Hvordan bekymre seg mindre og ikke ta alt så utrolig alvorlig? Flere som er som meg?

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Er den bare for i phone den appen, finner den ikke, men kunne trengt noe sånt♥️

Anonymkode: dc971...0ea

https://tankevirus.no/

Jeg leser nå at de dessverre har mistet finansiering, så appen ligger ikke ute lenger. Det var veldig synd.

Det går an å lese boken.

Anonymkode: 418e5...370

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Fordi han tror at alle som bekymrer seg sånn er hypokondere. Som om folk ikke kan være syke. Noen ganger ER det reelt, men disse «guru» sier at det «bare er din fantasi». 

Anonymkode: 1e684...96a

Man har fremdeles lov til å gå til legen selv om man har lest Wilhelmsen. Det virker som om du har misforstått litt.

Wilhelmsen er ikke noen "guru", han er psykiater. Altså lege, spesialist på psykiske sykdommer.

Anonymkode: 418e5...370

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik, på alle punkter😅 

«er det noe vits å planlegge framover nå, som jeg vet at jeg har føflekkreft..» Selvdiagnostisering på høyt nivå der altså. 

Anonymkode: 299bc...ca8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er helt lik, på alle punkter😅 

«er det noe vits å planlegge framover nå, som jeg vet at jeg har føflekkreft..» Selvdiagnostisering på høyt nivå der altså. 

Anonymkode: 299bc...ca8

Haha åå jeg kjenner meg sånn igjen 😅 
"det er jo ikke noe vits å kjøpe meg denne kjolen nå, jeg får jo ikke brukt den likevel om jeg dør i sommer uansett". 

Huff, kunne ønske jeg hadde en "steng av følelser"-knapp

Anonymkode: fbf88...8b3

[AnonymBruker]

Flere? 

Anonymkode: 1e684...96a

[AnonymBruker]

Katastrofetenker, kjempe bekymret for alt. Så kjenner meg igjen, ja. Men jeg er ikke redd for å dø. Mer redd for å få traumer/skader jeg må leve med resten av livet. Jeg vil ikke dø altså, sånn i fare for at noen skal tro at jeg har selvmordstanker😄

Anonymkode: b1484...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 19.12):

https://tankevirus.no/

Jeg leser nå at de dessverre har mistet finansiering, så appen ligger ikke ute lenger. Det var veldig synd.

Det går an å lese boken.

Anonymkode: 418e5...370

Appen ligger ute igjen nå og kan lastes ned! Anbefales

Anonymkode: c8999...d58

[AnonymBruker]

Var akkurat lik. Til slutt ble jeg redd før jeg hadde funnet noe å bli redd for, fordi jeg visste at om jeg fikk en hangup på noe før noe jeg skulle delta på så ville det ødelegge alt fordi jeg stoppet livet til det var avklart slik som TS beskriver.

Holdt på slik i uendelig mange år.

Ble helt frisk av metakognitiv terapi. 

Anonymkode: bd91f...3bb

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Krisemaksimerer alt. Spesielt sykdom. Har vært syk nå og blir aldri frisk føler jeg. 

Så leste jeg en artikkel der det sto: gikk fra forkjølelse til kreft. Ok,da har jeg sikkert det. 

Nytt innlegg igår og en kvinne her inne som ble andpusten og det viste seg å være blodpropp. På lungene! 

Da har jeg sikkert det og. 

Og ja jeg har gått til Wilhelmsen og hatt timer der og lest alle bøkene. 

Tror jeg må lobotomeres😂🙈

Anonymkode: 962b5...c50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er også sånn. Krisemaksimerer alt. Spesielt sykdom. Har vært syk nå og blir aldri frisk føler jeg. 

Så leste jeg en artikkel der det sto: gikk fra forkjølelse til kreft. Ok,da har jeg sikkert det. 

Nytt innlegg igår og en kvinne her inne som ble andpusten og det viste seg å være blodpropp. På lungene! 

Da har jeg sikkert det og. 

Og ja jeg har gått til Wilhelmsen og hatt timer der og lest alle bøkene. 

