Michael Henrik Wynns skrivedagbok

[Michaelhe]

Jeg synes H.P. Lovecraft (1890-1937) har en del kvaliteter som hever ham høyt over stemplet som forfatter av "sjangerlitteratur". Jeg har derfor oversatt denne novellen til norsk. Den heter "graven", men handler egentlig om en slags form for galskap. Men som første person skildring er den helt strålende. Diktet midt i fortellingen er det jag har plages mest med.

«Graven» av H. P. Lovecraft (1922)

“Sedibus ut saltem placidis in morte quiescam.”
—Virgil.

Jeg fullstendig klar over at min situasjon kaster en naturlig tvil over min troverdighet, men jeg vil likevel prøve og forklare dere hvorfor jeg nå er innesperret i et asyl. Brorparten av menneskeheten er dessverre for trangsynt til at de med tålmodighet og kløkt kan vurdere fenomener som bare blir sett og opplevd av et psykologisk følsomt mindretall, og som ligger hinsides det et alminnelig menneske er i stand til å oppfatte. De av oss med åpne sinn vet at det ikke finnes noe skille mellom det virkelig og det uvirkelige. Tingene fremstår som de gjør fordi mediene som fysisk og mentalt formidler inntrykk til vår bevissthet er svært skjøre. Majoriteten med sin prosiaske materialisme vil alltid stemple ethvert glimt av innsikt som trenger gjennom empiriens slør som galskap.

Mitt navn er Jervas Dudley, og jeg har vært en drømmer og en visjonær siden min tidlige barndom. Jeg har vært for velstående til å beskjeftige meg med forretninger, og siden mitt temperament forhindrer meg fra å omgås bekjentskaper med formell utdanning og visse sosiale fritidssysler, har jeg søkt tilflukt i usynlige verdener. Jeg har tilbragt mine unge år blant permene til eldgamle og lite kjente bøker, og drevet rundt på jordene og lundene i nærheten av mine forfedres hjem. Jeg har nok ikke opplevd det samme rundt om på jordene og lundene som andre gutter, eller lest det samme som dem. Men dette kan jeg ikke fortelle noe om, siden en detaljert utgreiing bare vil bekrefte de ondsinnete bakvaskelsene, hånet mot mine åndsevner, som jeg av og til hører fra vokterne som alle lusker her omkring. Det er nok for meg å beskrive begivenheter uten å analysere årsaker.
Jeg har sagt at jeg har bodd adskilt fra den synlige verden, men jeg har ikke sagt at jeg har bodd alene. Det kan ingen menneskelig skapning gjøre, for om han mangler levende vennskap, vil han nødvendigvis søke selskap i ting som ikke lenger lever, eller som ikke er levende. Det ligger et særegent skogkledd søkk ikke langt fra mitt hjem hvor jeg har tilbragt dype skumringer, og lest, tenkt og drømt. Jeg gikk mine første barneskritt nedover de mosegrodde bakkene, og rundt de groteske og krokede eiketrærne spant jeg mine første gutteaktige forestillinger.
Vel, jeg har blitt kjent med skognymfene som hersker over trærne, og mang en gang har jeg betraktet deres ville danser i de siste strålene fra den avtagende månen – men slike ting bør jeg ikke snakke om nå. Jeg vil bare fokusere på den enslige graven ved de tykkeste skogene på bakken, den forlatte graven til familien Hyde, en gammel og fornem slekt. Den siste etterkommeren ble lagt i dets sorte kammer mange tiår før min fødsel.
Hvelvet jeg snakker om er av eldgammel granitt, slitt og utvasket av generasjoners tåke og fukt. Bygningen er et uthugg i selve åskammen og bare synlig fra inngangen. Døren er en massiv stenplate som hviler på rustne hengsler og den er festet på gløtt på et besynderlig og dystert vis ved hjelp av tunge jernkjettinger og hengelåser, i tråd med de makabre tradisjonene de hadde for et halvt århundre siden. Tilholdsstedet til den slekt hvis ætlinger ligger i urner her kronet en gang den skogskledte åsen hvor graven befinner seg, men bygningen har forlengst blitt offer for flammene som fulgte i kjølvannet av et katastrofalt lynnedslag. Eldre innbyggere i egnen demper ofte sine stemmer når de i nervøse ordelag omtaler den stormen som ved midnatt en gang ødela den dystre herregården; de hinter om det de kaller «gudommelig vrede» på en måte som, spesielt i de senere år, bare har gitt næring til min fascinasjon for disse skogsmørke gravkamrene. Bare én mann omkom i brannen. Urnen med asken til den siste av Hyde-slekten ankom fra et fjernt land og ble lagt til hvile på dette rolige og skyggefulle stedet; de hadde trukket seg tilbake dit da herregården brant ned. I dag er det ingen igjen til å legge blomster foran granittdøren, og få drister seg inn i de tunge skyggene som hviler så forunderlig over de vannslitte stenene.
Jeg vil aldri glemme den første ettermiddagen da jeg kom over dette dødens hus, halvt skjult som det var. Det var midt på sommeren og naturens alkymi forvandlet det skogkledde landskapet til en levende og nesten homogen grønn masse, og sansene var nesten beruset av den bølgende sjøen av frodig vegetasjon og markens vage og ubestemmelige lukter. Våre tanker mister sine perspektiv i slike omgivelser; tid og rom blir trivielle og uvirkelig, og fortiden slår som et nådeløst ekko mot vår bevissthet. Jeg vandret dagen lang gjennom de underlige  treklyngene i søkket, og tenkte unevnelige tanker og konverserte med vesener jeg ikke trenger å navngi. Da jeg var ti år gammel hadde jeg sett og hørt mange undre som var ukjente for folk flest, og min alder var på mange vis misvisende. Da jeg tvang meg frem mellom to skarpe tornebusker og plutselig kom over inngangen til hvelvet hadde jeg ingen anelse om hva jeg hadde oppdaget. De dunkle granittblokkene, døren som sto så merkverdig på gløtt og gravskriften i den overhengende hvelvingen vekket ingen sorgfulle eller fryktelige tanker i meg. Jeg hadde mange tanker om graver og mausoleer, men på grunn av mitt særegne temperament hadde jeg blitt holdt borte fra all kontakt med kirkegårder og gravlunder. Det merkelige stenhuset i den skogkledde bakken vekket interesse og satte mine tanker i sving. Jeg ble aldri overveldet av død eller råte når jeg forgjeves speidet inn i stenhusets kalde, fuktige rom gjennom den forlokkende åpningen. Men med fascinasjonen  våknet også den forvirrede og irrasjonelle lidenskapen som har bragt meg til dette innesperrede helvete. En stemme som må ha kommet fra skogens heslige sjel ildnet meg opp, og jeg bestemte meg for å trenge inn i det forlokkende mørket – på tross av de tunge kjettingene som sperret veien. Dagslyset falmet, og jeg dro og ristet i de rustne hindringene for å få opp stendøra – forsøkte å presse den smale kroppen min gjennom den tynne sprekken. Anstrengelsene førte ikke frem. Først var jeg nysgjerrig, så ble jeg desperat, og i det jeg kom hjem i det tykke nattemørket, sverget jeg til skogslundenes hundre guder at jeg, hva enn det måtte koste, en dag skulle tvinge meg ned i det svarte, kjølige dypet som hadde påkalt min interesse. Legen med det grå, jernfargede skjegget som daglig stikker innom, fortalte en gang en besøkende at denne avgjørelsen ble begynnelsen på en ynkelig besettelse; men jeg vil la leserne få høre hele min historie og avgjøre selv.
I flere måneder prøvde jeg forjeves å tvinge opp den solide hengelåsen til det halvåpne hvelvet jeg hadde oppdaget, og i all stillhet forsøkte jeg å finne ut hva slags bygg dette var og hvilken historie det hadde. Som unge gutter flest plukket jeg fort opp det som var å lære; skjønt mitt forbeholdne gemytt som vanlig forhindret meg fra å fortelle andre om min hensikt – eller dele min kunnskap. Det er kanskje verdt å nevne at jeg verken ble overrasket eller skremt da jeg fant ut hva dette var for et hvelv. Gulvets kjølige blåleire pustet som en menneskekropp, en forsiktig bekreftelse av mine tanker om liv og død. I stenrommet følte jeg nærværet til den stolte, men skjebnesvangre slekten som hadde bodd i den nedbrente herregården. Fortiede fortellinger fra en forgangen tid i den store herregården om rare ritualer og gudløse festligheter gjorde meg enda mer interessert i graven, jeg kunne sitte timevis ved døren hver dag. En gang strakk jeg et stearinlys gjennom sprekken til innsiden, men jeg kunne ikke se noe bortsett fra en klam stentrapp som ledet nedover. Lukten både trollbant og frastøtte meg. Jeg følte at jeg hadde vært her før, i en fortid hinsides alle minner, selv hinsides mitt nåværende legeme.
Ett år etter at jeg oppdaget graven kom jeg over en oversettelse av Plutarks biografier blant de mange mugne bøkene på loftet mitt. Jeg leste om livet til Theseus, og ble mektig imponert av avsnittet om den svære stenen som måtte flyttes for at den gutteaktige helten skulle finne sine skjebnetegn på bakken – den dagen han ble gammel nok til å løfte den enorme vekten. Legenden fortalte meg at tiden ennå ikke var moden, det hastet ikke lengre med jeg å stige ned i hvelvet. Jeg sa til meg selv at jeg etterhvert ville vokse i styrke og oppfinnsomhet, og at jeg en gang lett vil kunne åpne den tungt sikrede døren. Før den dagen kom, var det beste jeg kunne gjøre å godta min skjebne.
Fra nå av ble jeg derfor ikke sittende så lenge når jeg besøkte den klamme porten, og mye av min tid ble tilbragt med andre vel så underlige gjøremål. Noen ganger kunne jeg stå stille opp om natten, og luske meg ut for å vandre omkring på de kirkegårdene og gravstedene hvor foreldrene mine hadde nektet meg å gå. Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde på disse stedene, for jeg er usikker på hvor virkelig enkelte ting er. Men jeg vet at dagen etter en slik nattlig utflukt så kunne jeg ofte forbløffe mine nærmeste med kunnskap om ting som hadde vært glemt i mange generasjoner. Det var etter en slik natt at jeg sjokkerte vårt lille samfunn med en besynderlig og fiks ide angående godseier Brewster, en lokalhistorisk skikkelse som ble gravlagt i 1711. Han hadde en gravsten i skifer som sakte ble forvandlet til støv, og under den var det inngravert et dødningehode med to korslagte knokler. Jeg fikk et barnslig innfall og sverget ikke bare på at begravelsesagenten, Goodman Simpson, hadde stjålet skoene med sølvspenner, silkestrømpene og satin – undertøyet fra den døde før begravelsen; men at godseieren selv, ikke fullt avgått ved døden, hadde snudd seg to ganger i sin gravhaug dagen etter han ble lagt til hvile.
Men tanken på å trenge inn i graven jeg hadde funnet var aldri ute av mitt sinn; og ble ytterligere stimulert av en uventet genealogisk oppdagelse: min egen familie hadde – ihvertfall på morssiden – et svakt bånd til den antatt utdøde Hyde-slekten. Som den siste av min fars slekt var jeg også den siste i denne eldre og mer mystiske slektslinjen. Med ett følte jeg at graven tilhørte meg og jeg ble varm om hjertet når jeg så fram til den dagen jeg kunne trenge gjennom stendøren og gå ned de sleipe mørke stentrinnene. Jeg fikk nå for vane å lytte intenst ved den delvis åpne porten, og jeg foretrakk å avholde min uvanlige vake i de stille timene ved midnatt. Da jeg ble myndig hadde jeg kommet så langt at jeg hadde jeg laget en lysning i buskene foran den mugne fasaden på åskammen, slik at den omliggende vegetasjonen tårnet seg opp og hang over området som vegger og tak i en naturlig løvhytte. Denne løvhytta ble mitt tempel og den lukkede døren mitt alter, og her ville jeg ligge utstrakt på den mosegrodde bakken mens jeg tenkte merkelig tanker og drømte merkelige drømmer.
Jeg fikk min første åpenbaring en lummer natt. Jeg må ha vært så utslitt at jeg sovnet, og da jeg hørte stemmene trodde jeg at jeg våknet. Jeg kvier meg for å snakke om tonen og dialektene jeg hørte, eller deres fremtoning; men jeg kan si at de hadde et annet vokabular, en annen uttale, og måte å snakke. Hver avart av New England dialekt, fra de klossete stavelsene til de første Puritanerne til den nøyaktige retorikken som var vanlig for femti år siden, var representert i denne gåtefulle dialogen, skjønt dette var noe jeg først forsto senere. På denne tiden var det vitterlig et annet fenomen som fanget min oppmerksomhet; et fenomen så flyktig at jeg ikke kan sverge på at det er virkelig. I det jeg våknet skimtet jeg så vidt et lys nede i graven som ble kjapt slukket. Jeg tror ikke jeg var verken lamslått eller i panikk, men jeg vet at den natten endret meg for alltid. I det jeg kom hjem gikk jeg rett til en morken kiste på loftet, og der fant jeg nøkkelen som den påfølgende dagen lett skulle fjerne hindringen som jeg så lenge forgjeves hadde forsøkt å forsere.
Jeg tok mine første steg inn i hvelvet på den forlatte åskammen en sen ettermiddag mens lyset var mykt. Jeg var forhekset – hjertet jublet og banket uforklarlig. I det jeg lukket døren bak meg og gikk ned de våte trinnene i skinnet fra mitt enslige stearinlys virket det som om jeg visste hvor jeg skulle. Veiken freste i den kvelende stanken der inne. Likevel følte jeg meg underlig hjemme i likhusets råte. Rundt meg så jeg mange kister på heller av marmor, eller rester av kister. Noen av disse var forseglede og intakte, mens andre hadde nesten forsvunnet, og bare etterlot seg sølvhåndtakene og navneskiltene henslengt blant noen eiendommelige hauger av hvitt støv. På et skilt leste jeg navnet Sir Geoffrey Hyde, som hadde ankommet fra Sussex i 1640 og gått bort noen år senere. I en iøynefallende alkove lå en relativt vell bevart og ubrukt kiste, utsmykket med et enkelt navn som fikk meg både til å smile og gyse. En innskytelse fikk meg til å klatre opp på den brede marmorplaten, slukke lyset mitt og legge meg ned i den ledige likkisten.
Jeg vaklet fra hvelvet i det gråe dagslyset neste morgen og låste hengelåsen på døren bak meg. Jeg var ikke lengre en ung man, selv om bare en og tyve vintre hadde slitt på mitt legeme. Morgenfugler i landsbyen som så meg gå hjemover sendte meg rare blikk, og undret seg over slike tegn på seksuelle utskeielser hos en som var kjent for sin ensomme og edruelige livsførsel. Jeg viste meg ikke for mine foreldre før jeg hadde sovet lenge og var uthvilt.
Fra nå av besøkte jeg graven hver kveld; jeg så, hørte og gjorde ting jeg aldri kan avsløre. Måten jeg snakket på – jeg hadde alltid vært lettpåvirkelig – var det første som endret seg; og mitt plutselig skift til gammeldagse ordvalg ble fort bemerket. Senere ble jeg besynderlig utfordrende og hensynsløs i min fremferd, inntil jeg til slutt ubevisst antok holdningene til en verdensvant mann i stedet for en som hadde levet i livslang isolasjon. Der hvor jeg tidligere hadde vært taus snakket jeg nå ustoppelig, grasiøst og lett som en Chesterfield, eller kynisk som en gudløs Rochester. Jeg ble besynderlig lærd på et vis som var fullstendig ulikt min ungdoms virkelighetsfjerne kloster kunnskap. Jeg skriblet enkle improviserte epigrammer i mine bøkers flyveblader, som ledet tankene hen på Gay, Prior og de mest livlige Augustinske vidd og versemakere. En morgen ved frokost holdt det holdt på å bære galt av sted da jeg deklamerte i en håndgripelig og glupsk aksent en utgytelse av attenhundretallets bakkanalske munterhet; et stykke Georgiansk lekenhet som aldri før har vært nedskrevet. Det gikk omtrent slik:

