Du som mistet en nær til selvmord..

[AnonymBruker]

Hvordan var sorgprosessen din? Når følte du glede igjen? Tiden går, men klarer ikke se at livet noen gang skal bli lysere igjen.

Anonymkode: fa565...14d

[Kirchoffs]

Helt ærlig det tøffeste jeg har vært gjennom. Det første halve året husker jeg nesten ikke, det var bare vondt å puste. Og så blir det sakte men sikkert mindre vondt da. Var frisørlærling, så etter ett år hadde jeg blitt god på å legge lokk på alt så lenge jeg var på skole og jobb, men ble ganske selvdestruktiv på fritida. Ca 2 år brukte jeg på å ikke sove, selvmedisinere å gjøre dumme ting for å komme unna følelsene. Men etter to år ble jeg gradvis mer og mer meg selv, og tror dette kunne ha vippet andre veien også, hvis jeg ikke hadde hatt mål og retning. Det å jobbe og være med andre ga hjernen fri, så det var motivasjonen til å fullføre utdannelsen. Jeg hadde flaks og forelsket meg etter noen år, det tilførte også livet en uventet positiv dimensjon. Det tok 10 år før jeg fikk en slags avstand som gjorde at jeg klarte å snakke ordentlig om det, og dette har gitt meg litt ro. 
 

Finner du noe som gir deg pause fra sorgen, som ikke er destruktivt vel og merke, så bit deg fast i det. Plutselig en dag dår du følelsen av at har hodet over vann igjen. Tid gjør underverker, det blir bedre<3

[AnonymBruker]

Har aldri blitt meg selv eller følt genuin glede igjen, det er åtte år siden nå. Jeg sørget lite i form av sånn vi forbinder sorg men noe skjedde i meg så alle følelser ble koblet fra. Jeg har lurt veldig på om det er normalt eller ikke for jeg sliter også med å føle omsorg og empati for andre etter hendelsen, dvs når noen forteller noe vondt så kortslutter jeg fordi det legges lokk på vonde følelser. Kjenner jeg på de så kommer all smerten og det er jeg ikke klar for å håndtere. Jeg syns jeg fungerer dårlig sosialt pga dette fordi jeg føler meg mer som en følelsesløs robot som må imitere glede, omsorg og normalitet. Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 3f54e...aa4

[Kirchoffs]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har aldri blitt meg selv eller følt genuin glede igjen, det er åtte år siden nå. Jeg sørget lite i form av sånn vi forbinder sorg men noe skjedde i meg så alle følelser ble koblet fra. Jeg har lurt veldig på om det er normalt eller ikke for jeg sliter også med å føle omsorg og empati for andre etter hendelsen, dvs når noen forteller noe vondt så kortslutter jeg fordi det legges lokk på vonde følelser. Kjenner jeg på de så kommer all smerten og det er jeg ikke klar for å håndtere. Jeg syns jeg fungerer dårlig sosialt pga dette fordi jeg føler meg mer som en følelsesløs robot som må imitere glede, omsorg og normalitet. Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 3f54e...aa4

Ja kjenner meg absolutt igjen, men det er vondt å høre at du enda har det sånn. Åtte år er lenge. Det blir vel sagt at sorgen aldri forsvinner, men man må lære seg å leve med den. Tror aldri man blir seg selv, sånn sett. Har troa på at man kan finne mening og livsglede allikevel, ofte fra uventet hold, som over tid veier tyngre enn det vonde. Håper ting blir bedre for deg og TS<3

[Villbien]

.

Endret 10. februar 2023 av Villbien

[AnonymBruker]

Det er utrolig viktig å få hjelp så tidlig som mulig. Vi fikk veldig god hjelp, og var fire pårørende som fikk gruppeterapi og som sto sammen i det. 

Vi tenker alle på mammaen vår (for stefar, kjæresten), men det er lett å ringe hverandre når savnet blir for stort. Vi ble tettere knyttet sammen av mammas selvmord. På den måten fikk vi noe når vi mistet henne. 

TS, du trenger nok noen å dele sorgen din med. ❤️

Anonymkode: cd16e...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har aldri blitt meg selv eller følt genuin glede igjen, det er åtte år siden nå. Jeg sørget lite i form av sånn vi forbinder sorg men noe skjedde i meg så alle følelser ble koblet fra. Jeg har lurt veldig på om det er normalt eller ikke for jeg sliter også med å føle omsorg og empati for andre etter hendelsen, dvs når noen forteller noe vondt så kortslutter jeg fordi det legges lokk på vonde følelser. Kjenner jeg på de så kommer all smerten og det er jeg ikke klar for å håndtere. Jeg syns jeg fungerer dårlig sosialt pga dette fordi jeg føler meg mer som en følelsesløs robot som må imitere glede, omsorg og normalitet. Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 3f54e...aa4

Det er fælt å si, men det er godt å lese at det er flere som meg.. jeg har ikke opplevd selvmord, men mistet mammaen min for 9 år siden som jeg ikke kunne leve uten. For meg har det opplevdes som om alt er over og alt har stått stille, men jeg har ikke kjent på sorg og savn som man normalt skulle gjort. Jeg føler meg helt hul innvendig, tiden bare går uten at jeg er til stede og jeg har verken mål eller mening, men sorgen over mennesket som er borte har ikke vært der som man skulle trodd. Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du sier om omsorg og empati også

Anonymkode: 47df9...a0c

[AnonymBruker]

Takk til dere som deler av deres erfaring.

