Folk med angst....

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Det er en ting jeg ikke forstår med de folkene som sliter med angst blandt annet.

hvorfor har det seg sånn at vi rundt folk med angst hele tiden må holde ut?

Hvorfor må vi hele tiden støtte, gi godord, muntre opp, høre på de, ja ikke minst...forstå de (noe som er ganske så umulig for en som ikke har angst selv).

Hvorfor er det sånn?

Hvorfor skal folk med angst kunne brøyte seg vei, dytte seg igjennom folkemengden og kjøre på fordi de er psykisk syke?

Jeg ser ingen kreftpasienter som er sånn.

Ja jeg vet. Folk med angst, de er selvopptatte og syke i hodet sitt. Helt greit det, men da burde da folk med angst få kraftig til hjelp burde de ikke? i såfall..mye mer enn hva de får nå til dags. Men dette er egentlig ikke det jeg vil diskutere.

Det jeg vil diskutere er:

Hvorfor må jeg forstå folk med angst? HVORFOR?

Hvorfor er det "ulovlig" og ikke skjønne dem? Hvorfor må man HELE TIDEN se i mellom fingerne når det gjelder folk med angst?

Har noen en forklaring?

[Gjest Gjest]

Skjønner vedig godt hva du mener, jeg. Folk med angst har en mye større tilbøyelighet til å dytte sykdommen sin oppi nesa på andre enn folk med andre sykdommer. De klarer å snike det inn i alle samtaler at de har angst, uansett hva det dreier seg om. De er gjerne veldiig selvopptatte og tåler ikke å høre om andres positive opplevelser. da settes bare kverna i gang : Nei, jeg kan ikke det på grunn av angsten. Du er heldig du, som kan være med på så mye moro... Det gjor seg til et offer og hvis man foreslår ting som kanskje kan få den til å føle seg bedre blir man jo omtrent angrepet! Nei det har jeg prøvd, nei det virker ikke, nei det går ikke! Så jeg er helt enig i at folk med angst er mye mer krevende enn folk med andre sykdommer.

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Skjønner vedig godt hva du mener, jeg. Folk med angst har en mye større tilbøyelighet til å dytte sykdommen sin oppi nesa på andre enn folk med andre sykdommer. De klarer å snike det inn i alle samtaler at de har angst, uansett hva det dreier seg om. De er gjerne veldiig selvopptatte og tåler ikke å høre om andres positive opplevelser. da settes bare kverna i gang : Nei, jeg kan ikke det på grunn av angsten. Du er heldig du, som kan være med på så mye moro... Det gjor seg til et offer og hvis man foreslår ting som kanskje kan få den til å føle seg bedre blir man jo omtrent angrepet! Nei det har jeg prøvd, nei det virker ikke, nei det går ikke! Så jeg er helt enig i at folk med angst er mye mer krevende enn folk med andre sykdommer.

←

Ja. Det er faktisk utrolig slitsomt. Har ikke andre folk følelser?

Jeg kjenner mange med angst. Og det merkes.

Men fortsatt så lurer jeg på hvorfor det jeg sier nå er så jævlig "ulovlig".

Angst er jo en sykdom som faktisk er til å leve med! ser ikke folk med angst det selv? hvor heldige de er?

kreft er noe man kan dø av. la oss si at Arne døde av hjernesvulst. jeg hadde jo aldri kommet ut med denne type uttalelse da. for han er jo dødsdømt. han har ikke noe valg.

[Gjest Carmensita]

Ja. Det er faktisk utrolig slitsomt. Har ikke andre folk følelser?

Jeg kjenner mange med angst. Og det merkes. 

Men fortsatt så lurer jeg på hvorfor det jeg sier nå er så jævlig "ulovlig".

Angst er jo en sykdom som faktisk er til å leve med! ser ikke folk med angst det selv? hvor heldige de er?

kreft er noe man kan dø av. la oss si at Arne døde av hjernesvulst. jeg hadde jo aldri kommet ut med denne type uttalelse da. for han er jo dødsdømt. han har ikke noe valg.

