Når foreldre overfører overvekt.

[AnonymBruker]

Synes det er rart folk blåser av gener. At man blir tykk skyldes maten man spiser, men antar at hvilken mat man spiser og metthetsfølelse kan styres av genetikk. Løsningen er jo selvfølgelig ikke å skylde på genene, det hjelper jo ikke. Men vet man at man har en svakhet for mat kan det kanskje gjøre prosessen lettere for de som ønsker å ta tak og ikke bare unnskylde seg. 

 Eksempelvis: Ett av våre barn er lubben, ett er smalt, og jeg ser at det kommer av mat og godteri. 
 

Det smale barnet slutter å spise når magen er full, kan spare godteri fra en lørdag til neste osv. Barnet som ligger i øvre del av normalområdet spiser til det er tomt om det serveres noe barnet liker. Det mases om is og godteri hos venner.
 

Vi forsøker å porsjonskontrollere det barnet vårt er ekstra glad i. Hos oss er det karbohydrater og godteri.
 

Så er det fri flyt av proteiner, fete melkeprodukter, frukt, grønnsaker osv. Men ikke av godteri og karbohydrater. Dette fungerer tilsynelatende greit. 
 

Barnet legger faktisk synlig på seg når det er flere dager hos farmor. Så om farmor hadde hatt daglig omsorg ville barnet blitt overvektig, og hun ville nok ikke klart å skjønne hvorfor. Far vokste opp overvektig og sliter fremdeles med vekta i perioder. Og han klarer ikke å være så konsekvent som vi burde være med kostholdet hjemme heller (burger, pølser, pannekaker og andre lettvinte middager, ekstra pose godteri for å være snill osv de dagene han fikser mat) 

Å la barna bli tykke er en form for omsorgssvikt i mine øyne. Og her kaster jeg stein i glasshus, fordi barnet mitt kan vokse opp med for mye vekt selv om jeg prøver så godt jeg kan å bedre vanene i familien vår. Vi er to voksne, og far havner altfor ofte tilbake til dårlige lettvinte mønster. (Han forstår rett og slett ikke.)

Anonymkode: 26ca4...1be

[AnonymBruker]

Jeg jobber som helsesykepleier og kan fortelle deg at skjevutvikling ift høyde/ vekt både den ene og den andre veien har vi retningslinjer for å følge opp gjennom hele oppveksten. I enkelte utviklingsfaser vokser barn mer i bredden enn i høyden og motsatt.  Men hos enkelte barn spiller gener en stor rolle og man kan prøve alle tiltak, men de forblir overvektige hele livet likevel.

Jeg er ganske sikker på at denne familien får oppfølging og veiledning av helsestasjonen og er godt ivaretatt, så dette trenger du ikke bekymre deg for.

Anonymkode: a367a...573

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg jobber som helsesykepleier og kan fortelle deg at skjevutvikling ift høyde/ vekt både den ene og den andre veien har vi retningslinjer for å følge opp gjennom hele oppveksten. I enkelte utviklingsfaser vokser barn mer i bredden enn i høyden og motsatt.  Men hos enkelte barn spiller gener en stor rolle og man kan prøve alle tiltak, men de forblir overvektige hele livet likevel.

Jeg er ganske sikker på at denne familien får oppfølging og veiledning av helsestasjonen og er godt ivaretatt, så dette trenger du ikke bekymre deg for.

Anonymkode: a367a...573

Dette 👆

Anonymkode: 1299e...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Altså så syns jeg det å blandet inn barnevernet her blir feil i første instans. Hva kan de om mat og ernæring. De kan potensielt ødelegge en familie og ett barns liv ja. Og om det er verre enn at foreldrene gjør det kan nå diskuteres. For barnet er det nok verre at bv gjør det. 

Her det snakk om ett overvektig barn.  Følger ikke barnehagen med på sånt? De følger jo som regel med på alt mulig annet? 

Først ville  jeg ha visst om det er normalt at barn kan være tjukke innimellom eller ikke? 