Kom hit, mine karer, med deres seidler av øl
og skål for vår tid før den fordufter som søl.
Fyll deres fat med hauger av kjøtt
for det er mat og drikke som skal trøste oss støtt.
Drikk, hva som enn måtte komme
for snart er livet omme.
Hva får deg til å tro
at Døden tar hensyn til adelig blod?

Anacreon hadde en rød nese, blir det sagt.
Han var lykkelig ruset og nær den ypperste makt.
Herre min hatt! Heller rød mens jeg puster og går
enn hvit som en lilje og død om et år.
Så Betty, min kjære,
hva kan et kyss lære?
Der hvor Belsebub rår
er det kjærligheten som forgår!

Unge Harry, rett deg opp om du kan.
Så falt du full under bordet som en mislykket mann.
Fyll koppene og send dem til dem som tror det:
Det er bedre under bordet enn nedgravd i et jorde.
Så fest og spøk
og drikk og flørt:
Du ler ikke så lett
når livet slår full retrett.

Jeg er så dritings nå at jeg nesten ikke kan stå,
og jeg er mutt og kan knapt gå!
Husvert, be Betty hente en stødig krakk!
Dette er hjemmet mitt nå siden ekteskapet sprakk.
Så gi meg en hjelpende hånd
og la oss drikke uten bånd.
Dag må følge dag i en endeløs rad,
men hvorfor er jeg så sjelden glad?

