Angre på å få barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har et barn på 4 år, og jeg kan ha egentid, sove lenge, reise på overnattingstur, og i fjor reiste jeg alene på tur til et annet land. Var borte 8 dager. Alt dette er mulig fordi både jeg og mannen min gir hverandre disse mulighetene. Man trenger ikke å være låst når man får barn. Det forutsetter selvfølgelig at man kan avlaste hverandre. Er du alene uten nettverk så skjønner jeg at det er veldig vanskelig.

Anonymkode: 6b781...d4f

Ikke alle er i parforhold. 

Anonymkode: 6083c...f06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun er bare to år, og du har ikke "likt noen av alderne hennes" 😂. 

Reflekterte du noe over hvordan et barn er, og hvordan det ville se ut for deg? Jeg oppfatter at kvinner som gjerne får barn, uten å se for seg forandringene og hvordan ting eventuelt kan bli - er de som angrer mest, fordi de tenkte at dette bare var fint og enkelt. 
 

Flertallet som får barn planlegger det godt og vet hvordan det er å få barn og stålsetter seg på et familieliv. Så blir jo også barna mye mer selvstendig jo eldre de blir, bare man oppdrar de på en god måte slik at de blir velfungerende voksne. 

Anonymkode: c109b...fc3

Jeg ønsket meg barn i 10 år, fikk ikke det med eks-samboer. Ble gravid under uheldige omstendigheter. Skal ikke gå inn på detaljer, men det var ikke planlagt eller ønsket.

Anonymkode: 6083c...f06

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (10 timer siden):

Hvis du blir kvitt barnet håper jeg du blir sterilisert samtidig. Har hørt om de som ikke vil ha barn, blir kvitt barnet de har, og år etterpå får de barn igjen som de faktisk vil ha. Mens første barnet fremdeles er uønsket.  Det burde ikke være lovlig. 

Er du seriøs? Du vet ingenting om situasjonen rundt at folk får barn. For min del ble jeg alvorlig misbrukt av barnefar (som jeg knapt kjente).

Anonymkode: 6083c...f06

[cassio]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er ikke aktuelt å gi henne bort, men jeg lurer på om jeg er den eneste som synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 6083c...f06

Jeg har et barn som er stor nå, og syns de to første årene var ille. Fra toårsalderen blir det gradvis bedre og bedre. Etter hvert som språket kommer for fullt og barnet blir større endrer livet seg igjen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Er du seriøs? Du vet ingenting om situasjonen rundt at folk får barn. For min del ble jeg alvorlig misbrukt av barnefar (som jeg knapt kjente).

Anonymkode: 6083c...f06

Kanskje det er nettopp derfor du har et anstrengt forhold til barnet ditt? Vet helsestasjonen og fastlegen din om dette. Du burde helt klart får hjelp med dette. Høres ut som det kan være ptsd.

Anonymkode: 29ecc...0af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Føler dette er et tabulagt tema. Jeg elsker datteren min på 2 år, men jeg har ikke likt noen av alderene hennes. Jeg savner alenetid, weekend-turer, å sove lenge. Mange foreldre gjør nok det, men for meg er livet med hennes rutiner utrolig lite givende. 

Jeg angrer så utrolig på at jeg fikk barn. 

Anonymkode: 6083c...f06

Min er 9 år, nå synes jeg det begynner å bli skikkelig hyggelig!

 

Jeg syntes 0-6 måneder var koselig også da. Frem til krabbing.

Anonymkode: d08fe...582

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Far er ute av bildet på grunn av vold. Vi hadde kjent hverandre i 6 mnd da jeg ble gravid. Var i et 14 år langt samboerforhold før det, jeg fikk ingen barn da. Jeg er 36.

Jeg har stort nettverk av familie og venner. Jeg har snakket med helsestasjonen og barnevernet (eget initiativ), og får bare beskjed om at hun har det best sammen med meg. 

Det er ikke aktuelt å gi henne bort, men jeg lurer på om jeg er den eneste som synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 6083c...f06

Hvorfor har barnet det best hos deg, når situasjonen er så vanskelig for deg? Det høres jo ut som m du misliker barnet pga barnefaren. Om ikke barnevernet vil hjelpe, så kan du ta direkte kontakt med et av adopsjonsforeningene  i Norge. 

Anonymkode: 5bff2...c41

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også på anger. Ikke fordi jeg vil sove lenge og ha egentid, men fordi jeg føler jeg ikke strekker til. Andre er bedre foreldre enn meg, og ungen ville sikkert hatt det bedre hos noen andre som har mer overskudd. Går hver dag med dårlig samvittighet for den stakkars ungen som lever med meg.