Her må det jo inn noen som  kan noe om kosthold og en psykolog som kan fortelle foreldrene konsekvensene av at barnet vokser opp overvektig. Bv har ingenting å stille opp med her med mindre de har eksperter på kosthold og stille opp med. Når det er sagt er ikke disse foreldrene unike da. Fins mange slike og jeg ser på det at sånn er det bare. Noen har tjukke foreldre andre har det ikke. Men å blande meg inn i deres liv med mindre det er snakk og vold og alvorlige ting så hadde jeg kanskje blandet meg inn. 

Men å rope på bv for den minste ting blir bare feil. Og de som roper høyest har som regel ikke alt på stell selv heller.  Mange sitter i glasshus der. 

Anonymkode: 4b3b4...a6b

Fedme og sykelige overvekt er alvorlig og kan få alvorlige psykiske og fysiske konsekvenser for barnet, både som små og videre i livet. 

Skaffer man ikke den nødvendige hjelpen til barn med fedme så er det omsorgssvikt.

Anonymkode: 4eb02...5c0

[Hjelpsom]

On 2/19/2023 at 9:58 AM, AnonymBruker said:

Begge foreldrene er overvektige, i kategorien fedme. Barnet er ikke fylt 3 år og veier 22 kilo med en høyde på 101 cm.

Er ikke dette en form for omsorgssvikt? Burde ikke rette instanser være på banen og ta tak?

Anonymkode: 5ed45...9f1

Dette vet du tydeligvis svært lite om!

Jeg og min ekskone har begge slitt med overvekt og er begge slankeoperert. Jeg var 184 kg på det meste og veier nå 91 kg. 

Vår sønn var tynn helt frem til han var 8 år og vi har vært ekstremt kostholdsbevist siden fødselen, han smakte sukker første gang 1 uker før han ble ett år. 

Pluttselig en dag slår våre dårlige gener ut og han begynner å gradvis legge på seg, vi prøver alt mulig men nei det viser seg vanskelig. Han er også meget kritisk til forskjellige typer mat og det blir da vanskelig å velge lettprodukter da han ikke vil ha dem for han liker ikke smaken. Han er aktiv og med speider, og bmx trening to ganger i uka, men legger fortsatt på seg. Nå har vi søkt hjelp på overvektsklinikk for barn og håper han får de nye medisinene når han runder 12 år, for ingenting annet hjelper og vi er fortvilte. Og da se at noen mener at vi ikke har hatt omsorg og har svikten han får meg til å føle et raseri bygge seg opp, da vi har vært så bevist på dette i snart 12 år, men likevel ikke vinner kampen så langt.

Vi foreldrene vet utmerket godt hvor traumatiserende fedme kommer til å bli for han når han blir eldre. 

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 minutt siden):

Dette vet du tydeligvis svært lite om!

Jeg og min ekskone har begge slitt med overvekt og er begge slankeoperert. Jeg var 184 kg på det meste og veier nå 91 kg. 

Vår sønn var tynn helt frem til han var 8 år og vi har vært ekstremt kostholdsbevist siden fødselen, han smakte sukker første gang 1 uker før han ble ett år. 

Pluttselig en dag slår våre dårlige gener ut og han begynner å gradvis legge på seg, vi prøver alt mulig men nei det viser seg vanskelig. Han er også meget kritisk til forskjellige typer mat og det blir da vanskelig å velge lettprodukter da han ikke vil ha dem for han liker ikke smaken. Han er aktiv og med speider, og bmx trening to ganger i uka, men legger fortsatt på seg. Nå har vi søkt hjelp på overvektsklinikk for barn og håper han får de nye medisinene når han runder 12 år, for ingenting annet hjelper og vi er fortvilte. Og da se at noen mener at vi ikke har hatt omsorg og har svikten han får meg til å føle et raseri bygge seg opp, da vi har vært så bevist på dette i snart 12 år, men likevel ikke vinner kampen så langt.

Vi foreldrene vet utmerket godt hvor traumatiserende fedme kommer til å bli for han når han blir eldre. 

