Pårørende

[AnonymBruker]

Jeg er nærmeste pårørende til en som er psykisk syk, det har blant annet selvmordsforsøk og rus inne i bildet. Jeg er kontaktperson til diverse instanser og det er mye møter og oppfølging. Å humøret til den syke svinger enormt og påvirke meg i stor grad, det gjør vondt å ikke kunne fikse og jeg vet aldri hva jeg møter når jeg kommer hjem. Det siste halve året har det tatt utrolig mye krefter fra meg. Jeg går å er konstant urolig. Om jeg ikke får kontakt blir jeg fysisk uvel og får helt panikk. Jeg strever med å sove, er mye kvalm og uvel,klarer ikke å konsentrere meg, glemmer mye, bestandig sliten og gråter lett, det bare skjer, hjemme, jobb, butikken, ja. Jobber 100%. Sjefen min har de siste ukene ymtet frempå at jeg burde få meg en sykemelding for å hente meg inn og ta vare på meg selv, da han er redd jeg skal gå på en smell og bli langtidssykemeldt. 

Går det an, hva sier jeg til legen? For det er jo egentlig ikke jeg som er syk... 

 

Anonymkode: 948cf...cbb

[svartkatt]

Selvfølgelig kan du bli sykemeldt hvis det er det du mener. Du blir jo dårlig av dette. Du sier det som det er.

Og for å være ærlig så synes jeg du burde se om noen andre kan hjelpe deg eller overta dette ansvaret, som helsepersonell. 

Endret 2. februar 2023 av svartkatt

[AnonymBruker]

Dette får du sykmelding for. Jeg vvar sykmeldt 6 mnd pga ene barnet mitt slet psykisk. Jeg la alle kortene på bordet for fastlege og arbeidsgiver. Arbeidsgiver skjønte meg på en måte, men ville helst sett meg på jobb likevel. Jeg ba om tilrettelegging som kunne gjort at jeg kunne være på jobb, noe arbeidsgiver avslo. Da var ikke veien lang til fastlege som sykmeldte meg tvert.

Var ikke rus i bilde her, men livskrise for både barn og voksne.

Ring lege og bestill time snarest mulig.

Anonymkode: 8b72f...da7

[AnonymBruker]

Det du sier til legen er akkurat det du skriver i innlegget ditt. Hvis sjefen din hinter om sykemelding så er det nok på tide.

Vil også tipse deg om pårørendekurs, belastningsmestringskurs (KiB) eller stressmestringskurs. Eventuelt en-til-en samtaler, kanskje med legen din eller noen i kommunens psykiske helseteam. Det er en vond og tung situasjon du står i, men det finnes metoder som kan gjøre det litt lettere for deg. ❤️

Anonymkode: d470f...057

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Synes det er vanskelig, for er jo ikke syk. Jeg var for noen uker siden å sjekket alt av vitaminer pga jeg er så mye uvel, trøtt hele tiden og glemmer så mye, men alt av verdier var bra. 

Samtidig ser jeg jo at kvaliteten jeg leverer på jobb ikke er 100% og at all tilrettelegging og småfravær begynner å tære på de andre kollegaer, som igjen gir meg dårlig samvittighet og mer bekymringer. 

Ts 

Anonymkode: 948cf...cbb

[AnonymBruker]

Jeg tenker du har en omsorgsfull sjef. Har selv stått i samme situasjon, med en sjef som hadde null forståelse for min situasjon. 

Jeg tenker det er viktig at du også tenker på deg selv her og være nærmest pårørende er en tøff jobb. Ønsker deg masse lykke til!!!

Anonymkode: 30246...48c

[AnonymBruker]

Høres ut som utbrenthet. Jeg er i samme båt som deg, noe ulik problematikk men det sliter meg helt ut. Har fått angst, har sterke humørsvingninger, veldig liten kapasitet til venner og går rundt i en tåke. Glemmer mye og er trøtt konstant.  
Håper du tar kontakt med fastlegen raskt. Dette er absolutt grunn til sykemelding. Stressmestring og terapi anbefaler jeg deg. Pårørende samlinger kan være nyttig. 

Anonymkode: dda2b...72e

[Søgni]

Det kan godt være en sykemelding er riktig for deg! Eller så kan det hende at det er riktig i kombinasjon med at noe endres i situasjonen til den du er pårørende til, slik at ikke et systemproblem blir gjort om til ditt personlige problem når det er systemet som er sykt? 

Men på overordnet nivå - er det ikke ganske borti natta? At pårørende blir helseløse på grunn av påkjenningen det er å stå i det? Eller at pårørende blir sykeliggjort for å ikke klare å leve med et helt umenneskelig press og tillater seg å få reaksjoner på det? 

[AnonymBruker]

Det fins pårørende grupper/organisasjon for pårørande i psykiatrien. Huskar ikkje namnet

Anonymkode: f429b...2dd

[AnonymBruker]

Jeg har bestilt meg time til privat psykolog. Begynner der og kanskje hun har en formening om hva jeg burde. Klare ikke å se at jeg vil bli noe bedre av sykemelding, situasjonen hjemme blir jo ikke borte av den grunn. 

