Gå til innhold

Adhd diagnose som voksen, men....


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har noen fått diagnose som voksen selv om det ikke finnes dokumentasjon fra skole etc. på at problemene har vart siden man var barn/ungdom?

Om foreldre, besteforeldre og andre nære personer er døde, lærere er døde eller har snakket med utreder, men ikke oppfattet deg som annet enn "stille, beskjeden, flink, snill". Som ikke oppfatta maskering, kompensering og at det krevde mye mer av deg enn av "barn flest" å få ok karakterer f.eks.

Hvor bor dere evt. og hvem har dere blitt utredet av? 

Anonymkode: e8f57...c31

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

For å få diagnosen må symptomene ha startet før fylte 7 år. Dette er altså et nødvendig kriterie man ikke kommer utenom. Man må naturlig nok kunne bekrefte at symptomene var tilstede i barndome. En psykolog eller psykiater vil kunne få bekreftet symptomene, eller da maskering, kompensering osv selv om foreldre/lærere ikke selv så ADHD symptomene, gitt at symptomene faktisk var tilstede. 
 

Noen må ha merket noe, eller merket at du slet med et eller annet på et eller annet vis. Hvis du f.eks måtte lese ekstra mye til prøver så ville jo foreldrene dine ha lagt merke til det. Så om de eventuelt mener at du ikke har ADHD, så trenger ikke det å være et hinder. Psykologen/psykiateren vet ofte hvilke spørsmål de skal stille.

Anonymkode: 4fb29...184

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En psykolog eller psykiater vil kunne få bekreftet symptomene, eller da maskering, kompensering osv selv om foreldre/lærere ikke selv så ADHD symptomene, gitt at symptomene faktisk var tilstede.

Psykologen/psykiateren vet ofte hvilke spørsmål de skal stille.

Foreldrene mine er døde. Ingen søsken. Læreren som hadde mest med meg å gjøre er død, og en annen har ikke lagt merke til noe annet enn at jeg var veldig stille. Den læreren er over 70 år nå og husker nok ikke såå godt. Det var nok å ta tak i i min klasse, av bråkmakere, mobbere og fysisk utagerende gutter. Så all kapasitet ble brukt på dem. De som var stille ble oversett. På den tida tror jeg ingen hadde hørt om add/ at jenter kunne ha adhd.

Jeg møtte tilfeldigvis læreren litt før det var på tide for utreder å "samle info". Jeg sa bare at jeg skal utredes for adhd og lurte på om skolen hadde noen papirer som viste noe om meg. Det trodde han ikke, men sa at utredere pleier å ringe skolen, og at han selv kunne kontaktes ved behov. Jeg la ikke ut om symptomer, hvordan det påvirka og påvirker meg. Bare takka for at han kan kontaktes.

Jeg trodde psykologkandidaten ville stille grundige og riktige spørsmål. Men inntrykket nå er at det ikke skjedde. Har ikke snakket med læreren etterpå og vet ikke nøyaktig hva han sa. Men han syntes tydeligvis ikke det var noe som tydet på adhd. Og da antar jeg at han som så mange andre ser for seg stereotyp høyt og lavt, kan ikke sitte stille-type adhd. Ikke den forsiktige som gjerne ikke diagnostiseres før kvinnen som har den typen er rundt 38 år.

Jeg kan nevne drøssevis av eksempler på hvordan jeg slet på skolen osv. Men det hjelper ikke? Det må være en lærer etc?

Anonymkode: e8f57...c31

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk ADHD diagnosen som voksen. Jeg gikk gjennom mange intervjuer fra behandler, samt en evnetest. Og en i nær familie ble også intervjuet, selv om vedkommende ikke kunne uttale seg så mye om min barndom og ungdomstid. 

Anonymkode: b63fd...c70

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble kun utredet på egne erfaringer. Dvs kun mine egne ord om hvordan barndommen var. Men nå fikk jeg mye klager i skoletiden om at jeg dagdrømte og ikke fulgte med, selv om jeg gjorde det bra faglig. Så jeg fortalte om dette, men det ble aldri sjekket på noe vis (lærer død osv). 
 