Jeg pleier å si til mitt barn om det spør etter mat men ikke vil spise det jeg gir som alternativer: 

Om du ikke orker grov brødskive med sunt pålegg, da er du ikke sulten, du har bare lyst på noe. 
 

Vi stresser heller ikke om barnet ikke spiser eller spiser lite til ett måltid. Det er naturlige variasjoner. 
 

Lettprodukter kommer forresten ikke bra ut når man ser på barn og vekt. 
 

Føler med dere, vi kjenner igjen det du sier i vårt barn. Om barnet vårt får tilbudt noe spiser det, masse, og det oppsøker situasjoner der man koser seg med mat. Egne penger brukes på godteri.
 

Barnet elsker god mat, det er jo bra. Men vi jobber i motvind i forhold til vektkontroll. Det serveres jo kosemat i alle mulige settinger utenfor husets fire vegger. 

Anonymkode: 26ca4...1be

[fru Alving]

Nå er det og sånn at hele befolkningen har blitt tyngre, både voksne og barn. til og med husdyr er tyngre enn før. Det er vel og bra å være bevisst, spise sundt og ta gode valg, og det er jeg helt for!

Men vi har en fedmeepidemi som ikke kun handler om egen valg og at folk spiser feil, det er mer komplekst dette med overvekt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2023 den 20.21):

Etter å ha jobbet i bhg i flere år ser jeg at store foreldre ofte har store barn. Det som jeg og mine kolleger legger merke til er at de store barna ofte er de som spiser minst og omvendt. Det får meg til å tenke på at det må være ganske genetisk dette her. Legger også merke til at store foreldre, som har slitt med vekt hele livet, er mer nøye med kosthold enn andre foreldre. De er livredd for at barna deres skal slite med det samme.

Og litt morsom svogerforskning:

Jeg har 4 barn

Nr 1, gutt: veide 44 kg da jeg ble gravid, 73 kg da jeg fødte. 4200 gr. Har vært tynn som en strek hele oppvekst. 20 år nå.

Nr 2,jente: 50 kg da jeg ble gravid. 77 kg da jeg fødte. 4270 gram. Tynn som en strek. 14 år nå.

Nr 3, jente: 75 kg da jeg ble gravid. 92 kg da jeg fødte. 3550 gr. Ganske lubben fra ca 1 år og får oppfølging med vekt. 13 år.

Nr 4, gutt: 55 kg da jeg ble gravid. 70 kg da jeg fødte. 5140 gr. Tynn som en strek. 10 år.

Kan legge til at jeg er 158 cm kort, så jeg var ganske overvektig da jeg ble gravid med nr3, hun er den eneste som sliter med overvekt av mine. Alle har samme far. Nr 3 er også den mest småspiste. Vi har helt normalt sunt kosthold hjemme. Alt med måte.

Anonymkode: 230ee...617

Mens jeg var tynn som en strek (60 kilo, 180 høy) da jeg ble gravid med første. Han veide 4 kilo og har alltid vært lubben, er 15 år og legger veldig lett på seg. 

Nr 2: jeg var nesten like tynn.  Baby 4,5 kilo. Slank gutt uten snev av ekstra kilo. 

Nr 3. Jeg veide en del mer. Baby 3,8 kilo. Tynn, nærmest undervektig 7-åring. 
 

3 gutter, alle født til tiden, samme mor og far. 

Anonymkode: de97a...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fedme og sykelige overvekt er alvorlig og kan få alvorlige psykiske og fysiske konsekvenser for barnet, både som små og videre i livet. 

Skaffer man ikke den nødvendige hjelpen til barn med fedme så er det omsorgssvikt.

Anonymkode: 4eb02...5c0

Leste du det som ble skrevet over her at helsesøster og den instansen følger opp sånt barn fra de er nyfødte og hele oppveksten på det med lengde og bredde. Ingen grunn til å skrike på barnevernet som kan gi det barnet en enda verre oppvekst med rus og dritt på en barnevernsinstitusjon i verste fall.  Er bedre med rett oppfølging fra helsesøster. 

