Folk med angst....

[Gjest Gjest]

Nå har alle dere med angst beveget dere bort fra emnet og forsøkt å forklare oss andre hva angst er. Igjen.

Jeg er enig med trådstarter i at det er slitsomt å omgås mennesker med angst. Jeg har en søster med angst, og to venninner (pluss noen mer perifere bekjentskaper). Det er vannvittig utmattende, og jeg har nå etter mange års vennskap funnet ut at jeg føler meg TOTALT OPPBRUKT av venninnene mine. Søsteren min vil jeg fortsette å støtte, men sette grenser.

Folk med angst er syke, men det er viktig at de er klar over at mange av dem fullstendig sliter ut folk rundt seg. Man er ikke en dårlig venn om man ikke lenger klarer å være vennmed noen med angst. Noen ganger må man faktisk verne om seg selv også.

[Gjest Bøllefrøet]

Angst er jo en sykdom som faktisk er til å leve med! ser ikke folk med angst det selv? hvor heldige de er?

←

Det der var vel kanskje et litt vel drøyt utsagn, vel?

[aline]

men det går jo faktisk an å snakke med folk med angst også da.

det er mulig, som jeg sa i mitt forrige innlegg, om du leser hele og ikke bare det som var rettet mot utsagn om at angst ikke er dødelig og at vi bør prise oss lykkelig for at vi ikke har noe som faktisk er farlig.

det går an å si ifra at man blir sliten, og at man trenger en pause fra å være den eller en av dem som "brukt".

jeg har venner som vet om at jeg har angst, men som jeg aldri prater med det om, og som aldri får se den siden av meg. De vet om den, men det er fordi de skal vite det dersom jeg blir borte litt.

og ja, man BLIR sliten av å gi av seg selv til mennesker som er syke.

tror du ikke du ville blitt sliten av å være der og støtte opp om ett menneske som f.eks. har kreft?

og ønsker man ikke eller klarer man ikke å være der for folk som er syke, så kan man si ifra om det.

ikke ved å påpeke hvor slitsom den syke er, dersom du ikke ønsker å gjøre ting værre da, men ved å forklare at DU SELV synes det er utrolig utmattende fordi det blir mye og mye du ikke egentlig forstår og klarer å gjøre noe med.

og ja, det kan hende personen da trekker seg litt unna, ihvertfall i en periode. men det ville du jo gjort selv om det ikke var den andre som gjorde det, så det er kanskje bedre å la den syke få bestemme om den vil trekke seg unna eller være sammen men slutte å bruke deg.

[Gjest 2324]

Folk som kun fokuserer på sykdommen sin, er slitsomme uansett om de lider av angst eller halsbetennelse!

[kkristin]

Du kan ikke være gamle jenta trådstarter. Å si at en med angst skal være glad han/hun ikke har kreft? Det henger ikke på greip. Ingen annen enn en meget intetanende og umoden person kunne kommet med noe slik.

En person med kraftig angst, som har mot til å snakke om det. DEN personen er en angstsyk med potensiale til å komme seg ut av det!

[Gjest Gjesta]

det går an å si ifra at man blir sliten, og at man trenger en pause fra å være den eller en av dem som "brukt".

*klipp*

og ja, det kan hende personen da trekker seg litt unna, ihvertfall i en periode. men det ville du jo gjort selv om det ikke var den andre som gjorde det, så det er kanskje bedre å la den syke få bestemme om den vil trekke seg unna eller være sammen men slutte å bruke deg.

←

Tenk om det hadde vært så enkelt som bare å si ifra.

For meg er det ikke det. Jo, jeg blir utslitt til tider, men å la være å stille opp er veldig vanskelig når du virkelig bryr deg om folk.

Som jeg sa i mitt første innlegg: Noen ganger er det en om gang kjeft som skal til, men det kan absolutt ikke brukes på alle og alltid. Noen både trenger det og tåler det, andre har slett ikke godt av det.