Kjenner meg så inderlig igjen i forhold til det følelsesløse. Utad kan jeg smile og le, men det er bare overfladisk. Inni meg er det tomt og følelsesløst. Når jeg er sammen med mennesker over tid, blir jeg fullstendig utslitt av å ta meg sammen og spille en rolle som et velfungerende menneske. For jeg fungerer jo virkelig ikke.

Å ha det slik i 8-9 år høres helt forferdelig ut, det håper jeg virkelig jeg slipper. Sorgen vil nok aldri gå over, jeg kommer aldri til å klare å gi slipp på hen som dro. Men jeg håper jeg en dag kommer til et punkt der jeg føler jeg fungerer litt igjen.

 

TS

Anonymkode: fa565...14d

[AnonymBruker]

Jeg satt igjen med 2 små barn, ene var under året, andre var 2 år, da bf tok livet sitt før sommeren. Hadde ikke bhg, så jeg bet nok tenna veldig sammen, for da de begge begynte i bhg fra august, knakk jeg helt, og brukte mye tid og terapi på å klare å fungere igjen. Men tok iallefall 1-2 år før jeg nok ble meg selv igjen, og ikke gråt hver gang jeg tenkte på han. Nå er det over 10 år siden, og det er sjeldent jeg tenker på han, og det gjør ikke vondt på samme måte. Han er jo alltid en del av oss, men vi lærte å leve videre uten han.

Men er nok mye takket være barna mine at jeg klarte å gå videre, og var såpass sterk som jeg var den gangen. Jeg måtte bare bite tenna sammen og gjøre det beste ut av situasjonen, for deres del.

Anonymkode: 0c045...d9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.2.2023 den 16.46):

Hvordan var sorgprosessen din? Når følte du glede igjen? Tiden går, men klarer ikke se at livet noen gang skal bli lysere igjen.

Anonymkode: fa565...14d

Det er vondt, men samtidig er det logisk at mange (spesielt menn) ikke ser vitsen med livet. Samfunnet ER jo kynisk og man står mer eller mindre alene. Mange opplever aldri elementære behov som nærhet og relasjoner.

Inntil samfunnet forandrer seg må man bare akseptere at mange tar det valget.

Har ikke opplevd selvmord blant mine nærmeste, bare forsøk. I tillegg har jeg selv ofte hatt tanker om det, overbevist om at det er det mest logiske.

Anonymkode: 5375a...ddc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 22.21):

Det er utrolig viktig å få hjelp så tidlig som mulig. Vi fikk veldig god hjelp, og var fire pårørende som fikk gruppeterapi og som sto sammen i det. 

Vi tenker alle på mammaen vår (for stefar, kjæresten), men det er lett å ringe hverandre når savnet blir for stort. Vi ble tettere knyttet sammen av mammas selvmord. På den måten fikk vi noe når vi mistet henne. 

TS, du trenger nok noen å dele sorgen din med. ❤️

Anonymkode: cd16e...1d4

Å oppleve at en mor tar livet sitt må være vanvittig tøft ❤️

Anonymkode: f591d...157

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2023 den 15.10):

Jeg satt igjen med 2 små barn, ene var under året, andre var 2 år, da bf tok livet sitt før sommeren. Hadde ikke bhg, så jeg bet nok tenna veldig sammen, for da de begge begynte i bhg fra august, knakk jeg helt, og brukte mye tid og terapi på å klare å fungere igjen. Men tok iallefall 1-2 år før jeg nok ble meg selv igjen, og ikke gråt hver gang jeg tenkte på han. Nå er det over 10 år siden, og det er sjeldent jeg tenker på han, og det gjør ikke vondt på samme måte. Han er jo alltid en del av oss, men vi lærte å leve videre uten han.

Men er nok mye takket være barna mine at jeg klarte å gå videre, og var såpass sterk som jeg var den gangen. Jeg måtte bare bite tenna sammen og gjøre det beste ut av situasjonen, for deres del.

Anonymkode: 0c045...d9c

For et traume. Det positive oppi dette er at barna var så små at de ikke husket han. Og du slapp å håndtere deres sorg også. 
du høres sterk ut 

Anonymkode: f591d...157

[AnonymBruker]

Min bror tok livet av seg med en tablettoverdose. 
Min mor ble aldri den samme. Han kunne like gjerne drept henne samtidig, for hun døde inni, og ble grusom.
Jeg har hatt trøbbel med å snakke med seriøst deprimerte menn siden dette skjedde for 25 år siden.
Jeg har savnet broren min hver dag i alle disse årene. Jeg har ikke savnet moren min, for hun ble ikke lenger hyggelig.

