Å tåle sorg

[AnonymBruker]

Hvor mye kan et menneske tåle av sorg? 
Når en mor mister sitt barn brått og uventet. Når sjokket, sorgen og panikken skyller over en som et mareritt. 
 

Anonymkode: 4d7ad...cdf

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye, må være forferdelig å gå gjennom 

Legg deg inn på psykiatrisk om du ikke holder ut. Anbefaler sjelesorg samtaler med prest 

Anonymkode: d8c1a...f6c

[AnonymBruker]

Jeg tror vi mennesker kan tåle mer sorg enn vi av og til tror, i hvert fall mer enn hva man tror når man står midt i det.

Sorgen kan komme i bølger, noen ganger som heftig store stormbølger som slår hardt, andre ganger kan det være rolig sjø. Og så kommer det i alle varianter mellom der. Etterhvert som tiden går vil det gå lenger mellom de verste og lengste stormbølgene som slår hardt, og det kommer mer etterdønniner. Så kommer disse også sjeldnere.

Sorgen er prisen vi mennesker noen ganger må betale for kjærlighet, og noen typer sorg er tøffere å takle og komme seg gjennom enn andre. Men det er en del av livet, ingen slipper unna sorg i løpet av livet.

Å miste et barn tror jeg man alltid bærer med seg. Men livet kan bli godt igjen. Man kan greie å leve og kjenne glede, tørre å puste dypt igjen, tørre å kjenne etter, uten at man blir overmannet av sorgen. Og etterhvert kan man få et godt liv, hvor sorgen er som en bunntone som alltid er der, men som ikke dominerer livet.

Om det er du som har mistet et barn håper jeg du har noen nær deg som du føler deg nær, som du stoler på, en som tør være der i din sorg når du trenger det. Det er en vanskelig balansegang mellom stort behov for å snakke om det og frykt for å snakke om det som har skjedd. Frykt for at følelsene skal ta over, at man ikke skal komme seg ut av gråten igjen. Men gråt er kroppens sikkerhetsventil, vi trenger den av og til for å komme videre i eget liv.

Jeg tenker at uansett er livet en gave, og selv når jeg ikke greier å sette pris på det om sorg er for vondt, så vet jeg at livet går videre, over hele verden kommer mennesker seg videre fra forferdelig sorg og får et bra liv igjen. Et liv som har andre rammer, et liv som har en annen puls og tone, men det kan likevel bli et godt liv. Jeg tenker også at det er en viss trøst i å tenke at jeg skal leve for å takke for gaven livet tross alt er, selv om jeg ikke kan gå gjennom livet sammen med personer som er borte. Jeg føler jeg ærer den som er gått bort ved å leve videre, ta med den kjærligheten vi hadde for hverandre og bruke den positivt. Selv om den som er død er borte er ikke den positive kjærligheten borte, selv om det føles som om sorgen vasker den bort. Men under sorgen, når de verste stormbølgene har roet seg, da kommer den lyse kjærligheten frem igjen, kanskje delvis hånd i hånd med sorgen, men etterhvert kan du greie å føle bare på kjærligheten og gleden og smile av de gode minnene.

Ta godt vare på deg selv ❤️ Ikke vær redd for å be om hjelp, enten det er fra nære eller andre, av og til kan det være de du minst aner det som viser seg å forstå eller som er der for deg ❤️

 

Anonymkode: 41d1f...32f