Klarer ikke lande i livet

[AnonymBruker]

Har mange ting på plass i livet og ting å være takknemlig for. Objektivt sett synes jeg at jeg klarer meg helt fantastisk mtp steder jeg har vært mentalt og ting jeg har gjort som kunne ha skapt skikkelig trøbbel. Har hatt griseflaks mange ganger! 

Elsker barna mine og har til og med mening i livet, i tillegg til at ting ligger til rette for å ha det bra også. Fast jobb, familie, noen få vennskapslignende relasjoner og kjæreste. Klarer allikevel ikke komme ut av en grunnleggende likegyldighet til livet. 

Har absolutt flotte øyeblikk og ønske om å gi barna en best mulig oppvekst, og jeg er uendelig glad i og stolt av dem. Forstår ikke hva som er i veien, annet enn at jeg skifter veldig i humør og energi. Det i seg selv er slitsomt, også er det en manglende følelse av en fast identitet. Men generelt synes jeg mye er et slit mentalt. Kjemper hver dag for å komme meg til jobb og gjennom dagen. Gjør mye med barna, så hvem skulle tro, men det er mye mentalt arbeid bak å bringe dem vel gjennom dagen også. Vil gjerne gjøre en god jobb og kan le og ha det flott med dem, kose dem og være glad i dem. Men altså... Sett bort fra det ansvaret jeg har til dem og ønsket om at de og andre rundt oss har det bra: jeg er så uinteressert i livet sånn i seg selv. Jeg har ingen spesifikke mål eller steder jeg vil dra, ting jeg vil gjøre, sett bort fra opplevelser jeg ønsker å gi barna mine. 

Opplever at hverdagen er et mas og at det jeg gjør ikke er bra nok, hverken på jobb eller hjemme. Helger og ferier er vanskelige fordi rammene mangler - må da virkelig aktivt hardt styre imot for å ikke gå rett på trynet mentalt. Bare det å sove en time for lenge kan ødelegge resten av dagen og sette stemningen. Derfor har jeg lite fritid og fyller ledig tid med masse ting og gjøremål som gir meg et ganske stressende liv på fritiden også. Bedriver diverse former for realitetsflukt og får jeg ikke gjort noen av de visse tingene, pga bortfall av fars samvær med barna av diverse grunner, så blir det enda verre. Er de borte, har jeg konstant dårlig samvittighet for å oppleve glede uansett, så evigvarende løsning er å koble ut. 

Jeg gidder ikke ta kontakt med helsevesen pga dette lenger. De er på en måte ferdig med meg, uten at det foreligger diagnoser jeg inneforstått med eller som gir mening. Men med meg går det jo så bra sett utenfra, så da er det bare sånn det er. Noen av oss er noen negative jævler uansett hvor mye livet gliser til oss. 

Anonymkode: 49b92...f92

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte og syns innlegget ditt er befriende i den forstand st jeg ikke kjente meg helt alene om den slitsomme kverning- og jaget. Jeg her hatt min runde i psykiatrien, er friskmeldt, medisinert, avklart som sunn, ressurssterk og en god mor. Eier hus, har fast jobb og en flikk gode venner. Likevel denne indre pinen, er 39 år og ser at dette ikke er noe som hørte ungdommen til med et vedvarende problem eller utfordring. Deler ikke dette med partner og venner, virker da veldig utakknemlig. Men det er en indre reell smerte som vel bare må aksepteres. Mye kunne løst det, feks å jobbe 50%, hatt en god fremfor turbulent oppvekst osv, men disse tingene er ikke mulig å endre på og sånn er det for mange. Jeg har ingen traumer og traumelidelse hengende ved, ingen flashbacks men likevel elendig søvn året gjennom og denne kroniske nevrotiske andpentheten og grubling på meningen med livet - ikke suicidal eller klinisk deprimert altså, bare ekte eksistensielt nysgjerrig fordi jeg ikke forstår denne sjelelige lidelsen når man har arbeidet hardt for et sunt og trygt liv. 

Anonymkode: ee77c...45f

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i det som du skriver. For min del tror jeg det bunner i en oppvekst med veldig kritiske foreldre, ingenting var godt nok og alle var idioter. Selv om jeg har klart å endre mine holdninger i livet, så er det alltid en indre uro som gir et konstant jag etter «noe».

Anonymkode: e1f05...5e5

[Humas]

Spør barne, lek på deres premisser. Bygg hytter under bord. Drøm dere bort. Og for deg. Bruk ledig tid til å hvile, meditere. Man skal ikke lande livet. Det er en evig linje m opp og nedturer. Omgi deg med noen få. Har du noe uvirksomt? Syng, spill, tegne. Ha datekvelder m kjæresten. Barnas oppdragelse og mer enn nok tid og kjærlighet til de er det viktigste. Ikke slit deg ut på jobben, jobb i normalt tempo. Man skal ikke løpe på jobb. 

[AnonymBruker]

Dere er jo ikke alene om å ha slike følelser. Kan hende at ts vil ha hjelp av noe terapi hos psykolog el eller langvarig å stå på antidepressiva? Står ikke noe om dette selv om du er «ferdig med helsevesenet». 

Anonymkode: 6008c...025