Sorgen ingen sender blomster til

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd død, terror, skyting, voldtekt - allikevel er kjærlighetssorg det verste jeg noen sinne har vært utsatt for ❤❤ 

Anonymkode: 26f23...e42

[AnonymBruker]

Bare en tanke. 

Det at han nå gjør finere ting og er en bedre mann mot hun nye, så betyr det ikke at du ikke fortjente det. Noen ganger passer man ikke sammen, man får ikke frem det beste i hverandre. Aldri tolk det at han har det bedre nå med at DU ikke var eller er god nok. Men du var ikke rett for han. 

Og han var nok heller ikke rett for deg. Og om 2 år når du elsker deg selv, og deler livet med en kjekk mann: så vil du se det. 

Anonymkode: b49c6...6ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 12.55):

Du må begynne å jobbe bevisst med eget traume.

For å dra en sammenligning så skjedde det samme da mamma døde brått. Blomster og fine ord i 1-2 uker, så var det stopp, og nesten glemt. 

Nå sammenligner jeg ikke sorg, så ikke misforstå meg. Men det at det er ens eget ansvar å ta grep i eget liv. Du må ta initiativ til samtalene om du ønsker å prate, du må være åpen om at du sliter, du må søke profesjonell hjelp eller søke informasjon på nett. 

Anonymkode: 29fa0...60e

Enig her. Har ei tidligere kollega på f.b som mistet moren sin for ca 5-7 mnd siden. Hun skriver omtrent HVER dag om hvor mye hun savner henne. I starten sendte mange hjerter og gode ord, men det blir for mye dessverre. Misforstå meg rett, tanken på å miste mannen min eller mamma er helt rusomt, men jeg tror nok det er viktig at man snakker med noen proffesjonelle om sorgen er så dyp. 

Det finns kanskje noe gruppemøter osv også?

Anonymkode: 88f73...ba1

[AnonymBruker]

Uff, så leit. Har hatt skikkelig kjærlighetssorg selv, og det er helt forferdelig. Trøsten er at det blir bedre etterhvert, men det kan ta lang tid. For meg tok det ca to år. Ikke like ille hele tiden, men ble gradvis bedre. Fant kjærligheten og har fått tre barn, så det er håp for deg også.  

Har du sjekket om det finnes Raskere psykisk helsehjelp der du bor? Her jeg bor kan man både søke om å få samtaler hos en fast psykisk sykepleier i kommunen, eller man kan gå på drop-in og snakke der. Det er et utrolig fint tilbud, det er gratis og det er kort ventetid.  Sender deg mange gode tanker.

Anonymkode: a6489...0d6

[AnonymBruker]

Noen ting går bedre, jeg er vant til å være uten han. Det jeg syntes er vanskelig å komme over er at han er sammen med hun han svek meg for. Jeg vil ikke at det skal bli noen lykkelig slutt for han, jeg hater både han og henne så intenst, og det er vanskelig å gi slipp på. Selv om jeg vet at sinne og bitterhet bare plager meg.

Samtidig savner jeg han hver dag, og skammer meg for å føle på de tingene. 

Anonymkode: f5694...49b

[beige]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 14.41):

Tusen takk til alle flotte ord, og lange meldinger her. Jeg er utrolig takknemlig, det hjelper veldig å lese det dere skriver, for dere beskriver veldig det jeg føler på, og kanskje sier mye av det jeg skulle ønske fra min nærmeste. Det er disse trøstende ordene jeg egentlig bare ønsket meg, og noen å dele bekymringer med! 

Hva gjelder venner har jeg gode venner, men ingen av de har vært i særlig lange forhold, mange er single, eller aldri opplevd et brudd. Forventer selvfølgelig ikke at de skal komme og stille opp, og jeg vet at det ville være belastende. Savner mer en bedre reaksjon de gangene jeg har turt å si hvordan jeg har det. I stedet for å bare avfeie problemene, rasjonalisere de, eller komme med enkle løsninger som "Du må bare glemme han", så savner jeg bare noen som lytter. Jeg forventer ikke at noen av vennene mine hører på meg i timesvis, men følelsen av å få dele bekymringene mine og følelsene mine i ti minutter når man går tur og prater for eksempel uten innvendinger om at "det er på tide å gå videre", "bare ligg med noen andre", "du må bare glemme han", for da skammer jeg meg bare over å sørge enda. 