Ts

Anonymkode: 948cf...cbb

[AnonymBruker]

Nå har jeg bestilt meg legetime, men kjenner jeg vingler veldig fortsatt. De vil jo ikke klare å få en ordentlig vikar for meg på jobb. Samvittigheten spiser meg opp.

Men jeg er fortsatt minst like kjørt som da jeg opprettet dette innlegget. Husker ikke hva jeg skal gjøre,  i etterskudd med det meste. Husker ikke sist jeg følte meg uthvilt og opplagt. Tårene trilte på bussen både til og fra jobb i dag, på do, når jeg satt i oppvaskmaskin. 

Likevel vet jeg ikke, vil det å være hjemme gjøre meg noe godt? Må jo ha en plan for da hvordan bruke dagene for å komme meg? 

 

Ts

 

Anonymkode: 948cf...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nå har jeg bestilt meg legetime, men kjenner jeg vingler veldig fortsatt. De vil jo ikke klare å få en ordentlig vikar for meg på jobb. Samvittigheten spiser meg opp.

Men jeg er fortsatt minst like kjørt som da jeg opprettet dette innlegget. Husker ikke hva jeg skal gjøre,  i etterskudd med det meste. Husker ikke sist jeg følte meg uthvilt og opplagt. Tårene trilte på bussen både til og fra jobb i dag, på do, når jeg satt i oppvaskmaskin. 

Likevel vet jeg ikke, vil det å være hjemme gjøre meg noe godt? Må jo ha en plan for da hvordan bruke dagene for å komme meg? 

 

Ts

 

Anonymkode: 948cf...cbb

Håper du ikke må vente lenge på time? Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, vet ikke hvor jeg skal begynne engang. 
Men vær så snill - første skritt er den legetimen, ikke tenk på hva du skal gjøre om du blir hjemme en stund. Det høres ut som du har behov for både søvn og hvile, rett og slett sette dine behov litt i fokus. 
 

Gjør noe du har lyst til. Sov til du våkner. Ta en god dusj, lag en god frokost midt i uka. Ikke tenk så mye på hva du skulle, burde osv..gå en tur, hør på podkast/musikk, les en bok - gjør noe du har lyst til, fordi du har lyst, ikke fordi du må. 

har selv en heftig periode nå, og jeg får dessverre ikke gjort halvparten av rådene jeg kommer med selv. Men jeg vet at de tingene er det jeg bør holde fokus på. Og bare tillate seg at nå er det nok, nå må du puste og ta hensyn til deg selv. Det er vanskelig, absolutt... Ønsker deg lykke til, håper noen av tipsene er til hjelp for deg. 
klem fra utslitt mamma

Anonymkode: d3de7...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Nå har jeg bestilt meg legetime, men kjenner jeg vingler veldig fortsatt. De vil jo ikke klare å få en ordentlig vikar for meg på jobb. Samvittigheten spiser meg opp.

Men jeg er fortsatt minst like kjørt som da jeg opprettet dette innlegget. Husker ikke hva jeg skal gjøre,  i etterskudd med det meste. Husker ikke sist jeg følte meg uthvilt og opplagt. Tårene trilte på bussen både til og fra jobb i dag, på do, når jeg satt i oppvaskmaskin. 

Likevel vet jeg ikke, vil det å være hjemme gjøre meg noe godt? Må jo ha en plan for da hvordan bruke dagene for å komme meg? 

 

Ts

 

Anonymkode: 948cf...cbb

Jeg fikk en syk datter. Hun var så ung at for min del løste det seg med pleiepenger, der jeg måtte ta fri. Det er veldig vanskelig å kjenne på dette presset mellom jobb og ta vare på sine nærmeste. Det var lettere når legen sa; Noen MÅ være hjemme med henne. Så vanskelig var det å ta vare på seg selv og henne.

Vi håper jo alltid at neste uke, neste måned så går det bedre. Så kommer det noen store slag som slår bena under deg. Kanskje ikke når det smeller som verst, men etterpå. Det sliter deg fullstendig ut. All bekymringen, all angsten som kommer med alt dette. Det er sikkert èn ting du stort sett bruker energi og tenker på, og det er klart at du har lite overskudd etter det. Du kan tvile så mye du vil på det, men ja- det er umenneskelig å stå i dette som pårørende. 

Ta vare på deg selv. Hvis du i tillegg blir syk, så har ikke bare du- men hele familien et problem. Den syke trenger at du tar vare på deg selv, både som støtte, men også som eksempel. 

Hva skal du gjøre om du tar fri? : Gå en tur, ta deg et bad, sett opp liste med folk du kan ringe til for å prøve å hjelpe, kontakt et hjelpesenter for pårørende, se om du finner familiegrupper- noe som hjalp vår familie enormt, besøk en venn, gråt. Ro deg ned med en film, sett grenser, følg vedkommende til psykolog, -finn riktig psykolog!! Kontakt de som har tilbud til de med rus i din kommune for hjelp  osv osv. Min unge hadde ikke overlevd hvis jeg ikke hadde tatt tak selv. Det er ikke slik at vi har det mest oppegående psykiske helsevesen her i dette landet. Det har gått mye tid til å finne det beste tilbudet. Av og til handler det om å være der for den syke og sørge for at den føler seg trygg, elsket og støttet. Samtidig som du tar vare på deg selv

Mine beste ønsker. 

