Hvor lenge varte din sorg?

[AnonymBruker]

Sorg er aller verst det første året, til man har vært gjennom høytider og andre merkedager da det merkes aller mest av den vi har mista ikke er der mer. Ellers er det veldig forskjellig hvordan man takler sorg, noen kan trenge noen fagfolk å snakke med for å komme litt videre  . 

Det er viktig å snakke med venner og bekjente og prøve å la litt og litt av livet bli normalisert. Det er viktig å tillate seg å glede seg over ting, uten å få dårlig samvittighet. Selv så begynner jeg ofte å gråte hvis jeg tillater meg å le, det er ikke helt til å forklare. 

Men fokuser på å ta små skritt til en ny hverdag, for man får ikke det gamle livet tilbake når en person har forlatt deg. 

Anonymkode: 800ab...816

[Endorfin]

19 år siden, varer fortsatt og kjenner savnet men lever fint med det

[AnonymBruker]

Verden raste sammen og livet slik jeg kjente det tok slutt da jeg mistet min elskede mann, kjæreste, bestevenn, klippe og far til våre barn. det var helt jævlig. Det tok mange år før den tunge, smertefulle, vonde, fæle sorgen og den helt fysiske smerten midt i brystet forsvant.

Men jeg gikk tilbake i jobb gradvis etter ca 4-5 måneder, mye fordi jeg var helt nødt til fungere og opprettehole normalitet pga barna. Ville ikke legge en ekstra sten til byrden for dem. Det var ille nok at de mistet pappaen sin og måtte vokse opp uten en far.

Anonymkode: b052a...9b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Verden raste sammen og livet slik jeg kjente det tok slutt da jeg mistet min elskede mann, kjæreste, bestevenn, klippe og far til våre barn. det var helt jævlig. Det tok mange år før den tunge, smertefulle, vonde, fæle sorgen og den helt fysiske smerten midt i brystet forsvant.

Men jeg gikk tilbake i jobb gradvis etter ca 4-5 måneder, mye fordi jeg var helt nødt til fungere og opprettehole normalitet pga barna. Ville ikke legge en ekstra sten til byrden for dem. Det var ille nok at de mistet pappaen sin og måtte vokse opp uten en far.

Anonymkode: b052a...9b1

For jævlig.. det er tøffe tak når en opplever dette. 
Prøv å sett av tid til å sørge, og resten av dagen gjør andre ting og hold deg opptatt. Det er tøft ❤️

Anonymkode: 53044...20c

[AnonymBruker]

Alle sørger forskjellig. Det er nå gått noen år siden min nærmeste døde altfor ungt. Jeg håndterer det best ved å skyve tanker rundt personen vekk i det daglige. Blir personen snakket om ute blant folk klarer jeg å svare uberørt. Fordi jeg ikke orker å kjenne på de vinde følelsene der og da. Tar meg likevel tid til å tenke på personen og felle noen tårer nå og da. En litt spesiell ting er at jeg sliter med å dra på graven til personen. Har vært der ca 3 ganger i løpet av 4 år. Og da er det rene tilfeldigheter, ikke planlagt. Jeg trives ikke med å gå til graven. Er bare for vondt. Nå gråter jeg litt herbare jeg tenker på det. Føles feil at jeg ikke har samme dragning mot dette som kanskje folk flest. Men prøver å tenke på nettopp dette med at alle sørger forskjellig. Gravstedet er ikke min måte å sørge på.  

Anonymkode: dd306...9ba

[Enkefrue]

En sorg går vel aldri over… man bare lærer seg å leve med den så godt man kan.

[AnonymBruker]

Sorg går ikke egentlig over, den blir som stille dønninger mot land. Avogtil blir dønningene som store bølger og slår sorgen mot oss med all kraft.

 

Anonymkode: ff331...b6a

[AnonymBruker]

Enkefrue skrev (På 26.3.2023 den 20.54):

En sorg går vel aldri over… man bare lærer seg å leve med den så godt man kan.

