En bok for som passer for meg...?

[Gjest Dolphina]

Hei alle sammen!

Jeg er nå på utkikk etter ei god bok, og håper noen har noen forslag...

Liker virkeligshetshistorier og krim.

Bl. annet:

Anne Franks Dagbok

Kjære Timo - Elin Brodin(tror jeg...)

Hvite Niggere - Ambjørnsen

Det som er mitt - Anne Holt

Eva`s øye

[Gjest LoisLane]

Gå på biblioteket og lån flere krimbøker av Anne Holt og Karin Fossum. "Kjære Poona" er fin! Hva med hulebjørnklan-serien?

Henning Mankell skriver også dritbra krim.

[Gjest chimp]

Holder på med tredje og siste del i trilogien om JonasWergeland av Jan Kjærstad (Forførereen, Erobreren og Opdageren). Anbefales! Den siste fikk han forøvrig Nordisk Råds Litteraturpris for ifjor.

Andre her inne som har lest disse? Hva syns dere?

[ragnalina]

*elsket* Forföreren, er en del år siden jeg leste den (og var ganske ung..) og var overbevist om at Jonas Wergeland levde på ordentlig og skjönte ikke hvorfor jeg aldri hadde hört om ham för..

Likte godt Erobreren også, syns idéen er kjempegod, men ble litt lei av å lese den "samme" historien på ny igjen.

Begynte på siste boken i serien i sommer og ble voldsomt skuffet og ga opp etter et par kapitler.

Men Forföreren er absolutt verdt å lese!

(det kan hende det er noe med meg og trilogier også..dyrket Kjetil Björnstads Drift, men da jeg skulle lese neste bok var det jamnt slutt..)

[Gjest Virvel]

Ok, nå tror jeg at jeg har anbefalt denne boken til samtlige KG-vankere, men du nevnte virkelighetsbøker, så da kunne jeg rett og slett ikke dy meg:

Det angår også deg av Herman Sachnowitz

Den skal du lese, hører du

Herman Sachnowitz er (var) forøvrig en av 25 norske jøder som kom tilbake fra Auschwitz, og boken forteller om tiden hans som fange der.

[Gjest Anonymous]

Hei Ragnalina og Chimps: Jeg har også lest trilogien om Jonas Wergeland for et par år siden, og det er desidert de beste bøkene jeg har lest. Jeg tok virkelig helt av etter å ha lest dem, og trodde også at Jonas Wergeland var virkelig.

Ekstra morsomt var det at mye av boka foregår på Grorud, og der er jeg ganske godt kjent.

Er også enig i at bok nummer tre var litt nedtur.

Nå har jo Kjærstad kommet med ny bok, "Tegn til kjærlighet". Er spent på om den er like bra. Noen som har rukket å lese den ennå? Kanskje jeg skal ønske meg den til jul?

Anbefaler for øvrig:

"En komikers oppvekst" av Jonas Gardell (verken krim eller kjærlighet, men veldig rørende og morsom)

[Gjest sexysadie]

Britt Karin Larsen:

De som ser etter tegn. Tiden Norsk Forlag 1997

De usynliges by. Tiden Norsk Forlag 1998

Sangen om løpende hester. Tiden Norsk Forlag 1999

Romantrilogien starter og slutter hos Elias fra Aksel-følget. Han var femåring i begynnelsen av første bind og er blitt eldgammel på siste side i siste bind. Elias, hans kone Anna og deres etterkommere er sentrale skikkelser gjennom hele historien, men vi får også stifte bekjentskap med et mylder av bipersoner som levendegjøres med få og velvalgte ord, og som det godt skal gjøres ikke å fatte umiddelbar interesse for. På noen få sider kan forfatteren portrettere en karakter så gripende og overbevisende at leseren straks ser vedkommende tydelig for seg og er spent på fortsettelsen når han eller hun dukker opp igjen langt ut i neste bind.

Larsen har i det hele tatt et levende, presist, billedrikt, poetisk og meget lett tilgjengelig språk, og hun besitter en egen evne til å anskueliggjøre det vi kanskje trodde at vi visste fra før. Hun har en «gammeldags» og liketil fortellerstil som kan appellere til store grupper av lesere, uten at dette på noen måte går ut over den litterære kvaliteten.

