Jeg er betatt av noen andre

[Gjest Fortvila]

Vet dere sikkert er drittlei slike innlegg her inne, men jeg er skikkelig fortvila nå

Jeg er i et godt forhold med kjæresten min. Han er noen år eldre enn meg, jeg er 21 og samboer med ham. Jeg begynte i ny jobb og alt fungerte helt fint til det begynte en ny gutt på jobben.

Denne gutten har jeg fått veldig god kontakt med og han er tydeligvis like betatt av meg som jeg er i han.

Jeg sliter noe forferdelig nå. Hadde virkelig ikke trodd jeg kunne bli så betatt av noen andre enn samboeren min, spesielt ikke siden forholdet vårt fungerer fint.

Det eneste jeg kan sette fingeren på er aldersforskjellen oss i mellom.Samboeren er 31 år og dette skinner jo selvføgelig igjennom når det gjelder mye i forholdet. "Den nye" gutten er like gammel som meg.

Kanskje det er der det ligger, at jeg føler jeg har mye mer til felles med denne gutten?

Dette var jeg totalt uforberedt på. Hvordan kan man bli betatt av noen andre når forholdet med typen fungerer godt, for det synes jeg det gjør?

Jeg håper virkelig dette sklir over av seg selv. Men jeg blir bare mer og mer mo i knærne av ham. Føler meg skikkelig forelska jeg

Jeg vil også si at utroskap er for meg totalt uaktuelt og det kommer ikke til å skje. Da kommer jeg eventuelt til å skvære opp med samboeren først, få flytta ut osv.

Vær så snill og hjelp meg. Jeg er dødens fortvila :cry: :cry: :cry:

[Gjest Anonymous]

Kjære fortvilet

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg kan gi deg, bortsett fra å si at jeg trodde nesten det var meg selv som hadde skrevet innlegget da jeg leste det. Jeg har det nemlig på akkurat samme måte;

Jeg er 24 år og samboeren min er 30 år. Ikke så stor aldersforskjell som i ditt tilfelle, men det merkes likevel.

I sommer begynte det en ny gutt på jobben min, og han er 26 år. Høy, mørk og vanvittig kjekk.... :oops:

Knærne skjelver hver gang han er i nærheten, og vi begge merker begge at "det er noe" - hvis du skjønner.

Ikke særlig greit i og med at forholdet til min samboer fungerer fint. Vi krangler sjelden og har vært sammen i 4 år.

Jeg har funnet ut at det beste for meg er å bli litt kjent med denne nye gutten, uten at det skjer noe - for all del!! Ikke noe utroskap her, nei!

Ofte tror man jo at gresset er grønnere på den andre siden, og som regel så viser det seg at det ikke er det likevel.

Har man vært i et forhold over en viss tid, er det mange som trenger "bekreftelse" fra andre enn sin kjære på at de fremdeles er attraktive. Slik er det nok bare, uten at det trenger å bety noe negativt.

Er denne gutten derimot noe å satse videre på så kommer jo spørsmålet med min samboer opp. Det er bedre å gjøre slutt på forholdet før det skjer noe (utro el.l.)

Vi er jo begge, kjære "fortvilet" i begynnelsen av 20-årene, og nå for tiden har jeg inntrykk av at mange har noen samboerskap bak seg før de finner "den rette". Det er lov å prøve og feile litt.

Ikke særlig morsom erfaring, men lærerik...

Dette ble kanskje litt rotete, men, men...

Lykke til...

Lisa

[Gjest Fortvila]

Tusen tusen takk for at du svarte meg. Det var så godt å se at noen andre har vært / går igjennom det samme som meg.

Jeg er så redd for å involvere meg mer med denne gutten nå, for det er som du sier helt klart "et eller annet der".

Og om jeg da skulle finne ut at jeg burde gå ut av forholdet med min nåværende samboer og flytte for meg selv, hva om jeg angrer i ettertid?

