Gå til innhold

Barnløse prøvere


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Er det flere barnløse prøvere her?

Må bare få ut noe grums... kanskje det er andre som har noe grums inni seg som de gjerne skulle fått ut også.

Jeg føler det å ikke ha et barn er så annerledes enn å prøve å få flere.

For fremtiden blir ganske så annerledes uten barn vs ett barn. Å havne på utsiden av samfunnet som barnløs er mitt største mareritt. Kanskje man kan finne seg andre venner uten barn, at det handler om noe så enkelt som at man har feil omgangskrets, men det er så utrolig kjipt og sårt når man i absolutt alle sammenhenger må snakke om andres barn og hvordan livet med barn er. Folk skal alltid innom teamet og er man flere samlet så havner man utenfor. Ikke nødvendigvis fordi man ikke har noe å si, man kan delta i samtalen, men man faller utenfor emosjonelt og mentalt på et vis. Og når noen klager over matpakkeplanlegging eller at de tråkket på Lego på gulvet før de dro ut så føles det så fjernt at det er noe å klage over.

Det er også ting man ofte blir spurt om, "har du barn?". Eller, "nå må du får deg barn snart, du er så gammel!". Jo takk. Man havner utenfor når man ikke har barn, for det å få barn er "normalen". Og man kjenner ekstra på det nettopp fordi man jo ikke har valgt å være på utsiden.

Men ikke bare det, ønsker man seg barn så ser man ofte for seg å ha noen å gi omsorg til, følge opp, ha som sin nærmeste og fantasere om alle juleselskapene, bursdagene og liggetidene man skal oppleve med barnet.

Et liv uten barn kan sikkert være ok, men det er jo ikke det man ønsker.

Er det ikke ganske annerledes å ha et eller flere barn og ønske seg flere enn det er å være helt barnløs? Det føles ut som to vidt forskjellige ting for meg som ikke har barn.

Anonymkode: a2e39...be2

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er to ganske ulike ting, ja. 

I ene scenariet ER man Mamma. Man HAR barn. I det andre, er man barnløs  og ikke mamma. Man blir ikke mer mamma av å få flere barn. 

Jeg har to barn. Jeg slet litt med å få begge. Det var mye verre å slite med nr 1 enn med nr 2. For med nr 1 VAR jeg jo allerede Mamma. 

Men, det var fremdeles vanskelig å slite med nr 2 også. Det var bare verre å slite med nr 1, enn med nr 2. Så det er ikke for å si at de som allerede har barn, ikke "Har lov" til å føle sorg over å ikke få alle de barna de ønsket seg. 

Også som ettbarnsmor får man sårende kommentarer fra andre, støtt og stadig. "Uff, staaaaakkars er han enebarn han da???" "Har du bare én haha det er jo ingenting", osv. Jeg merket klar forskjell på hvordan jeg ble behandlet som tobarnsmor kontra ettbarnsmor. Det var først da jeg hadde fått nr 2 at jeg ble med i "gjengen" av mødre i bhg - der er man ikke skikkelig mamma om man "bare har éeeen".. 

Anonymkode: 3d2d6...6c6

  • Liker 1
  • Hjerte 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er barnløs og kjenner meg veldig igjen. Nå nærmer jeg meg midten av 30-årene også, så det er veldig forventet at jeg har barn. Merker veldig på jobb at jeg faller ut av samtaler om barnehager etc. 

Anonymkode: 320f5...88e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe av det mest brutale noen har spurt meg er "har du alltid visst at du vil ikke har barn?".

Dette fra noen som hadde giftet seg i 20-årene, hadde 1 barn og trodde at jeg:

a) hadde en partner
b) hadde valgt å ikke ha barn
og c) var helt ok med punkt a + b. 

I mange år måtte jeg bare holde meg unna situasjoner der folk muligens kunne spørre meg om kjæreste og barn, for meg var det et enormt stort dobbel sorg. 

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært ufrivillig barnløs. Er nå fortsatt barnløs, og i 40-årene. 

Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen det du skriver.

Vi har aldri følt oss utenfor samfunnet, da tror jeg du legger alt for mye i dette med barn, eller har ekstremt ufine venner.

Få av mine venninner snakker om barn når de først er uten dem noen timer, det samme gjelder kollegaer. Vi har mange og gode samtaler som er like interessante for begge parter. Vi har venner med barn, og venner uten barn. Men våre nærmeste har faktisk barn. Det er jo ikke til hinder for at de liker å gå ut på restaurant, eller finne på annet sammen, og snakke om alt annet enn barn. Og vipps en dag er barna tenåringer, og de kan også være med på storbyturer, fjellturer og slikt. 