Anonymkode: 5a781...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Far er ute av bildet på grunn av vold. Vi hadde kjent hverandre i 6 mnd da jeg ble gravid. Var i et 14 år langt samboerforhold før det, jeg fikk ingen barn da. Jeg er 36.

Jeg har stort nettverk av familie og venner. Jeg har snakket med helsestasjonen og barnevernet (eget initiativ), og får bare beskjed om at hun har det best sammen med meg. 

Det er ikke aktuelt å gi henne bort, men jeg lurer på om jeg er den eneste som synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 6083c...f06

Du er ikke alene. Jeg har en på 4 år som jeg elsker så høyt, men jeg strekker ikke til, er ulykkelig og føler meg fanget. 

Anonymkode: 6eedb...be9

[AnonymBruker]

Eller så går det an å bli voksen. Gjøre set aller beste du kan ut av situasjonen. Innse at du har ansvar for et lite menneske og prøve å finne mening i det. 

Sove lenge kan du gjøre siden. Dra på week-end tur kan du gjøre nå, bare å ta med barnet det.

Anonymkode: 2cd6f...82e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Far er ute av bildet på grunn av vold. Vi hadde kjent hverandre i 6 mnd da jeg ble gravid. Var i et 14 år langt samboerforhold før det, jeg fikk ingen barn da. Jeg er 36.

Jeg har stort nettverk av familie og venner. Jeg har snakket med helsestasjonen og barnevernet (eget initiativ), og får bare beskjed om at hun har det best sammen med meg. 

Det er ikke aktuelt å gi henne bort, men jeg lurer på om jeg er den eneste som synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 6083c...f06

Nei, du er ikke alene. 

Jeg synes det er vanskelig å være mamma, gjør så godt jeg kan, men likevel føles det aldri som godt nok. 

Overlevelsesstrategien er å gjøre mye sammen med barnet, oppleve ting, tenke en dag av gangen, være glad de kveldene jeg føler at dagen har vært fin. Og så låner jeg barnet bort innimellom til familien, så får jeg en helg, eller noen timer til å ta meg sammen på. 

Anonymkode: 3411d...f93

[Dianah]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei, du er ikke alene. 

Jeg synes det er vanskelig å være mamma, gjør så godt jeg kan, men likevel føles det aldri som godt nok. 

Overlevelsesstrategien er å gjøre mye sammen med barnet, oppleve ting, tenke en dag av gangen, være glad de kveldene jeg føler at dagen har vært fin. Og så låner jeg barnet bort innimellom til familien, så får jeg en helg, eller noen timer til å ta meg sammen på. 

Anonymkode: 3411d...f93

Fint innlegg. Må si at jeg blir forundret over bastante og tøffe anonyme som ber TS adoptere bort barnet sitt. 

Jeg er selv i en uheldig livssituasjon, men har kun en baby foreløpig, og jeg må innrømme at jeg også har kjent på et spekter av følelser, alt fra "dette skal jeg klare" til "dette orker jeg ikke." 

Å møte innlegg med bastante holdninger som flere her gjør, åpner ikke for følelsen av å kunne dele at man noen ganger ikke føler seg god nok. 

Livet er komplekst, og både jeg og flere av mine venninner har hatt jobber som involverer mye reising, høy lønn og stor frihet.  Overgangen til å sitte med små barn alene skal en ikke undervurdere.

Selv har jeg foreldre som har bodd hos meg i perioder ellers hadde det ikke gått rundt. Midt oppi dette har jeg håndtert et samlivsbrudd og en barnefar som har gjort utilgivelige ting. 

Det er forresten fullt ut lov å tenke at man ikke hadde beholdt et barn, uten at det betyr at man bør adoptere bort barnet sitt. Det er så mange som sliter med fødselsdepresjon og andre vanskeligheter at jeg er litt sjokkert over holdningene her.

Det må være rom for å trekke et hjertesukk uten å bli bedt om å adoptere bort barnet sitt. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Far er ute av bildet på grunn av vold. Vi hadde kjent hverandre i 6 mnd da jeg ble gravid. Var i et 14 år langt samboerforhold før det, jeg fikk ingen barn da. Jeg er 36.

Jeg har stort nettverk av familie og venner. Jeg har snakket med helsestasjonen og barnevernet (eget initiativ), og får bare beskjed om at hun har det best sammen med meg. 

Det er ikke aktuelt å gi henne bort, men jeg lurer på om jeg er den eneste som synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 6083c...f06

Svaret på det siste du spør om er nei.

Du er ikke den eneste, de fleste synes det er vanskelig. 
 

Særlig de som har eneansvar.