Jeg blir kvalm og mo i knærne bare av å tenke på ham og jeg har så vannvittig dårlig samvittighet overfor samboeren min :cry: :cry:

Vi flytta sammen bare for 5 mnd siden og jeg trodde virkelig jeg hadde funnet mannen min. At jeg elsker ham er det ingen tvil om (tror jeg), skjønner ikke hvordan dette kunne skje

Er det i det hele tatt mulig å ha følelser for 2 menn på en gang eller innbiller jeg meg bare følelsene for en av dem eller begge to?

Faen ta hele dette følelses drittet. At livet ikke for en gangs skyld kan være enkelt å leve :-?

Men tusen takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt, det betydde mye

[Gjest Anonymous]

Hei igjen

Nå synes jeg nesten du skremmer meg.....

Det er akkurat som å lese mine egne tanker når du skriver :o

Kjærligheten er ikke enkel, dessverre. Jeg vet akkurat hvordan du har det....

Dårlig samvittighet overfor samboeren, kribling i magen og veldig forvirret og fortvilet...

Jeg har snakket litt med en venninne av meg om hvordan jeg har det, og hun mener at jeg først og fremst skal tenke på meg selv. Om jeg går fra min nåværende samboer og skulle komme til å angre i ettertid, så var det allikevel en grunn til at det gikk som det gjorde. Jeg tror kanskje at hvis man har funnet "den rette" så tenker man ikke slik i det hele tatt. Kanskje min (eller din) samboer ikke er "den rette" siden vi "faller" for andre, eller? Ikke vet jeg, som sagt.

Når vet man forresten at man har funnet "den rette"? Er det noe man føler med en gang, eller?

Ikke vet jeg, men vi er som sagt begge unge og det er ikke verdens undergang hvis vi blir sittende igjen alene. Det føles sikkert sånn der og da, men så har man jo venner! Å ta vare på vennene våre er kjempe viktig!!

Jeg tror du bør kjenne på magefølelsen din, og gjøre som min venninne sa til meg - tenke på deg selv, først og fremst!

Jeg føler med deg, kjære "fortvila"...

Lisa

[Gjest Fortvila]

Uff da, var ikke meninga å skremme deg. Synes det er litt godt jeg da, at jeg har noen som forstår seg på dette. Hadde trodde jeg kom til å få masse pepper når jeg la inn dette innlegget.

Jeg skjønner ikke at det går an å være så forvirra og ha så mange følelser på en gang. Følelser jeg strengt tatt ikke så komme.

Det er som du sier at jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne falle for noen andre hvis jeg har funnet mannen i mitt liv. Og om det viser seg at jeg ikke har det så har jeg mye vondt å se frem til. Bryte opp samboerskapet, flytte for meg selv (noe jeg forøvrig aldri har) og jeg er langt borte fra mamma og pappa. Noen venninner her nede har jeg, kunne kanskje forsøkt å snakke med en av dem.

Jeg er redd meg selv og følelsene mine. Hadde aldri trodd noe slik om meg selv Og mest av alt har jeg lyst til å snakke med ham, av en eller annen merkelig grunn. Selv om jeg vet det sansynligvis ikke fører noen vei.

Men venninnen din har selvfølgelig rett, man skal først og fremst tenke på seg selv.

Det er bare så utrolig fortvilende å ikke kunne spørre noen om hva jeg skal gjøre og få et svar tilbake. Å ikke vite hva man skal gjøre er noe av det værste jeg vet. Føler meg helt maktesløs nå.

Skjønner ikke hvordan jeg skal få orden på alle disse følelsene

Og det værste av alt er at uansett hva jeg velger å gjøre så blir en eller annet såret. Og å vite at man er grunnen til at noen er lei seg er det værste :cry:

[Gjest Anonymous]

Et lite tips:

Les innlegget "hva feiler det meg?" fra "håpløs" lenger ned på siden...

Du er ikke alene om å ha det slik skal du se!

[Gjest Anonymous]

Kjære "fortvila"

Ja, å vite at man er grunnen til at noen andre har det vondt, er helt forferdelig

Jeg bor også langt fra familien min, men har snakket litt med mamma om det på telefonen. Hun sier, som venninnen min, at jeg skal tenke på meg selv, men det er jo så lett å si... Ikke sant? De er jo ikke midt oppi dette med alle følelsene det involverer...