Og for å være ærlig. Aktivitetene de gjør med barn, særlig i helgene, kunne jeg ikke tenkt meg å være med på uansett.

"Har du barn?" Ja, det er et spørsmål jeg har fått mye, og det er jo helt greit, en typisk small-talk ting å svare på. Som man har et autmatisk svar på, akkurat som jeg må svare på "Er dine foreldre pensjonister?" og må svare "ja, min far er det, min mor er dessverre ikke med oss lenger". Spørsmålet om "når skal dere ha barn" er direkte ufint og taktløst, så da svarte jeg alltid deretter "Nei, det er jo ikke alle som kan få det". Og nøt egentlig å se reaksjonen, og at de aldri ville stille det spørsmålet igjen. 

Anonymkode: 06a4c...35d

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har vært ufrivillig barnløs. Er nå fortsatt barnløs, og i 40-årene. 

Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen det du skriver.

Vi har aldri følt oss utenfor samfunnet, da tror jeg du legger alt for mye i dette med barn, eller har ekstremt ufine venner.

Få av mine venninner snakker om barn når de først er uten dem noen timer, det samme gjelder kollegaer. Vi har mange og gode samtaler som er like interessante for begge parter. Vi har venner med barn, og venner uten barn. Men våre nærmeste har faktisk barn. Det er jo ikke til hinder for at de liker å gå ut på restaurant, eller finne på annet sammen, og snakke om alt annet enn barn. Og vipps en dag er barna tenåringer, og de kan også være med på storbyturer, fjellturer og slikt. 

Og for å være ærlig. Aktivitetene de gjør med barn, særlig i helgene, kunne jeg ikke tenkt meg å være med på uansett.

"Har du barn?" Ja, det er et spørsmål jeg har fått mye, og det er jo helt greit, en typisk small-talk ting å svare på. Som man har et autmatisk svar på, akkurat som jeg må svare på "Er dine foreldre pensjonister?" og må svare "ja, min far er det, min mor er dessverre ikke med oss lenger". Spørsmålet om "når skal dere ha barn" er direkte ufint og taktløst, så da svarte jeg alltid deretter "Nei, det er jo ikke alle som kan få det". Og nøt egentlig å se reaksjonen, og at de aldri ville stille det spørsmålet igjen. 

Anonymkode: 06a4c...35d

De fleste rundt meg er i småbarnsfasen og da blir barn gjerne tema store deler av deres sosiale omgang og samtaler. Kanskje det blir bedre etterhvert, men nå er det liksom bare barn det går i. Jeg kan prøve å peile samtalene inn på andre temaer, men det hoppes fort tilbake til barn. Og det er jo sjeldent spesielt interessant når man ikke har barn selv. Og så er det sårt at man ikke har det og det blir så tydelig.

Jeg er også fadder og tante og det forventes ganske mye av meg der føler jeg. Føler jeg blir helt kvalt, men vil ikke skuffe mødrene når vi tross alt er/(har vært?) veldig nære. Får stikk dersom jeg ikke er sammen med de OFTE.

Jeg har også barnløse venner, men de føler jeg er så negative. De får seg ikke kjæreste og det er det eneste de bruker til på å skaffe seg. Jeg må evaluere tekstmeldinger, tolke tonefall, se på bilder og vurdere dates. Jeg skjønner at det begynner å haste, vi nærmer oss 40, men det hadde jo vært hyggelig å gjøre noe annet når vi møtes enn å svipe på Tinder og formulere meldinger.

Hun ene venninnen jeg hadde som hverken hadde barn eller var i etableringsfasen har blitt syk så der er det bare sykdomsprat og jeg føler meg som en støttekontakt der jeg flyr i butikker og ordner hjemme hos henne fordi hun ikke klarer det selv.

Når jeg tenker meg om handler det kanskje ikke om barn, men om omgangskretsen min. 🤣 Samtidig, jeg ønsker jo å snakke om barn jeg også, men da om egne barn og ikke bare alle andres. Men det kan jeg ikke... enda...

Så er det ikke alle som vet hva jeg står i, det skal sies. Det er vel ikke vanlig å være åpen med absolutt alle rundt seg om IVF? 