Jeg burde kanskje sagt ifra oftere, men jeg får det altså ikke til. -For når bidrar vi til et bedre forhold oss imellom, og når forer vi angsten?

Dette med å si ifra er forresten en toveis sak. Jeg har ei nær venninne som trekker seg unna for å unngå å bruke meg opp. -Hvordan kan jeg få henne til å skjønne at ho gjerne må bruke meg? Hvordan kan jeg nå fram med budskapet mitt slik at ho skjønner at jeg har mye styrke på lager overfor henne?

[agbre]

Nå har alle dere med angst beveget dere bort fra emnet og forsøkt å forklare oss andre hva angst er. Igjen.

Jeg er enig med trådstarter i at det er slitsomt å omgås mennesker med angst. Jeg har en søster med angst, og to venninner (pluss noen mer perifere bekjentskaper). Det er vannvittig utmattende, og jeg har nå etter mange års vennskap funnet ut at jeg føler meg TOTALT OPPBRUKT av venninnene mine.

Hvem i alle dager har sagt at man må omgås folk som sliter en ut!? Som jeg skrev lenger opp så kan jeg ha angst innimellom, men ikke pokker om jeg ville likt at noen var "venner" med meg og syns det var et ork!

Klart det er slitsomt med folk med psykiske lidelser! Jeg har kuttet ut ei venninne pga det jeg. Ikke har jeg dårlig sannvittighet en gang. Det er ikke bra for en selv å omgås folk som sliter en ut, og det er heller ikke bra for den som er "psyk" at du er der heller. Så her går det faktisk begge veier. Familie er selvsagt noe annet.

[aline]

Tenk om det hadde vært så enkelt som bare å si ifra.

For meg er det ikke det. Jo, jeg blir utslitt til tider, men å la være å stille opp er veldig vanskelig når du virkelig bryr deg om folk.

Som jeg sa i mitt første innlegg: Noen ganger er det en om gang kjeft som skal til, men det kan absolutt ikke brukes på alle og alltid. Noen både trenger det og tåler det, andre har slett ikke godt av det.

Jeg burde kanskje sagt ifra oftere, men jeg får det altså ikke til. -For når bidrar vi til et bedre forhold oss imellom, og når forer vi angsten?

Dette med å si ifra er forresten en toveis sak. Jeg har ei nær venninne som trekker seg unna for å unngå å bruke meg opp. -Hvordan kan jeg få henne til å skjønne at ho gjerne må bruke meg? Hvordan kan jeg nå fram med budskapet mitt slik at ho skjønner at jeg har mye styrke på lager overfor henne?

←

når jeg sier at man kan si ifra, så mener jeg IKKE kjefting.

jeg mener heller ikke at man trenger å påpeke at personen snakker for mye om problemet.

det kommer an på hvordan man ordlegger seg, og hvor man legger problemet.

ligger problemet hos deg, at du ikke orker å brukes bestandig, så vektlegg at DU ikke alltid klarer å være der 100%.

for det er det som er saken? er det ikke?

og nei, det er ikke lett å trekke seg unna folk som trenger støtte, når det dreier seg om mennesker man faktisk er glad i og som man ønsker å kunne hjelpe.

jeg sa ikke at det var enkelt.

men slik det legges frem fra trådstarter og ett annet innlegg her, så er alt den sykes feil. det er det jeg ikke vil være med på, man har faktisk ansvar selv, dersom man blir brukt opp.

man kan være der for folk, men ikke dersom man ikke klarer det uten å ødelegge seg selv eller vennskapet.

og det er søren meg ikke lett å oppføre seg "rett" ovenfor andre heller, lar man ikke andre hjelpe så blir det til at man enten ikke gir andre mulighet til å hjelpe, og det blir jo feil for de rundt en.

gir en bare litt infomasjon og bruker en folk bare litt, så blir det feil, for da posjonerer man ut informasjon, noe som gjør at de som sitter rundt aldri vet helt hvordan man har det, og det blir feil.

ellers bruker man andre og åpner seg helt, søker den støtten man trenger helt og fullt, da risikerer man å bruke opp de rundt seg, og det blir også feil.

så man er på en måte avhengig av komunikasjon for at det skal fungere for både den syke og den støttende.

og dessuten, alle disse tingene gjelder vel uansett hva slags sykdom det dreier seg om?

det er vel ikke noe lettere å støtte og være der for en med kreft?

det sliter jo det også?