Huff og huff.....

Jeg har ingen mirakelkur på problemet "vårt" dessverre, bortsett fra å si at jeg så alt for godt vet hvordan du har det....

Lykke til uansett

Lisa

[Gjest Fortvila]

Tusen takk for all hjelp, for det har du vært :D

Er like fortvila og redd, men det hjalp mye å få vite andres erfaringer på dette. Som jeg skjønner så er dette ganske normalt. Og jeg har også vært betatt av andre gjennom tidligere forhold, men aldri så betatt som jeg er i denne gutten. Hadde det vært som før hadde jeg visst at det gikk over, men siden følelsene er så sterke tviler jeg nesten på det

Ja ja,vi får se hvordan det utvikler seg for oss begge. Kanskje jeg søker deg opp her inne litt senere for å høre hvordan det løste seg, om du er her regelmessig mener jeg ?

Lykke til Lisa, og takk for alle hjelp

[Leo]

Ikke mange som liker å snakke om det, men at den ene eller andre (eller begge) blir betatt av andre skjer i alle forhold. I ditt tilfelle kan det være, som du sier, at du ikke lenger føler at du har så mye til felles med samboeren din og ubevisst leter etter noen som du har mer til felles med.

Så lenge du ikke "gjør noe" mer med det, vil det gå over. (Det gjør faktisk det!). Siden du er så ung, bør du vel imidlertid kanskje tenke alvorlig over om du virkelig har funnet mannen i ditt liv i samboeren din. Høres ut som jeg er helt fossil nå, men fra nå og frem til la oss si du fyller 30 vil det skje masse i livet ditt. Kanskje er ikke tiden inne til å ta det definitive valget ennå?

Mvh

Leo

[monja]

Hei på deg! Jeg fikk nesten ståpels av å lese innlegget ditt, for det var som å lese om meg selv. Jeg har også et vanvittig godt forhold til samboeren min - som er 8 år eldre enn meg - men for et par år tilbake begynte jeg i ny jobb, og der møtte jeg en mann som var enda eldre, men utrolig sjarmerende. Jeg begynte å føle meg tiltrukket av denne personen, og som du selv skriver, fikk jeg følelsen av å være forelska. Det som kanskje skremte meg var at denne personen snart viste seg å føle det samme for meg selv om han har samboer han også. Jeg vet ikke hva som egentlig skjedde eller hvor lang tid det tok, men vi endte opp på et "flørtestadium".Og siden utroskap er totalt uaktuelt for meg (og heldigvis også for han) tillot vi oss å flørte i det skjulte en god stund. Da tok vi et oppgjør med hverandre og sa at nok fikk være nok. Nå er vi bare gode venner, vi pleier forholdene til våre respektive og begge er i gifteplaner. Jeg tror at i vårt tilfelle var det kjedsomhet i forholdene som bidro til at det ble slik. Det er jo som kjent noe som sier at man ikke vet hva man har før man har mistet det......

Heldigvis har jeg en MEGET forståelsesfull samboer og jeg kunne snakke ut om dette med han. Mange hadde nok ikke godtatt dette, men han er bare førsteklasses. Stakkaren har måttet tåle mange tårer i forbindelse med denne fyren. Og de er faktisk blitt venner, så nå går vi ut alle fire...

Håper dette ordner seg for deg. Det høres ut som om det er på tide å finne ut hvem du vil satse på. Din samboer eller denne "flammen" på jobben? Og er det seriøst tror du? Dette er skikkelig vanskelig, og jeg kan bare råde deg til å tenke grundig gjennom det. Håper virkelig at du finner ut av dette, send meg gjerne en pm så jeg får høre hvordan det går med deg.

Masse klemmer fra Monja. :blunke:

Og til han jeg faktisk savner litt:

"When I see you walk by there's a sting in my heart......."

[Gjest Knut]

slik en mann ser det (meg).