←

Du har tydeligvis begitt deg inn på et område du absolutt ikke har peiling på! Eller hva er bakgrunnen din for sånne uttalelser?

[Gjest Manic]

Ja. Det er faktisk utrolig slitsomt. Har ikke andre folk følelser?

Jeg kjenner mange med angst. Og det merkes. 

Men fortsatt så lurer jeg på hvorfor det jeg sier nå er så jævlig "ulovlig".

Angst er jo en sykdom som faktisk er til å leve med! ser ikke folk med angst det selv? hvor heldige de er?

kreft er noe man kan dø av. la oss si at Arne døde av hjernesvulst. jeg hadde jo aldri kommet ut med denne type uttalelse da. for han er jo dødsdømt. han har ikke noe valg.

←

Man kan jo faktisk dø av psykiske lidelser da. Noen velger jo å ta selvmord.

Du sier at kreftsyke ikke dytter sine problemer opp i trynet på andre, gjør de ikke det?

Jeg har hatt kreftsyke i familen min, og sykdommen var noe som alt dreide seg om, og det var helt naturlig.

Jeg mener motsatt av deg, angst blir for lite snakket om. Har selv problemer med angst, og skjuler det så godt jeg kan ettersom det ikke er en sykdom det er like mye tillatt å snakke åpent om, som f.eks kreft.

Jeg kan ikke se at noen med sterk angst skal føle seg heldige. Hadde du hatt kjennskap til hvordan det er å ha alvorlig angst hadde du gjerne ikke uttalt deg som du gjør.

Psykiske lidelser burde vært sidestilt med andre former for fysisk beviselige sykdommer.

[Mistyen]

Tråden er ryddet.

Misty (mod)

[Gjest Pecado]

Det verste jeg vet er folk som skal forstå angsten min. Som skal trøste og være medfølende. Angst er forskjellig for alle. Med å respektere at enkelte har angst. Det synes jeg man skal.

[Shagya]

Jeg syns man skal respektere mennesker som er syke, og angst er faktisk en sykdom.

Angst er faktisk vanskelig å skjule for sine omgivelser, fordi den kan hemme den syke fra å gjøre ting andre ellers ikke har problemer med, og for at folk lettere skal forstå hvorfor vedkommende reagerer som h*n gjør, er det greiere å opplyse om hvorfor, enn at folk skal begynne å synse om rare reaksjoner.

Hvis du kjenner så mange med angst - kanskje det er på tide at du setter deg litt inn i hva disse menneskene faktisk sliter med.

For dette er det helt tydelig at du aner svært lite om - og du....Empati er en fin ting, hørt om det ?

[Retz]

Det jeg vil diskutere er:

Hvorfor må jeg forstå folk med angst? HVORFOR?

Hvorfor er det "ulovlig" og ikke skjønne dem?

Selvsagt må du ikke forstå dem. Du kan uansett ikke forstå dem fullt ut, med mindre du har opplevd dette selv. Et klassisk panikkanfall med hele spekteret av fysiske utslag er ganske uforståelig for de fleste av oss. Og vi skjønner virkelig ikke at det skal være så skummelt å gå i butikken, på bussen eller kanskje bare ned til postkassa. For det ER jo ikke noe farlig der! Uforståelig.

Du trenger ikke å forstå. Men du kan akseptere at for enkelte mennesker så er angsten så uttalt at den styrer hele livet deres. Og ut fra dette er det ikke så vanskelig å skjønne at disse menneskene virkelig sliter. Du behøver ikke forstå og analysere hele angstfenomenet, det er nok at du skjønner at dette er vondt og begrensende for dem det gjelder.

Hvorfor må man HELE TIDEN se i mellom fingerne når det gjelder folk med angst?

Har noen en forklaring?