Tror jeg må lobotomeres😂🙈

Anonymkode: 962b5...c50

Virker som du forsøker å ikke få de tankene der.

Har du forsøkt metakognitiv terapi? Jeg ble frisk av det. Fikk heller ikke hjelp av Wilhelmsens metode, dessverre. Men han er sikkert bra for mange.

Anonymkode: bd91f...3bb

[AnonymBruker]

For meg var det bare ACT som hjalp, det står for acceptance and commitment therapy. Det jeg gjør når katastrofetanker dukker opp:

- Bli bevisst på tanken, innse at det er tanken som skaper følelser av angst

- Minne meg selv på at det bare er en tanke, ikke en sannhet. Det er jeg som velger om jeg vil forkaste eller holde på tanken.

- Akseptere at den er der. Ikke undertrykk den, ikke prøv desperat å glem den. Bare la den være. Se på den som et blad i vinden, det flyver bare hit og dit og jeg gjør ikke noe annet enn å observere det.

- Det er viktig å samtidig akseptere at følelsene, angsten, kommer pga. tanken. Hvis jeg ikke tar tanken på alvor trenger jeg heller ikke å ta følelsen på alvor.

- Noen ganger er det nødvendig å ta et steg tilbake og se hvor tanken kom fra. Det kan hjelpe å si til seg selv at den kom fordi jeg leste om dette temaet. Jeg forstår godt at tanken dukket opp, og jeg klandrer ikke meg selv for det. Den skal få være der, men jeg gir den ingen oppmerksomhet.

- Når ting virkelig stormer i hodet, om man har mange ulike problemer på samme tid og det føles overveldende, kan man gå litt mer drastisk til verks. Hva er egentlig det verste som kan skje?

Om jeg blir syk finnes det hjelp.

Om jeg dør så er det jo ingenting å stresse over lenger, jeg får fred for alltid.

Om jeg blir skadet kan jeg fortsatt leve et godt liv, jeg kjenner mange som er skadet og har det veldig bra.

Om jeg mister hus og hjem har jeg alltid noen som tar meg inn.

Om jeg blir økonomisk ruinert kan jeg bygge meg opp igjen.

Om jeg mister vennene mine kan jeg finne nye.

Osv.

Dette må man tro på. Hvis man har utfordringer med å tro på seg selv eller de rundt seg, hvis man tenker at det hadde vært håpløst, og at man aldri kunne klart å komme seg gjennom det, så har man andre problemer enn krisemaksimering. Først må man jobbe med å bygge opp troen på seg selv.

Om man er redd for ting så er det muligens fordi man er redd for å bli stående alene i det og ikke klare å takle følelsene. For er man egentlig redd for å dø, eller er man redd for alle følelsene man må håndtere når man får en slik beskjed? Jeg er overbevist om at vi egentlig er redd for følelsene, for de må vi faktisk takle selv til syvende og sist. Hvis man er overbevist om at man ikke klarer det, så begynner man med å bygge opp selvbildet.

 

Anonymkode: e2e56...982

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2024 den 12.56):

For meg var det bare ACT som hjalp, det står for acceptance and commitment therapy. Det jeg gjør når katastrofetanker dukker opp:

- Bli bevisst på tanken, innse at det er tanken som skaper følelser av angst

- Minne meg selv på at det bare er en tanke, ikke en sannhet. Det er jeg som velger om jeg vil forkaste eller holde på tanken.

- Akseptere at den er der. Ikke undertrykk den, ikke prøv desperat å glem den. Bare la den være. Se på den som et blad i vinden, det flyver bare hit og dit og jeg gjør ikke noe annet enn å observere det.

- Det er viktig å samtidig akseptere at følelsene, angsten, kommer pga. tanken. Hvis jeg ikke tar tanken på alvor trenger jeg heller ikke å ta følelsen på alvor.