Det var omtrent på denne tiden at jeg utviklet den frykten for brann og tordenstormer som jeg nå sliter med. Tidligere var jeg likegyldig til slike ting, men nå ble jeg paralysert av angst; og ville trekke meg tilbake til husets innerste gemakker hver gang det glimtet i horisonten og drønn buldret over himmelen. Jeg tilbragte mye dagtid i ruinene av kjelleren til den nedbrente herregården, og jeg pleide å se for meg hvordan bygningen så ut i sine velmaktsdager. Ved en anledning skremte jeg en lokal mann da jeg selvsikkert ledet ham til en grunn ekstrakjeller som jeg visste om – til tross for at rommet hadde vært usett og glemt i mange generasjoner.
Til slutt skjedde det som jeg lenge fryktet. Mine foreldre ble bekymret på grunn av endringer i oppførselen og utseende til deres eneste sønn, og begynte forsiktig å overvåke mine bevegelser, noe som kunne endt med katastrofe. Jeg hadde ikke fortalt noen om mine besøk til graven, og hadde religiøst voktet min hemmelighet helt siden barndommen; men nå var jeg tvunget til å utvise aktsomhet når jeg tråkket gjennom labyrintene i mitt skogkledde søkk, slik at jeg kunne bli kvitt de som eventuelt fulgte etter meg. Nøkkelen til hvelvet oppbevarte jeg i en snor rundt nakken, og det var det bare jeg som visste. Om jeg fant noe i graven ville jeg aldri ta det med meg når jeg forlot stedet.
En morgen i det jeg steg ut fra den fuktige graven og festet kjettingen med en ustødig hånd, så jeg i de nærliggende buskene det fryktede ansiktet til en av mine voktere. Sannelig måtte enden være nær; for løvhytta var oppdaget og målet for mine nattlige utflukter avslørt. Mannen konfronterte meg ikke, så jeg skyndte meg hjem for å høre hva han hadde fortalt min forgremmede far. Skulle mine besøk bak den sikrede porten bli avslørt for alle og enhver? Dere aner ikke hvor glad og overrasket jeg var da jeg hørte spionen hviske varsomt til min far at jeg hadde tilbragt natten i løvhytta utenfor graven; mens mine søvndrukne øyne stirret på sprekken og den låste og halvåpne porten! Et mirakel hadde forledet min vokter! Jeg var nå overbevist om at jeg var beskyttet av overnaturlige makter. Nå som jeg var velsignet trengte jeg ikke skjule mine besøk til graven. I en uke nøt jeg lykkelig samkvem med de døde på et vis jeg knapt tør nevne. Men så hendte det som bragte meg til dette forferdelig triste og ensformige  fengselet.
Jeg burde ikke ha våget meg ut den natten for det var tordenskyer på himmelen og en morild steg opp fra den range myren ved foten av søkket. De døde påkalte meg heller ikke slik som de pleide. I stedet for graven på åskammen, var det nå den demonen som hersket over den nedbrente kjelleren på toppen av skråningen som lokket meg inn med sine usynlige fingre. Da jeg krysset lunden på flaten foran ruinen så jeg i det tåkefulle måneskinnet det jeg alltid hadde visst. Herregården som hadde vært borte i ett århundre sto stolt gjenreist for mitt begeistrede sinn; bak hvert vindu skinte utallige overdådige stearinlys. Vogner med Bostons kondisjonerte rullet opp innkjørselen, og mange pudrede skjønnheter fra de omliggende godsene ankom til fots. Jeg blandet meg med disse, selv om jeg visste at jeg var en av vertskapet. Det var musikk, latter og vin ved hvert et bord. Jeg gjenkjente flere ansikter, skjønt jeg ville nok ha visst mer om dem om de ikke hadde vært innskrumpet eller fortært av død og råte. Jeg var den mest frislupne og mest ensomme blant en hel hensynsløs mengde; munter og blasfemisk bannskap fløt fra min munn. Mine forbløffede utbrudd trosset alle naturlige, menneskelige eller himmelske lover. Et plutselig tordendrønn som overdøvet selv larmen fra våre ville festligheter, kløvde selve taket på herregården og la et lokk av frykt over det støyende selskapet. Huset ble slukt av røde ildtunger og svulmede hete, og de festkledde flyktet hylende ut i nattemørket forskrekket over naturens overtramp. Bare jeg ble igjen, naglet til min stol av en snikende og fremmed angst. Og så ble jeg grepet av en ny panikk. Ville jeg bli brent levende til det bare var asken igjen? Ville min kropp bli spredt for alle vinder? Ville jeg aldri få ligge i Hyde-slektens grav? Min kiste ventet på meg. Det var min rett å få hvile til evig tid sammen med etterkommerne av Sir Geoffrey Hyde! Jo vitterlig, jeg skulle kreve min hinsidige arverett, selv om min sjel ville måtte reise gjennom århundrer på jakt etter en ny legemlig bolig, som omsider vil kunne ta sin plass i den ledige kisten på hellen i hvelvets tomme alkove. Jervas Hyde skulle aldri lide den samme triste skjebne som Palinurus!
I det bildene av det brennende huset falmet fra mitt sinn oppdaget jeg at jeg skrek og kjempet som en gal mot to menn som prøvde holde meg fast. En av de to var spionen som fulgte meg. Det striregnet og lynglimt kunne skimtes over den sørlige horisonten, tordenskyene som nylig hadde passert. Min fars sorgfulle ansikt betraktet meg mens jeg ropte og forlangte å bli lagt i min grav. Han formanet stadig mine gisseltagere om å behandle meg så skånsomt som mulig. En svart sirkel på gulvet av den nedbrente kjelleren vitnet om et voldsomt lynnedslag; og på dette stedet løftet noen menn fra landsbyen sine lykter nysgjerrig over et lite antikk skrin som uværet hadde avdekket. Jeg sluttet å vri meg eller kjempe imot, det var fånyttes uansett. Jeg betraktet mengden mens de så nærmere på sin nye skattekiste, og jeg fikk lov til delta i begivenheten. Lynet hadde tvunget opp skrinets hengsler, og det inneholdt mange dokumenter og verdifulle gjenstander. Men det var kun en ting som fanget min interesse: en porselens miniatyr av en ung mann i en smart og krøllet pudder parykk med pose bak, med initialene «J.H.» innskrevet under. Jeg kunne like gjerne stirret inn i mitt eget speilbilde, så likt mitt eget var dette fjeset.
Dagen etter ble jeg bragt til dette rommet med gitter foran vinduene. Jeg blir holdt ajour om visse ting ved hjelp av en aldrende og enfoldig tjener, som jeg har vært glad i siden ungdommen. Som meg elsker han kirkegårder. Det jeg har turt å fortelle om mine opplevelser i hvelvet har bare frembrakt medlidende smil. Min far besøker meg stadig og kan fortelle at jeg aldri på noe tidspunkt var inne i det låste gravkammeret. Han sverger på at den rustne hengelåsen som han undersøkte ikke hadde vært rørt på femti år. Han sier til og med at hele landsbyen visste om mine besøk til dystre graven, og at jeg ofte ble observert mens jeg sov i løvhytta utenfor, mine halvåpne øyne stirret visstnok på døråpningen. Jeg har ikke mulighet til å motbevise disse påstandene siden jeg mistet nøkkelen til hengelåsen i kampens hete den fryktelige natten. De underlige opplysningene som jeg tilegnet meg gjennom mine nattlige møter med de døde avviser han som resultatet av min livslange og altoppslukende interesse for de eldgamle bøkene i familiens bibliotek. Hadde det ikke vært for Hiram, min gamle tjener, ville jeg nå ha vært fullstendig overbevist om min galskap.
Men Hiram, trofast til det siste, har beholdt troen på meg, og har gjort det mulig for meg å gå ut offentlig med deler av min historie i det minste. For en uke siden tvang han opp låsen som har holdt gravkammeret halvåpent i alle disse årene, og med en lykt steg han ned i det mørke dypet. På en helle i en alkove fant han en gammel, men tom kiste med et slitt navneskilt hvor kun ett ord var innskrevet: «Jervas». De har nå lovet meg at jeg en dag skal bli begravet i den kisten og i dette hvelvet.

Oversatt av Michael Henrik Wynn

 

Endret 10. september 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

Hvor man finner transer i Oslo
Som homofil mann blir man spurt om mange ting.  Det var en som spurte hvor man finner transer i Oslo. Her er mitt svar:

"Om man går ned Carl Johan, så tar man til venstre ved Oslo S, går to km til man kommer til en liten park. Der går man på bussen i østlig retning, og sitter på fire stopp. Da skal landskapet være litt mer åpent, og man kan se fjorden. Så går man langs vannkanten i rundt 15 minutter til man kommer til en kirke. Bak kirken står det et digert skur - med en stor lås. Noen ganger glemmer de å låse skuret, så man må vente på en mulighet. Om man til slutt kommer inn i skuret, så vil man øyeblikkelig skjønne en ting: inne i skuret finnes det INGEN transer."

 

[Michaelhe]

Et alminnelig dikt jeg skrev en gang

Ferie
Landskapet er tomt,
fritt for krav, meninger og kommentarer.
Det finnes ingen byråkrater i buskene,
ingen saksbehandlere i de grønne dalene.
Telefonen har knapt dekning
så langt opp mot det blå.
Ut mot bølgene ser jeg ingen journalister,
og der hvor måkene kretser over svabergene
har ingen søkt kommunen om rett til å bygge.
Havet strekker seg fortsatt langt inn i fantasien,
som om eventyret aldri hadde blitt kommersialisert.
Det er ikke noe promillekontroll
i møtet mellom deg og ditt opphav:
Et sted på jorden er selv du fortsatt fri.

av Michael Henrik Wynn

Jeg skrev også en engelsk versjon. Tro det eller ei, jeg synes det er lettere å skrive engelsk enn norsk.

Vacation

The landscape is empty,
free from demands, opinions and commentary.
No bureaucrats lurk in the bushes,
no case workers crowd the green valleys.
There is barely phone coverage
on the blue roof of the world.
Out towards the waves I spot no journalists,
and where the sea-gulls circle the coastal rocks,
no one has applied for a building permit.
The ocean still reaches far into our imagination
as if fairy tales had never been commercially exploited.
There are no breathalyser tests
in your encounters with nature.
Somewhere on this earth, even you are free.

Michael Henrik Wynn

 

 

[Michaelhe]

Litt moro med Trump

I følge et nytt intervju med BMJ sier Trump at han aldri har vært motstander av vitenskap.

"You won't believe how much I know about science", says the former president. "There has never been a president who knew so much about science as me. For instance, a renowned phrenologist once told me that a man's hands are proportionate to any parts of his anatomy with a head. I even checked in the mirror. I never knew! You know what I did? I informed the AAAS back in the US about this. They said they were stunned at hearing this from a president. They were really impressed!!! Their editor-in-chief wrote back immediately and said I had 'novel ideas', which - you know - comes from the French 'nouveau', meaning very, very original."

[Michaelhe]

A story dedicated to dogs
Dogs are wonderful creatures, and there are innumerable sentimental stories written by owners over the years. I thought I would make an addition to the list of nausiating clichees. A little romantic, set in the past. But the landscape is slightly similiar to where i am now. There is no snow here, however. Here goes:

The old major and his dog
There lived an old retired major in the hills of central Europe. No one knew in which armies he had fought, or which battles that had disfigured his wrinkled face. Some took for granted that he had supported the Nazis during the war. They barely knew his name, and only referred to him with contempt as “the grumpy old major”. His home was a log cabin, overlooking a valley that was often covered in mist. And when the rains and the wind darkened the evenings, the light from his window was a solitary gleam - like the eye of the mountains themselves - peering down on the village below.

The major was thoroughly disliked because of his ferocious temper. He arrived in the afternoons, unshaven, stinking of sweat and alcohol, and then he would be very rude and cold - if he indeed he said something at all.

The only creature on this earth that seemed to be good enough for the old major was his dog. No one knew the age of the creature, or even of the of the major himself. The dog walked with a proud skip in its steps, and he showered it with luxury and food. In the evenings the major would silently ponder the landscape from his vantage point. What his thoughts were, not even the dog could tell.

There was never a visitor to the old cabin, but the major sometimes sobered up and cleared the path. He worked into the afternoons with a pick ax and shuffle. When he was done he would take a seat in a chair outside, and drink whiskey and smoke until he fell asleep where he sat. The evening chill would wake him and then he would withdraw to his bed. Sometimes when the major slept he would kick and scream, as he was struggling for his life. Then the dog would jump down from the bed, and lie down in a corner until he quieted down. When the major woke, he would be sweaty and confused, and then he would drink coffee, and then read a book til dawn penetrated the morning mist.

The landscape around the village was vast and wild, and the major would limp up and down those isolated paths followed by his mute companion. In winter, blizzards would descend upon his outpost with terrifying violence. A lighted fireplace and piles of wood kept him warm. He stored canned food of various kinds, beans, spam, fish, and he salted meats to comfort himself. When the water froze he opened the door and collected snow in a bucket which he melted by the fire for his coffee.

Sometimes, when he was in the mood, he dug deep into a wooden chest and found an old battery powered radio, and he would sit quietly, intensely concentrated trying to move the antenna back and forth in order to make out those almost imperceptible voices that penetrated into his dominion from the world outside. But sometimes this proved impossible, and therefore he did not receive advance warning of the horrific storm of 1973.

On 21 of October that year the heavens gave birth to the worst winds and heaviest snow fall seen in those parts. The other villagers never talked to the old major because they did not like him, and by the time storm had arrived, and he entered their thoughts, it was too late. They thought that the cabin on the hill has stood there for hundreds of years. Like the major himself it seemed carved out of the hillside. If he just sat quiet where he was, no harm could befall him.

