Du som mistet en nær til selvmord..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det bare meg som sliter med å sørge og føle? Jeg har fortsatt ikke grått ordentlig siden kjæresten min tok livet sitt for flere år siden. Klarte ikke engang å gråte i begravelsen og følte meg skikkelig dum. 

Jeg stivner om noen nevner han eller jeg kommer over noe som minner meg om han. Jeg unngår alt som har med han å gjøre enten det er type musikk han likte, serier vi så eller steder vi var. Jeg måtte flytte fra leiligheten vi bodde i for jeg følte meg bare stivnet, men ikke sorgfull og det syns jeg er rart.

Ser jeg en venn av han på butikken kan jeg gå helt i frys og få behov for å stikke derfra uten å hilse selvom de ser meg og prøver å få kontakt, jeg flykter som en reddhare som bare må vekk for jeg klarer ikke forholde meg til noe som minner meg om han. Når familien hans hadde behov for å bearbeide sorgen sammen med meg stengte jeg de ute, ignorerte alle forsøk på kontakt og ble handlingslammet. Har fortsatt ikke klart å snakke ordentlig med de.. Jeg klarer liksom ikke å akseptere at han er borte på ekte og lever i en boble hvor jeg fortrenger alt og går rundt uten noe kontakt med følelsene mine, hverken tristhet eller glede. 

Anonymkode: 3f54e...aa4

Husker du hvordan du reagerte da du fikk beskjeden om at han var død? den følelsen du evt fikk da er du kanskje redd for å få tilbake? Det er forsvarsmekanismen som slår inn for å beskytte deg mot vonde følelser. 
hadde dere det fint sammen? Har du skyldfølelse? Hvis- er du redd for å kjenne på den hvis du åpner opp? Det kan være sinne, angst og mye som ligger der, men som du ikke vet hva skjer med om du åpner opp for følelsene dine.

Hvis du har EN du kan snakke med kan du utfordre følelsene dine. Lytte til musikk og sett av egentid til å tenke 

Anonymkode: f591d...157

[Agaton]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Er det lenge siden det skjedde? Hadde du en når relasjon? 
anbefaler deg til å lytte til podcaster der de snakker om selvmord og etterlatte. Da kan du kjenne deg igjen i andres følelser og det vil normalisere dine egne reaksjoner. 
Det er beintøft å stå i sorg. Godt å høre at du er der at du kan kjenne på det fine og morsomme dere gjorde sammen. 
Jeg står også i sorg, men jeg har ikke kommet dit at jeg tenker på gode minner enda. Det er fortsatt sjokk og tungt. De første ukene lå jeg mye i senga med angst og det eneste jeg ville var å sove og sove og sove. 
klarte ikke spise, og klarte ingenting. Nå er jeg kommet meg på beina igjen, og det føles godt. Tror det vil ta litt tid før jeg klarer å tenke på gode minner, men håper det kommer snart. 
 

Anonymkode: f591d...157

Barndomsvenn. Bestevenn. 4 år siden. Basert på det du skriver, har du mistet kanskje en enda nærmere relasjon. Føler med deg! Sorgen kommer litt ulikt på folk, også kan det virke som. For meg var den aldri 100% konstant, men mer som store bølger som rullet inn med ujevne mellomrom. Nå er det mer dønninger, som jeg tror aldri går helt bort. 

Jeg har også hatt perioder hvor jeg har klandret meg selv mye: "jeg kunne gjort mer", "jeg burde ha sett hva som skjedde" - type. Jeg føler fremdeles på dette, faktisk. Selv etter såpass lang tid.

Livet kan være brutalt noen ganger, men det rare som jeg har opplevd, er at slike tunge perioder fungerer som kontrast til det som er bra. Og jeg har, generelt sett, blitt flinkere til å se de gode tingene i livet etter dette (+ jeg mistet også et familiemedlem til sykdom nesten samtidig). 

Lykke til med din prosess 🙂

Skal sjekke ut podcast 🙂

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2023 den 3.29):

Husker du hvordan du reagerte da du fikk beskjeden om at han var død? den følelsen du evt fikk da er du kanskje redd for å få tilbake? Det er forsvarsmekanismen som slår inn for å beskytte deg mot vonde følelser. 
hadde dere det fint sammen? Har du skyldfølelse? Hvis- er du redd for å kjenne på den hvis du åpner opp? Det kan være sinne, angst og mye som ligger der, men som du ikke vet hva skjer med om du åpner opp for følelsene dine.

Hvis du har EN du kan snakke med kan du utfordre følelsene dine. Lytte til musikk og sett av egentid til å tenke 

Anonymkode: f591d...157

Jeg gikk i sjokk. Det første jeg trodde var at det var en dårlig spøk så jeg ble sint, så gikk jeg i sjokk og ble innlagt på psykiatrisk og gikk rundt der i sjokk og blokkerte ut alt for jeg klarte ikke fatte det. Og der er jeg på en måte fortsatt.. Jeg er veldig redd for å kjenne på skyldfølelsen ja for vi kranglet stygt før det skjedde. 

Jeg går til psykolog men unngår dette temaet. Klarer ikke snakke om det. 

Anonymkode: 3f54e...aa4