Utredet DPS sykehuset innlandet.

Anonymkode: ca884...ca3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For å få diagnosen må symptomene ha startet før fylte 7 år. Dette er altså et nødvendig kriterie man ikke kommer utenom. Man må naturlig nok kunne bekrefte at symptomene var tilstede i

For meg var det nok at jeg sa «sånn var det». Ingen annen dokumentasjon eller bekreftelser fra noen andre. 

Anonymkode: ca884...ca3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For å få diagnosen må symptomene ha startet før fylte 7 år

Hæ? Det ble ikke nevnt da jeg ble utredet i 2010 som 17 åring. Mamma skrev på et ark om meg som barn, og to uker under utredning hvordan jeg var og hvordan de opplevde meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, AnonymBruker said:

For å få diagnosen må symptomene ha startet før fylte 7 år. Dette er altså et nødvendig kriterie man ikke kommer utenom. Man må naturlig nok kunne bekrefte at symptomene var tilstede i barndome. En psykolog eller psykiater vil kunne få bekreftet symptomene, eller da maskering, kompensering osv selv om foreldre/lærere ikke selv så ADHD symptomene, gitt at symptomene faktisk var tilstede. 
 

Noen må ha merket noe, eller merket at du slet med et eller annet på et eller annet vis. Hvis du f.eks måtte lese ekstra mye til prøver så ville jo foreldrene dine ha lagt merke til det. Så om de eventuelt mener at du ikke har ADHD, så trenger ikke det å være et hinder. Psykologen/psykiateren vet ofte hvilke spørsmål de skal stille.

Anonymkode: 4fb29...184

Er jo folk som ikke ønsker å fortelle resten av familien at de blir utredet for ADHD. Hvordan skal de få det til om det er krav om at noen kan bekrefte at de har ADHD? 

Selv ble jeg utredet for Asperger i voksen alder. Der er det jo krav om at man har slitt med det sosiale hele livet. Men siden jeg ikke er på godfot med familien min så slapp jeg at psykologen intervjuet dem. De stolte på det jeg sa at jeg har hatt trekkene mine hele livet. 

Anonymkode: b6a95...bc2

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De trengte ikke noe info fra barndommen til meg, utover det jeg nevnte fra ungdomsskolen. 

Men når jeg skulle utredes for autisme/asperger måtte de snakke med familien om barndommen. 

Anonymkode: 2f7d8...f39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kan nevne drøssevis av eksempler på hvordan jeg slet på skolen osv. Men det hjelper ikke? Det må være en lærer etc?

ble diagnosert av ekspert i oslo, add. Klin lik situasjon som din. Var ikke et problem, han nevnte akkurat det med at mange foreldre ikke hadde kunnskap nok. Så vi trengte ikke uttalelse fra lærer eller forelder. Gikk du via DPS?

Anonymkode: d57ca...abc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

For meg var det nok at jeg sa «sånn var det». Ingen annen dokumentasjon eller bekreftelser fra noen andre. 

Anonymkode: ca884...ca3

Du må selvsagt igjennom endel tester også. Her tok testene nesten 2 dager. Som er bra, for da kan jeg vise til at det ikke kun var mine opplevelser som ble tatt i betraktning, men også nevrologiske tester. Hvordan jeg fungerer, eksekutiv tenkning, problemløsning osv.

Anonymkode: d57ca...abc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble bare testet, de spurte aldri lærere eller foreldre. Høres rart ut synes jeg at man er avhengig av gode lærere for å få diagnosen. 

Anonymkode: 427a1...6a7

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Foreldrene mine er døde. Ingen søsken. Læreren som hadde mest med meg å gjøre er død, og en annen har ikke lagt merke til noe annet enn at jeg var veldig stille. Den læreren er over 70 år nå og husker nok ikke såå godt. Det var nok å ta tak i i min klasse, av bråkmakere, mobbere og fysisk utagerende gutter. Så all kapasitet ble brukt på dem. De som var stille ble oversett. På den tida tror jeg ingen hadde hørt om add/ at jenter kunne ha adhd.