Anonymkode: f5694...49b

De vet ikke hva du går igjennom av følelser, derfor svarer de slik. Eller de er ikke så gode på å forstå og anerkjenne følelser.

Klem til deg♥️kjærlighetssorg er helt jævlig, men det vil gå over en dag selv om det ikke føles slik nå♥️

[malifika]

Hvordan har du det nå kjære ts ♥️?

[AnonymBruker]

Hei fine @malifika, tusen takk som spør. 

Det går veldig opp og ned. Livet går mer sin vante gang, men jeg føler meg fremdeles "fortapt", sliter veldig med at alle rundt meg får barn og er kommet så langt, og jeg føler at jeg står på "bar bakke". Klarer fremdeles ikke ta steget for å treffe noen andre, og når jeg møter andre rundt blir jeg på en måte ikke interessert likevel. Alt føles annenrangs. 

At det ikke er vi har jeg blitt vant til. Vant til å spise alene og være alene og gjøre ting alene, men tar meg selv mye i å fremdeles tenke på ting vi kan gjøre, fremtiden sammen osv, som at jeg glemmer at det ikke er for alltid. 

Det jeg syntes er vanskeligst er at han ble hos hun han forlot meg for, og tilsynelatende behandler henne bedre. Syntes det er vondt og vanskelig at gresset var grønnere, og at han legger inn innsats for henne som han ikke gjorde med meg. 

Hverdagen går greit, men annenhver dag eller oftere får jeg likevel noen breakdowns og gråter og føler meg ødelagt. Sliter veldig med å glede meg over ting og glede meg til ting. Kjenner veldig på at jeg gruer meg til sommeren. Alle spør hva jeg skal, men jeg har ikke lenger noen å planlegge noe som helst med. Har også en del ferie som jeg må ta ut, og det kjennes tomt. 

❤️ Går opp og ned. Akkurat i dag er en vanskelig dag, men hele forrige uke gikk ganske bra  

Anonymkode: f5694...49b

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd dette, etter 16 års samliv og vi har to barn sammen. Det blir litt som en berg- og dalbane. Noen perioder er bedre og så blir det verre. Du må ta tiden til hjelp så vil det gå bedre. Jeg har vært alene i 5 år og er ferdig med eksmannen for lengst men har liten tro på at jeg orker et nytt forhold selv om jeg synes det er ensomt å være single. 

Anonymkode: 3575b...b8a

[malifika]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2023 den 15.33):

Hei fine @malifika, tusen takk som spør. 

Det går veldig opp og ned. Livet går mer sin vante gang, men jeg føler meg fremdeles "fortapt", sliter veldig med at alle rundt meg får barn og er kommet så langt, og jeg føler at jeg står på "bar bakke". Klarer fremdeles ikke ta steget for å treffe noen andre, og når jeg møter andre rundt blir jeg på en måte ikke interessert likevel. Alt føles annenrangs. 

At det ikke er vi har jeg blitt vant til. Vant til å spise alene og være alene og gjøre ting alene, men tar meg selv mye i å fremdeles tenke på ting vi kan gjøre, fremtiden sammen osv, som at jeg glemmer at det ikke er for alltid. 

Det jeg syntes er vanskeligst er at han ble hos hun han forlot meg for, og tilsynelatende behandler henne bedre. Syntes det er vondt og vanskelig at gresset var grønnere, og at han legger inn innsats for henne som han ikke gjorde med meg. 

Hverdagen går greit, men annenhver dag eller oftere får jeg likevel noen breakdowns og gråter og føler meg ødelagt. Sliter veldig med å glede meg over ting og glede meg til ting. Kjenner veldig på at jeg gruer meg til sommeren. Alle spør hva jeg skal, men jeg har ikke lenger noen å planlegge noe som helst med. Har også en del ferie som jeg må ta ut, og det kjennes tomt. 