- Noen ganger er det nødvendig å ta et steg tilbake og se hvor tanken kom fra. Det kan hjelpe å si til seg selv at den kom fordi jeg leste om dette temaet. Jeg forstår godt at tanken dukket opp, og jeg klandrer ikke meg selv for det. Den skal få være der, men jeg gir den ingen oppmerksomhet.

- Når ting virkelig stormer i hodet, om man har mange ulike problemer på samme tid og det føles overveldende, kan man gå litt mer drastisk til verks. Hva er egentlig det verste som kan skje?

Om jeg blir syk finnes det hjelp.

Om jeg dør så er det jo ingenting å stresse over lenger, jeg får fred for alltid.

Om jeg blir skadet kan jeg fortsatt leve et godt liv, jeg kjenner mange som er skadet og har det veldig bra.

Om jeg mister hus og hjem har jeg alltid noen som tar meg inn.

Om jeg blir økonomisk ruinert kan jeg bygge meg opp igjen.

Om jeg mister vennene mine kan jeg finne nye.

Osv.

Dette må man tro på. Hvis man har utfordringer med å tro på seg selv eller de rundt seg, hvis man tenker at det hadde vært håpløst, og at man aldri kunne klart å komme seg gjennom det, så har man andre problemer enn krisemaksimering. Først må man jobbe med å bygge opp troen på seg selv.

Om man er redd for ting så er det muligens fordi man er redd for å bli stående alene i det og ikke klare å takle følelsene. For er man egentlig redd for å dø, eller er man redd for alle følelsene man må håndtere når man får en slik beskjed? Jeg er overbevist om at vi egentlig er redd for følelsene, for de må vi faktisk takle selv til syvende og sist. Hvis man er overbevist om at man ikke klarer det, så begynner man med å bygge opp selvbildet.

 

Anonymkode: e2e56...982

Problemet for oss overtenkere er at vi faktisk ikke vet om tankene våre er sant eller om det bare er tanker / fantasi. 

Anonymkode: 1e684...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 18.48):

Jeg hadde/har det sånn, og fikk diagnosen generalisert angstlidelse på dps. Les deg opp på det, så tror jeg du vil kjenne deg igjen. Jeg ble bedre etter metakognitiv terapi. 

Anonymkode: 9f68f...80f

Støtter dette. 

I mellomtiden ble jeg også opphengt i å lese om manifestering - ikke fordi jeg trodde på det, men det hjalp meg å snu tankene litt. For jeg begynte å bekymre meg for "tenk OM det er virkelig, og jeg manifesterer disse fæle tingene med tankene mine?!" og så ble den hovedbekymringen over alle bekymringer og tvang meg til å fake mer positive tanker. Og etter en stund med det, var det ekstremt stor endring, og så kom. jeg etterhvert inn på DPS (var lang ventetid for meg) 

Anonymkode: c0def...0a8

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 15.02):

Jeg har alltid vært et bekymringsmenneske. Mamma har alltid sagt "nå må du ikke svartmale" og "nå må du ikke ta sorgen på forskudd". Jeg katastrofetenker og går rett fra "tenk om"-tanken til det absolutt værste utfallet og får vondt i magen. Jeg bruker alt for mye tid på å stresse over ting som ikke skjer.

Noen eksempler på hvordan tankene mine går: 

1) Jeg legger merke til den ene føflekken min og tenker "hmm har den alltid hatt den der formen?". Begynner å google litt og tanken går fort mot at dette kan være kreft. Går tilbake i fotoalbum og sammenligner føflekken fra tidligere bilder. Jeg får en vond klump i magen, og blir urolig. Fortere enn du aner det har jeg tenkt på hvordan begravelsen min skal være og hva jeg vil bruke den siste tiden i livet på. Begynner å planlegge - men hvordan skal jeg ha tid til behandling nå? Hva skal jeg si til kusinen min, vi skal jo reise på ferie om en måned.... Det føles så EKTE i kroppen, selv om jeg vet i hodet at det er liten sannsynlighet. Problemet er at om noen sier "det er en av 100000 som får dette, da tenker jeg at det må jo være meg". 
Slike helsegreier bekymrer jeg meg for fra tid til annen, om det er hjerteinnfarkt, hjernehinnebetennelse, kreft eller blodforgiftning. Uroen holder ofte i seg i en dag/halv dag før jeg finner noe nytt å stresse over.