Hele sitt lange liv har Elias levd i dødelig angst for den såkalte Misjonen. Dens fulle navn var Norsk Misjon Blant Hjemløse, kirkens skalkeskjul for å bistå myndighetene med å splitte taterfamilier, fengsle, tvangsinnlegge, lobotomere og sterilisere voksne tatere og sende ungene på barnehjem, der de ofte ble mishandlet eller overlatt til slaveri hos bøndene. Kirkens rolle under forfølgelsen av romanifolket lar seg ikke bortforklare, og det dreier seg om forbrytelser som trosser enhver beskrivelse.

At statskirken likevel i dag tar alskens forbehold, som at «vi egentlig bare ville taternes beste», når den skal levere en offentlig unnskyldning, er både skremmende og patetisk. Da australske myndigheter nylig skulle beklage en lignende fremferd overfor aboriginene, formulerte de seg slik at det riktignok var utført et folkemord, men vi måtte huske at folkemord faktisk ikke er forbudt i Australia…

Britt Karin Larsens fortelling har selvfølgelig en sterk politisk aktualitet. Men hun henfaller aldri til propagandering, heller ikke til sentimentalitet. Budskapet når frem gjennom skildringer av de fiktive karakterenes opplevelser, og i uanstrengte, troverdige replikkvekslinger. Samtidig som hun forteller en tragisk historie, formidler hun livskraften, visjonene og humoren som den dag i dag kan blomstre i ruinene av taterkulturen, og som forhindrer at leseren må sitte igjen med en følelse av håpløshet.

Taternes kompromissløse frihetshunger og antimaterialisme, som de fastboende trolig alltid har misunt dem, var vel mye av årsaken til hatet de ble utsatt for. Nomadetrangen ble langt opp på syttitallet ansett som en sykdom folk skulle behandles for, og mange tatere døde etter tvangsinnleggelse på psykiatriske sykehus og ble lagt i fellesgraver.

Taterne kunne nok skrevet under på slagordet «Eiendom er tyveri», og skriftstedet om liljene på marken og fuglene under himmelen var noe de ganske enkelt levde etter. Men bøndene og myndighetene visste hvordan de mest effektivt skulle ramme livsnerven hos dette familiekjære folket – ved å bruke vergerådsloven til å ta fra dem ungene. Etter hvert ble også dyrevernloven brukt til å nekte dem å kjøre med hest, noe som selvfølgelig bare var et påskudd til å få storvandringene bort fra veiene – for ingen tok vel bedre vare på hestene sine enn taterne, som var totalt avhengige av dem, dannet myter om dem og behengte dem med sølv og gull!

Flere av scenene i Larsens avsluttende roman i denne trilogien er så gruoppvekkende at man må legge boken fra seg før man leser videre. Vissheten om at det er en sann historie hun forteller, selv om enkeltpersonenes liv er oppdiktede, gjør det uhyre smertefullt å tilegne seg dette stoffet. Det var så mange små taterunger som ble tatt med makt fra foreldrene og etterpå vansmektet av sorg i kalde institusjoner, der de kanskje til og med ble prylt og hånet av såkalte kristne mennesker, og som aldri fant igjen sine egne i voksen alder. De gikk til grunne i grøftekanter og på gater og kneiper, uten noensinne å ha møtt annet enn vold, svik og nedverdigelse.

Romanifolk husker med skrekk den såkalte kolonien Svaneviken, der fortvilte reisende kunne få «tilbud» om å få gå igjennom et femårig reformprogram i bytte mot litt økonomisk hjelp. Taterne, som ofte ikke kunne lese og skrive, forsto ikke hva de hadde forpliktet seg til før det var for sent: Svaneviken var i praksis en konsentrasjonsleir, der man måtte følge strenge regelverk som ville føles unaturlig selv for en fastboende, og som ofte ble helt ødeleggende for nomadene. Brast det for dem, om det så bare dreide seg om bagateller som å tilbringe en natt utendørs, gå med den tradisjonelle taterhatten eller drikke litt øl, tok myndighetene barna fra dem! Foreldrene ble holdt igjen mens ungene ble slept skrikende inn i biler og kjørt til en ukjent adresse, og de øvrige beboerne i kolonien kunne lamslåtte beskue redselsscenen fra sine vinduer: Nå tar dom unga til han Hilmar og ho Mina. Kjære Gud….