Jeg møtte tilfeldigvis læreren litt før det var på tide for utreder å "samle info". Jeg sa bare at jeg skal utredes for adhd og lurte på om skolen hadde noen papirer som viste noe om meg. Det trodde han ikke, men sa at utredere pleier å ringe skolen, og at han selv kunne kontaktes ved behov. Jeg la ikke ut om symptomer, hvordan det påvirka og påvirker meg. Bare takka for at han kan kontaktes.

Jeg trodde psykologkandidaten ville stille grundige og riktige spørsmål. Men inntrykket nå er at det ikke skjedde. Har ikke snakket med læreren etterpå og vet ikke nøyaktig hva han sa. Men han syntes tydeligvis ikke det var noe som tydet på adhd. Og da antar jeg at han som så mange andre ser for seg stereotyp høyt og lavt, kan ikke sitte stille-type adhd. Ikke den forsiktige som gjerne ikke diagnostiseres før kvinnen som har den typen er rundt 38 år.

Jeg kan nevne drøssevis av eksempler på hvordan jeg slet på skolen osv. Men det hjelper ikke? Det må være en lærer etc?

Anonymkode: e8f57...c31

Jeg var i samme situasjon for ca 10 år siden. Gjør følgende. Kontakt administrasjon på tidligere barne- og ungdomsskole og si du vil ha innsyn i din «mappe» og at du ønsker tilsendt kopier av alt. Det fikk jeg. Det var til hjelp i utredningen. Det er din rett å få innsyn i alt som er arkivert på deg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Maestro skrev (8 timer siden):

Hæ? Det ble ikke nevnt da jeg ble utredet i 2010 som 17 åring. Mamma skrev på et ark om meg som barn, og to uker under utredning hvordan jeg var og hvordan de opplevde meg. 

Men da har de jo fått bekreftet at symptomene var der fra du var barn, om moren din fortalte om det :)

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Foreldrene mine er døde. Ingen søsken. Læreren som hadde mest med meg å gjøre er død, og en annen har ikke lagt merke til noe annet enn at jeg var veldig stille. Den læreren er over 70 år nå og husker nok ikke såå godt. Det var nok å ta tak i i min klasse, av bråkmakere, mobbere og fysisk utagerende gutter. Så all kapasitet ble brukt på dem. De som var stille ble oversett. På den tida tror jeg ingen hadde hørt om add/ at jenter kunne ha adhd.

Jeg møtte tilfeldigvis læreren litt før det var på tide for utreder å "samle info". Jeg sa bare at jeg skal utredes for adhd og lurte på om skolen hadde noen papirer som viste noe om meg. Det trodde han ikke, men sa at utredere pleier å ringe skolen, og at han selv kunne kontaktes ved behov. Jeg la ikke ut om symptomer, hvordan det påvirka og påvirker meg. Bare takka for at han kan kontaktes.

Jeg trodde psykologkandidaten ville stille grundige og riktige spørsmål. Men inntrykket nå er at det ikke skjedde. Har ikke snakket med læreren etterpå og vet ikke nøyaktig hva han sa. Men han syntes tydeligvis ikke det var noe som tydet på adhd. Og da antar jeg at han som så mange andre ser for seg stereotyp høyt og lavt, kan ikke sitte stille-type adhd. Ikke den forsiktige som gjerne ikke diagnostiseres før kvinnen som har den typen er rundt 38 år.

Jeg kan nevne drøssevis av eksempler på hvordan jeg slet på skolen osv. Men det hjelper ikke? Det må være en lærer etc?