❤️ Går opp og ned. Akkurat i dag er en vanskelig dag, men hele forrige uke gikk ganske bra  

Anonymkode: f5694...49b

Godt å høre at du har gode dager innimellom. Jeg syntes du og andre som opplever dette er sterke som i det hele tatt klarer å stå opp om morgenen. All den sorgen du føler kommer til å gå helt over en vakker dag, men etter å ha vært sammen med noen i så mange år av sitt voksne liv som du har så tar det tid. Jeg gleder meg til den dagen du skriver inn her at nå går alt bra og at du har truffet en ny, for den dagen kommer!

[malifika]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2023 den 15.47):

Jeg har også opplevd dette, etter 16 års samliv og vi har to barn sammen. Det blir litt som en berg- og dalbane. Noen perioder er bedre og så blir det verre. Du må ta tiden til hjelp så vil det gå bedre. Jeg har vært alene i 5 år og er ferdig med eksmannen for lengst men har liten tro på at jeg orker et nytt forhold selv om jeg synes det er ensomt å være single. 

Anonymkode: 3575b...b8a

Uff ♥️. Godt å høre at du har det ok tross alt. Håper du finner mye glede i barna dine. Stor klem til deg.

[AnonymBruker]

Bruker denne tråden litt som terapi. I dag var en skikkelig tøff dag. En god stund har det gått helt greit. Jeg hadde fått noen tegn på at det ikke var like rosenrødt lengre mellom min eks og hun han var utro med. Men plutselig virket alt topp likevel, og han viser seg plutselig fra en side jeg aldri så av han. Han er mye bedre mot henne, vil gjøre fler ting. Alt jeg ønsket meg hele forholdet. Det svir. Men det har gått greit likevel. Den siste uka har jeg plutselig likevel fått "knekken". 

Jeg har forsøkt å kontakte fastlegen og forklart situasjonen. Jeg føler dette bør være "alvorlig nok", jeg ba om henvisning til psykolog eller psykiater, sa at jeg ikke klarte å sortere tankene alene. Ble ganske brutalt og ydmykende avvist. Derfor skriver jeg her. Kan ikke lenger henvende meg til venner, de forventer at jeg skulle vært over det for lengst. Jeg får overbærende svar om at jeg bare må "finne noen andre". Det er vanskelig når jeg har NADA interesse for en ny. 

Ensomheten er likevel ekstremt påtrengende. Jeg savner så veldig om dagen. Savner så MYE. Selv om han er en drittfyr så savner jeg han. Jeg skammer meg over å elske han så inderlig fremdeles, selv om det jeg elsker er en fantasi. Han er ikke lenger han jeg forelsket meg i.

Jeg vet jeg burde bare glemme, men jeg er besatt av det nye forholdet. Frykten for å få en ny bombe i fanget om de gjør at jeg febrilsk forsøker å holde "tritt" med deres forhold. Det gir en falsk følelse av trygghet. Det er en avhengighet. En beskyttelsesstrategi. 

Sommeren er her, og alle spør hva jeg skal. Jeg skal ingenting. Jeg har ingen å dra noe sted meg. Jeg har febrilsk forsøkt å få med mamma på jentetur, eller min søster, men ingen av de er særlig interessert. mamma skal på tur med pappa, og søster med venner og kjæreste. Jeg syntes det er ydmykende å bortforklare sommeren min. Jeg skal ta en aleneferie, men jeg gruer meg. Drar nesten mest for å se ut som jeg gjør noe.

Forsøker så desperat å få venner med på ting, hyttetur, dagsturer, fjelltur, aktiviteter, middager. Alle er veldig opptatt. Jeg har veldig mye fri, og bruker mesteparten av tiden på vente. 