←

Det må man ikke. Ikke hele tiden. Mennesker med angst er like forskjellige som resten av befolkninga. Noen kan være vanvittig opptatt av å formidle alle detaljer av angsten sin til flest mulig, og nærmest forlange å bli tatt hensyn til no matter what, andre vil ha en tendens til å skjule den for omverdenen, til og med for venner. Jeg vil tro de fleste likevel befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene.

Det kan være en vanskelig balansegang å forholde seg til venner med angst, særlig om de uttrykker en forventning om at man skal ta særhensyn. Det ligger i vennskapets natur at man stiller opp for venner, men samtidig så må ikke kravene bli så urimelige at vennskapet blir enveiskjørt. Setter man ikke grenser for hva man er villig til å yte av hjelp og støtte, så kan venneskap med angstmennesker bli kortvarig. En annen sak er at dette ikke hjelper personen med å redusere angsten, man blir bare en krykke som vedkommende kan gjøre seg avhengig av.

Jeg tror det beste man kan gjøre for en venn med angst er å motivere til terapi. Da vil vedkommende systematisk bli konfrontert med ulike sider av angsten, og videre lære seg å identifisere uhensiktsmessige tanker og handlingsmønstre. Gradvis eksponering for situasjoner som erfaringsmessig utløser angst står gjerne sentralt i behandlinga, og etter endt behandling vil personen ofte være i stand til å leve med angsten på en mer hensiktsmessig - og realistisk - måte enn før.

[Ephemera]

Det er en ting jeg ikke forstår med de folkene som sliter med angst blandt annet.

hvorfor har det seg sånn at vi rundt folk med angst hele tiden må holde ut?

Hvorfor må vi hele tiden støtte, gi godord, muntre opp, høre på de, ja ikke minst...forstå de (noe som er ganske så umulig for en som ikke har angst selv).

Hvorfor er det sånn?

Hvorfor skal folk med angst kunne brøyte seg vei, dytte seg igjennom folkemengden og kjøre på fordi de er psykisk syke?

Jeg ser ingen kreftpasienter som er sånn.

Ja jeg vet. Folk med angst, de er selvopptatte og syke i hodet sitt. Helt greit det, men da burde da folk med angst få kraftig til hjelp burde de ikke? i såfall..mye mer enn hva de får nå til dags. Men dette er egentlig ikke det jeg vil diskutere.

Det jeg vil diskutere er:

Hvorfor må jeg forstå folk med angst? HVORFOR?

Hvorfor er det "ulovlig" og ikke skjønne dem? Hvorfor må man HELE TIDEN se i mellom fingerne når det gjelder folk med angst?

Har noen en forklaring?

←

Ta deg sammen, jente!!

[frkfisk]

Heisann Jeg er ny her, og jeg elsker en god diskusjon. Og dette måtte jeg kommentere. Jeg har hatt en litt småbrutal oppvekst, og ting har ikke alltid vært like lett i senere år heller. Men jeg er evig optimist :-D Problemet med dagens samfunn er at det er altfor lite kunnskap og altfor mye fordømmelse. Og jeg er slettes ikke perfekt. Jeg har alltid trodd at det var bare svake og psykisk syke mennesker som hadde angst. Selv var jeg bare "stressa". Jeg var jo hverken svak eller psykisk syk.... Har i senere tid måttet innse at jeg rett og slett har angst. Angst er en totalt urasjonell ting. Jeg kan ha det helt fint, ingen problemer eller bekymringer. Og plutselig er jeg midt i et angstanfall. En ting er ihvertfall sikkert: Jeg skal aldri mer rulle med øynene over noen som har angst! Og til deg som spurte om hvorfor du absolutt må forstå folk med angst... Det er ikke noe å forstå. Det er overhodet ikke mulig å forstå før du har opplevd det selv. Til og med da er det vanskelig å forstå. Skjønner godt at du reagerer som du gjør. Det er ikke alle som er slik som du beskriver. Jeg anser meg selv som en oppegående, normal person som har brukbart med empati. Men jeg håper du forstår at når du får panikk, har du bare en tanke i hodet: Å komme deg bort fra situasjonen fortest mulig. Og ja, det er altfor dårlig psykisk helsevern her i landet. Det er rett og slett elendig!!! Har et råd til deg... Prøv og sett deg litt inn i hva angst egentlig er. Ha et åpent sinn. Og selv om noen har angst, skal de ikke ha særbehandling. Dette var mitt bidrag. Er det noen som lurer på noe, er det bare å ta kontakt. Ha ei fortsatt god jul