And they were right, and the old major knew it. He did what he normally did during winter storms, lighted his fire. The flames flickered, and when the shutters were secured, they filled the room with comfort, light and heat, while the Day of Judgment brewed outside.

The old major was used to this, it had been his life, in every sense. He got up a bottle of whiskey, and sipped from a glass. His dog, however, was utterly terrified. It crawled under the table, and whined. The old major tried to reassure the creature, calm it with offers of treats, but the howl of the winds, the creaking walls and what seemed like an inexplicable drone from the heavens above frightened it, and it would take no food.

The old major then got down on his knees under the table and sat next to the dog with his glass of whiskey. He looked at the dog, and for a while the dog was calm. But then suddenly a tremendous gust blew the door open, filling the room with swirls of snow. The old major rushed to his feet, and struggled against the wind to shut it. When that was done, he noticed that the dog had fled into the night to seek refuge among the trees.

First, he was overwhelmed with grief when the room was quiet. He looked at the empty space where the dog used to lie. Then his eyes were suddenly filled with defiance, an old soldier was returning to battle. He put on his thickest coat, and hat and scarf, grabbed an oil lamp and unlocked the door.

So it was that the old major decided to take on the very spirits of the mountain to fight for his dog. He waded to his ankles in snow for a few hundred meters up the hill. He shouted, but his voice was inaudible. As he became removed from his cabin, he saw its light extinguish in the storm. And not soon after, the old major was overcome with fatigue and sat down under a tree. That is where the men from the village found his frozen body two days later.

They did not have much sympathy for him because he had always been mean and yelled at them. The dog, however, was found alive in the shed outside. Everyone thought that this was the most faithful creature on earth which stayed so loyal to such a terrible person. It was brought down from the mountain, and given to a breeder, who made sure that it produced many litters, whose offspring still run around on the meadows in those parts. They say old majors die, but their dogs live on forever.

by Michael Henrik Wynn

[Michaelhe]

En norsk lydbok jeg lagde
For noen år siden leste jeg gamle utgaver av Arbeiderbladet fra mellomkrigstiden. Da kom jeg over en liten tekst av Kaptein Munk, som het "Muskelkrigen". Jeg visste lite om Kaptein Munk, bortsett fra at han hadde vært en voldsomt populær forfatter i sin egen tid. Jeg visst at han var litt rasistisk, men det var jo mye tvilsomt hos Øvre Richter Frich også? Jeg synes teksten minnet meg litt om slags norsk, forkortet versjon av H.G. Wells sin roman The Time Machine. Jeg så en del underliggende dialektisk tenkning i teksten, sammen med noe litt tvilsom biologisk argumentasjon. Men den var jo interessant. Så jeg leste den inn, lastet den opp til youtube og la den ut på facebook. Da fikk jeg øyeblikkelig en kommentar om at dette var en skrekkelig mann, som hadde skrevet masse rasistiske ting i mellomkrigtiden, bla en bok som het Den Hvite Rases Selvmord. Da fikk jeg panikk, og fjernet alt fra nettet. Men nylig satt jeg og gikk gjennom lydbøker som var spilt inn av andre. Da ser jeg at Mussolinis taler er spilt inn, Hitler også. Mange andre forferdelige folk. Hvis disse kan spilles inn, så kan vel Kaptein Munk også spilles inn? Hvordan skal blinde og andre slike få vite noe om disse hvis de ikke spilles inn? Og jeg skal ikke undervurdere lyttere, de kan vel tenke selv og gjøre seg opp en mening? Derfor legger jeg ut Kaptein Munk på nytt. Det spiller ingen rolle hvem Kaptein Munk var, det er ikke jeg som har skrevet Den Hvite Rases Selvmord eller som er rasist. Jeg har bare lest inn en av mannens tekster.

 

Endret 20. februar 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

En av de første tekstene jeg oversatte til engelsk var denne lille julefortellingen av Amalie Skram. Jeg hadde da holdt så lenge på med statistikk og tørre akademiske tekster, at jeg nesten inkluderte setningen "Further research is required" på slutten. Den ultimate akademiske floskelen, falsk beskjedenhet for å fiske etter penger.

Jeg leste inn  Amalie Skram fortellingen, men det er litt vanskelig for noen ganger ergrer jeg meg over det jeg innbiller meg er hørbare kutt, og jeg ser at andre bruker filter til å jevne de ut.

 

[Michaelhe]

Denne fortellingen av Alexander Kielland er en av mine favoritter. Den er morsom, og derfor hører jeg noen ganger på den, til tross for at det er jeg selv som leser. Denne har ikke jeg oversatt selv. Jeg fant oversettelsen på gutenberg.org. Men jeg leser.

 

Endret 20. februar 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

Jeg var filmblogger i flere år på et nettsted som heter Montages.no. Jeg skrev om gamle norske filmer fordi jeg følte at de ble neglisjert. Ikke var de tilgjengelige heller. Da jeg begynte å skrive gjorde jeg så godt jeg kunne, men etterhvert fikk jeg litt oversikt, og ble også mer komfortabel med filmanmelder sjangeren. Min største svakhet var at jeg røpte for mye av handlingen. Men jeg tenkte at det ikke gjorde noe siden filmene var umulig å få tak i uansett. De var historiske kilder.

Den beste filmanmelderen jeg har sett i Norge er Birger Vestmo. Han skriver godt, og han er alltid i stand til å gi en analyse uten å røpe for mye. Det er ikke lett. Når jeg leste anmeldelser i gamle aviser fikk jeg også sansen for pensjonerte Per Haddal i Aftenposten. Jeg synes han også skrev godt, og i tillegg var han grundig i alt. Her er tre av det jeg regner som mine beste innlegg om film. Jeg gikk lei til slutt, og droppet hele filminteressen. I dag ser jeg knapt filmer.

 

1.

Udnæs og O’Neills lange reise hjem

I 1967 ga et teatergeni i slutten av 20-årene seg i kast med skuespillet Den lange reisen hjem. Mannen var ikke Eugene O’Neill, stykkets forfatter, selv om O’Neill var samme alder da han skrev teksten. Det var Sverre Udnæs, en mann som døde ung, og som kunne blitt en av Norges fremste dramatikere.

Udnæs jobbet under Arild Brinchman i fjernsynsteatret i NRK. Etter mislykkede studier i Frankrike skrev han et par teaterstykker og hadde regien for ett før han ga seg i kast med O’Neills berømte enakter. Norge var en stor sjøfartsnasjon på 60-tallet, og Eugene O’Neills skildringer av livet på havet burde hatt en egen appell for samtidens publikum. Norsk sjømannsliv i denne tidsepoken har nylig blitt behørig beskrevet i Jon Michelets bøker om krigseilerne.

Hva var så Den lange reisen hjem, og hvilken betydning hadde stykket? I 1917 mens første verdenskrig raser i Europa gir en forsoffen og tuberkuløs Eugene O’Neill ut det korte stemningsfulle skuespillet, en av fire såkalte enaktere som skildret livet til sjøs. En yngre brors tidlige sykdomsdød hang som et spøkelse over O’Neill-familien, drev hans mor til narkomani og hans eldre bror, Jamie, til alkoholisme. Selv flyktet Eugene til sjøs og druknet sorgene i lugubre barer i storbyenes havner. Men en dag gikk sjømannen i land og begynte å skrive. Den lange reisen hjem ble starten på en livslang søken hvor O’Neill blottet sin sjel og ble USAs første store seriøse dramatiker.

I 1940, midt under neste verdenskrig, møter Eugene O’Neill- nå en respektert nobelprisvinner- en annen sjømann, John Ford. Den store Western-regissøren Ford trenger kanskje ingen introduksjon. O’Neill og Ford flytter handlingen i Den lage reisen hjem til samtiden, og ansatte fotografen Gregg Toland for å skape stemning. Toland forbindes gjerne med Orson Welles’ Citizen Kane (1941). Toland brukte imidlertid sin unike svart-hvitt kinematografi i filmen The Long Voyage Home (1940) ett år tidligere, med utstrakt bruk av skygger og kontraster.

Vi kan helt klart kjenne igjen inspirasjonen fra Tolands ekspresjonisme, og kanskje fra en tidligere O’Neill film, Anna Christie (1930), i åpnings-bildene på Sverre Udnæs’ TV-produksjon Den lange reisen hjem fra 1967. De første bildene i Den lange reisen hjem tar oss med til mørk, skitten og folketom bar i en bakgate hvor sjøfolk møtes for drikke seg sanseløse. Bak bardisken får vi øyeblikkelig øye på Carsten Byhring. I 1967 er han er ennå ikke kjent som en av Olsenbanden. Sammen med innpiskeren Nick planlegger bartenderen å dope ned en sjømann og sjanghaie ham på en båt. De første gjestene som ankommer husker imidlertid både bartenderen og innpiskeren fra en tidligere episode, men de slår seg ned for å drikke og flørte med horene likevel. Skurkene peker seg ut svensken Olson (flott fremført av Rolf Søder). Olson holder seg edru og vil spare hyrepengene sine, reise hjem til Sverige og jobbe på gård. Elsa Lystad er den prostituerte som lurer ham bort fra de andre. Adskilt fra flokken blir han et lett bytte.

Gjennom hele stykket høres en illevarslende tåkelur i bakgrunnen. Udnæs bruker nærbilder av ansikter, han klipper mellom stemningsbilder og er en mesterlig personinstruktør. Her er det lite, om noe, overspill. Udnæs var svært bevisst hvordan skjermstørrelsen spilte inn på filmopplevelsen. TV har en «underutviklet estetikk», mente han. Til og med VG merket seg hans sofistikerte billedbruk: «Udnæs har gått sin film- og fjernsynsskole, og han vet åpenbart hvordan en skjerm skal brukes. Han utnytter den til det ytterste, — den begrensede billedflate blir så og si hans kraftigste virkemiddel. Den kutter aldri et bilde,— den vider tvertimot ut. Det var meget fint gjort,— plutselig satt man og ante hva dette diffuse begrep fjernsynsteater egentlig er og bør være»

Både Toland og Udnæs’ kinematografi fremhever fortellingens råe virkelighet, en realisme som nesten sklir over i poesi: I begynnelsen av stykket blir ei hore kjeftet på fordi hun er syk. Så blir de andre horene kalt stygge av sjøfolkene, som likevel vil ha dem. Alle vet at baren driver med sjanghaiing, men alle er for likegyldige eller fulle til å bry seg. En hensynsløs verden hvor ingen er perfekte. Bartenderen slår Elsa Lystad, og hun på sin side lar seg ikke affisere av Olson sin naive drøm om å besøke sin gamle mor før hun dør. En slik brutal ærlighet var ny i amerikansk litteratur da stykket kom ut. Akkurat som Udnæs’ sofistikerte billedbruk var ny i norsk TV-drama. Udnæs skulle bli en intim og personlig stemme på 70-tallet i en tid da de fleste var opptatt av samfunnet.