Anonymkode: 4b3b4...a6b

[Hjelpsom]

Just now, AnonymBruker said:

Leste du det som ble skrevet over her at helsesøster og den instansen følger opp sånt barn fra de er nyfødte og hele oppveksten på det med lengde og bredde. Ingen grunn til å skrike på barnevernet som kan gi det barnet en enda verre oppvekst med rus og dritt på en barnevernsinstitusjon i verste fall.  Er bedre med rett oppfølging fra helsesøster. 

Anonymkode: 4b3b4...a6b

Jepp, først følger helsestasjon med og så helsesøster på skolen. Hvis de ser grunn til bekymring og at foreldre ikke gjør jobben sin og prøver så sender de bekymringsmelding til Barnevernet. Dette er normal praksis i dag da overvekt blandt befolkningen er i fokus.

[AnonymBruker]

Jeg mener det er omsorgssvikt. Noen barn  går opp og ned i vekt, men noen er jevnt over alt for stor. Enten er det fordi foreldrene serverer usunn mat, eller fordi de ikke har kunnskaper nok om dette. Eller så vet de ikke hvor skadelig det er, og det bør få varsellampene til å lyse.

Anonymkode: 5337c...140

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg jobber som helsesykepleier og kan fortelle deg at skjevutvikling ift høyde/ vekt både den ene og den andre veien har vi retningslinjer for å følge opp gjennom hele oppveksten. I enkelte utviklingsfaser vokser barn mer i bredden enn i høyden og motsatt.  Men hos enkelte barn spiller gener en stor rolle og man kan prøve alle tiltak, men de forblir overvektige hele livet likevel.

Jeg er ganske sikker på at denne familien får oppfølging og veiledning av helsestasjonen og er godt ivaretatt, så dette trenger du ikke bekymre deg for.

Anonymkode: a367a...573

👏

Anonymkode: 0ecaa...cf8

[AnonymBruker]

Jeg har selv overvektige foreldre men både jeg og søsknene mine har alltid vært slanke, uten at det har vært noe strengt regime i forhold til mat, snop, brus osv. 

Min bestevenninne fra barndommen har vært kraftig så lenge jeg kan huske. Hennes foreldre og storesøsken er slanke. 
Vi er omtrent like høye, ca 160cm. Da vi var 14 var hun allerede over 100 kg. Foreldrene hennes hadde veldig fokus på vekta hennes, var veldig restriktive med hva hun fikk spise, og pushet henne på fysiske aktiviteter osv… Det resulterte bare i at hun benyttet alle anledninger hun hadde til å fråtse i godis, kaker og junkfood, og hun drakk mengder av cola når hun ikke var hjemme. Hun har alltid vært ei sprudlende, glad og selvsikker jente, og hun hadde det helt fint med å være stor. Sånn sett tror jeg foreldrenes fokus på kosthold, trening og vekt virket mot sin hensikt. Vekta gikk oppover i stedet for nedover, og da vi var russ veide ho over 160 kg. Nå er hun enda større… Hun har takket nei til tilbud om slankeoperasjon, av frykt for komplikasjoner, og som hun selv sier: Jeg er gla i mat og søtsaker, og er ikke bygd for trening… Jeg er heller gla, tjukk og fornøyd, enn å leve et liv jeg mistrives med! 

Anonymkode: cabc0...73d

[AnonymBruker]

Vi har en av hver, begge i barnehagealder. Ene er tynn som en strek, andre er veldig stor. Fortsatt bare to år, så bruker ikke begrepet overvektig enda, men om man skulle brukt KMI-skala havner hun vel på fedme tror jeg. Hun ble sånn av morsmelk, fra 2 mnd skøyt vekta i været og hun var en ekstremt stor baby. Var off the charts på percentilskjemaet. Eldste derimot sliter med å holde vekta oppe. Begge fikk samme morsmelka, og begge får samme kostholdet hjemme, så her er det rett og slett genetiske forskjeller. 
 