2) Jeg skal ta heisen ned fra etasjen jeg bor i. Når heisen åpnes står det tre fremmede menn der som jeg oppfatter som litt skumle. En tanke popper opp i hodet mitt "tenk om de trykker på stopp-knappen og forgriper seg på meg" - det er jo ganske enkelt å gjøre det om de vil det. I det heisdøren nesten lukker seg stopper jeg døren og går ut igjen - sier jeg glemte en ting i leiligheten. Når jeg senere går ned trappen så ser jeg at disse mennene jobber i et flyttebyrå og hjelper en person å flytte inn. 

3) Sjefen booker et møte der vi skal snakke litt sammen. Jeg får hjertebank og tenker hva har jeg gjort feil, hva skjer nå, skal hun sparke meg? Prøver å tenke ut hva jeg kan ha gjort feil. Regner ut hvor lang tid det er til oppsigelsestiden er over og hvor lang tid jeg har på å finne ny jobb. Begynner å lete litt, og tenker herregud hvordan skal jeg klare meg økonomisk om jeg ikke finner ny jobb nå? Begynner å planlegge ting i leilgheten jeg eventuelt kan selge om det trengs. Møtet med sjefen kommer og det handlet bare om en ny oppgave jeg skulle få tildelt. 

Jeg føler at den første tanken som i mitt hode utvikler seg til katastrofe, stopper ofte i andres hoder med "æsj, det går sikkert bra" og så glemmer de det. Mens jeg spinner bare videre. 
Jeg har irrasjonelle frykter som jeg ikke vet hvor kommer fra - og de føles så EKTE. Jeg har aldri opplevd et trauma, jeg har hatt en trygg oppvekst. Har bare en livlig fantasi og et veldig sterkt følelsesliv. Jeg lever meg virkelig inn i følelsen.

Det værste er at når disse tankene og redslene kommer (som eksemplene med føflekk eller møtet med sjefen) så blir det som at kroppen går i pausemodus og blir litt tafatt, tiltaksløs og handlingslammet. Selv om jeg har en hel helg foran meg der jeg kan gjøre hva jeg vil så blir det som at jeg tenker at "jeg må bare sitte her helt til mandag og vente og se hva som skjer ang møtet med sjefen før jeg kan leve livet videre". Skroller bare på mobilen og venter på at tiden skal gå så jeg kan få et svar og dermet leve videre. Jeg klarer liksom ikke akseptere uvisshet.
Tror også jeg har en slags tanke om at om jeg tar sorgen på forskudd så er jeg mer forberedt for krisen, og om jeg ikke bryr meg og ignorerer det så kanskje slaget blir enda hardere om det kommer. 

Jeg beundrer virkelig de som går gjennom noe tøft eller har bekymringer, og samtidig klarer å leve i nuet - ha det gøy og fokusere på det gode når de kan. 

Er det noen andre som er som meg, eller noen som har tips til hvordan jeg kan skjerpe meg? 

Jeg vet at det ikke er synd på meg og at jeg er en tulling som bruker så mye tid på irrasjonell bekymring. 
Jeg har lenge ønsket å være en "det ordner seg"-person, men jeg er nok ikke det. Men jeg burde jo kunne jobbe med meg selv og ikke bli like påvirket av stress, spesielt å ikke ta sorger på forskudd. Jeg har gått til flere psykologer og snakket om bekymringer, men det har ikke hjulpet så mye - tankemønsteret mitt er jo det samme. 

Anonymkode: fbf88...8b3

Å ha angst er vondt uansett...

Du må nok jobbe ganske aktivt med deg selv, og prøve å fokusere på det som gjør deg godt..

Du kan feks registrere at tankene er der i hodet uten å gi næring til dem. Noen bruker musikk i form av headsett for å blokkere ut slike tanker. Det kan hjelpe veldig. For meg virker det som om disse tankene opptar såpass mye av hjernekapasiteten din slik at du blir nummen og handlingslammet. Da kan kroppen gå i frys...