Den lange reisen hjem ble et lærestykke for både O’Neill og Udnæs, den norske dramatikerens første arbeid med sin store inspirasjonskilde. Amerikanerne var gode på å fortelle historier, og det likte Udnæs. O’Neills lange reise hjem ble dermed også Udnæs’ reise.

 

Michael Henrik Wynn

2.

Filmpionerene som sviktet Norge

10 000 nordmenn, i tillegg til 13000 utenlandske slavearbeidere i norske leire, døde under andre verdenskrig. Noen i filmmiljøet reagert instinktivt mot nazismen, som Einar Rose og Leif Juster. Men flere av de som hadde vært med på å bygge norsk film sviktet landet, bla regissørene Ottar Gladtvet, Walter Fyrst og Leif Sinding.

«Eventyret om filmen er vel det mest eventyrlige av alle eventyr» skriver Gladtvet i sin selvbiografi, en av få som skildret filmens barneår. Gladtvet jobbet med dokumentarfilm, og reiste land og strand rundt for å filme store og små hendelser: sportsbegivenheter, politikere og bybranner. Hans karriere fikk et høydepunkt i 1939 da han filmet det norske kronprinsparet på en reise til USA.

Da krigen brøt ut året etter flyktet kongen, hans familie og regjeringen, og nazistene overtok etterhvert filmarbeidet i Norge under ledelse av Leif Sinding. Gladtvet jobbet da for den statlige filmrevyen som delvis var et nazistisk propaganda prosjekt. Han holdt en lav profil, og vi vet ikke hvilke reportasjer han sto bak.  Som film-mann hadde han jo ikke så mange valg, om han skulle jobbe. I 1941 la han fram et manuskript for en propagandafilm som han kalte Vi er et rike. Vi skal bli et folk. Hans overordnede forkastet imidlertid prosjektet, og reddet ham trolig fra en landssvik dom etter krigen.

Men om Gladtvet i likhet med mange andre var opportunist, så kan ikke det samme sies om Walter Fyrst. Fyrst var 10 år yngre. I 1927 lagde han stumfilmen Troll-elgen etter en roman av Mikkjel Fønhus. 20-åra var preget av økonomisk krisetid, etterfulgt av et lite pusterom, før den store depresjonen slo inn på 30-tallet. Arbeiderne protesterte, arbeidsgiverne drev med lockout og politikken ble polarisert.

Fyrst var borgerlig «pappa-gutt», men var innom både sosialismen og Fedrelandslaget før han endte opp på høyresiden. Han var sentralt plassert i det politiske miljøet, og debatterte med Tranmæl, Gerhardsen og Quisling. Arbeidstjeneste for ungdommen var den store saken for ham. Ledig ungdom skulle utnyttes til bureising og veibygging. Tranmæl og Ap saboterte de borgerliges forsøk på å gjøre noe med 30-åras krise, mente han.

Den eneste han trodde på var Quisling, som hadde vært minister. Fyrst trodde Quisling kunne gjenreise Fedrelandslaget, som han mente hadde blitt bestukket av storkapitalen. I stedet ble Fyrst viktig under dannelsen av Nasjonal samling. Han skal fort ha blitt skuffet over den norske føreren, og meldte seg ut av NS.

Senere meldte han seg inn igjen, og regisserte den eneste spillefilmen fra okkupasjonstiden i Norge som var ren propaganda, Unge viljer,  sommeren 1942. Fyrst håpet «at enkelte mennesker ville si til seg selv. ‘Ja, dette er sant. Slik var det. Disse norske NS folkene er kanskje ikke så jævlige som mange ville ha det til’». Filmen ble rost av nazist-styrte Aftenposten, men fullstendig boikottet av publikum. Den er til dags dato det verste eksemplet på propaganda i norsk filmhistorie.

Etter krigen ble Fyrst den første NS mannen som havnet på Grini. Da han ble løslatt hadde han ingen steder å gå, og han ringte da til Max Manus, som hadde et firma. Max Manus tenkte seg om og ga ham en jobb, som han sier, fordi han «følte det er vilkårlig hvilken side man havnet på under krigen». Senere fikk Fyrst også laget film igjen, med både Carsten Byhring og Willie Hoel i rollene.

Leif Sinding, en annen av de gamle pionerene, hadde vært journalist i flere store aviser, samt redaktør for et filmtidsskrift. Han dro til Tyskland for å studere film, og da han kom tilbake på midten av tyve tallet fikk han tilbud om å filmatisere sørlandsforfatteren Gabriel Scotts komedie Himmeluret. Uerfaren som han var ble han tvunget til å dele regi med en annen.

Da Sinding på 30-tallet kastet seg inn i samfunnsdebatten vendte han tilbake til Scotts verker og filmatiserte De Vergeløse, en roman av om foreldreløse barn som blir utnyttet som slavearbeid av bønder. Året etter marsjerte tyske soldater nedover Carl Johan. Sinding lagde da enda en film basert på Scott, nemlig Tante Pose (1940), som ble hans mest kjente film. Han hadde lenge vært misfornøyd med organiseringen av norsk film-produksjon. Kanskje av opportunistiske grunner, kanskje fordi han hadde et forhold til Tyskland, ble Sinding en stund leder for Nazistenes filmarbeid og fikk gjennomført flere av endringene han ønsket. Han jobbet mye med propaganda i filmrevyen. Likevel fikk han tid til å regissere Fant II, også den basert på Gabriel Scotts verker.

Krigen ble en belastning for Sinding. Ikke bare ble han dømt for landssvik og fengslet da freden kom, men sønnen døde på Østfronten. Alt dette ble for mye for hans kone, som mistet forstanden. De bodde i stort hus i skogen utenfor Oslo, og Sinding brukte dagene til å ta seg av sin ustabile ektefelle. Hun var kunstmaler, og Sinding pleide å kle seg opp i kvinneklær, slik at hun kunne få male kvinneportretter. Toralv Maurstad kjøpte senere huset av paret, og beskriver dem i sin selvbiografi.

Sinding følte aldri at han ble tilgitt. Likevel ble også han gitt nye muligheter til å lage film, men han mislyktes både som manusforfatter og som regissør. Han greide aldri å lage en film på samme nivå som Tante Pose.

 

Michael Henrik Wynn

 

3.

Tonny (1962)- samfunnsopprøret kommer

Da forfatteren Jens Bjørneboe ble dømt for promillekjøring og senere kastet i fengsel sverget han hevn over systemet. Sjokkert over brutaliteten bak murene noterte han alt han så, og sent i 1959 begynner han på sine berømte fengselsartikler. Først går han til Aftenposten, men de vil ikke ha dem. Til slutt blir de antatt av Dagbladet og vekker et helvetes leven. Stoffet ble også til romanen Den onde hyrde, det litterære forelegget for Nils R. Müllers film Tonny (1962).

Men hvem var Nils R. Müller i 1962? Norges mest produktive regissør hadde laget ekteskaps-komedier og sjangerfilmer, men i likhet med sin kollega, journalisten Arne Skouen, snudde han dette året og ble mer samfunnskritisk. Skouen begynte på sin filmtrilogi om syke barn, mens Müller senere skulle lage Elskere (1963), et angrep på moralismen, og Broder Gabrielsen (1966), en skarp fordømmelse av karismatisk kristendom.

Det var altså andre tider. Samme året som Bjørneboe satt i fengsel ga debutanten Erik Løchen ut Jakten(1959), en eksperimentell film inspirert av samfunnskritiske dramatikere som Brecht. Nybølgen herjet i Frankrike og ungdommen danset til rock’n roll, noen høye på rusmidler og intellektuelt brensel fra den amerikanske beatkulturen. Müller var 41 år, hadde møtt Bjørneboe og lest Den onde hyrde.

Tonny (1962) åpner brutalt med nærbilder av en katt som leker med ei mus til byttet dør blodig. Så blir vi vist en celle i et fengsel hvor hovedpersonen går frem og tilbake som et vilt dyr i fangenskap. Tilbakeblikk gir oss inntrykk av at tiden står stille. Forholdene er grusomme. Fengslet har et rom i kjelleren kalt «kummen», hvor de spenner fast plagsomme fanger på «lemmen» og lar dem ligge i dagevis til kampviljen er brutt. Et av undermenneskene fra kjelleren, en sinnsforvirret barnemishandler, blir satt til å dele celle med Tonny. Han er et enda større nervevrak enn Tonny, og en morgen når Tonny våkner har barnemishandleren hengt seg. Så hopper filmen fremover i tid til Tonny slipper ut, og vi får vite at Tonny selv har prøvd å skjære av seg strupen noen måneder tidligere.

Det finnes ingen kriminalomsorg, og hovedpersonen blir sparket ut uten noe sted å sove, med knappe femti kroner i lomma og en henvisning til jobb. Han drømmer om sin gamle kjæreste, Kari (Liv Ullmann), men både hun og arbeidsgiveren svikter ham. Han blir tvunget tilbake i kompaniskap med sin gamle forbrytervenn, og sammen planlegger de ran på mannen som mishandlet dem på barnehjemmet. Det ender med at Tonny dreper sin gamle fiende (dette blir antydet, ikke vist). Til slutt leder Kari politiet til Tonnys skjulested, og han dør under flukten.

Filmen har mange flotte biroller: Rolf Søder er glimrende som skraphandleren som nekter Tonny jobb, Gisle Straume er nifs som Tonnys nemesis fra barnehjemmet og Wenche Foss er perfekt som alkoholisert, prostituert mor. Bare Per Christensen som Tonny overspiller litt i enkelte scener tidlig i filmen. Müllers debut-film i 1946 hadde blitt en fiasko fordi Müller ikke visste hvordan han skulle instruere skuespillerne. Replikkene ble påtatte og unaturlige. Siden hadde han lagt seg for vane å bruke en egen replikk-instruktør, og det gjorde han også i Tonny (1962). Dette likte ikke Christensen og av og til ignorerte han rådene.