Vi er såkalt «hysteriske», og ekstremt nøye på kostholdet. Ikkenoe ultraprosessert, hjemmelaget brød, pålegg uten tilsetningsstoffer osv. Riktignok bruker vi helfete meieriprodukter og er ikkenoe redd for fett, teller heller ikke kalorier til barna såklart. De spiser så mye de vil av maten vi serverer. Næringsberiker det meste med egg, nøtter osv. Godteri her hjemme er frukt o.l., og evt en knupp 86% sjokolade. Selvfølgelig uten at barna selv merker vi begrenser de (de skal IKKE vokse opp med et dårlig/skamfullt forhold til mat, da jeg selv har gjort det). Vi koser oss masse og matglede er i fokus. 

Men om noen ser meg ute med minstejenta (er selv litt overvektig) vil de nok anta at hjemme går det i boller og brus… Ligger fortsatt høyt over 97 percentilen, altså er hun av den tyngste halve prosenten eller så av norske toåringer. Når det er morsmelk som har gjort de så tjukke så sier forskninga at det jevner seg ut i barndommen og det er ingenting som tyder på at de blir overvektige som voksne. Men jeg må likevel si jeg er litt bekymret, både fordi det tydeligvis går veldig sakte for henne å få av «valpefettet», så hun kommer nok til å være stor i barndomsårene, og fordi utenfor husets fire vegger får barna våre sååå mye dårlig mat av andre 😭 bl a jevnlig saft og grøt med masse sukker i barnehagen. Hvis hun skal vokse seg normalvektig må hun jo få en sjanse av samfunnet til å vokse inn i vekta si… og sånn ernæringen i samfunnet er blitt er jeg redd hun ikke får den muligheten, og ender opp med å fortsette å være overvektig hele livet 😞

Anonymkode: 1525f...8d0

[AnonymBruker]

Eneste regel her i hus er at vi spiser oss mett på vanlig mat og tar litt usunn mat som noe tillegg av og til. Usunn mat skal ikke være hovedingrediens i et måltid. Far, mor og 2 barn er helt normalvektige. Hverken trent og superform eller overvektige og dvaske.  Bare helt vanlige. Begge barna er midt på treet vektmessig og svært aktive. Det er hell i uhell kanskje ar jeg syns det er mer kos i å GJØRE noe koselig sammen enn å spise noe usunt sammen. Barna forbinder kos med håndarbeid sammen, spill, lesing og tulle og tøyse sammen. Hatt lite av "nå spiser vi noe usunt og det er kos/omsorg/kjærlighet". Barna forbinder dermed ikke mat med det. 

Det er en uting i kulturen at man har satt likhetstegn mellom usunn mat og kos. Og at det skal være kos HELE TIDA og ikke bare av og til.

Anonymkode: 41cde...866

[Reign]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2023 den 9.58):

Begge foreldrene er overvektige, i kategorien fedme. Barnet er ikke fylt 3 år og veier 22 kilo med en høyde på 101 cm.

Er ikke dette en form for omsorgssvikt? Burde ikke rette instanser være på banen og ta tak?

Anonymkode: 5ed45...9f1

Jeg mener dette absolutt er en form for omsorgssvikt, og det offentlige burde virkelig ta grep her. I 2018 så meldte NRK at 7 av 10 over 20 år er overvektige. Dette er en trend som må snus raskt!

[AnonymBruker]

Her må jeg først si at det var ekstremt mange ufine kommentarer! Sett i andre tråder at det modereres - hvor er moderator her?? Det vil jeg og si gjenspeiler noe av det stigmaet, uvitenheten og holdningene i samfunnet vedrørende fedme og overvekt. Ofte skjult bak «omsorg og hjelp». 
 

Nei, det gjelder ikke alle, men det er også mange som sliter med vekt gr. sykdom og genetikk.
 