Anonymkode: e8f57...c31

Ja, det er et krav at symptomene var der fra før 7 års alderen. For noen kan de strekke seg til før 12 år om symptomene blusset veldig opp mellom 7 og 12 års alderen. Men de må ikke nødvendigvis snakke med foreldre og skole dersom det ikke er et alternativ og du kan forklare det godt nok selv. Gjør det noe vanskeligere, men har du hatt tydelige symptomer og husker hvordan de påvirket deg er det sjeldent et problem.

Og psykologen stiller spørsmål rundt et skjema de fyller ut (flere skjema) hvor du får en score. Du skal treffe slik og slik for at symptomene er innenfor adhd spekteret, og det er også et krav for å få diagnosen at symptomene påvirker hverdagen din. Det er ikke slik at bare fordi du ikke flyr høyt og lavt så ser han ikke at du har adhd, det er mange kriterier inne i bildet og ulike typer adhd. Er forøvrig ingenting som heter jente-adhd og gutte-adhd heller, men en utdatert tro ;)

Du kan selvsagt be om en ny vurdering fra en annen psykolog, men husk at alle symptom på adhd er normale ting for alle mennesker! Vi med adhd opplever bare de symptomene mye sterkere enn andre, og i en slik grad at de gjør visse ting utfordrende som for andre er enkelt. Varierer selvsagt fra person til person hvilke symptomer som oppleves vanskelig og i hvilken grad, men det er ikke nok å bare ha konsentrasjonsproblemer feks :) husk også at mange av symptomene kan bunne i andre ting, alt fra andre diagnoser til mobbing, omsorgssvikt, traumer osv. Som er en av grunnene til at symptomene må ha vært der fra barndommen, for å utelukke at det ikke er pga andre ting du har symptom på adhd :)

Vil forøvrig legge til at å ikke få diagnosen trenger ikke være verdens undergang. Medisiner er ikke noen mirakelkur, og uten å vite hva du strever med så vil jeg anta at du er godt voksen siden alle rundt deg er døde, og da har du vel klart deg så langt uten? Fortsett å finn teknikker på hvordan takle hverdagen bedre, ha gode rutiner for deg selv og se de positive sidene med symptomene fremfor de negative :)

Anonymkode: 5a5fe...811

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg fikk ADHD diagnosen som voksen. Jeg gikk gjennom mange intervjuer fra behandler, samt en evnetest. Og en i nær familie ble også intervjuet, selv om vedkommende ikke kunne uttale seg så mye om min barndom og ungdomstid. 

Anonymkode: b63fd...c70

Jeg måtte fylle ut skjemaer, svarte på spm og snakket mye med utrederen som følte det ikke var særlig tvil om at jeg har adhd. Men nevropsykologen sier at evnetest, oppmerksomhetstest osv viste normalt resultat. Jeg mener de testene var helt håpløse mtp mine utfordringer. Jeg er veldig flink pike, kan hyperfokusere når noe er gøy og holde konsentrasjonen grei en viss tid. Jeg er ekstremt utholden. Har ingenting på timeplanen før avtalene hos nevropsyk, for å være mest mulig opplagt og fokusert. Timene er på ettermiddagen

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Var ikke et problem, han nevnte akkurat det med at mange foreldre ikke hadde kunnskap nok. Så vi trengte ikke uttalelse fra lærer eller forelder. Gikk du via DPS?

Stod på venteliste på dps, men ble sendt til et annet senter lenger unna på lang venteliste.

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du må selvsagt igjennom endel tester også. Her tok testene nesten 2 dager. Som er bra, for da kan jeg vise til at det ikke kun var mine opplevelser som ble tatt i betraktning, men også nevrologiske tester. Hvordan jeg fungerer, eksekutiv tenkning, problemløsning osv.

Anonymkode: d57ca...abc

Hvilke tester var det? Følte jeg bare fikk sjekka allmennkunnskap, oppmerksomhet i løpet av et kvarter og noen oppgaver som krevde få minutters fokus. Nå har jeg glemt noen av testene, var noen som viste hvordan det står til med hukommelsen og. Tenker det må finnes andre tester som bedre hadde vist det jeg sliter med.