[Gjest GreenSky]

Vel, det er ingen som forlanger at du skal forstå noen med angst. Selv pleier jeg vanligvis å ta ekstra hensyn til de som er syke, men det kommer jo seff alltid an på situasjonen.

Jeg har forresten skrevet en lignende tråd litt lenger ned her.

[Gjest Varg-Menja]

Jeg er delvis enig med trådstarter her, og mener at det er viktig å ikke forstå folk ihjel når de har psykiske problemer. Problemet er at folk med psykiske problemer ofte surrer seg inn i en alternativ virkelighet, hvor deres tanker og reaksjoner er de eneste riktige. Dermed er det viktig at de rundt vedkommende som er friske setter foten ned og holder på sin virkelighetsvariant, for at personen skal ha håp om å finne tilbake til den, uten å alltid forstå den syke. Dersom man forstår den syke for mye vil man etterhvert innrette seg etter den syke virkeligheten deres, og det kan være farlig, spesielt dersom det er en person man lever tett innpå.

For å ta ett eksempel, eksen min hadde angst, og det var ekstremt viktig for han å bli forstått helt fra begynnelsen av. Jeg måtte forstå at han plutselig ble deppa og datt ut av verden. Så måtte jeg forstå at dette gikk utover meg, ved at han handlet irrasjonelt. Så måtte jeg forstå at han kjeftet på meg og tynte meg psykisk, for han trengte meg sånn. Så måtte jeg forstå at han fikk psykotiske raserianfall og prøvde å drepe meg, det var jo ikke fordi han var slem, det var jo synd på han, han hadde jo angst. Og da jeg ville gå fra han måtte jeg jo forstå at det kunne jeg ikke gjøre, for han hadde jo angst, og da ville han ta livet av seg og det ville være min skyld. Det skremmende her er at alt dette virket logisk for meg der og da, fordi jeg sakte men sikkert hadde forstått meg inn i hans psykotiske virkelighet.

[Gjest Bellatrix]

Helt enig, Varg-Menja. Men jeg synes det er respektløst av trådstarter å komme med at personer med angst er heldige fordi de ikke har kreft. Angst er et stort problem for dem som har det og kan være veldig hemmende i forhold til hverdagen.

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Det verste jeg vet er folk som skal forstå angsten min. Som skal trøste og være medfølende. Angst er forskjellig for alle. Med å respektere at enkelte har angst. Det synes jeg man skal.

←

Jeg respekterer at folk har angst. Det er ikke problemet. Mitt problem er at jeg ikke forstår hvorfor jeg ikke får lov til å reagere når jeg hele tiden får andres angstproblemer dytta opp i trynet.

Og når man da i tillegg gir råd etter råd, men hvor de da ALDRI når frem....er det ikke lov å bli oppgitt da?

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Jeg er delvis enig med trådstarter her, og mener at det er viktig å ikke forstå folk ihjel når de har psykiske problemer. Problemet er at folk med psykiske problemer ofte surrer seg inn i en alternativ virkelighet, hvor deres tanker og reaksjoner er de eneste riktige. Dermed er det viktig at de rundt vedkommende som er friske setter foten ned og holder på sin virkelighetsvariant, for at personen skal ha håp om å finne tilbake til den, uten å alltid forstå den syke. Dersom man forstår den syke for mye vil man etterhvert innrette seg etter den syke virkeligheten deres, og det kan være farlig, spesielt dersom det er en person man lever tett innpå.