Det er mange gjennomgangtemaer i Tonny (1962). Egil Monn Iversens film-musikk preges av kontrasten mellom et rolig munnspill-tema og et ekspressivt og urolig bakgrunnsorkester. Kjenningmelodien er en rød tråd gjennom hele filmen. Enkelte ganger blir den pålagte musikken en del av handlingen ved at Tonnys bestevenn spiller temaet på et munnspill eller et annet instrument, nesten som i en westernfilm av Sergio Leone. «I Tonny skulle jeg bevise at jeg var komponist» sa Iversen: «De store Hollywood komponistene visste hva de drev med, og kjente sin Wagner og sin Rachmaninoff. Det gjorde jeg også». Likevel klaget han over at musikken noen ganger kunne «slå ihjel handlingen. Jeg oppdaget det for sent….» Katten fra åpningscenen er et annet visuelt gjennomgangstema i filmen. Katter dukker opp flere ganger. Musikken, repetisjonene, volden og sviket gjør filmen mer uvirkelig og mareritt-aktig enn sosial-realistisk.

VG ga Tonny (1962) terningkast 4 og sa det var en «god norsk film som krasst angriper ungdomsproblemet i hele sin bredde. Utmerket fotografering av Hans Nord og godt spill». Nord sa at han ikke kunne filme på den vanlige forskjønnende måten fordi dette «ikke var noen snill historie». Müller hadde hele Oslo-politiet mot seg, og de nektet ham å filme «lemmen». Han måtte bygge en kopi av lemmen i studio, noe som førte til at de fikk mer uttrykksfulle bilder, i følge Müller. De fikk heller ikke filme andre steder i fengslet, så de filmet i skjul. Med en gang den elektriske fengselsporten gikk opp sprang skuespiller Per Christensen (Tonny) inn og gikk sakte ut igjen før den lukket seg igjen. Nord sto klart med kamera og filmet det hele.

Alle visste at romanen Den onde hyrde var basert på virkelige hendelser. Bjørneboe hevdet at ingen noensinne hadde tatt ham i avgjørende feil. Lemmen fantes. Den fiktive sedelighetsforbryteren som hengte seg i Tonnys celle hadde et virkelig navn: Kjell Hansen. Artiklene, boken, filmen og teaterstykket fikk slutt på de verste overgrepene i fengslene og sikret Bjørneboe berømmelse. Nils R. Müllers film ble kanskje den mest samfunnskritiske man hadde laget i Norge siden Leif Sindings De vergeløse (1939), og den varslet nye tider, ikke først og fremst i filmen, men i samfunnet.

 

Michael Henrik Wynn

Endret 20. februar 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

I want to tell a story in order to illustrate a certain way of thinking. I make no claim whatsoever as to its orginality. Now, it is important to point out that any resemblance persons living or dead is unintended. I am not talking about specific people I know, or have ever met. This is about “ways of thinking". That is why i think the idea behind the story, if not the story itself, stuck in my mind:

 

The southern professor

There was a professor at a university in the southern parts of the United States who conducted chemical experiments in cryogenics. His new ideas raised a lot of local attention, and encouraged by this he contacted the head of the Harvard Medical School.

Have a look at these images, he said in his email, I have applied certain new and innovative methods to 14 dogs and 10 cats, and even if they died three hours after they were resuscitated, you can see that their tissues are hardly affected by the bleeding that followed. This is, in my opinion, great progress in our field!

The Harvard professor examined the images carefully, made notes of all the mentioned factors, then sent the following e-mail to the southern professor:

“I find your e-mail extremely interesting - and very unusual. I have therefore decided to join your experiment, that is, if you will have me. But I have one condition: you must cut the head off your neighbor's mother, stuff it, insert the usual beaded eyes, and have it delivered to my office by closing time Friday.

See you then

Sincerely yours

Professor XXXXX,
Harvard Medical School”

[Michaelhe]

A satirical letter from Parliament to a disability pensioner
I have followed the debate of social security and disability pension in Norway for many years, and to me it seems that politicians are second guessing a lot of doctors, and make assumptions about patients they do not know nor have any rights to judge. So I concocted this satirical letter. How well it hits its mark I am not sure? Here goes:

 

"Dear disability pensioner,
we regret to inform you that we - after a thorough review of your medical history, as well as several decades of medical correspondence - have reached unanimous agreement in Parliament that the current dose of 20 milligram of Cipralex is unsustainable. In our view as responsible politicians who must answer to a critical, but very just electorate, demanding several types of expensive anti-psychotic medication without an actual basis for so many years constitutes a very serious violation of current rules.

We therefore ask that you refund all costs over the last 10 year period within 3 months, or we will strip you of your municipal housing rights, access to medical services and review your status as a refugee, which was the basis for your citizen application.

It has been brought to our attention that you have made several protests in the past, and we therefore include information about a general policy change that may have bearing on your case.

Because disability pensions and medical expenses have grown to a burden on state budgets, Parliament has decided – again by unanimous consent - to limit methods of appeal to a minimum, and reduce funding for the office of free legal aid.

Best regards
John Smith, parliamentary speaker

Note: Parliament would like to reaffirm in this public setting its unshakable support for a free Ukraine, and has a strong commitment to end world hunger and limit global warming. We strongly suggest everyone donates money to solve issues that will affect future generations. Merry Christmas"

Endret 20. februar 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

This is my most watched youtube audiobook. I don't know why, it is not my best. I think I must attribute it to the enormuos popularity of Akutagawa, and his connection to Kurosawa movies. Akutagawa was a master in evoking certain types of mood. Kurosawa switched the names of some Akutagawa stories when he made his film. This story does not match the movie called Roshomon, but one of the other Kurosawa classics. Of course, Mifune is the star of both films.

 

 

The audiobook that I have been  most pleased with myself so far is this short version of Robinson Crusoe. There is one flaw in it, however. I actually say "viz" in the story because that is what the text said. But I think it is an abbreviation for something? Nobody is perfect. I am still happy about the end product:

 

Endret 20. februar 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

Jakten på ikke-europeisk underholdning

I 2017 fikk jeg nok av Britisk litteratur. Jeg tenkte: hvor mange versjoner av Pride and Prejudice skal man gidde å se eller videreformidle? Det må da finnes mange bra og underholdende tekster i land som India og Kina, to svære og eldgamle samfunn med skriftkultur?

Jeg fant da fram Feluda fortellingene til Raj, men så at de fortsatt hadde opphavrettslig beskyttelse. Den eneste forfatteren uten opphavsrett jeg klarte å finne var Rabindranath Tagore. Tagore er en bengalsk blanding av Bjørnson, Ibsen og Bob Dylan. Han skrev mange sanger, bla en nasjonalsang, og han skrev dikt og samfunnskritikk. Han var den første fra en ikke-europeisk kultur som ble tildelt nobelprisen i litteratur. Han er den mest kjente forfatteren i sør-øst Asia. Døde på slutten av 1940-tallet.

Men jeg fryktet at han sikkert var tørr og deprimerende, som Raj sin Pathar Panchali film, fattige sultende mennesker i glitrende kinematografi, tenkte jeg.

Så kom jeg over en tekst han skrev i en avis, og den boblet av humor. Jeg så egentlig etter en krimfortelling, men dette var en satire, en slags proto-type på Inspector Clouseau. Jeg har tilfeldigvis en stemme som passer perfekt til å spille gammel tulling, så jeg spilte den inn og la den ut på youtube. Den ble ganske vellykket.

Senere lette jeg videre etter indiske krimfortellinger, og oppdaget at mange av dem har røtter i de franske Vidocq historiene, dvs eldgammel true crime, ispedd litt drama. Til og med to amerikanske presidenter har bidratt til denne true crime-sjangeren: Lincoln og Taft. Andre har blitt inspirert av  Poe og Doyle sine karikerte logikere, Dupin og Holmes. Når Vidocq-tradisjonen kobles til den mytiske lovmannen man finner i gamle western fortellinger, så ender man opp med Chandler og noir. Og i den andre retningen finner man Poirot og Agatha Christie i UK. Men både noir-filmer og Agatha Christies fortellinger er stiliserte myter.

Det er også en gammel tradisjon for å se ting fra den kriminelles synspunkt, Maupassant gjorde dette, og flere britiske forfattere. I USA var Boston Blackie karakteren til Jack Boyle en protype på gangster pulp som dukket opp to tiår senere. Men det er fortsatt i 2023 uklart hva slags tekster som ligger skjult i de gamle utgivelsene man kalte Nickle & Dimes magasiner, eller hva slags betydning disse tekstene fikk. Nickles & Dimes er forgjengeren til de senere pulp magasinene. Pulp tradisjonen har jo etterhvert blitt veldig anerkjent.

(I Norge så er det vel få som har oversikt over hva Kaptein Munk har skrevet? Han og en del andre er fortsatt ikke studert, enten pga hans usmakelige politiske meninger, men også pga fordommer overfor det mediet han brukte og den sjangeren han skrev)

Jeg har også fått lest inn Margie Harris fortellinger. Hun er ukjent kvinnelig pioner i gangster pulp sjangeren på 1930-tallet, og skrev som en Tarantino film.

Indisk krim ser ut til å være knyttet til anglosaksiske og franske tradisjoner, ikke så rart som tidligere koloni. En tidlig skikkelse var Darogar Daftar (skrevet av Priyonath Mukhopadhyay) som dukket opp tidlig i det tyvende århundre i The Calcutta Review, og som var inspirert av Vidocq tekster og Doyle. I Kina derimot finnes det heldigvis en selvstendig tradisjon som går tilbake til Gong’An litteraturen rundt skikkelser som Judge Bao og Judge Dee. Men det finnes oversette spirer i Europeisk tradisjon som er samtidige med Poe, bla Mauritz Hansen i Norge. (Jeg nevner Poe, Hansen og Doyle i samme avsnitt, men det er folk som Hawthorne og Irving som referansepunkter for Poe og Hansen. Doyle døde i 1930.)

Ihvertfall, nedenfor har jeg prøvd meg som skuespiller, og brukt min hese røst til å spille gammelt fjols. Jeg trenger jo knapt å spille!!!