 

Anonymkode: 010f8...c1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2023 den 17.15):

Jeg er nærmeste pårørende til en som er psykisk syk, det har blant annet selvmordsforsøk og rus inne i bildet. Jeg er kontaktperson til diverse instanser og det er mye møter og oppfølging. Å humøret til den syke svinger enormt og påvirke meg i stor grad, det gjør vondt å ikke kunne fikse og jeg vet aldri hva jeg møter når jeg kommer hjem. Det siste halve året har det tatt utrolig mye krefter fra meg. Jeg går å er konstant urolig. Om jeg ikke får kontakt blir jeg fysisk uvel og får helt panikk. Jeg strever med å sove, er mye kvalm og uvel,klarer ikke å konsentrere meg, glemmer mye, bestandig sliten og gråter lett, det bare skjer, hjemme, jobb, butikken, ja. Jobber 100%. Sjefen min har de siste ukene ymtet frempå at jeg burde få meg en sykemelding for å hente meg inn og ta vare på meg selv, da han er redd jeg skal gå på en smell og bli langtidssykemeldt. 

Går det an, hva sier jeg til legen? For det er jo egentlig ikke jeg som er syk... 

 

Anonymkode: 948cf...cbb

Bli gjerne sykemeldt og hent deg inn, men du kommer ikke til å bli bedre så lenge du fortsetter å ta 100% ansvar for et annet individ. Bor denne personen hos deg, hvorfor? Hvorfor tar du ikke en fornuftig, emosjonell avstand? Har du vært med i noen pårørende grupper? 
 

Dette er viktige ting du er nødt til å reflektere over, for du kan ikke reparere et annet menneske. Mennesket trenger hjelp fra profesjonelle, og trenger størst av alt å ville få til en endring selv. Og ingen endring kommer til å skje innenfor komfortsonen, med nærmeste pårørende som holder en å hånden. Så sykemeld deg du, men tenk over disse tingene. Du er også viktig og må sette deg selv først. 

Anonymkode: f2b3c...652

[AnonymBruker]

Tror du sjefen din kommer til å takke deg, om du presser deg til du faller sammen og blir langtidssykemeldt? Litt sånn "takk for at du jobbet deg syk, det setter vi pris på, nå var du flink" ?

Min erfaring er at ingen takker deg om du blir utbrent. 

De sliter med å finne vikar for deg? Hvordan blir det om du blir borte mange måneder fordi du blir utbrent? Ikke minst: hvordan skal du hjelpe ditt familiemedlem om du selv blir utbrent og kanskje får en skikkelig depresjon? Om du møter veggen og selv gå ut med søpla krever alt du har av krefter? 

Anonymkode: 45d90...1ab

[AnonymBruker]

Du sier du ikke er syk men du er på vei til å bli syk og hvordan skal en syk hjelpe en annen syk tenker du? Er det ikke bedre å få en sykemelding og heller forsøke å få noe av ansvaret du bærer på over på profesjonelle eller en verge som ikke har ett personlig forhold til den psykiske syke?

Anonymkode: f20a5...7b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Nå har jeg bestilt meg legetime, men kjenner jeg vingler veldig fortsatt. De vil jo ikke klare å få en ordentlig vikar for meg på jobb. Samvittigheten spiser meg opp.

Men jeg er fortsatt minst like kjørt som da jeg opprettet dette innlegget. Husker ikke hva jeg skal gjøre,  i etterskudd med det meste. Husker ikke sist jeg følte meg uthvilt og opplagt. Tårene trilte på bussen både til og fra jobb i dag, på do, når jeg satt i oppvaskmaskin. 

Likevel vet jeg ikke, vil det å være hjemme gjøre meg noe godt? Må jo ha en plan for da hvordan bruke dagene for å komme meg? 

 

Ts

 

Anonymkode: 948cf...cbb

Det er knalltøft å være pårørende og ofte har man ikke noe valg. Jeg har selv vært der. Min løsning ble delvis sykemelding i ti mnd og samtaler i kommunens psykisk helsetjeneste . Der fikk jeg lære meg hvordan jeg skal takle det som pårørende. Det med å ikke å bekymre seg for alle ting og kunne kutte ut de bekymringer som er mest unyttige. Den syke blir ikke hverken mer eller mindre syk om du bekymrer deg. Noe er du nødt til å la være å tenke på for å overleve selv. Bor den syke hos deg? Det er et viktig poeng.. Kanskje avlastning av en eller annen sort kunne være aktuellt? 

Føler veldig med deg, fint du tar tak i det for din egen helse sin skyld . 

Anonymkode: c3d64...a35