For å ta ett eksempel, eksen min hadde angst, og det var ekstremt viktig for han å bli forstått helt fra begynnelsen av. Jeg måtte forstå at han plutselig ble deppa og datt ut av verden. Så måtte jeg forstå at dette gikk utover meg, ved at han handlet irrasjonelt. Så måtte jeg forstå at han kjeftet på meg og tynte meg psykisk, for han trengte meg sånn. Så måtte jeg forstå at han fikk psykotiske raserianfall og prøvde å drepe meg, det var jo ikke fordi han var slem, det var jo synd på han, han hadde jo angst. Og da jeg ville gå fra han måtte jeg jo forstå at det kunne jeg ikke gjøre, for han hadde jo angst, og da ville han ta livet av seg og det ville være min skyld. Det skremmende her er at alt dette virket logisk for meg der og da, fordi jeg sakte men sikkert hadde forstått meg inn i hans psykotiske virkelighet.

←

nettopp!!

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Helt enig, Varg-Menja. Men jeg synes det er respektløst av trådstarter å komme med at personer med angst er heldige fordi de ikke har kreft. Angst er et stort problem for dem som har det og kan være veldig hemmende i forhold til hverdagen.

←

hvorfor er det respektløst?

jeg syns det er respektløst av folk med angst å ikke se hvor heldige de er. som faktisk er fysisk friske.

en kreftpasient er jo mest sannsynlig psykisk syk OG fysisk syk.

[Gjest Bellatrix]

Fordi de med angst IKKE er heldige.

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Heisann Jeg er ny her, og jeg elsker en god diskusjon. Og dette måtte jeg kommentere. Jeg har hatt en litt småbrutal oppvekst, og ting har ikke alltid vært like lett i senere år heller. Men jeg er evig optimist :-D Problemet med dagens samfunn er at det er altfor lite kunnskap og altfor mye fordømmelse. Og jeg er slettes ikke perfekt. Jeg har alltid trodd at det var bare svake og psykisk syke mennesker som hadde angst. Selv var jeg bare "stressa". Jeg var jo hverken svak eller psykisk syk.... Har i senere tid måttet innse at jeg rett og slett har angst. Angst er en totalt urasjonell ting. Jeg kan ha det helt fint, ingen problemer eller bekymringer. Og plutselig er jeg midt i et angstanfall. En ting er ihvertfall sikkert: Jeg skal aldri mer rulle med øynene over noen som har angst! Og til deg som spurte om hvorfor du absolutt må forstå folk med angst... Det er ikke noe å forstå. Det er overhodet ikke mulig å forstå før du har opplevd det selv. Til og med da er det vanskelig å forstå. Skjønner godt at du reagerer som du gjør. Det er ikke alle som er slik som du beskriver. Jeg anser meg selv som en oppegående, normal person som har brukbart med empati. Men jeg håper du forstår at når du får panikk, har du bare en tanke i hodet: Å komme deg bort fra situasjonen fortest mulig. Og ja, det er altfor dårlig psykisk helsevern her i landet. Det er rett og slett elendig!!! Har et råd til deg... Prøv og sett deg litt inn i hva angst egentlig er. Ha et åpent sinn. Og selv om noen har angst, skal de ikke ha særbehandling. Dette var mitt bidrag. Er det noen som lurer på noe, er det bare å ta kontakt. Ha ei fortsatt god jul

←

jeg vet jeg vet.

Panikkanfall. Har sett folk med panikkanfall. Og har hjulpet til da så godt jeg kan, ved å holde rundt bare.

jeg prøver å sette meg inn i hva angst er, da hele familien min har det.

[Gjest Bellatrix]

jeg vet jeg vet.

Panikkanfall. Har sett folk med panikkanfall. Og har hjulpet til da så godt jeg kan, ved å holde rundt bare.

jeg prøver å sette meg inn i hva angst er, da hele familien min har det.

←

Kan du ikke forstette med det da? Holde rundt og være tilstede? Du trenger ikke føle på angsten deres, men ikke si at de er heldige.