Er selv på din samboers alder. Det er liten tvil om at dere befinner dere på ulike stadier i livet, og dette kan ha en del å si. Du vil nok merke at du endrer deg mye i løpet av tyveårene, selv om du pr. definisjon er voksen. Vi slutter aldri å utvikle oss, men forkjellen vil minke med årene. Dersom dere holder sammen til du har blitt fem-seks og tyve år, så tror jeg du vil merke dette. Naturlig å la seg sjarmere av en kjekk jevnaldrende gutt/mann. Det jeg derfor tror blir viktig for deg er å se på det forholdet du allerede har, hva er bra, hva er ikke bra og hvorfor. Hvilke interesser/ønsker deler dere i livet, og hva er det dere ikke har felles. Dersom det du har er så bra som du kan ønske deg, så bør du ta et valg. Skeptisk til tanken om å se om gresset er grønnere på andre siden. Bestem deg først for om det du har er bra nok, og la den nye få vite hvor du står. Man blir aldri for gammel til å la seg sjarmere av mennesker man treffer på sin vei, men man lærer seg etterhvert å handtere disse følelsene intellektuelt. "Jeg vet hva jeg har, og dette vil gå over". Det er noe man bare må bestemme seg for, er min erfaring. Er for tiden under kraftig skyts selv fra en perle av en kvinne. Dette går selvsagt inn på meg, og følesene er gjensidige de. For meg har det vært viktig å akseptere at jeg kan få følelser for andre enn min samboer, uten at det betyr at jeg ikke elsker henne. Vet også at hun har det på samme måte, vi har diskutert det og stoler 100% på hverandre. Vet ikke hvordan din samboer er som person, men han burde være voksen nok til å forstå din situasjon og diskutere det med deg. Dersom forholdet deres skal være noe å satse på i lengden, så er dette emner som dere må tørre å ta opp med hverandre. Jeg tror det vil styrke hans respekt for deg, og skape tillit mer enn å ødelegge forholdet. Det handler altså om å distansere seg noe fra alle de hormoner som bruser rundt i kroppen.....ikke så lett alltid men dog.

Håper dette kan være til hjelp, hilsen en "gammel" mann på 32.

[Kristian (71)]

Flott innlegg Knut.

[Gjest Knut]

Hei Kristian(71)

Takk skal du ha, vi er jo ikke helt tapt bak en vogn vi gutta heller! :D

We are there for you ladies!

Knut

[Leo]

Meget bra innlegg, Knut! Akkurat som jeg skulle ha sagt det selv :blunke:

Mvh

Leo

[Gjest søta]

Heisann...

Hvis du elsker samboern din, virkelig elsker ham, syns jeg du skal bli hos ham. Det er mange kjekkaser i verden, å man blir sikkert betatt av andre opptil flere ganger livet gjennom. Er virkelig gresset grønnere på den andre siden?

Men hvis du virkelig er veldig usikker, og det ikke bare er begjær med den nye gutten, kan du jo bli kjent med han først, å se om det virkelig er noe å satse på, og risikere å miste "the love of your life" (samboern din...).

Jeg er 20 år og samboern min er 28. Det er ikke alltid like moro for meg å høre han snakke om "de gode gamle dagene" sammen med vennene sine (som også er eldre enn meg), for jeg har jo ikke så mye "gode gamledager- opplevelser" selv...Men det må jeg bare tåle, for jeg velger å være sammen med den største og heldigvis eneste kjærligheten i mitt liv!

Lykke til men din avgjørelse...

[Gjest Anonymous]

Kjære "fortvila"

Det er meg, Lisa, som skriver til deg igjen.

Ser du har fått mange svar på innlegget ditt etter at jeg logget meg av i går. Vi er visst ikke alene om å ha "problemer" med følelsene våre...

Så forresten "drømmegutten" min på jobb i dag 8) , og ble knallrød og glovarm... :oops: Han merket det, og ble ganske "rar" han også. Det er så slitsomt å ha det sånn.

Jeg har tenkt litt på situasjonen, og har bestemt meg for å spørre om vi skal spise lunsj sammen til helgen (vi jobber da begge to). Da får vi pratet sammen og vært litt alene. Jeg får se hvordan det går. :oops:

Hvordan går det med deg?

Jeg er ganske ofte på KG, og det hadde vært hyggelig å høre fra deg senere, slik du skrev.

Tenker på deg.

Lisa