 

 

 

Endret 23. februar 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

Minner fra Albir

For noen år siden snakket min mor og jeg ofte om å flytte til Spania. Egentlig var det jeg som hadde begynt alt sammen med min vanlige syting om hvordan det var i Norge om vinteren. Men til slutt var det hun som bestilte seg en måneds reise til Albir. Alt var kjøpt inn, flyet var booket og ingenting kunne refunderes. En dag hadde min mor hentet hunden hos meg og skulle ta ham med seg hjem til sin leilighet i sentrum av Tromsø. Plutselig ringer telefonen etter at hun har gått, og min mor sier at hun har falt på isen og ikke klarer å røre seg. Jeg hiver på meg klærne, og springer ut. Et par hundre meter fra huset finner jeg henne livløs i grøfta. Men plutselig ser hun på meg og sier at hun har ringt etter ambulanse. Ihvertfall, så fikk jeg hunden, og hun måtte ha hofteoperasjon. Hun kunne ikke reise til Albir. Vi ringte til selskapet og spurte om jeg kunne dra i stedet, og det gjorde jeg. Min far passet hunden i mitt fravær.
Da jeg kom til Albir skjønte jeg at det var et sted mest for eldre. I tillegg oppdaget jeg at jeg hadde fått leilighet rett over et Cubansk diskotek. De begynte å spille musikk klokken ti om kvelden, og holdt på til langt ut på morgenen. Jeg hadde noen sovepiller, men det hjalp lite mens veggene dirret. Det var veldig utrivelig, selv om leiligheten var stor.
Jeg skal ikke gå så mye inn på hva jeg ellers gjorde i Albir. Men en dag tenkte jeg at jeg skulle gå inn på diskoteket og se hva som foregikk der. Det var et stort, åpent lokale, men ikke så mye folk. Jeg la merke til to venner. Den ene var en av de vakreste menn jeg noensinne har sett. Han var høy, mørk og slank og omgitt av fnisende damer på alle kanter. Vennen hans var litt stille, litt lavere og kraftig, dvs trent. Han var normalt pen og mer enn det, men ikke noe supermodell som den andre. Jeg hadde fått meg noe å drikke, så jeg gikk overmodig opp til denne vakre mannen og snakket litt med ham. Jeg skjønte fort at han var både heterofil – han iglet seg på damene – og i en annen klasse enn meg. Men idet jeg skulle gå fra ham ser jeg over skuldrene hans og møter blikket til vennen. Det er ikke overhodet noe tvil om at han var homofil. Jeg satt meg i et mørkt hjørne og drakk alene. Disse to sto i hver sin ende av den opplyste bardisken, begge omgitt av damer. Men den homofile vennen tok aldri blikket bort fra den vakre kameraten. Det er veldig sjelden man kan se på en mann at han er så hodestups forelsket i en annen mann, men jeg var sikker på dette. Jeg hadde tenkt å gå opp til den stakkars vennen og prate med ham, men jeg tenkte at dette var ikke min business. Jeg drakk så mye jeg orket, og så gikk jeg ut og opp i min leilighet. I leiligheten var det slags metallforheng som man dro ned foran vinduet for å sperre ute lyden fra trafikken ute om morgenen. Det var litt arbeid å få dette gjort om kvelden, og mens jeg holdt på, så ser jeg den vakre mannen storme ut av diskoteket mens han vifter med armene og skriker noe på spansk. Etter ham springer den forelskede vennen, men han stopper rett under vinduet mitt, ser ned i bakken, henger med hodet og speider forgjeves etter den andre som marsjerer rasende nedover veien. Igjen tenkte jeg på å rope noe ned til ham, men jeg bare trakk ned metall-forhenget og gikk og la meg. Jeg mente jeg visste hva som hadde hendt.

[Michaelhe]

Innblikk hos naboene
I 2020 bodde jeg på Stakkevollan i Tromsø, en bydel  hvor det er en masse borettslag som består av endeløse rader av identiske rekkehus med leiligheter. Noen av disse har to etasjer, andre en. Om man går tur med hunden gjennom disse boligfeltene, så er det vinduer på hver side av ganske smale stikkveier. De fleste har gardiner, men ikke alle.

Det fant jeg ut en vinter da jeg oppdaget at en hvithåret mann i 50-årene hadde flyttet inn ikke langt fra meg. Jeg gikk ofte forbi ham på veien. Om vinteren i Tromsø så er det helt mørkt ute og de fleste har lys i sine leiligheter, og da kan man se inn i stuene til folk hvis de ikke har gardiner. Denne mannen i femtiårene var en av de første som kjøpte seg en kjempestor flatskjerm Tv på 60 tommer. Dette vet jeg fordi jeg ofte kunne se den nakne silhuetten av ham mot den store tv-skjermen når han så på pornofilmer nesten hver eneste gang jeg gikk forbi.

Når man har hund, så må man ofte ut midt på natten når hunden må på do eller har vondt magen. En sommer måtte hunden ut i 4 tiden. Det var midnattssol, blå himmel og fine forhold. Da vi kom et stykke borti veien, stoppet hunden på en liten gressflekk utenfor en leilighet for å gjøre fra seg. Jeg bøyde meg ned for å plukke opp dritten, og i det jeg retter meg opp ser jeg inn i et soverom uten gardiner eller møbler – helt opplyst. Der står en splitter naken mann i 30-årene, ganske pen, og maler veggene i rommet. Jeg fryser fullstendig og blikkene våres møtes. Men han kan jo ikke trekke for gardinene, for det er jo ingen. Jeg trekker capsen fort ned for øynene og haster videre som om ingenting hadde skjedd.

[Michaelhe]

The Barrister
At an undisclosed time in British history, there lived a 14 year old boy with undiagnosed, but mild autism who was fond of school debates. His mind was such that he could challenge most normal people simply by overwhelming them with masses of facts from his prodigious memory. As he grew older, he realised that he could use this in a court of law, and make good money as a barrister. Passing a degree in pedantic quotation and logics posed no problems for a high riser of his particular talents. He got top marks, and was immediately hired by a large London law firm to argue a very important case before a senior and very respected judge.

When the new barrister entered the court, however, he immediately turned many heads because of the elevated sound volume with which the fresh legal representative presented his arguments, this being the method he had applied to win school debates. The old judge - first frowning, then staring in disbelief - observed the performance in silence, and then – out of sheer curiosity – got him into a short discussion. I say short, for five minutes later the fresh barrister was arrested in contempt of court on the grounds that “shouting and screaming like a madman does not improve a flawed line of reasoning”.

The barrister remained in his cold cell a few days, until the judge took pity on him, and paid a him a visit. He sat down next to the man, and assumed the role of a well-meaning grandfather. “I am going to order your release tomorrow", he said. "But in my 40 years as a judge, I have never seen something similar in my court as what you perpetrated a few days ago.”

“I understand”

“There is a condition to my release, so do not rejoice until you hear it: I want you to promise me that you will NEVER work as a barrister, but in stead find a profession more suited to this kind of rudeness, these constant interruptions with tedious facts and details. This inability to allow a full line of reasoning to reach a natural conclusion. This sort of circus will halt all progress in my cases, and assure that nothing gets done, you see. Will you promise me this?”

The young barrister sighed. He was not a bad person, in fact he was kind. He just did not understand. Nor was he a person who would knowingly disrespect authority.
“I will heed your advice, Your Honour.”

The door slammed shut behind the judge as he left, and the very next morning the barrister was released. He quit the law firm, and for while drifted aimlessly through various business ventures. Even with moderate success in these, he felt that he had been robbed of a setting in which his natural talents for debating would blossom. However, this story has a very happy ending, for the historical records indicate that he - 20 years after the said events - became the most admired Speaker in the history of the British House of Commons.

by Michael Henrik Wynn

Endret 20. mars 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

I wrote a new poem, it is a little strong. I hope it is not too much.

At the ward
Nurse! Nurse! Come quickly!
I am in pain, when will my doctor come?
“I cannot say, I just passed by.
Have you submitted your forms?
Are you registered?
If every paragraph is obeyed,
then surely he will be here soon?”

Nurse! Nurse! Come quickly!
I am in pain, when will my doctor come?
“But, my dear man, look at your neighbor,
how he suffers too?
Is your life worth more than his?
If you are worthy of treatment,
Then surely he will be here soon?”

Nurse! Nurse! Come quickly!
I am in pain, when will my doctor come?
“When the moon climbs high over yonder ridge,
When boughs stir in the gentle breeze
and a starry carpet unfolds above,
in soft tweets and ripling brooks,
in the sigh of evening, in dawn and morning mist.”

by Michael Henrik Wynn

 

Endret 3. mars 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

I made this today. Unfortunately, an extra "s" seems to have snuck into the voice in the intro. I will fix that later some time.

Endret 5. april 2023 av Michaelhe

[Michaelhe]

As you might have noticed if you have read this blog, I write satirical stories sometimes, and sometimes I write sad stories. But humor is very very difficult. You are walking on an edge, and only a slight wrong step might get you in trouble. I am going to make an exception now, and post a half finished story. This is me mocking academics. I have been an academic translator, and I have always admired nerds who are driven by interest. "You will always be my heroes." So, this is not directed at them. If somebody thinks it is in bad taste, just let me know. I will remove the text. I use Russians in the text, but I bear no malice to anyone in particular. It is not my intention to nurture some public hysteria. I am just mocking a "detached" way of thinking.

 

"The Gay Coming-Out Party", a report by Michael Henrik Wynn

On February 7th 2021, at 7pm, a very senior member in Vladmir Putin's party sent the following communique to a head of a clandestine FSB department:

 

"Dear Ivanov,

as you know, I have known you since childhood, and we have gone hunting together, taken saunas, and drunk vodka on many occasions. Even swum naked together in that great isolated lake in the mountains. I therefore consider you my friend, in spite of the important position to which you have recently risen.

The subject of this letter is not an easy one. At the moment, I only have unverified accounts by certain third parties I will not name at any cost. But they are so serious, and may have so wide-spread implications for my political career, and for the integrity of my office, that I feel obliged to contact you.

It concerns my 19 year old son, and his 2 year older judo partner. I have always assumed that my son's lack of interest in women was due to the fact that he appears weak - and we both know women despise such men. But, unfortunately, it might be worse than even this. On several occasions, my informants have observed random hugs between my son and his friend, and one witness even claims to have seen them kissing in an alley behind the Red Square. The elderly informant is, however, a senior member of the clergy, and naturally cannot be trusted.

I know that your department in the FSB has considerable experience in dealing with counter-revolutionary activities, going back to the glory days of our nation in the years immediately following the Great War of the Fatherland. I have been informed that my son and his alleged "boy-friend" may come out to some of their western "friends" at a hotel room in two months. I therefore request the services of your agents and the FSB psychological warfare unit to avert what might become an international embarrassment, should the matter became known to the western media.

