstgjøre seg sine følelser og tanker, og også som del av sorgarbeid. 
 

Din samboer fremstår som umoden, dømmende, uempatisk og lite støttende.
Er dette en mann du lever godt sammen med? 
Opplever du at han er en god støtte for deg i hverdagen? 

Anonymkode: 1d4c3...92f

[AnonymBruker]

Tipperat du ikke får innpass hos offentlig psykolog av denne grunnen. Det er jo stort trykk på psykiatrien så man må gjerne ha et faktisk psykisk problem som et minimum for å komme inn der. 

Anonymkode: 87028...a27

[AnonymBruker]

For å si det sånn så måtte du i så fall ha åpnet lommeboka og betale for denne hjelpen selv 

Anonymkode: c5479...d7f