Selv har vekta vært et tema for meg siden tidlig barneskolealder. MYE fokus hjemme på sunnere mat - mye mer enn hos andre klassekamerater, ikke lørdagsgodt, i helgene var det aldri brus, men eplejuice halv om halvt blandet med vann eller farris. Fritidsaktiviteter av den aktive typen inntil flere timer hver dag (også fordi vi elsket det!). 
Men så var det den vekta, da… Ble faktisk på slutten av barneskolen avvist fra overvektsklinikken for barn da jeg ikke var stor nok. Allerede på ungdomsskolen ville jeg ikke engang spise et eple på benk ved butikken mellom dansetimer, da jeg kjente på blikket fra andre (sikkert mye eget hode og, men etter å ha lest kommentarer her og andre steder overvekt blir omtalt, er det heller ikke grunnløst). Perioder gjennom hele ungdomstiden der det var ulike dietter og slankefokus. 
Jeg er helt sikker på at det nok også har ødelagt deler av kroppens funksjoner, og muligheten til å ordne opp selv. Og ikke minst forholdet til mat! Mat har i alle år vært min verste fiende. 
Men resultatet var også en periode med «Nei drit i - når ingenting av det sunne eller det som anbefales hjelper uansett, kan jeg likegjerne spise det som er usunt og «enkelt» istedenfor»..

I voksen alder har jeg og i kontakt med helsevesen blitt mistrodd på hva jeg spiser. Samtidig som mannen begynte å bli redd for hvor lite jeg faktisk spiste, reagerte fagpersonene som skulle «hjelpe» (her snakker vi spesialisthelsetjenesten) med mistro og at jeg løy for dem og meg selv, i den grad at jeg ikke lenger stolte på meg selv, og lurte på om jeg frådset i søvne eller slikt! (Som mannen min sa, han jo hadde oppdaget, både ved å merke jeg forlot senga, på kjøkkenskapene eller også bankkonto)

Kjenner meg også igjen i det en nevnte tidligere, da mannen min gjerne har spist mer, og mye mer usunt, enn meg, og likevel er innenfor normalen. Mens vekta mi flyr opp av ingenting.

For meg føles det også som at vekta blir et synlig tegn for andre på at man ikke greier selv det enkleste i livet - for det er jo kun regnskapet kalorier inn vs. kalorier forbrent, sant?!

Først det siste året har jeg faktisk fått påvist sykdom/syndrom som forklarer mye av vektproblematikken. 
 

Noe jeg tenker mye på er at jeg ikke ønsker dette for mine egne barn. Her hjemme er nå hovedfokuset fra min side på å ikke ha dårlig forhold til noe som helst mat. Så håper jeg at de har flest gener fra min mann hva kommer til forbrenning. 
I tillegg er jeg også livredd for at dersom mine unger noen gang får økende vekt, vil andre se på meg og tenke sitt, slik at de evt. ikke får den hjelpen de hadde trengt. 
 

(Vet også at jeg ved å skrive alt dette stiller meg åpen for personhets)

 

Poenget mitt med innlegget i denne tråden er at dere vet ikke grunnen til at andre er som de er, selv om den kan virke «åpenlys». Man skal være veldig forsiktig med å her rope omsorgssvikt (og samme gjelder på andre siden av skalaen!)
I tilfellet TS beskriver, er antageligvis helsestasjon og/eller fastlege obs., og følger med, evt. snakker om tiltak dersom de ser det nødvendig. Vekta til både foreldrene og barnet kan ha en forklaring utover uvitenhet hva gjelder dårlig kosthold. Om TS er nære denne familien, som jeg vil anta når TS vet målene til barnet - hva med å snakke med mor eller far? UTEN å nevne mat eller vekt i det helle tatt (hverken direkte eller mellom linjene - vekt er de antagelig MEGET klar over selv). Hvordan har de det? 
Og ja, man kan lide i mange år om man har overvekt allerede som barn, men jeg vil påstå at det er minst like ille når det blir noe som følger deg, og tiltak som skal gjøres, i så mange år! DET kan være med på å ødelegge en psykisk. 