I forhold til helseangst så ville jeg sjekket ut det som bekymrer deg. Ta deg en tur til legen. Snakk med legen om det. Det kan hjelpe. Jo mer vi kan forstå det som skjer med oss jo lettere vil det være å håndtere det som skjer, for da kan det bli gjenkjennelig og ikke så fremmed for oss. Etterhvert vil du kunne kjenne på at det er en naturlig del av deg som menneske, og finne en styrke i det. 

Håper du ikke lar angsten definere deg som menneske, for da har du tapt...

Å le er verdens beste medisin ❤️. Jeg ser mye på morsomme sketsjer, sanger o.l.

Så unngår jeg det som gjør meg redd med mindre det er noe jeg må. Tidligere var jeg veldig redd for mørket, og det jeg ikke kunne se. Da løp fantasien min løpsk omtrent..Så du er langt ifra alene. Etter å ha jobbet mye med meg selv så går det bedre. Er ikke lenger så skvetten som jeg var, og det føles veldig godt ❤️.

Vi har alle våre issues som det heter. Ingenting å skamme seg over 💕. 

God klem til deg 🫂. 

Endret 1. desember 2024 av Irak

[AnonymBruker]

Det du beskriver kan være generalisert angst, eller en ganske høy grad av nevrotisisme. Hvis du på egenhånd vil sørge for at angsten ikke utvikler seg, er det lurt å ikke handle i tråd med angstfølelsene dine. Det vil si at du ikke skal droppe å gjøre ting, og heller ikke overdrive enkelte ting pga angsten, fordi det da går utover livet og funksjonsnivået ditt. Så lenge du kommer deg på jobb, du møter mennesker, handler mat når du har planlagt det, og ellers stort sett får levd livet ditt slik du selv ønsker, har du antakelig ikke angst i en klinisk grad, men det kan absolutt være plagsomt likevel.

ACT og MKT kan være gode behandlingsmetoder, men også på egenhånd bli bevisst tankemønstrene og trosse angsten og teste antakelsene dine. Så helst skulle du ikke gått ut av heisen, i det eksempelet, for da lar du angsttankene dine bestemme hva du gjør.

Hvis du, som mange andre, faktisk skulle bli rammet av noe i livet ditt, kommer du til å finne ut av det, disse tankene beskytter deg ikke mot å bli syk, eller overfalt etc., så du kan like gjerne kose deg og slappe av i livet ditt. Man kan leve forsiktig og trygt uten å plages med slike tanker.

Anonymkode: e48e0...8be

[AnonymBruker]

Last ned tankevirus-appen. Ta et kurs i bekymringsmestring.

Anonymkode: 05a03...f6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 15.02):

Jeg har alltid vært et bekymringsmenneske. Mamma har alltid sagt "nå må du ikke svartmale" og "nå må du ikke ta sorgen på forskudd". Jeg katastrofetenker og går rett fra "tenk om"-tanken til det absolutt værste utfallet og får vondt i magen. Jeg bruker alt for mye tid på å stresse over ting som ikke skjer.

Noen eksempler på hvordan tankene mine går: 

1) Jeg legger merke til den ene føflekken min og tenker "hmm har den alltid hatt den der formen?". Begynner å google litt og tanken går fort mot at dette kan være kreft. Går tilbake i fotoalbum og sammenligner føflekken fra tidligere bilder. Jeg får en vond klump i magen, og blir urolig. Fortere enn du aner det har jeg tenkt på hvordan begravelsen min skal være og hva jeg vil bruke den siste tiden i livet på. Begynner å planlegge - men hvordan skal jeg ha tid til behandling nå? Hva skal jeg si til kusinen min, vi skal jo reise på ferie om en måned.... Det føles så EKTE i kroppen, selv om jeg vet i hodet at det er liten sannsynlighet. Problemet er at om noen sier "det er en av 100000 som får dette, da tenker jeg at det må jo være meg". 
Slike helsegreier bekymrer jeg meg for fra tid til annen, om det er hjerteinnfarkt, hjernehinnebetennelse, kreft eller blodforgiftning. Uroen holder ofte i seg i en dag/halv dag før jeg finner noe nytt å stresse over.