Æsj, det er så kjipt at man ikke vet om man får barn eller ikke... jeg vil virkelig ikke bli alene og syk slik hun ene jeg kjenner har blitt. Nå håper jeg ikke et eventuelt barn bruker livet sitt på å ta vare på meg dersom jeg blir syk altså. Men det å vite at man har skapt et menneske som lever et godt liv er jo det vi alle håper på, og det hadde gledet meg i en sånn situasjon.

Anonymkode: a2e39...be2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De fleste rundt meg er i småbarnsfasen og da blir barn gjerne tema store deler av deres sosiale omgang og samtaler. Kanskje det blir bedre etterhvert, men nå er det liksom bare barn det går i. Jeg kan prøve å peile samtalene inn på andre temaer, men det hoppes fort tilbake til barn. Og det er jo sjeldent spesielt interessant når man ikke har barn selv. Og så er det sårt at man ikke har det og det blir så tydelig.

Jeg er også fadder og tante og det forventes ganske mye av meg der føler jeg. Føler jeg blir helt kvalt, men vil ikke skuffe mødrene når vi tross alt er/(har vært?) veldig nære. Får stikk dersom jeg ikke er sammen med de OFTE.

Jeg har også barnløse venner, men de føler jeg er så negative. De får seg ikke kjæreste og det er det eneste de bruker til på å skaffe seg. Jeg må evaluere tekstmeldinger, tolke tonefall, se på bilder og vurdere dates. Jeg skjønner at det begynner å haste, vi nærmer oss 40, men det hadde jo vært hyggelig å gjøre noe annet når vi møtes enn å svipe på Tinder og formulere meldinger.

Hun ene venninnen jeg hadde som hverken hadde barn eller var i etableringsfasen har blitt syk så der er det bare sykdomsprat og jeg føler meg som en støttekontakt der jeg flyr i butikker og ordner hjemme hos henne fordi hun ikke klarer det selv.

Når jeg tenker meg om handler det kanskje ikke om barn, men om omgangskretsen min. 🤣 Samtidig, jeg ønsker jo å snakke om barn jeg også, men da om egne barn og ikke bare alle andres. Men det kan jeg ikke... enda...

Så er det ikke alle som vet hva jeg står i, det skal sies. Det er vel ikke vanlig å være åpen med absolutt alle rundt seg om IVF? 

Æsj, det er så kjipt at man ikke vet om man får barn eller ikke... jeg vil virkelig ikke bli alene og syk slik hun ene jeg kjenner har blitt. Nå håper jeg ikke et eventuelt barn bruker livet sitt på å ta vare på meg dersom jeg blir syk altså. Men det å vite at man har skapt et menneske som lever et godt liv er jo det vi alle håper på, og det hadde gledet meg i en sånn situasjon.

Anonymkode: a2e39...be2

Men det virker jo som om du finner feil med alle relasjonene dine? Både de med og uten barn. 

Anonymkode: 2eb60...830

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det flere barnløse prøvere her?

Må bare få ut noe grums... kanskje det er andre som har noe grums inni seg som de gjerne skulle fått ut også.

Jeg føler det å ikke ha et barn er så annerledes enn å prøve å få flere.

For fremtiden blir ganske så annerledes uten barn vs ett barn. Å havne på utsiden av samfunnet som barnløs er mitt største mareritt. Kanskje man kan finne seg andre venner uten barn, at det handler om noe så enkelt som at man har feil omgangskrets, men det er så utrolig kjipt og sårt når man i absolutt alle sammenhenger må snakke om andres barn og hvordan livet med barn er. Folk skal alltid innom teamet og er man flere samlet så havner man utenfor. Ikke nødvendigvis fordi man ikke har noe å si, man kan delta i samtalen, men man faller utenfor emosjonelt og mentalt på et vis. Og når noen klager over matpakkeplanlegging eller at de tråkket på Lego på gulvet før de dro ut så føles det så fjernt at det er noe å klage over.

Det er også ting man ofte blir spurt om, "har du barn?". Eller, "nå må du får deg barn snart, du er så gammel!". Jo takk. Man havner utenfor når man ikke har barn, for det å få barn er "normalen". Og man kjenner ekstra på det nettopp fordi man jo ikke har valgt å være på utsiden.

Men ikke bare det, ønsker man seg barn så ser man ofte for seg å ha noen å gi omsorg til, følge opp, ha som sin nærmeste og fantasere om alle juleselskapene, bursdagene og liggetidene man skal oppleve med barnet.

Et liv uten barn kan sikkert være ok, men det er jo ikke det man ønsker.