Anonymkode: 35ed4...8a7

[AnonymBruker]

Reign skrev (3 minutter siden):

Jeg mener dette absolutt er en form for omsorgssvikt, og det offentlige burde virkelig ta grep her. I 2018 så meldte NRK at 7 av 10 over 20 år er overvektige. Dette er en trend som må snus raskt!

Nå må du gi deg , dette er ikke omsorgssvikt å kanskje noe foreldre ikke kan gjøre noe med fordi det er genetisk

Anonymkode: 0394a...96e

[Reign]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå må du gi deg , dette er ikke omsorgssvikt å kanskje noe foreldre ikke kan gjøre noe med fordi det er genetisk

Anonymkode: 0394a...96e

Selvfølgelig er det en form for omsorgssvikt når man vet hvilke følger det har for fysisk og psykisk helse å være overvektig som barn og ungdom. Jeg sa ikke at det var alvorlig omsorgssvikt som tilsier at de skal fratas barna, men det er en form for svikt. Optimal omsorg tilsier at man skal sørge for at barnet har god helse, og man har ikke god helse når man er overvektig. Det er et objektivt ubestridelig faktum.

Det finnes ingen som ikke kan gjøre noe med overvekt pga genetikk. Ja, genetikken kan gjøre det vanskeligere for noen å holde eller gå ned i vekt, men det er aldri umulig å gjøre noe med. Det du bedriver er ansvarsfraskrivelse.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har en av hver, begge i barnehagealder. Ene er tynn som en strek, andre er veldig stor. Fortsatt bare to år, så bruker ikke begrepet overvektig enda, men om man skulle brukt KMI-skala havner hun vel på fedme tror jeg. Hun ble sånn av morsmelk, fra 2 mnd skøyt vekta i været og hun var en ekstremt stor baby. Var off the charts på percentilskjemaet. Eldste derimot sliter med å holde vekta oppe. Begge fikk samme morsmelka, og begge får samme kostholdet hjemme, så her er det rett og slett genetiske forskjeller. 
 

Vi er såkalt «hysteriske», og ekstremt nøye på kostholdet. Ikkenoe ultraprosessert, hjemmelaget brød, pålegg uten tilsetningsstoffer osv. Riktignok bruker vi helfete meieriprodukter og er ikkenoe redd for fett, teller heller ikke kalorier til barna såklart. De spiser så mye de vil av maten vi serverer. Næringsberiker det meste med egg, nøtter osv. Godteri her hjemme er frukt o.l., og evt en knupp 86% sjokolade. Selvfølgelig uten at barna selv merker vi begrenser de (de skal IKKE vokse opp med et dårlig/skamfullt forhold til mat, da jeg selv har gjort det). Vi koser oss masse og matglede er i fokus. 

Men om noen ser meg ute med minstejenta (er selv litt overvektig) vil de nok anta at hjemme går det i boller og brus… Ligger fortsatt høyt over 97 percentilen, altså er hun av den tyngste halve prosenten eller så av norske toåringer. Når det er morsmelk som har gjort de så tjukke så sier forskninga at det jevner seg ut i barndommen og det er ingenting som tyder på at de blir overvektige som voksne. Men jeg må likevel si jeg er litt bekymret, både fordi det tydeligvis går veldig sakte for henne å få av «valpefettet», så hun kommer nok til å være stor i barndomsårene, og fordi utenfor husets fire vegger får barna våre sååå mye dårlig mat av andre 😭 bl a jevnlig saft og grøt med masse sukker i barnehagen. Hvis hun skal vokse seg normalvektig må hun jo få en sjanse av samfunnet til å vokse inn i vekta si… og sånn ernæringen i samfunnet er blitt er jeg redd hun ikke får den muligheten, og ender opp med å fortsette å være overvektig hele livet 😞

Anonymkode: 1525f...8d0

Dere burde passe på litt hvis dere har et veldig energitett kosthold hjemme med mye helfete melkeprodukter, nøtter etc, om hun også spiser mye karbohydratrik mat i feks barnehagen. Totalt blir dette en ganske kaloririk kost. 

Anonymkode: db621...574