2) Jeg skal ta heisen ned fra etasjen jeg bor i. Når heisen åpnes står det tre fremmede menn der som jeg oppfatter som litt skumle. En tanke popper opp i hodet mitt "tenk om de trykker på stopp-knappen og forgriper seg på meg" - det er jo ganske enkelt å gjøre det om de vil det. I det heisdøren nesten lukker seg stopper jeg døren og går ut igjen - sier jeg glemte en ting i leiligheten. Når jeg senere går ned trappen så ser jeg at disse mennene jobber i et flyttebyrå og hjelper en person å flytte inn. 

3) Sjefen booker et møte der vi skal snakke litt sammen. Jeg får hjertebank og tenker hva har jeg gjort feil, hva skjer nå, skal hun sparke meg? Prøver å tenke ut hva jeg kan ha gjort feil. Regner ut hvor lang tid det er til oppsigelsestiden er over og hvor lang tid jeg har på å finne ny jobb. Begynner å lete litt, og tenker herregud hvordan skal jeg klare meg økonomisk om jeg ikke finner ny jobb nå? Begynner å planlegge ting i leilgheten jeg eventuelt kan selge om det trengs. Møtet med sjefen kommer og det handlet bare om en ny oppgave jeg skulle få tildelt. 

Jeg føler at den første tanken som i mitt hode utvikler seg til katastrofe, stopper ofte i andres hoder med "æsj, det går sikkert bra" og så glemmer de det. Mens jeg spinner bare videre. 
Jeg har irrasjonelle frykter som jeg ikke vet hvor kommer fra - og de føles så EKTE. Jeg har aldri opplevd et trauma, jeg har hatt en trygg oppvekst. Har bare en livlig fantasi og et veldig sterkt følelsesliv. Jeg lever meg virkelig inn i følelsen.

Det værste er at når disse tankene og redslene kommer (som eksemplene med føflekk eller møtet med sjefen) så blir det som at kroppen går i pausemodus og blir litt tafatt, tiltaksløs og handlingslammet. Selv om jeg har en hel helg foran meg der jeg kan gjøre hva jeg vil så blir det som at jeg tenker at "jeg må bare sitte her helt til mandag og vente og se hva som skjer ang møtet med sjefen før jeg kan leve livet videre". Skroller bare på mobilen og venter på at tiden skal gå så jeg kan få et svar og dermet leve videre. Jeg klarer liksom ikke akseptere uvisshet.
Tror også jeg har en slags tanke om at om jeg tar sorgen på forskudd så er jeg mer forberedt for krisen, og om jeg ikke bryr meg og ignorerer det så kanskje slaget blir enda hardere om det kommer. 

Jeg beundrer virkelig de som går gjennom noe tøft eller har bekymringer, og samtidig klarer å leve i nuet - ha det gøy og fokusere på det gode når de kan. 

Er det noen andre som er som meg, eller noen som har tips til hvordan jeg kan skjerpe meg? 

Jeg vet at det ikke er synd på meg og at jeg er en tulling som bruker så mye tid på irrasjonell bekymring. 
Jeg har lenge ønsket å være en "det ordner seg"-person, men jeg er nok ikke det. Men jeg burde jo kunne jobbe med meg selv og ikke bli like påvirket av stress, spesielt å ikke ta sorger på forskudd. Jeg har gått til flere psykologer og snakket om bekymringer, men det har ikke hjulpet så mye - tankemønsteret mitt er jo det samme. 

Anonymkode: fbf88...8b3

Du burde henge med noen som ikke er så bekymret! Så slipper du å tenke. ^^ og da slipper du også å bekymre deg. Hopp i strikk eller noe. Vær med noen som virker dum, men som smiler når noen kaller dem for dum. 😋

Anonymkode: a3736...46c