Det føles så veldig som jeg venter, uten at jeg vet hva jeg venter på. Venter på at han skal angre og komme tilbake så jeg kan få ryddet opp, sagt det jeg trenger å si, avvist han tilbake. Ropt og skreket. Jeg øver hele tiden på hva jeg ville si, skriver dagbøker og brev jeg aldri skal sende. Det blir bare aldri helt rett. 

Håper så inderlig jeg en dag kommer med en glad og positiv oppdatering i tråden. Det er mitt håp. Min hemmelige lille drøm.

Anonymkode: f5694...49b

[malifika]

Ennå noen måneder har gått. Føler du deg bedre og på rett vei nå? ❤️

[Maskinfører]

Så trist og høre ☹️☹️☹️💙

[AnonymBruker]

norw skrev (På 10.2.2023 den 11.53):

Det ville vært naturlig å være ferdig med dette etter så lang tid, og det er nok det folk rundt deg antar. Etter så lang tid er det egentlig naturlig å være ferdig med alle typer sorg, mer eller mindre, og jeg vet litt om sorg etter å ha mistet broren min altfor tidlig. Folk er forskjellige, men likevel. Godt mulig at psykolog vil hjelpe.

Du er "bare" 30 mtp barn. La oss si at du treffer en ny mann iløpet av 2-3 år, når du har fått dette på avstand. Da bør du statistisk sett ha nok tid til å få barn med ham.

Du vet ikke så mye om sorg dersom du tror det er "naturlig" å være ferdig med alle typer sorg etter et halvt år.....

Anonymkode: 2dc9b...562

[norw]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Du vet ikke så mye om sorg dersom du tror det er "naturlig" å være ferdig med alle typer sorg etter et halvt år.....

Anonymkode: 2dc9b...562

Det står litt i innlegget om at jeg har erfaring med sorg, og det handler ikke bare om tap av søsken.

Folk er forskjellige. Jeg mener at det er på tide å komme seg videre og ikke være nevneverdig preget etter et halvt år. Man glemmer ikke, men det er noe man legger bak seg til en viss grad. Alternativt trenger man profesjonell hjelp.

Endret 24. oktober 2023 av norw

[Gjest Inverto]

norw skrev (10 minutter siden):

Det står litt i innlegget om at jeg har erfaring med sorg, og det handler ikke bare om tap av søsken.

Folk er forskjellige. Jeg mener at det er på tide å komme seg videre og ikke være nevneverdig preget etter et halvt år. Man glemmer ikke, men det er noe man legger bak seg til en viss grad. Alternativt trenger man profesjonell hjelp.

Bare fordi du har opplevd tap og sorg selv, så betyr det ikke at du kan diktere at
andre skal takle det på samme måte som deg

Mennesker er ekstremt uforutsigbare,
og man kan ikke forvente eller befale at alle skal reagere på samme måte.
Om personen har mentale diagnoser (autisme for eks.) så kan dette gjøre ting enda vanskeligere.
Noen blir letter såret og bærer seg lengre over det.
Det betyr ikke nødvendigvis de er irrasjonelle eller dumme,
de er bare såret

[norw]

Inverto skrev (1 time siden):

Bare fordi du har opplevd tap og sorg selv, så betyr det ikke at du kan diktere at
andre skal takle det på samme måte som deg

Mennesker er ekstremt uforutsigbare,
og man kan ikke forvente eller befale at alle skal reagere på samme måte.
Om personen har mentale diagnoser (autisme for eks.) så kan dette gjøre ting enda vanskeligere.
Noen blir letter såret og bærer seg lengre over det.
Det betyr ikke nødvendigvis de er irrasjonelle eller dumme,
de er bare såret

Jeg verken dikterer eller befaler, om du leser innleggene mine. Dette ble skivebom.

[Gjest Inverto]

norw skrev (11 minutter siden):

Jeg verken dikterer eller befaler, om du leser innleggene mine. Dette ble skivebom.

Jeg ser og vet det. Just saying

[norw]

Inverto skrev (20 minutter siden):

Jeg ser og vet det. Just saying

Dette ble vagt.