Bonusbarn er vanskelig

[AnonymBruker]

jeg har vært alene med mitt barn i mange år. Barnet er 12 og så traff jeg ham.  Han har 2 barn fra før 20 og 13 år. Vi går greit overens vi inviterer dem på bursdagsbesøk og spiser middag innimellom sammen. Men alt går en vei. Bare vi inviterer på bursdag, bare vi stiller spørsmål ved middagsbordet, og når middag er ferdig går barna til sitt rom selv om mitt barn er på besøk. de ukene de er hos faren så får jeg ikke lov å skrive til faren for det tar deres tid. (Det går greit hvis faren treffer sine venner, gjør alt bortsett fra å være med oss) det er vanskelig. Det forventes at de sier ja/nei når de vil,,, mens vi må alltid si ja. Det er også enorm sjalusi fra dem, hvis jeg får blomster fra kjæreste, eller vi har tid sammen på et hotell, så må det skjules for de er så misunnelige. da maser de at faren må ta også på hotell eller kjøper blomster osv osv Og vi snakker om barn som har mer enn alt, dyre klær, båt, bil, og nesten alt de peker på. Men hvis de reiser på ferie med mora, og vi samtidig reiser sammen et annet sted blir de misunnelige, ringer, maser og det blir bare kaos. vi har snakket så mye om det men alle vi synes det er vanskelig..... jeg hører alltid at jeg må ta hensyn. Selv om jeg ble alvorlig syk, måtte jeg det for det var feil uke. jeg elsker kjæresten min og er glad i barna hans men det er så vanskelig bare å gi hele tiden. Selv må jeg alltid skule alt jeg får fra ham, eller jeg er invitert til for da skaper de trøbbel, og involverer eksen også som synes at alle må ta hensyn til deres barn. Hva med mitt barn? hva med hennes behov? Jeg vet at kjæresten drømmer om å flytte sammen, men jeg får nesten vondt i magen av det. Har alle dere det slik? hvordan håndterer dere det? Alt går jo ut på meg og mitt barn. har snakket om det med kjæresten min ...

Anonymkode: b11b6...e5b

[AnonymBruker]

Du bør gå fra ham for barnet ditt sin skyld!

Anonymkode: 8ee8f...288

[molo80]

Du kan godt fortsette å være sammen med han, men for all del ikke flytt sammen.. Det blir ikke bedre! Barna er såpass store at det går helt fint å være særboere til de er ute av redet..

Og dere må ikke alltid si ja.. Prioriter ditt eget barn først.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke nevt at mitt barn er prioritert vi er mye bare oss og har det flott. Barnet liker også kjæresten min for han er jo snill med barnet mitt og vi tilbringer tid med ham og.hun liker også hans barn men de er på en måte veldig passive derfor er vi ikke så mye alle sammen

Anonymkode: b11b6...e5b

[AnonymBruker]

Du trenger vel ikke være sammen med han når han har barna?

Anonymkode: 6272c...f11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du trenger vel ikke være sammen med han når han har barna?

Anonymkode: 6272c...f11

Nei er jo ikke det …. Og vi har begrenset kommunikasjon fordi de er så sjalu.men noen ganger er de hos han 3-4 uker på rad. Så for alle sin skyld tenker en felles middag kunne vært ok for at alle venner seg til hverandre 

Anonymkode: b11b6...e5b

[AnonymBruker]

Er det lenge siden han og moren til barna gikk fra hverandre?

Anonymkode: a8744...10e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Du trenger vel ikke være sammen med han når han har barna?

Anonymkode: 6272c...f11

Det er faktisk normalt å kunne få svar på en sms fra sin kjæreste, selv om han er sammen med barna sine 

Anonymkode: 5595f...235

[AnonymBruker]

Dette kommer ikke til å bedre seg om ikke fare selv klarer å sette grenser. Greit at man skal ta hensyn osv. men at barn skal dirigere kontakt mellom voksne, om far kan kjøpe blomster til deg, hvor dere skal reise på ferie (uten dem) er ikke ok. Tenker det ligger mange såre følelser, dårlig kommunikasjon og lite tydelighet fra de voksne, når barna oppfører seg sånn. Hva sier far om situasjonen da? Hadde ærlig talt ikke orket. Her vil du bli nedprioritert i all fremtid. 

Anonymkode: b9fdf...f92

[AnonymBruker]

2,5 år siden.det er moren som valgte å gå fra ham. Jeg tok initiativet og ble kjent med moren også og det gikk ok.men vi snakket ikke om hele opplegget bare ble kjent og spiste middag sammen.formålet var at de ser at alle er venner.

Anonymkode: b11b6...e5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette kommer ikke til å bedre seg om ikke fare selv klarer å sette grenser. Greit at man skal ta hensyn osv. men at barn skal dirigere kontakt mellom voksne, om far kan kjøpe blomster til deg, hvor dere skal reise på ferie (uten dem) er ikke ok. Tenker det ligger mange såre følelser, dårlig kommunikasjon og lite tydelighet fra de voksne, når barna oppfører seg sånn. Hva sier far om situasjonen da? Hadde ærlig talt ikke orket. Her vil du bli nedprioritert i all fremtid. 

