Gravid og samboer offshore

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Åja, så de som lever i slike forhold, og har gjort det i åresvis - det er DE som har null peiling 😂

Lærer stadig noe nytt her inne.

Anonymkode: 09306...665

Typ typ typ ts snakker ikke om at de sliter. Merk: hun sier hun sliter. At du hadde problemer med mann offshore får du jo bare ta på din kappe. Ts er gravid og hormonell. Mange som fungerer i forhold med partner som jobber borte også. 

Anonymkode: fe269...395

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Åja, så de som lever i slike forhold, og har gjort det i åresvis - det er DE som har null peiling 😂

Lærer stadig noe nytt her inne.

Anonymkode: 09306...665

For å være ærlig reagerte jeg også på noe av det du skrev, selv om jeg har levd med offshore-rotasjon i nesten 30 år.

" jeg ver alt om...", og "dette er ikke den perfekte familiekonstellasjonen" er to av de tingene jeg reagerte på, fordi du gjorde din opplevelse til en fasit.

 

Anonymkode: 1fd61...169

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

For å være ærlig reagerte jeg også på noe av det du skrev, selv om jeg har levd med offshore-rotasjon i nesten 30 år.

" jeg ver alt om...", og "dette er ikke den perfekte familiekonstellasjonen" er to av de tingene jeg reagerte på, fordi du gjorde din opplevelse til en fasit.

 

Anonymkode: 1fd61...169

Som åpenbart er veldig relevant for TS sin situasjon mtp at hun ikke engang har en familiesituasjon å reagere på, hun er gravid uten barn. Selvfølgelig er erfaringene til de som faktisk har levd i en faktisk familiesituasjon relevant når TS allerede takler det dårlig. 

Anonymkode: ea996...88e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 Selvfølgelig er erfaringene til de som faktisk har levd i en faktisk familiesituasjon relevant når TS allerede takler det dårlig. 

Anonymkode: ea996...88e

Det nekter jeg ikke på, men hvordan den enkelte takler mentalt og fysisk fravær fra partner er så individuelt at det er vanskelig å si:"jeg vet alt om dette, fordi jeg har levd det selv".

Jeg har som sagt levd med offshorerotasjon i nesten 30 år, og jeg kan ikke si at min erfaring er alle andres erfaring også. 

 

Anonymkode: 1fd61...169

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det nekter jeg ikke på, men hvordan den enkelte takler mentalt og fysisk fravær fra partner er så individuelt at det er vanskelig å si:"jeg vet alt om dette, fordi jeg har levd det selv".

Jeg har som sagt levd med offshorerotasjon i nesten 30 år, og jeg kan ikke si at min erfaring er alle andres erfaring også. 

 

Anonymkode: 1fd61...169

Når man er hormonell og sliter allerede så tidlig i et svangerskap, kan du mest sannsynlig gange disse følelsene med noen tiganger etter fødsel og i barseltid, etc. 

Jeg er realistisk. Og sier derfor at de må diskutere og avklare forventninger til det å bringe barn inn i verden. Det er i tillegg første barnet, noe som er svært omveltende i seg selv. 

Som sagt - skyhøy bruddstatistikk blant offshorearbeidende. Ta det på alvor. 

Anonymkode: 09306...665

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det nekter jeg ikke på, men hvordan den enkelte takler mentalt og fysisk fravær fra partner er så individuelt at det er vanskelig å si:"jeg vet alt om dette, fordi jeg har levd det selv".

Jeg har som sagt levd med offshorerotasjon i nesten 30 år, og jeg kan ikke si at min erfaring er alle andres erfaring også. 

 

Anonymkode: 1fd61...169

Men kjære vene menneske, kan kan ikke svare så innmari generelt I absolutt alle tråder 😂 selvfølgelig er det helt innafor å si "skjønner at du har det dritt, jeg synes også det er dritt og det kommer til å fortsette å være dritt men sånn er det når man har valgt som man har gjort" 🤷🏼‍♀️ Svarene man kommer med må tross alt være relevante for innlegget, og saken er tross alt den at TS takler det dårlig. 