Føler jeg og nevropsykologen ikke er helt på bølgelengde. Jeg så på de timene som dyrebare for testene, ville testes så mye som mulig på den korte tiden jeg var der. Svarte kort når hun stilte spm og gadd ikke sitte og gjenta ting jeg allerede hadde sagt til utreder. Svarte også det første som falt meg inn. Kunne sagt mye mer, og sagt ting som var myye mer relevant enn det jeg gjorde. Virker ikke som at det har vært mye kommunikasjon mellom nevropsyk. og utreder. Føler meg litt fjern som senka skuldrene etter siste time hos utreder hvor hun var ganske sikker på at det er adhd.

Føles som at jeg må ase meg opp og overtenke for å få sortert kaoset i hodet og notere viktige poeng. Som jeg kan ta med til dem. Utreder satte pris på bombarderingen og mine tanker om ting. Men nevropsyk. har sett en helt annen side av meg.

Elavi skrev (7 timer siden):

Jeg var i samme situasjon for ca 10 år siden. Gjør følgende. Kontakt administrasjon på tidligere barne- og ungdomsskole og si du vil ha innsyn i din «mappe» og at du ønsker tilsendt kopier av alt. Det fikk jeg. Det var til hjelp i utredningen. Det er din rett å få innsyn i alt som er arkivert på deg. 

Takk for tips! Tror jeg har rota bort/kasta papirer fra skolen. Har ikke tenkt på at skolen har opplysninger om meg. Håper det ikke er for sent da..

Anonymkode: e8f57...c31

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Og psykologen stiller spørsmål rundt et skjema de fyller ut (flere skjema) hvor du får en score. Du skal treffe slik og slik for at symptomene er innenfor adhd spekteret, og det er også et krav for å få diagnosen at symptomene påvirker hverdagen din. 

Vil forøvrig legge til at å ikke få diagnosen trenger ikke være verdens undergang. Fortsett å finn teknikker på hvordan takle hverdagen bedre, ha gode rutiner for deg selv og se de positive sidene med symptomene fremfor de negative :)

Anonymkode: 5a5fe...811

Dette gikk nok bra hos utreder, virka ikke som at det var noen tvil.

Det med medisin sa nevropsykologen og. Virket som hun trodde jeg var ute etter piller. Er ikke verre enn at jeg har lest at noen opplever at de kan tenke en tanke om gangen når de har tatt medisin. Det høres veldig godt ut, for meg som konstant har et himla kaos i hodet. Og om det tankekjøret roer seg, hjelper det for mye annet og.

Noe av grunnen til at jeg ikke satte igang med utredning tidligere er at jeg var skeptisk til medisin og tenkte at jeg uansett bare må prøve å finne teknikker som hjelper meg. Har jo laget meg endel strategier oppigjennom. Men nå tenker jeg at medisin er én del av å få et bedre liv. Og diagnosen gjør det lettere mtp. tilrettelegging på jobb f.eks.

Med en diagnose vet man jo hvorfor man er "annerledes", ser for meg å delta på kurs, møte andre i min situasjon. Og samtidig fortsatt prøve diverse teknikker..

Jeg er 34, ganske voksen. En annen grunn til at jeg vil utredes nå er at det har humpa og gått i mange år med en mistanke om adhd. Og at ting ble mye verre etter at jeg ble mamma for få år siden. Nå er det ikke bare meg det går utover. Jeg har ikke vært istand til å studere, har hatt begrenset arb.kapasitet. Jeg har ikke klart meg særlig godt. Har strevd sosialt, alltid vært et surre- og rotehue, ikke kommet igang med ting, hatt altfor mye på gang samtidig, gjort masse rett før tidsfrist osv, får ikke til å tenke langsiktig. Vet hva som er bra for meg, men der og da tar jeg valg som er mest behagelige der og da, har flytta mye og havna i situasjoner jeg ikke burde fordi jeg er impulsiv og ikke helt lærer av tabber. Lista er lang.