[Gjest Bellatrix]

Ja, det er slitsomt. Og det går an å si i fra på en ålreit måte. Mannen min sliter med angst og depresjon. Selvfølgelig vil jeg være en støtte for han, men av og til må jeg bare si til han at jeg blir sliten. Da ringer han en venn eller et familiemedlem. Det er ikke meingen at han skal slite meg ut. Samtidig som jeg ikke skal kjefte eller bagatalisere problemene hans.

[Gjest Gjesta]

Aline og Smurf:

Jeg ser at det er lett å misforstå meg.

Jeg mener ikke at kjefting er måten å si ifra på. Langt ifra. Kjeft skal man normalt ikke bruke, hverken på friske eller syke folk. (Men noen ganger, i enkelte tilfeller er det nødvendig å "gi folk ei lekse") Jeg brukte eksempelet for å vise at man ikke alltid skal ta på folk med silkehansker, at silkehanskene en sjelden gang i blant er det verste man bruker.

[Gjest Bellatrix]

Da er vi enige. Man kan være tydelig på en hyggelig måte.

[aline]

jeg mener heller ikke at man skal ta på folk med silkehansker, men generellt si ifra for å både ta vare på seg selv og den andre.

poenget mitt er vel egentlig at dersom man føler man er nødt til å forstå og nødt til å høre på alt bestandig, da også fra personer med angst, er at slik trenger det ikke nødvendigvis å være.

jeg er uenig med trådstarter om at man MÅ forstå, og at man MÅ høre på og bruke opp seg selv/la seg bli brukt opp av folk som er syke, være seg angst eller annet.

og om man ikke ønsker eller klarer å være der bestandig, så mener jeg det går an å si ifra i mange tilfeller, spesiellt om man sier ifra uten å peke en fordømmende finger på den syke men heller rette det mot problemet en selv opplever med seg selv i situasjonen.

[Gjest Gjesta]

Det er akkurat som jeg skulle høre meg sjøl når jeg leser det du skriver, Aline.

Man MÅ nemlig ingen verdens ting.

-Men når mennesker som står meg nær krever for mye, når de forventer at jeg skal forstå ting jeg ikke forstår osv... Da kan det bli veldig vanskelig å forholde seg til dem.

-Og det har ingen ting med diagnoser å gjøre. det kan handle om psykisk sykdom, somatisk sykdom, det kan handle om mennesker i sorg, og noen ganger: rene egoister.

[Ephemera]

Det som ihvertfall er farlig, er at mennesker med angst ikke skal føle at de må tie om det! Det er viktig at mennesker med angst får lov til å snakke om det som plager dem, sånn at andre forstår og ikke minst kan forsøke å hjelpe!

Etter å ha lest denne tråden, kan mennesker med angst oppfatte det som at de bør tie med lidelsen sin, og DET kan være svært farlig!!!

[Gjest Gjesta]

Hvor mange av oss sier det Ephemera?

[Ephemera]

Hvor mange av oss sier det Ephemera?

←

Ingen. Men jeg tenker på folk som leser her. At de kan føle at de plager folk dersom de snakker høyt om problemene sine.

[Gjest Gjesta]

Da håper jeg de leser her, ser at det finnes folk som bryr seg, men som kan bli slitne.

Folk med psykiske lidelser tar nemlig ikke skade av å få andres oppfatning av "situasjonen". Tvert imot er det sunt for alle parter.