 

Personlig synes jeg også at familiesituasjon med far som var mye borte over tid var drepen for min egen livsglede, så han måtte finne seg en kontorjobb om han ønsket flere barn. Livet er mye bedre 🌟

Anonymkode: ea996...88e

[AnonymBruker]

Jeg var alene frem til 8. måned fordi mannen var på INTOPS, minus en tre ukers leave midt i der. Det gikk fint, gikk også fint da han var ute igjen et år da ungen var 2 år, men da kjente jeg litt på frustrasjonen når vi f.eks. snødde inne, hunden fikk diare om natten og sånne ting, og jeg var helt alene med et lite barn.

Vinterstid synes jeg generelt det et tungt å være alene hjemme, både fysisk (snømåking, vedbæring, det er tyngre å bevege seg med masse tunge klær, tyngre å gå etc), og mentalt (kaldt, mørkt, jævlig, vil helst dø eller være i dvale). I sommerhalvåret går det mye bedre. 

Anonymkode: 5d019...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Dette var noe jeg kunne oppleve også helt i begynnelsen.  Når han var på jobb var han i "jobb-bobla", med veldig lite kontakt med omverdenen  (Mobil og internett var ikke et tema på den tiden) var den mentale distansen til hjemme ganske stor , han ble frustrert over ikke å kunne være tilstede, jeg ble frustrert av at han ikke forsto at jeg bare ville få luftet frustrasjonen, og det hele var veldig kaos i begynnelsen.

Vi ble raskt enige om å holde samtalene på et lett og "overflatisk" nivå mens han var ute.  Og med "overflatisk" mener jeg informativt type: "minsten skadet seg i barnehagen i dag.  Han vrakk en arm, og slo ut to tenner, men det går bra, og han klarer seg fint", i stedet for "minsten falt på isen i barnehagen i dag, han slo ut to tenner og brakk en arm, og har veldig vondt.  Han roper etter pappa, men du er jo borte, så han må klare seg med meg, og jeg er så sliten at jeg knappest ser land", og på den måten skape savn, dårlig samvittighet og frustrasjon.

Alt som ikke var øyeblikkelig krise kunne vente til han kom hjem og var mentalt på samme planet som meg selv.  Da fungerte kommunikasjonen bedre, vi slapp frustrasjoner og misforståelser.
Selv i dag holder vi på samme regel.

 

 

Anonymkode: 1fd61...169

Dette, 100 %! 

Jeg har også i perioder ventilert, og så blir han kjempestresset, sier han må si opp jobben og komme hjem etc, mens jeg egentlig bare ønsket et «åh, stakkars deg, men så tøff du er som klarer det, stolt av deg» - altså, har aldri ment å påføre ham dårlig samvittighet selv om jeg sier «vi har snødd inne, var så sliten at jeg gråt mens jeg måket løs bilen og det er så kaldt og jeg får ikke fyr i den jævla peisen og jeg HATER vinter og jeg har senebetennelse i albuen og forresten røk vaskemaskina i går og jeg aner ikke hvordan man reparerer sånt!»

Så nå ventilerer jeg til venninnen min og broren min, og så får mannen bare need to know info når han er ute.

Anonymkode: 5d019...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2023 den 10.29):

Hei.

Dere offshorefruer, hvordan takler dere å ha en mann som er borte 4 uker av gangen nå som du er gravid (eller dere som har vært igjennom dette før). 
 

jeg kjenner at jeg lett tar meg nær av ting og det blir lett gnisninger når han tar opp tlf å ringer. Jeg vet at jeg kanskje burde ta meg sammen litt og ikke bry meg så mye, men vi er på det stadiet hvor vi ikke har fortalt det til noen og jeg kjenner meg virkelig ikke som meg selv og jeg føler meg veldig alene. Plutselig sitter jeg å overtenker alt mens jeg gråter og plutselig er jeg helt fin og tenker rasjonelt igjen. Jeg blir snart gal føles det ut som.
 

