Hvor lenge varte din sorg?

[AnonymBruker]

Jeg mistet min nærmeste brått. Sorgen over han er overveldende. Kroppen er nummen, energinivået lik null, alle andre følelser enn sorg og tristhet er skrudd av. Kjenner på en sterk indre uro. Sover dårlig, spiser dårlig. Hadde ventet at det kanskje skulle avta litt etterhvert, men føler det bare blir tøffere og tøffere å komme seg gjennom dagene. 
 

Du som har mistet din nærmeste i et uventet dødsfall - hvor lang tid tok det før den værste sorgen la seg og du til en viss grad klarte å fungere igjen?

Anonymkode: 89efc...e6f

[AnonymBruker]

Jeg var i sjokk i ca to måneder. Klarte ikke tenke og klarte heller ikke gråte. Klarte ikke få i meg næring osv. Måtte bo hos en venninne.

Det har gått flere år nå og jeg har enda ikke klart å sørge skikkelig, gråter en sjelden gang i blandt. Tror jeg fortsatt er i sjokk og har stengt av følelsene mine og har lurt veldig på om det er normalt eller ikke (så hører gjerne fra andre her?)

Har du prøvd sjelesorgssamtaler med prest hvis ikke så anbefaler jeg det ❤️

Anonymkode: d91aa...39d

[AnonymBruker]

Jeg gråter ofte. Det kommer kastet på. Små ting som trigger og tårene renner i strie strømmer. 
 

Har gode samtaler med fagfolk (ikke prest, men innen helse). Det er godt å snakke, men sorgen er og blir like stor og altoppslukende. Håpet at jeg en dag skulle våkne og kjenne motivasjon til å stå opp og ta fatt på en ny dag, men livet er et eneste stort ork. Så håper noen med erfaring kan fortelle at den dagen kommer..💔

Anonymkode: 89efc...e6f

[AnonymBruker]

Den dagen kommer at du kan tenke på vedkommende uten en klump i halsen. Men sorgen forsvinner jo ikke, den blir bare ikke hovedfokus, om du skjønner ❤️

Å miste noen du elsker, om det er en mamma, et barn eller en partner. Til og med en bestevenn... Er jo ubeskrivelig vondt. Jeg sørger over min nære fremdeles, ett år (nesten på dagen) etter at hun døde. Jeg snakker fremdeles med fagfolk og jeg går rundt og er redd for å miste andre som betyr mye for meg. Men sorgen er ikke like altoppslukende som i starten. Den ligger og ulmer. Regner med den kommer enda lenger i bakgrunnen enn nå, hverdagen er tilbake og jeg fokuserer på jobb hjem og barn. 

Anonymkode: 7c9de...0ba

[AnonymBruker]

Mistet besteforeldrene mine for en del år siden. Klarte å fungere ganske raskt igjen, men sorgen har aldri blitt borte, enda det har gått flere år.

Anonymkode: c63e7...437

[Maskinfører]

Min gjelder ennå (12 år) var min mor 

[AnonymBruker]

Jeg mistet min far helt uten forvarsel. Av hjertestans. Han var frisk og rask, så det kom veldig brått på.

I starten var det veldig sjokk. Jeg "spillte av" øyeblikket der jeg fikk beskjeden og minuttene etterpå om og om igjen i hodet. Og kom liksom ikke videre. Jeg tenkte på det nesten hele døgnet. Kanskje i 2 måneder. Og så gråt jeg hver gang noen sendte en hyggelig melding eller jeg kom på noe.

Etter et par måneder klarte jeg å tenke tilbake på gode minner og ikke bare den episoden som sto på hakk i plata. Og fra da av ble sorgen gradvis lettere. Selv om det hele tiden er ting som gjør meg trist, så er det ikke så altoppslukende lenger. Nå er det gått snart 2 år. Nå klarer jeg snakke om både far som levende og dødsfallet. Jeg kan le av gode historier osv. Jeg kan kjenne på en sorg over at "dette skulle far ha sett" eller "dette må jeg fortelle far", men den er bare "god".

Anonymkode: 25aea...4f6

[AnonymBruker]

Mora døde i sommer. Jeg føler en tyngde. Hun har alltid vært der,det er helt uvirkelig at hun er ikke med oss lenger. Hun har vært en del av våres hverdag,mine barns. Jeg snakker ennå som om hun er her med oss. 

Anonymkode: 4d91e...439

[Andro]

Sorgen varer evig, men du lærer deg strategier som gjør at du kan leve med den etter hvert.
Om du ikke fungerer i hverdagen vil jeg anbefale deg å snakke med en profesjonell. Ta det opp med legen?
Man sørger ikke bare over personen, men også over at livet ble annerledes enn man trodde. Man må rett og slett reorientere seg, gjøre nye planer og se nye mål. Mange trenger drahjelp for å komme dit.

[Tradegy]

En varm klem  Lisa Aisato: 

[Maskinfører]

Tar aldri slutt  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2023 den 16.58):

Jeg var i sjokk i ca to måneder. Klarte ikke tenke og klarte heller ikke gråte. Klarte ikke få i meg næring osv. Måtte bo hos en venninne.

Det har gått flere år nå og jeg har enda ikke klart å sørge skikkelig, gråter en sjelden gang i blandt. Tror jeg fortsatt er i sjokk og har stengt av følelsene mine og har lurt veldig på om det er normalt eller ikke (så hører gjerne fra andre her?)