Sincerely yours

Alex Ilisewitch, under secretary in the department of justice"

 

The letter was dispatched by special courier to the central office, filed as case number 11-x-vql. Following a thorough review of the contents, a select committee was assembled consisting of several experienced field officers, political representatives with the highest security clearance and psychological profilers from the University of Moscow. A plan of action was then gradually developed, while several members were served coffee, smoked intensely and debated the target's childhood. Simply shooting the boy was not deemed necessary at the present stage. In any case, all institutions are dependent on public trust, and would of course stage a suicide or an accident, if this was required to defend their integrity.

It was decided that the operation would proceed along the lines set by the great Pavlov, after agents had secured the target's apartment and established total surveillance. Because the target's father was an important and indispensable official, we opted for a soft approach. We would attempt behavior modification be means of small bells.

What follows is a description of the steps of that plan, along with summaries, testimonies and interpretations by experts. Because of the intimate nature of the case, no external consultants have been approached. There have also been attempts to reduce cost, since the target is not deemed a flight risk, and does not have the resources or the personality to pose a potential problem. Therefore only two Sukhoi carriers have been requisitioned during this particular plan, in stead of five as  projected, transporting our equipment when the target was on holiday in Saint Petersburg.

1.a The Appeal to Reason.

Our cameras were activated on February 20th at 7.am. The target was first observed leaving his bed in his underwear singing a forbidden song by ABBA with vulgar lyrics. He then proceeded to bathroom. Due to do the sexual nature of the crimes of which the target was suspected, surveillance systems were installed in the bathroom, both infrared and ordinary cameras. This was done to ascertain whether there was anything unusual or anal in potential sexual activity in the bathroom. Photographic, sound and video evidence was collected for the purposes of documentation, and filed in the central archive. However, this will not be included in this public report. Our preliminary conclusions were inconclusive.

As the allegations involved an unnatural relationship between the target and his friend, our chief psychologist thought it would be best to separate the two. Our first attempt involved Pavlov's most simple methodology. His friend was called Maxim, and we would arrange his surroundings in such a way that every time the name Maxim was mentioned, one of our agents in the vicinity of the target would ring his bell, and hide behind a tree. Needless to say this involved great coordination between agents across a vast set of circumstances at different locations. The methodology was temporarily abandoned, however, when we discovered that the target was a literary student attending a two-month class on the writer Maxim Gorkij.

We then debated the matter in our group, and realized that we had to undermine the target's respect for his friend Maxim. We concluded that if the target could be made to realize that Maxim was a weak man, he would naturally grow to despise him. We had two of our strongest agents in their twenties stop the two friends while they were out walking, push his friend Maxim, and call him a sissy, and then finally beat him up in front of the target. We then withdrew to study the outcome of our experiment.

Here we unfortunately made a mistake. The two made their way to Maxim's apartment, a location where we had not yet installed surveillance equipment. This took us 3 hours, but as few men are able to exploit such a narrow window for sexual purposes, transgressions seemed implausible. When the cameras were activated we observed the target making chicken soup for Maxim, who was lying on the sofa. The target then did odd things to Maxim's hair, before the two of them drank vodka until they fell asleep on the floor. We were very happy with this latest turn of events because the large intake of alcohol undermined our initial hypothesis, and probably would have brought great comfort to the target's father.

1.b Appeals to sex

We now decided delve more deeply into the issue of sexual attraction. Our team produced the following experiment. Every day the target would walk to the university along a very narrow road between two long apartment blocks. On one side of the road, we placed a gigantic poster of our great president Putin without a shirt riding his proud stallion. On the other side we placed a poster of equal size of a female Italian porn star. If or when the target shifted his eyes to the Putin poster, our agents would start ringing their bell. This was a pedestrian road, so our experiment in no way posed a danger to traffic. We continued this for a week with great success, until we were called up by the central office and ordered "to find another solution".

1.c Appeals to religion

An interview with the target's father revealed that the target had been religiously inclined as a small child. We then came to the conclusion that this was a point we could exploit. His father said he had shown great affection for his grandmother, who died when he was 10. We studied old family photos, and noticed that the grandmother always wore a particular type of scarf around her head, in the manner of old fashioned women from the country. We were also told that she was in the habit of whistling the national anthem.

We then hired ten actors with the same physical characteristics as the grandmother, dressed them up to resemble this early emotional attachment, and had 3 of them pass the target in the street 200 meters apart every day, whistling the national anthem. After the final woman had passed, we would place a missionary, who would stop and inform the target of various biblical virtues, as well as heavenly access regulations for sodomites. At first, the target just smiled. But after two weeks, he bought a bus card and stopped walking to university.

1.d Attempts at primal therapy and Freudian regression
If the target had been under age, or a human rights activist, it would have been possible to physically isolate him to such an extent that his super-ego would be weakened. Through food deprivation and other tried and tested methods, he could then be given rewards in the form of biscuits and hugs from female guards, and gradually his personal convictions as well as his personality would be more favorably inclined. But because the target moved about freely, these conditions had to be simulated in a live setting, and for this we enlisted the help of the local business community. After having been informed of the fact that a pervert was about to visit their shop by a special courier from the Kremlin, they then gracefully cooperated with authorities, and closed their establishments when ordered.

However, this could not be done often, as their revenues during the recent financial crisis prohibited permanent closure. We came up with an alternative. Several of our agents shadowed the target in the supermarkets making notes of his favorite products. One agent would then divert the target with his bell, while another replaced the product in his cart with another less to his liking. When he then returned to retrieve the original item from the shelf, the price tags would be swapped and indicate that the prices were double.

Even if the methodology proved efficient in limiting the target’s access to positive food associations, the strategy had to be abandoned as there are over 700 supermarkets in the city in total, and our agents were unable to predict which supermarket the target would select each day, even by means of Baba Vanga’s best models. In the end, the ministry of finance informed us that the cost-benefit ratio of primal regression in a live setting for society as whole was unsustainable. But since this has wider and more general implications for our work, we were at least able to ensure an equivalent allocation for a select committee on their proposals. The ministry of finance wrongfully suggested that we were imposing theory on reality, to which we rebutted that this was an incorrect interpretation of our intentions. We not imposing theory on reality as such, but rather specifically on our selected target.

2. Preventing the event

Sabotaging the hotel plumbing system, disrupting the bus network, blocking electronic communication and calling in fake bomb threats

3. The Confession

The son says he is not gay. He is in fact trans.

4. Expert testimonies:

• Doctor Sergei Ivanov, phd, md, on how silk skirts may permanently harm the male reproductive organs
• His holiness Petrov, the leader of a Moscow monastery, on why men should never shave
• Historian Alexis Pushkin, on moral decadence and the fall of empires. Professor Pushkin has taught British history at a community college in Bradford, but had to flee the country after an unfavorable review by The Guardian.

 

Professor Pushkin’s original article won the Pol Pot award for best non-fiction prose in 1978, but the text has been expanded year for year as a labor of love, until its eventual publication the 90s. It has even been described by the Vatican as “interesting”.  In it Professor Pushkin illustrates moral decay by reference to three empires: the roman empire, the British empire and the crumbling American empire.

 

• “Edward Gibbons may have written in Victorian times, but he correctly assumed that strength of a nation is reflected in discipline. Look at the firm chin of sir John Gielgud, an actor later to be lauded by the British queen, in the movie version of William Shakespeare’s Julius Caesar, his erect and stern character. It is a disciplined empire portrayed by a disciplined actor.
        The British colonial anti-gay laws were the ground rock of that empire, and their validity correlates with its territorial expansion, incorruptible men of God, who cut a path through savage cultures, and ordered women to cover their breasts. The expansion of the empire was thus built on piety and the ability of moral soldiers to suppress vile instincts, as well as any indigenous culture that might revel in them. And in many ways Gielgud embodies the fate of that once so great nation. In the 1940s, John Gielgud was caught stalking men in toilets and parks. This led to public outrage, and Gielgud was reprimanded and mended his ways. But after the public began questioning its own moral fabric, Gielgud was unleashed in the vulgar historical porn epic Satyricon, directed by Fellini. In this movie Gielgud and the British Empire relapse in scenes that smell of semen and venereal disease - two very dirty old men. And this again corresponds with fewer good performances, as well as lower GDP. So when you see Gielgud in a toga in sexual orgies, you see a man who once played Benjamin Disreali - the political genius of the British Empire - updating his character.” (A. Pushkin, 1999 page 33, translated from Cambodian by David Irving)
        
        “The relative increase in reports of cross-dressing US presidential candidates since Teddy Roosevelt. We have very few reports of cross dressing-candidates from the times of Jefferson and Washington. Not even at the time of Teddy Roosevelt did our experts find this. Only in recent years, have we received more and more reports of cross-dressing among candidates, yes even pedophilia. And oddly, the candidates in question are the very same that oppose the sound Christian values on which mother Russia is founded. In addition, if we plot the number of reports on a chart, and cross match it against the relative decline in the US share of the world economy, you will see that they fit perfectly.” (A. Pushkin, 1999 page 35, translated from Cambodian by David Irving)

Summary conclusion:

While it is true that none of our agents have ever spoken to the target in the 2 years that the operation has now lasted, it is a fact that further research is required, involving reallocation of funds. 100 000 man-hours have been spent following the suspect 24/7, 40 000 man-hours reviewing video and audio from his apartment. 7 field offices in 6 Russian states have participated. Behavior modification took place by means of bells, in stead of electricity. We therefore bought 1000 bells and distributed them to ten offices. We then trained 400 agents in behavior modification methodology with particular emphasis on the data collected from the target's doctor.

Our goal has been to establish a dialogue with the target. When this was eventually done by his father and not us, it is due to the fact that we assumed he might disagree with what we were saying. And complain to his father, a senior official in the justice department - a man well versed in the law. But we have now established that the target is not gay, but suffers from another pathology. Our budget has increased by 5 % and we have managed to get 159 new citations for our researchers based on the collected data. Several Muslim and African countries have shown an interest in our scientific approach to a very serious social problem.

 

Postscript on the new extended moral crisis alert team:

After the old case workers were sacked, a new committee has been established, consisting of members from a wider range of institutions, as well as field agents with experience from some of the decadent moral ghettos in the US and Holland. Putin himself has been informed, at a cabinet meeting on the 6th of October. He has been assured that the state is ready to deal with any unsanctioned sexual or emotional activity, and that we can intervene at any time, in order to prevent spread of information that will embarrass the state, or represent a threat to Russian children and the integrity of families.

Endret 22. januar av Michaelhe

[Michaelhe]

Here is a show from my radiostream, historyradio.org. Unfortunately I made a typo in the image I used. It is too much work to fix it. I willl leave it as is.

 

Endret 24. april 2023 av Michaelhe