Sorg kan gå over. Jeg mistet min bestemor som jeg sto svært nær. Det var tungt i starten, men så gikk det bedre etterhvert. Når et menneske er over 80 år, er syk og har levd et langt og godt liv er dette naturens gang. 
jeg har ikke sorg over henne lengre. Når jeg tenker på henne minnes jeg henne med glede og takknemlighet. Det er ingen sorg eller triste følelser rundt dette. 
Men å oppleve tap av unge mennesker er noe helt annet 

Anonymkode: 53044...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2023 den 2.41):

Sorg kan gå over. Jeg mistet min bestemor som jeg sto svært nær. Det var tungt i starten, men så gikk det bedre etterhvert. Når et menneske er over 80 år, er syk og har levd et langt og godt liv er dette naturens gang. 
jeg har ikke sorg over henne lengre. Når jeg tenker på henne minnes jeg henne med glede og takknemlighet. Det er ingen sorg eller triste følelser rundt dette. 
Men å oppleve tap av unge mennesker er noe helt annet 

Anonymkode: 53044...20c

Sånn har jeg også opplevd og tenkt...men så mistet jeg mamma, det var noe helt annet. 

Anonymkode: 5905e...d8a

[AnonymBruker]

Mistet en av mine nærmeste helt uventet på en fæl måte. Tror vi var gjennom det verste etter et års tid, men dødsfallet fikk så mange ringvirkninger. Noen i familien ble syke av det som skjedde og en strever med det ennå, over 5 år senere. Jeg tenker heldigvis ikke på det hver dag lenger. Jeg har det bra og kjenner ikke på smerte, men jeg blir aldri den samme.

Anonymkode: 90f98...aee

[AnonymBruker]

Før hadde sorg ulike faser, nå har de gått bort fra det. De ser på det som «stier» en må gå, og det finnes like mange stier som folk som sørger. 
det kommer an på så mye, hva en har med seg av livserfaringer fra før, hvor en er i livet og ikke minst forholdet til den døde og de rundt. 
noen er så lammet av sjokk at det blokkerer for sorgen og tapet. 
spesielt om dødsfallet skjedde brått og uventet. 
jeg er i sorg nå. Dødsfallet skjedde for ca en mnd siden. Og det har vært opp og ned, og jeg har vært helt på bunn, men føler meg bedre nå. 
En del av livet sier de… nei, det er ikke en del av livet når en ungdom går bort. Det er så opprivende og jævlig at en føler verden vare snurrer rundt mens du selv bare står der. 
det er en ekstremt påkjenning for kroppen 

Anonymkode: 53044...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Mistet en av mine nærmeste helt uventet på en fæl måte. Tror vi var gjennom det verste etter et års tid, men dødsfallet fikk så mange ringvirkninger. Noen i familien ble syke av det som skjedde og en strever med det ennå, over 5 år senere. Jeg tenker heldigvis ikke på det hver dag lenger. Jeg har det bra og kjenner ikke på smerte, men jeg blir aldri den samme.

Anonymkode: 90f98...aee

Så utrolig fælt💔 hvilke ringvirkninger fikk det for dere og på hvilken måte ble de syke? Hvis du vil si noe om det ❤️

Anonymkode: cb3e9...3bf

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Så utrolig fælt💔 hvilke ringvirkninger fikk det for dere og på hvilken måte ble de syke? Hvis du vil si noe om det ❤️

Anonymkode: cb3e9...3bf

Vanskelig å si noe detaljert om det uten at de det gjelder kanskje kan kjenne seg igjen, tror jeg. Du kan kanskje forestille deg hva slags sykdommer man kan få av å være vitne til noe fryktelig eller få et stort sjokk. Mange konflikter og problemer kan oppstå i familier i etterkant av et dødsfall, det kan ha med økonomi å gjøre, bebreidelse, at noen mener andre har gjort noe feil eller utilgivelig osv. Det tror jeg ikke er så uvanlig uansett om det er uventet eller ventet død.