Har du prøvd sjelesorgssamtaler med prest hvis ikke så anbefaler jeg det ❤️

Anonymkode: d91aa...39d

Jeg har opplevd det samme, stengt alt ute og ikke klart å forstå hva som har skjedd. Alt har stått stille og på vent, og etterhvert som tiden har gått har det blitt så fjernt hva som en gang var og jeg har helt glemt henne. Og det å sitte med all den skyldfølelsen over at jeg ikke har klart å sørge over mennesket som betydde alt for meg. Det er snart ni år siden nå, men likevel står alt stille og for meg har det hele veien føltes som om alt er over

Anonymkode: cb3e9...3bf

[AnonymBruker]

Mistet min bestevenn/sjelevenn i 2015. Var i sterk sorg i fem år. For min del følte jeg meg deprimert i fem i år. Etter fem år,  ble det litt bedre, men jeg er ikke den samme som jeg var. 
 

Kondolerer med tapet ditt. 

Anonymkode: 3c99f...81f

[AnonymBruker]

Nei, ser ikke for meg at sorgen noen gang tar slutt. Men håper jeg etterhvert vil klare å fungere litt igjen. Jeg kommer meg ut, møter venner, er blant folk, men det tar enormt med krefter å samle seg for slike stunder. Da knekker jeg fullstendig sammen etterpå. Min sorg får definitivt utløp, men går i en tåke som aldri ser ut til å lette. Hele fremtiden er snudd på hodet, og har aldri før følt meg så ensom. 

Tar gjerne imot gode tips til hva som ga deg «pauser» fra sorgen. 

Anonymkode: 89efc...e6f

[AnonymBruker]

De første fem årene var veldig vonde. Nesten daglig gråt faktisk. Nå er det som om jeg har distansert meg og skrudd av, gråter ca en gang i uka. 

Det absolutt tøffeste jeg har gått gjennom. Hjertet mitt knuser hver gang jeg tenker på det. 

Anonymkode: b03e9...60f

[AnonymBruker]

Dødfødsel for snart et halvt år siden. Ikke bedre enda. Så sliten av sorgen. 

Anonymkode: 66a0f...f8f

[AnonymBruker]

Fungerte tilbake i vanlig jobb etter 2 måneder. Men sorgen går aldri over. 

Anonymkode: d4228...306

[AnonymBruker]

Mistet min far veldig brått for snart 5 år siden. Alt det han skulle se at vi barna fikk til. Og barnebarna han aldri fikk møte.. Jeg skal leve uten ham resten av livet mitt. Det er ubeskrivelig vondt😭

Jeg gråter fremdeles, men sjeldnere nå. Det er en helt egen dyptgående gråt fra hjertet når man har mistet noen man stod så nært. Blir fysisk utmattet etterpå

Jeg føler av og til at det ikke er ekte - at det virkelig har skjedd

Anonymkode: cf69f...4c0

[AnonymBruker]

Du spør om når den verste sorgen gav seg, og det tok vel et par måneder før jeg følte jeg kunne fungere igjen, før følte jeg kunne smile, kunne le. Men selve savnet, selve sorgen bærer jeg fremdeles. Selv etter 5 år. 
 

ellers hjelper denne teksten meg alltid i sorgen. Tror den ble lagt ut på reddit, men har ikke kilden. 
 

«As for grief, you’ll find it comes in waves. When the ship is first wrecked, you’re drowning, with wreckage all around you. Everything floating around you reminds you of the beauty and the magnificence of the ship that was, and is no more. And all you can do is float. You find some piece of the wreckage and you hang on for a while. Maybe it’s some physical thing. Maybe it’s a happy memory or a photograph. Maybe it’s a person who is also floating. For a while, all you can do is float. Stay alive.

In the beginning, the waves are 100 feet tall and crash over you without mercy. They come 10 seconds apart and don’t even give you time to catch your breath. All you can do is hang on and float. After a while, maybe weeks, maybe months, you’ll find the waves are still 100 feet tall, but they come further apart. When they come, they still crash all over you and wipe you out. But in between, you can breathe, you can function. You never know what’s going to trigger the grief. It might be a song, a picture, a street intersection, the smell of a cup of coffee. It can be just about anything…and the wave comes crashing. But in between waves, there is life.

Somewhere down the line, and it’s different for everybody, you find that the waves are only 80 feet tall. Or 50 feet tall. And while they still come, they come further apart. You can see them coming. An anniversary, a birthday, or Christmas, or landing at O’Hare. You can see it coming, for the most part, and prepare yourself. And when it washes over you, you know that somehow you will, again, come out the other side. Soaking wet, sputtering, still hanging on to some tiny piece of the wreckage, but you’ll come out.

Take it from an old guy. The waves never stop coming, and somehow you don’t really want them to. But you learn that you’ll survive them. And other waves will come. And you’ll survive them too. If you’re lucky, you’ll have lots of scars from lots of loves. And lots of shipwrecks»

Anonymkode: 5f568...8d5

[AnonymBruker]

Mistet en gutt jeg er tante til for 2 uker siden. Han ble bare 18 år. Dødde momentant i ei ulykke. 
Sjokket er grusomt og jeg har ligget i senga mesteparten siste uka. 
mye gråt og panikk. 
Vanskelig å få i meg mat. 
Nå i dag har jeg spist ok, og håper det største sjokket har lagt seg. 
klarer ikke ta det innover meg 

Anonymkode: 53044...20c