Jeg klarer ikke å få han til å forstå at jeg er ekstra sensitiv, og at det er viktig at det tas litt ekstra hensyn til i tiden fremover, men han mener jeg burde ta hensyn til han? Han er litt sånn «hva med meg». Har også prøvd å forklare at det i tillegg er ganske dårlig gjort å trykke på knappene mine når jeg ikke tåler dette så godt akkurat nå, men han mener at han ikke gjør noe feil. 

Hilsen frustrert jente

Anonymkode: 073da...6a5

Hvilke knapper er det du mener han trykker på?

Jeg er tobarnsmamma og har en mann som jobber offshore, i tillegg til 100% på land i friperiodene. Han er med andre ord lite hjemme, og jeg er i praksis alenemamma med god økonomi. Skal være ærlig på at det har vært tøft, særlig når yngste var baby. (Den eldste er mitt barn fra før av). 

Vi har vært nær separasjon flere ganger, nettopp fordi han var så lite tilstede både fysisk og mentalt. Jeg har vært ensom, frustrert og sliten, og følt at jeg ikke nådde gjennom der han satt på riggen i "jobb-bobla" si.

Det vi gjorde: Gikk til parterapi. Der fikk vi begge satt ord på hva vi følte og tenkte. Terapeuten mente vi hadde ulike verdier, som vi har tatt med oss hjemmefra. Det er viktig å være klar over. Noe annet som er viktig, er å kjenne hverandres kjærlighetsspråk. Det høres ut som en kjisjé, men er såpass viktig at et forhold neppe vil fungere om man har ulike måter å vise kjærlighet på og ikke kjenner partnerens. For eksempel så kan det hende den ene viser kjærlighet ved å gi mye fysisk kontakt, mens den andre gir gaver. Tenk over hvordan dere viser hverandre kjærlighet. Det var også nyttig for meg å få en forståelse for hvor slitsomt det er å jobbe offshore. De jobber laaaange dager, og det er tungt, slitsomt, kaldt og ofte vått. Ting kan skje, og jobben er full av risiko. Når de går av skiftet er de slitne og trøtte, og det siste de trenger da, er en emosjonell og krevende kjæreste hjemme som griner fordi hun er gravid. Menn klarer ikke å leve seg inn i en graviditet, de forstår ikke hvordan det føles både fysisk og psykisk. Så dette er noe du må forklare han, men gjør det når han er hjemme. 

Ikke krangle når han er offshore. Hold dere til det overfladiske. Kjæresten kan ikke fylle absolutt alle roller, så bruk moren din, søsteren din, ei venninne eller andre du kjenner godt og stoler på, og snakk med dem. Det er faktisk mer nyttig å dele tanker og følelser med noen som har vært gjennom det selv, du vil få mer forståelse og støtte da. 

Vær rause med hverandre. Når babyen kommer, vil det bli enda mer krevende for deg. Når man er sliten og har søvnunderskudd, er det lett å skylde på den andre og begynne å krangle. Jeg gjorde det. Men så fikk vi også barn under pandemien, så jeg var veldig mye alene med babyen. Søsteren min har flere unger, og det var alltid noen som var syke sånn at vi nesten aldri kunne treffes. Venninner hadde også syke unger, og moren min bor langt unna så det var ikke noe avlastning å få. Så jeg kjefta mye på mannen min, og truet med skilsmisse flere ganger. Vi kom oss gjennom det, mye fordi han er forståelsesfull og har lett for å tilgi. Og han hjalp meg å finne løsninger for å få det lettere. Bare det å kjøpe en robotstøvsuger hjalp mye, og jeg bestilte ofte take-away når jeg ikke hadde tid eller orket å lage middag til meg selv. Babyen vår var veldig krevende, en såkalt "high-need" baby. 

Det er noen år siden dette nå, og vi har det bra sammen. Men vi måtte gjennom mange skjær i sjøen for å komme dit vi er i dag. Det viktigste nøkkelen er kommunikasjon. Men snakk sammen når han er hjemme. Og så anbefaler jeg å gå et par ganger til en parterapeut. Det er lurt. 

Anonymkode: 007de...a0e