Anonymkode: 90f98...aee

[AnonymBruker]

Jeg skal være brutalt ærlig, sorgen for min del gikk aldri bort... Jeg har bare lært å leve med den.😔

Anonymkode: 3396e...85a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2023 den 23.48):

Jeg skal være brutalt ærlig, sorgen for min del gikk aldri bort... Jeg har bare lært å leve med den.😔

Anonymkode: 3396e...85a

Det kommer veldig an på, og det er ikke noe fasit. En sorg kan være både kortvarig til langvarig og komplisert sorg. 
Å miste en bestemor på 90 år ender ofte med kortvarig sorg, da damen har levd et langt liv og det er naturlig. 
Foreldre som mister sitt barn/ ungdom brått i en ulykke sitter med en helt annen sorg. det er verre å miste et barn og noen en har omsorg og ansvar for. 
kriseteam rykker ut til familier som mister barna sine brått, de rykker ikke ut til de som har mistet en gammel bestemor. 
Det er noe med omstendighetene rundt, og hva en har med seg i sekken fra før, relasjon til den døde og støtten og omsorgen en har rundt seg. Alt dette er av betydning hvor lenge og hvor hardt sorgen sitter. 
Det viktigste når en har kommet seg over det største sjokket er å ta vare på seg selv. fortsette med sine framtidsplaner og søke glede og energi. Gode mennesker. 
etterhvert blir det viktig å ta livet tilbake og gjøre det beste ut av det, og sette av tid til å sørge. Når sorgen kommer kan en lære seg teknikker på å stenge det av, og ta det frem når det passer. Da har man bedre kontroll på sorgen 

Anonymkode: 53044...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2023 den 2.55):

Alle sørger forskjellig. Det er nå gått noen år siden min nærmeste døde altfor ungt. Jeg håndterer det best ved å skyve tanker rundt personen vekk i det daglige. Blir personen snakket om ute blant folk klarer jeg å svare uberørt. Fordi jeg ikke orker å kjenne på de vinde følelsene der og da. Tar meg likevel tid til å tenke på personen og felle noen tårer nå og da. En litt spesiell ting er at jeg sliter med å dra på graven til personen. Har vært der ca 3 ganger i løpet av 4 år. Og da er det rene tilfeldigheter, ikke planlagt. Jeg trives ikke med å gå til graven. Er bare for vondt. Nå gråter jeg litt herbare jeg tenker på det. Føles feil at jeg ikke har samme dragning mot dette som kanskje folk flest. Men prøver å tenke på nettopp dette med at alle sørger forskjellig. Gravstedet er ikke min måte å sørge på.  

Anonymkode: dd306...9ba

Sånn er det for meg også. Har ikke vært på graven en eneste gang, flere år siden min kjære døde. Klarer ikke, tør ikke. Jeg fortrenger fortsatt at han er død og går liksom bare å regner med at han ringer på vei hjem fra jobb snart. Livet mitt fortsetter som før og jeg kan telle på en hånd hvor få ganger jeg har grått.. Kjenner meg veldig igjen i det med å ha dårlig samvittighet for å sørge så "kaldt", føler meg som et grusomt menneske og er redd for hva andre nær han tenker om meg. De må tro jeg ikke bryr meg om at han er borte men sannheten er at jeg klarer ikke å håndtere virkeligheten og har skapt meg en egen virkelighetsflukt. Unngår alt og alle som har med han å gjøre, fryst de ut og ikke klart å snakke med hverken familien hans eller vennene hans som har ønsket å snakke med meg. Da stivner jeg og kjenner overveldende smerte som blir så intens at jeg er redd for å ikke overleve den, så noe i kroppen gjør at smerten og alle andre følelser bare har skrudd seg helt av og at jeg må unngå å tenke på noe som har med han å gjøre. Å skrive dette her nå føles som å skrive en bok om en tredjeperson og ikke om noe jeg har vært gjennom..