Anonymkode: b9fdf...f92

Vi snakker om det veldig ofte.han prøver så godt han kan,men hvis han ikke gjør som de ønsker vil de ikke være hos ham.jeg synes også at det er greit med hensyn men vi må bli voksne og fortelle våre barn at selv om mor/far har en kjæreste betyr det ikke at de er mindre elsket eller erstattet som jeg gjorde med mitt barn.men der er det ikke mulig for da blir alle på hans side mot ham,og det er heller ingen som ønsker

Anonymkode: b11b6...e5b

[AnonymBruker]

Vil bare si en ting, det er ikke barna som er vanskelig. Det her må nesten foreldrene ta på deres kappe. Sjalusien kommer av en grunn. 

Anonymkode: 28212...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er faktisk normalt å kunne få svar på en sms fra sin kjæreste, selv om han er sammen med barna sine 

Anonymkode: 5595f...235

Takk som skriver det.Det synes jeg og. Jeg har høy forståelse og begrenser det men hvor går grenser

Anonymkode: b11b6...e5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil bare si en ting, det er ikke barna som er vanskelig. Det her må nesten foreldrene ta på deres kappe. Sjalusien kommer av en grunn. 

Anonymkode: 28212...a04

De er oppdratt av moren at alt og alt hensyn er til dem.

Anonymkode: b11b6...e5b

[AnonymBruker]

Ser at dere fleste har samme mening som jeg.  Det som var ønskelig for jeg tenkte det er jeg som tar feil og sier til faren at det går grenser et sted og han må selv ordne opp i det for det er hans barn.

Anonymkode: b11b6...e5b

[Muskath]

Vil bare si én ting: barna hans kommer alltid til å være sjalu. Det går ikke over samme hvor gamle de blir. 

[Taffel]

At en 13 åring kan være sjalu, vanskelig og vrang kan jeg jo forstå. Men 20 åring med samværsordning...? Det er mer spesielt. Kan far prøve å appellere til om at han ønsker å være lykkelig og at du gjør ham det. At de skal unne ham å ha det bra? Parallelt så kan han virkelig ikke finne seg i at han skal dikteres i kommunikasjon med deg. Slikt er det  ikke barn som skal bestemme. 

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg har vært alene med mitt barn i mange år. Barnet er 12 og så traff jeg ham.  Han har 2 barn fra før 20 og 13 år. Vi går greit overens vi inviterer dem på bursdagsbesøk og spiser middag innimellom sammen. Men alt går en vei. Bare vi inviterer på bursdag, bare vi stiller spørsmål ved middagsbordet, og når middag er ferdig går barna til sitt rom selv om mitt barn er på besøk. de ukene de er hos faren så får jeg ikke lov å skrive til faren for det tar deres tid. (Det går greit hvis faren treffer sine venner, gjør alt bortsett fra å være med oss) det er vanskelig. Det forventes at de sier ja/nei når de vil,,, mens vi må alltid si ja. Det er også enorm sjalusi fra dem, hvis jeg får blomster fra kjæreste, eller vi har tid sammen på et hotell, så må det skjules for de er så misunnelige. da maser de at faren må ta også på hotell eller kjøper blomster osv osv Og vi snakker om barn som har mer enn alt, dyre klær, båt, bil, og nesten alt de peker på. Men hvis de reiser på ferie med mora, og vi samtidig reiser sammen et annet sted blir de misunnelige, ringer, maser og det blir bare kaos. vi har snakket så mye om det men alle vi synes det er vanskelig..... jeg hører alltid at jeg må ta hensyn. Selv om jeg ble alvorlig syk, måtte jeg det for det var feil uke. jeg elsker kjæresten min og er glad i barna hans men det er så vanskelig bare å gi hele tiden. Selv må jeg alltid skule alt jeg får fra ham, eller jeg er invitert til for da skaper de trøbbel, og involverer eksen også som synes at alle må ta hensyn til deres barn. Hva med mitt barn? hva med hennes behov? Jeg vet at kjæresten drømmer om å flytte sammen, men jeg får nesten vondt i magen av det. Har alle dere det slik? hvordan håndterer dere det? Alt går jo ut på meg og mitt barn. har snakket om det med kjæresten min ...

Anonymkode: b11b6...e5b

Her må enten far ta affære eller så må du, for ditt barns skyld, gå

[Gjest takinova]

Hvorfor er du sammen med ham om det er så vanskelig. Finn deg en mann uten barn.

[AnonymBruker]

takinova skrev (1 minutt siden):

Hvorfor er du sammen med ham om det er så vanskelig. Finn deg en mann uten barn.

Fordi jeg er så glad i ham.og i min alder som er snart 45 er nok vanskelig å forelske seg på samme måte og finne en mann uten barn.

Anonymkode: b11b6...e5b