Er det ikke ganske annerledes å ha et eller flere barn og ønske seg flere enn det er å være helt barnløs? Det føles ut som to vidt forskjellige ting for meg som ikke har barn.

Anonymkode: a2e39...be2

Men hvorfor føler du det er nødvendig å nedgradere sorgen til de som har ett barn men ikke klarer å få flere? Hvorfor skal sorgene stilles opp mot hverandre. Begge deler er trist på sin måte. Å annerkjenne de som har ett barn og ønsker seg flere sin sorg gjør ikke din noe mindre verd. 

Anonymkode: 4e81b...c6b

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

De fleste rundt meg er i småbarnsfasen og da blir barn gjerne tema store deler av deres sosiale omgang og samtaler. Kanskje det blir bedre etterhvert, men nå er det liksom bare barn det går i. Jeg kan prøve å peile samtalene inn på andre temaer, men det hoppes fort tilbake til barn. Og det er jo sjeldent spesielt interessant når man ikke har barn selv. Og så er det sårt at man ikke har det og det blir så tydelig.

Jeg er også fadder og tante og det forventes ganske mye av meg der føler jeg. Føler jeg blir helt kvalt, men vil ikke skuffe mødrene når vi tross alt er/(har vært?) veldig nære. Får stikk dersom jeg ikke er sammen med de OFTE.

Jeg har også barnløse venner, men de føler jeg er så negative. De får seg ikke kjæreste og det er det eneste de bruker til på å skaffe seg. Jeg må evaluere tekstmeldinger, tolke tonefall, se på bilder og vurdere dates. Jeg skjønner at det begynner å haste, vi nærmer oss 40, men det hadde jo vært hyggelig å gjøre noe annet når vi møtes enn å svipe på Tinder og formulere meldinger.

Hun ene venninnen jeg hadde som hverken hadde barn eller var i etableringsfasen har blitt syk så der er det bare sykdomsprat og jeg føler meg som en støttekontakt der jeg flyr i butikker og ordner hjemme hos henne fordi hun ikke klarer det selv.

Når jeg tenker meg om handler det kanskje ikke om barn, men om omgangskretsen min. 🤣 Samtidig, jeg ønsker jo å snakke om barn jeg også, men da om egne barn og ikke bare alle andres. Men det kan jeg ikke... enda...

Så er det ikke alle som vet hva jeg står i, det skal sies. Det er vel ikke vanlig å være åpen med absolutt alle rundt seg om IVF? 

Æsj, det er så kjipt at man ikke vet om man får barn eller ikke... jeg vil virkelig ikke bli alene og syk slik hun ene jeg kjenner har blitt. Nå håper jeg ikke et eventuelt barn bruker livet sitt på å ta vare på meg dersom jeg blir syk altså. Men det å vite at man har skapt et menneske som lever et godt liv er jo det vi alle håper på, og det hadde gledet meg i en sånn situasjon.

Anonymkode: a2e39...be2

Når det er feil med absolutt alle rundt en, så er det mulig på tide å gå inn i seg selv og reflektere over ditt syn på omverdenen. 

Mulig dette er en reaksjon på grunn av situasjonen du står i, at du projiserer vonde følelser i alle retninger på den måten.

Men dette kommer ikke til å løse seg når barnet er der. For da kommer de enslige venninnene (i ditt hode) til å bli enda mer negative, relasjonene der du har vært fadder/tante kommer ikke til å bry seg nok og stille opp like mye som du har gjort, og venninnene med barn er dritt lei av spedbarnsprat og snakker kun om eldre barn. 

Dette er bare destruktivt, fremfor å se det fine i folk. 

Anonymkode: 06a4c...35d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er prøver og barnløs, men også ekstremt ambivalent for tiden. En del av meg vil ha barn, og en annen del vil ikke. Jeg elsker jo friheten jeg har nå, men samtidig tror jeg at jeg vil angre om jeg ikke får barn og A4 livet. Synes det er utrolig vanskelig for mine nærmeste er gravide og så sikre på at de kommer til å elske mammarollen og barn har vært den store drømmen i mange år. Jeg har aldri hatt den store drømmen.

Vet ikke om det er mine nære relasjoner som skremmer meg, men jeg er redd for å miste litt av meg selv. Jeg vil jo ha barn og ser for meg en fremtid med barn, men nå ble det så ekte og tett på. 

Et litt annet svar enn det du spurte om TS, beklager det. 