 

Anonymkode: da391...2ab

[AnonymBruker]

Mistet lillesøster brått og uventet for snart fire år siden. Tror aldri sorgen går over, men man lever med den. Dette med sorgens stadier ble aldri skrevet for å beskrive sorg etter dødsfall, men for å beskrive døende menneskers sorg over egen tilstand.

Jeg gråter "aldri"; er som om det er stengt av. Gjorde det nesten ikke i starten heller, alt var bare sjokk. Ekstremt sjokk.

Går bedre nå, og har mange gode dager, men tenker på henne hver dag. Hvordan det kunne vært unngått, hva slags liv hun ville hatt i dag. Hun ville vært 36 år nå. Føler ikke jeg får til å tenke på gode minner, alt er bare inni et tornekratt av sjokk og smerte, får ikke tak i gode ting å tenke tilbake på.

Anonymkode: 68437...116

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sånn er det for meg også. Har ikke vært på graven en eneste gang, flere år siden min kjære døde. Klarer ikke, tør ikke. Jeg fortrenger fortsatt at han er død og går liksom bare å regner med at han ringer på vei hjem fra jobb snart. Livet mitt fortsetter som før og jeg kan telle på en hånd hvor få ganger jeg har grått.. Kjenner meg veldig igjen i det med å ha dårlig samvittighet for å sørge så "kaldt", føler meg som et grusomt menneske og er redd for hva andre nær han tenker om meg. De må tro jeg ikke bryr meg om at han er borte men sannheten er at jeg klarer ikke å håndtere virkeligheten og har skapt meg en egen virkelighetsflukt. Unngår alt og alle som har med han å gjøre, fryst de ut og ikke klart å snakke med hverken familien hans eller vennene hans som har ønsket å snakke med meg. Da stivner jeg og kjenner overveldende smerte som blir så intens at jeg er redd for å ikke overleve den, så noe i kroppen gjør at smerten og alle andre følelser bare har skrudd seg helt av og at jeg må unngå å tenke på noe som har med han å gjøre. Å skrive dette her nå føles som å skrive en bok om en tredjeperson og ikke om noe jeg har vært gjennom..

 

Anonymkode: da391...2ab

Kjenner meg veldig igjen i dette. Har vært på graven noen ganger, men reaksjonen jeg fikk første gang jeg var der etter begravelsen skremte meg, så nå er jeg der max to ganger i året. Liker å tenke at søsteren min fortsatt er der hun var (jobbet i et annet land og prøvde gjøre karriere der), og at hun kommer hjem snart.

Anonymkode: 68437...116

[AnonymBruker]

Tror aldri jeg kommer over sorgen av min datter, vi mistet oktober 2022. Aldri. Sorgen er så overveldende, og de "happy" dagene gjør det værre da samvittigheten bæres fordi jeg føler ikke min rett til glede.. fordi min lille pia aldri fikk oppleve å smile, le, krabbe eller gå. Eller bli tennåring. Mens jeg kan le, smile og gjøre det hun aldri fikk. Det gnager meg. Daglig. Venter bittelille bror, og gleden for han er der, men dårlig samvittighet.. livredd og shaky. Men nå jo puste på et vis.. tja, nei. Vetkje. 

Anonymkode: 670a1...51c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2023 den 16.52):

Jeg mistet min nærmeste brått. Sorgen over han er overveldende. Kroppen er nummen, energinivået lik null, alle andre følelser enn sorg og tristhet er skrudd av. Kjenner på en sterk indre uro. Sover dårlig, spiser dårlig. Hadde ventet at det kanskje skulle avta litt etterhvert, men føler det bare blir tøffere og tøffere å komme seg gjennom dagene. 
 

Du som har mistet din nærmeste i et uventet dødsfall - hvor lang tid tok det før den værste sorgen la seg og du til en viss grad klarte å fungere igjen?

Anonymkode: 89efc...e6f

Hvordan går det med deg nå? Nettopp opplevd det samme i oktober. Det har vært den tristeste jul/nyttår i mitt liv😢

Anonymkode: 9d2fa...ba7