Jeg har ikke reflektert så mye over ting. Men lurer nå på at det jeg tenkte var beskjedenhet/litt sosial angst kan være at jeg har vært veldig forknytt pga adhd. Har måttet ta meg sammen for å ikke avbryte folk, foe å ikke snakke for mye om meg selv osv. Har også latt være å stille spørsmål og blitt særlig kjent med folk noen ganger, for det krever at man er "våken", man skal jo ikke bare lytte der og da, men følge opp ting senere. Jeg er redd for å spørre om ting de kanskje allerede har sagt som jeg har glemt osv.

Jeg har alltid hatt bakgrunnsstøy. Tv står konstant på, jeg hørte alltid på musikk da jeg var ung. Følte i noen år at det meste av lyd er slitsomt, men nå hører jeg litt musikk igjen. Merker hvordan endel musikk gir mer energi. Og har skjønt at metal, jo mer brutal og høy, jo bedre, sikkert har vært en greie for å "overdøve" tankene mine.

Tenker det er masse småting som sikkert er typisk maskering/kompensering som jeg fortsatt ikke har skjønt at er nettopp det.

Jeg gir meg ikke ennå hos dette senteret. Mulig jeg har misforstått og kokt dette til noe større og verre enn det er. Fulgte ikke helt med på hva nevropsyk. sa, bare syntes det var helt håpløst at jeg ikke fikk vite det før timene hos henne engang starta. Ingen vits i testing om de uansett mangler bekreftelse på plager i barndom.

Det er tydelig at det påvirker hverdagen såpass at det ikke er noen tvil. Og eksemplene på at det var sånn som barn og, ser bare ikke ut til å ha nådd nevropsyk.

 

Bla bla.. 😅

Anonymkode: e8f57...c31

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (På 28.1.2023 den 1.13):

For meg var det nok at jeg sa «sånn var det». Ingen annen dokumentasjon eller bekreftelser fra noen andre. 

Anonymkode: ca884...ca3

I følge helsedirektoratet er det viktig å innhente opplysninger fra pårørende eller andre om symptomstart og symptomer i barndommen. Av og til hentes det inn opplysninger fra f.eks. nåværende samboer eller andre nære også. Vil tro de fleste klinikere innhenter opplysninger fra pårørende eller andre, men det er jo ikke alltid at det er godt mulig så flere av dem vil kanskje utøve skjønn i noen situasjoner. Noen ser kanskje ikke poenget med å hente inn opplysninger fra andre heller. 

Anonymkode: 4fb29...184

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 28.1.2023 den 1.19):

Er jo folk som ikke ønsker å fortelle resten av familien at de blir utredet for ADHD. Hvordan skal de få det til om det er krav om at noen kan bekrefte at de har ADHD? 

Selv ble jeg utredet for Asperger i voksen alder. Der er det jo krav om at man har slitt med det sosiale hele livet. Men siden jeg ikke er på godfot med familien min så slapp jeg at psykologen intervjuet dem. De stolte på det jeg sa at jeg har hatt trekkene mine hele livet. 

Anonymkode: b6a95...bc2

En del psykiatere og psykologer ville ganske enkel ikke gått videre med en ADHD-diagnose om symptomene ikke kunne bekreftes av noen andre enn pasienten også. 

Jeg fikk høre fra min psykiater at noen er opptatt av at ADHD-symptomene skal ha vart hele livet, og at de skal kunne bekreftes fordi en ADHD-diagnose fører med seg amfetamin og amfetaminliknende stoffer. Noen vil være på den sikre siden før de skriver ut narkotika til pasientene sine. 

Anonymkode: 4fb29...184

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fått diagnosen uten noe intervju med foreldrene etc. Jeg har ikke kontakt med dem lengre, og da var det ikke noe problem å utelate den delen av utredningen. Men du må gå til privat psykiater med driftsavtale. DPS følger reglene mer slavisk. 

Anonymkode: 21979...e30

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...