Anonymkode: b08bb...412

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er barnløse og vi prøvde i 2 år før det klaffet og jeg er nå gravid i uke 11. Når man har "kjempet" så lenge og det plutselig går så ble jeg også veldig redd. Det ble så ekte. Nå får jeg en person som kommer til å bli avhengig av meg hele livet! Jeg gleder meg selvfølgelig utrolig mye, men mannen min og jeg har hatt mye frihet og kunnet gjort det vi ville. Men jeg føler at jeg har så mye kjærlighet å gi, så jeg ville ikke vært foruten et barn. Føler det er meningen med livet for vår del. 

Jeg har mange venniner som ikke har barn enda og vi er 36 år. Ingen som reagerer på det! 

Anonymkode: eda61...722

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er det vanskeligere når man er barnløs og prøver enn om man har ett barn. Ja begge scenarioer innebærer en sorg, men mange jeg kjenner som sliter med nr 2 sier ofte «jeg har nå iallfall min sønn/datter». 

De med ett barn vet hva det vil si å bære frem ett barn, oppdra ett barn og være mamma. Kontra de ufrivillig barnløse. Men at det er en stor sorg uansett om man ønsker seg barn nr  1,2,3,4…... er det ingen tvil om. Man vil alltid havne i en bås. Enten om man har ingen barn, for få barn eller for mange barn. Alltid er det noe. 

Anonymkode: 95f66...61e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 15.42):

Jeg er prøver og barnløs, men også ekstremt ambivalent for tiden. En del av meg vil ha barn, og en annen del vil ikke. Jeg elsker jo friheten jeg har nå, men samtidig tror jeg at jeg vil angre om jeg ikke får barn og A4 livet. Synes det er utrolig vanskelig for mine nærmeste er gravide og så sikre på at de kommer til å elske mammarollen og barn har vært den store drømmen i mange år. Jeg har aldri hatt den store drømmen.

Vet ikke om det er mine nære relasjoner som skremmer meg, men jeg er redd for å miste litt av meg selv. Jeg vil jo ha barn og ser for meg en fremtid med barn, men nå ble det så ekte og tett på. 

Et litt annet svar enn det du spurte om TS, beklager det. 

Anonymkode: b08bb...412

Jeg har akkurat de samme tankene, så tusen takk for at du delte!

Men jeg vet ikke om det er en forsvarsmekanisme eller hva. Det funker jo også til en viss grad å se hvor gal verden er, vil jeg virkelig føde et liv inn i dette? 🤪 Fortsatt bare en forsvarsmekanisme tror jeg. 🤷🏼‍♀️

 

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 6.04):

Når det er feil med absolutt alle rundt en, så er det mulig på tide å gå inn i seg selv og reflektere over ditt syn på omverdenen. 

Mulig dette er en reaksjon på grunn av situasjonen du står i, at du projiserer vonde følelser i alle retninger på den måten.

Men dette kommer ikke til å løse seg når barnet er der. For da kommer de enslige venninnene (i ditt hode) til å bli enda mer negative, relasjonene der du har vært fadder/tante kommer ikke til å bry seg nok og stille opp like mye som du har gjort, og venninnene med barn er dritt lei av spedbarnsprat og snakker kun om eldre barn. 

Dette er bare destruktivt, fremfor å se det fine i folk. 

Anonymkode: 06a4c...35d

Jeg går til psykolog for å sortere disse tankene litt og hun mener jeg har feil omgangskrets og at jeg tiltrekker meg folk som trenger noe fra andre som de ikke får dekket andre steder enn hos meg. Jeg er en omsorgsperson og blir da denne personen som mange lener seg på. Men det blir for mye for meg nå som jeg sliter med egne ting, barnløshet, uten at de nødvendigvis vet om det. Og de som vet om det aner ikke hvordan det er og forstår ikke problemet helt, og de snakker stort sett bare om egne ting uansett. Jeg er ikke flink nok til å sette grenser for meg selv der, jeg kan prate om egne problemer et par minutter uten rgentlig å få respons på det og så høre på den andre resten av vårt møte. Men nå merker jeg at det ikke går lenger.

Jeg tror du er inne på noe, men jeg har nok også feil folk rundt meg fordi jeg har vennskap med folk som ikke har så mange andre venner fordi de er såkalte energityver. Jeg har ikke vært så klar over det før jeg nå opplever en krise selv og merker at ting ikke går begge veier.

Anonymkode: a2e39...be2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...