Myndighetene sa de ønsket å få omstreiferne bosatt. Men prøvde noen av taterne virkelig å bygge seg hus, ville ikke bøndene ha dem i nærheten. Bygninger ble brendt ned og familier jaget. I Sangen om løpende hester opplever en mor at hennes lille datter brenner halvt i hjel under en slik ildspåsettelse, og etterpå forteller en pinsevenn henne at hun ikke av den grunn må bære nag, for det står i Bibelen at det skal man aldri. Moren svarer rolig: Bære nag? Nei da, jeg skal ikke bære nag. Jeg skal drepe dem, jeg! Etter episoden med brannen, og en påfølgende slåsskamp mellom bønder og reisende, regner taterne med at de som vanlig vil måtte bære ansvaret og havne i fengsel. Men for en gangs skyld er lensmannen rettferdig nok til å la dem gå. Dette er så sjeldent at en taterkvinne forbløffet utbryter: Vi er visst i en bygd der selv lensmannen vet forskjell på rett og galt!

Mot slutten av siste bind i denne trilogien har de fleste omstreiferne anskaffet bil, og mange har blandet seg med de fastboende. Det blir stadig vanskeligere å leve av å tilby varer og tjenester langs landeveien, og myndighetenes forsøk på splittelse og utryddelse bærer frukter. Bare de gamle husker ennå sangen ved bålet, vognene, båtene og tatertradisjonene, og flere av de yngre skammer seg over sin bakgrunn. Også romanifolket lever nå med lysløype, skinnsofa og fryseren full av halve okser. Men aldeles glemt er den likevel ikke, fortiden, og i glimt kommer den tilbake…

Britt Karin Larsen har gjort et imponerende arbeid. Sangen om den løpende hesten er en verdig avslutning på trilogien, og det er vanskelig å finne noen innvendinger av betydning. Jeg har hatt gleden av å lese alle tre bindene, og Larsens verk om romanifolket står utvilsomt på bunnsolide ben. Hver enkel roman er gjennom-abeidet og overbevisende, og verket som helhet er praktfullt. Så levende har hun skildret taterkulturen, som mange av oss for øvrig kan ha tilknytning til uten selv å vite det, at leseren tror og håper romanigutten Leon tar feil når han sier: Ja, av reisende folk er jeg vel ennå, da. Men selve reisen, den er jeg redd snart er over.

Les dem, dere vil ikke angre...

[Gjest Cruella]

"En by som Alice" av Nevil Shute.

"Sangen om Solomon" av Toni Morrison.

Bøkene til Saabye Christensen.

[Milo Minderbinder]

Vel.

Jeg vil anbefale Catch 22, av Joseph Heller. Den heter Catch 22 på norsk og. Jeg tror den kom på åttende plass i rangeringen av århundrets bøker. Det er en bok som presterer å være realistisk og fullkomment virkelighetsfjern på en gang.

Videre vil jeg, som jeg rutinemessig alltid gjør når jeg blir bedt om å anbefale bøker, anbefale at du kjøper absolutt alt som Douglas Adams har skrevet.

Jeg synes at du også skal kjøpe en liten tynn bok som heter "Den lille Prinsen", av en franskmann som jeg ikke husker navnet på.

Jeg har videre observert at Frank Herberts "Dune" er oversatt til norsk. Det er vel mer en serie på i alt seks bøker, og tittelen du skal se etter er "Sand".

Brorparten av de bøkene jeg har anbefalt, har gjerne ikke særlig masse med virkelighet å gjøre....men jeg kan love deg at den virkelighet som blir beskrevet i disse er, for å ta de hver for seg (alle utenom catch 22)

Douglas Adams: Hylende morsom. Det så tragisk at han døde.

Den lille Prinsen: en helt nydelig liten bok.

Sand: Enormt fasinerende. Jeg blir like oppslukt og fasinert hver gang jeg åpner de bøkene der.

til slutt vil jeg anbefale alle bøker som Robert Heinlein skrev etter 1961, og da i særdeleshet boken med tittelen "Job". Denne er desverre ikke oversatt til norsk, men den er til gjengjeld så god at det nesten er verdt å lære seg engelsk for å kunne lese den.

men, som jeg sier.....ingen av disse bøkene, kanskje med unntak av catch 22, har særlig virkelighetsbasert handling.

milo