Om de er så syke at de slutter å snakke med folk på grunn av noe de leser på et forum, ja da er det på tide å få hjelp til å sette den delen av verdensbildet i system.

DET har nemlig svært lite med angst å gjøre.

[Gjest Gjest]

Varg-Menjas eks høres ekstrem ut. Det virker som om han er kverulerende og har psyko-trekk og kUN bruker angsten for å få viljen sin. Jeg kjenner en som er på nesten samme måten.

Har selv angst, og brifer ikke med det. Mine venner og familien vet at jeg har angst, men det er ikke et samtale-emne og jeg foretrekker helst å snakke om andre ting.

Angst kan kanskje sammenlignes med ekstrem fyllesyke der man har gjort noe i en kraftig beruset tilstand man angrer grundig på, f.eks. utroskap, danset naken på bordet, what ever...

Alle kan få angst i løpet av livet. En ganske stor prosentdel av befolkningen lider av dette, så trådstarter kan jo kanskje være så "heldig" å få angst selv en dag.

Lykke til.

[LilleBille]

Alle ting det snakkes om - i det vide og det brede - blir slitsomt for de det ikke angår - Det være seg enten baby og bleiesnakk, skryt av egen fortreffelighet - klage på naboer, jobb eller sykdom - enten det er angst eller kreft.

At de som har angst er noe "verre" enn andre har jeg tilgode å se.

Vi som er tilhørere må ingen ting - men ofte er det godt å vite at om det er noe som sliter på en venn - kan h*n snakke med meg.

Vi kan ikke nødvendigvis forstå angsten - og det er vel heller ikke det det er snakk om - de aller fleste opplever vel den også forskjellig - og har forskjellige måter å leve med den på - og noen ganger kan vi bidra - andre ganger ikke.

Men det er også opp til oss å si fra om vi ikke takler mer.

[Krølltoppen]

[

Jeg synes dette er en svært viktig diskusjon (med unntak av sammenligninger om hvem som har det verst osv.)

Jeg jobber nemlig nært sammen med en som har angst. I ca 70% av tiden trekker hun seg fra arbeidsoppgaver eller kundemøter fordi hun ikke tør eller ikke orker.

Jeg ser hun har det vondt og jeg har det vondt med henne. Hun er ofte på kontoret mitt og gråter og jeg prøver å være der for henne så godt jeg kan. Samtidig så er det faktisk en ganske stor belastning for resten av avdelingen at vi aldri kan tole på at hun leverer. Det blir mye overtidsarbeid i siste liten for oss. Hun vil klare jobben sin og blir veldig lei seg de gangene hun ikke blir tildelt like mye som oss andre. Hun vil være med på alt, og blir lei seg om hun ikke blir satt opp på møter, selv om hun nesten aldri kommer.

Jeg liker denne jenta veldig godt, men hun sliter meg ut. Personlig synes jeg ikke hun skulle hatt den jobben hun har, men samtidig er jeg for et inkluderende arbeidsliv. Med andre ord: jeg føler meg ganske slem som tenker slik jeg tenker.

For fire uker siden valgte jeg å være ærlig mot henne. Sa det som det var at situasjonen var slitsom for meg og ba henne om å tenke igjennom hvordan hun kunne gjøre det lettere for meg. Jeg prøvde altså ikke å løse det for henne, men ba henne løse det. Det funket!

Hun ser selv at hun ikke får gjort alt, og er nå mye tydeligere på hva hun tror hun kan takle. Dessuten har vi inngått avtalte om at vi prater om problemene hennes en halv time på slutten av dagen, noe som gir henne trygghet for at noen vil høre på henne og meg arbeidsro resten av dagen og overskudd til å høre på henne.

Uff, dere oppfatter meg kanskje kynisk som skriver dette, men det er faktisk slitsomt for oss som er kollegaer også.