Anonymkode: bac25...188

[Leselusa]

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.

 

Med vennlig hilsen Leselusa, mod. 

 

 

[AnonymBruker]

Var litt lett irriterbar i noen måneder, men det var egentlig det. Viste seg jo at far slet med ting vi ikke visste omfanget av, så det var på en måte en viss forståelse i at den utveien ble valgt. Men jeg skjønner fortsatt ikke at det ikke ble tilbudt noe hjelp, en skulle tro det var normalen og at man ikke trenger trygle og be om å få det i en slik situasjon. Ikke at det viste seg å være nødvendig for min del, men det er åpenbart andre som reagerer sterkere på sånt enn det jeg gjorde.

Anonymkode: 64cd7...7d4

[AnonymBruker]

Jeg hadde vel/har vel en sorg som er lik den mange har når de mister en relativt ung forelder, uansett årsak. Gikk i en sorggruppe en periode, men erfarte at jeg ikke hadde behov for det så lenge. Nå over 10 år etter tenker jeg bare på gode minner med faren min, men synes det fortsatt er leit at han hadde det vondt og fikk såpass få år.

Anonymkode: a5375...d46

[Helene]

Jeg har ikke mistet 1. Jeg har mistet 3. gjennom mange år. Det blir ikke enklere med årene. Det er et sjokk hver gang. Men, det første gav meg tanker om hvordan livet foran skulle bli. Jeg var 14 år. Mistet min beste venninne. Dette har påvirket hele mitt voksne liv. Jeg forteller alle rundt meg, jeg er glad i dem. Jeg setter pris på livet. Uansett hvor tøff hverdagen er, jeg lever. Og, jeg har tenkt å fortsette å leve. Jeg har så mye ugjort. 
 

Så når jeg har tøffe tak, tar fatt i små ting. Små ting, greier å lage middag. Greier å vaske klær. 

[Agaton]

On 2/7/2023 at 4:46 PM, AnonymBruker said:

Hvordan var sorgprosessen din? Når følte du glede igjen? Tiden går, men klarer ikke se at livet noen gang skal bli lysere igjen.

Anonymkode: fa565...14d

Det verste som har skjedd meg. Og jeg har tenkt at det aldri vil slippe taket, men at sorgen må normaliseres inn i livet på en måte. Om jeg forsøker å "glemme", kommer det bare tilbake. Nå sender jeg tanker til ham hver dag og kjenner på sorg, men også på det morsomme vi gjorde. 

[AnonymBruker]

Agaton skrev (13 timer siden):

Det verste som har skjedd meg. Og jeg har tenkt at det aldri vil slippe taket, men at sorgen må normaliseres inn i livet på en måte. Om jeg forsøker å "glemme", kommer det bare tilbake. Nå sender jeg tanker til ham hver dag og kjenner på sorg, men også på det morsomme vi gjorde. 

Er det lenge siden det skjedde? Hadde du en når relasjon? 
anbefaler deg til å lytte til podcaster der de snakker om selvmord og etterlatte. Da kan du kjenne deg igjen i andres følelser og det vil normalisere dine egne reaksjoner. 
Det er beintøft å stå i sorg. Godt å høre at du er der at du kan kjenne på det fine og morsomme dere gjorde sammen. 
Jeg står også i sorg, men jeg har ikke kommet dit at jeg tenker på gode minner enda. Det er fortsatt sjokk og tungt. De første ukene lå jeg mye i senga med angst og det eneste jeg ville var å sove og sove og sove. 
klarte ikke spise, og klarte ingenting. Nå er jeg kommet meg på beina igjen, og det føles godt. Tror det vil ta litt tid før jeg klarer å tenke på gode minner, men håper det kommer snart. 
 

Anonymkode: f591d...157

[AnonymBruker]

Er det bare meg som sliter med å sørge og føle? Jeg har fortsatt ikke grått ordentlig siden kjæresten min tok livet sitt for flere år siden. Klarte ikke engang å gråte i begravelsen og følte meg skikkelig dum. 

Jeg stivner om noen nevner han eller jeg kommer over noe som minner meg om han. Jeg unngår alt som har med han å gjøre enten det er type musikk han likte, serier vi så eller steder vi var. Jeg måtte flytte fra leiligheten vi bodde i for jeg følte meg bare stivnet, men ikke sorgfull og det syns jeg er rart.

Ser jeg en venn av han på butikken kan jeg gå helt i frys og få behov for å stikke derfra uten å hilse selvom de ser meg og prøver å få kontakt, jeg flykter som en reddhare som bare må vekk for jeg klarer ikke forholde meg til noe som minner meg om han. Når familien hans hadde behov for å bearbeide sorgen sammen med meg stengte jeg de ute, ignorerte alle forsøk på kontakt og ble handlingslammet. Har fortsatt ikke klart å snakke ordentlig med de.. Jeg klarer liksom ikke å akseptere at han er borte på ekte og lever i en boble hvor jeg fortrenger alt og går rundt uten noe kontakt med følelsene mine, hverken tristhet eller glede. 

Anonymkode: 3f54e...aa4