Hva bør man tenke over før man får barn

[Gjest EmKay]

Tja, det er noen ting som kan ha være greit å hvertfall ha snakket om i forkant. Men uansett hvor mye man tror man er forberedt, er det reaksjoner og situasjoner som ikke blir slik man snakket om likevel, det opplevde hvertfall vi.

Først: Praktisk rundt arv:

- Testament. Jeg ville vurdert å gifte meg, for enkelhets skyld. Men om ikke dere er der enda, ville jeg skrevet et gyldig testament. Som samboer med barn vil dere arve den nette sum av 4G fra hverandre, mens barnet arver resten. (Forsikringspenger går til den som er begunstiget) Pengene barnet arver får dere ikke forvalte på vegne av barnet, det tar fylkesmannen seg av. Så om en av dere dør havner dere i en situasjon der dere f.eks. må kjøpe barnet ut av huset og andre felles verdier. Med et testamente har man fortsatt pliktdelsarven å forholde seg til, men resten kan man testamentere til hverandre. Tenk også på at en forsikring må være stor nok til å dekke dette. Her er det felles verdier som legges til grunn for arven, felles gjeld tas ikke hensyn til. (Og joda, muligheten for uskifte finnes også som samboer, men skulle partneren dø mens dere er unge, er det egentlig ikke noe å tenke på. Det er bare en utsettelse av et økonomisk mareritt som likevel må gjennomgås med en gang man ønsker å starte et liv sammen med noen andre.) 

Og videre... 

- Forventning rundt roller og bidrag, både i hjemmet og med barnet. Mange damer har nok en tendens til å ta litt over, og menn blir sittende passive i bakgrunnen, og bidrar først når de blir spurt om det. Det kan nok være både fordi de føler de ikke får slippe til, men også fordi de har for stor tillit til at damene fikser. Det gjelder alt fra bleieskift, nattevåk, husarbeid, osv. 

- La pappa være pappa. Selv om du liker å gjøre ting på en bestemt måte med barnet, eller ditt og datt funker for deg, er det viktig at pappa og baby får finne sine egne måter å håndtere ting på, uten irettesettende kommentarer i tide og utide. Da får du nok en pappa som føler seg tryggere i rollen, og som enklere kan ta styring på egenhånd. Vi ble enige om at han skulle ta ansvar og gi klar melding dersom han opplevde at jeg tok litt overhånd, men havnet likevel så smått i fella likevel, sikkert fordi det var veldig behagelig for han at jeg tok de "tunge" kampene. De var jo ikke så tunge for meg som var med baby hele tiden, men jo færre av de han tok, jo verre ble de for han å ta.

- Vær bevisst på at forholdet kommer i andre rekke en stund. Tror de fleste damer er godt forberedt på dette, da de går med babyen i magen i lang tid. Men for mange menn kommer følelsen av å bli annenprioritet litt brått på, og kan være tung å bære. Det er greit at begge er forberedt på at man sannsynligvis går inn i en periode der forholdet blir mer Familien AS, men at når ting roer seg kan man sette av tid til å finne tilbake til romantikken igjen. Forholdet er ikke "dødt" bare fordi man en stund føler seg mer som venner enn som kjærester.

- Ønske og behov for egentid. Nå snakker jeg nok ikke for alle, men jeg opplevde at selv om det var snakket om på forhånd, klarte ikke min mann sette seg inn i hvor krevende det kunne være å være hjemme med baby alene hele dagen, og hvor stort behovet for å snakke med andre voksne mennesker ble etter hvert. Han mente oppriktig at hans jobb var fysisk tyngre og viktigere, hans nattesøvn viktigere, og forsto ikke hvorfor jeg som "gikk hjemme hele dagen" hadde så stort behov for å være litt sosial med andre voksne. Han hadde jo ikke det (han som snakket med andre voksne hele dagen på jobb). Spesielt siden vi hadde en "enkel" baby. Disse tingene skjønte han først når han måtte være alene med baby en hel dag.  Jeg skulle ønske jeg/vi kastet han ut i den tilværelsen tidligere, for den manglende forståelsen var tung i starten.

- Snakk sammen. Snakk om hvordan dere opplever foreldrerollen, hva dere synes er fint og hva som er vanskelig, hvordan den andre parten kan bidra til å gjøre ting enklere. Snakk om sex, om hva dere trenger av hverandre som partner, om eget forhold til kroppen etter fødsel og om det er noe man trenger av partner på den fronten.
Og, ingen av dere må sammenligne deg med andre. Hverken i forhold til hvor raskt man er klar til å ha sex, hvor raskt man får kroppen "tilbake", osv. Min mann kunne ubetenksomt komme kommentarer om at "den og den hadde sex bare tre uker etter fødsel", "eller den og den hadde mistet alle gravidkiloene kjemperaskt". Det samme gjaldt plager under svangerskapet, eller hvor mye kilo som kom på underveis. Det var ikke vondt ment, men han hadde liten til ingen kunnskap om hvor forskjellig dette er fra kvinne til kvinne. Og selv om han la seg langflat etter på, var det vondt å høre og kunne gi selvtilliten en skikkelig knekk. Så det var definitivt noe jeg skulle ønske vi hadde snakket om på forhånd. 

Alt i alt har vi det supert og koser oss sammen med småen som nå nærmer seg 2 år. Men vi er nok begge enige om at vi har gått på et par blemmer og at ved neste barn vil vi gjøre enkelte ting litt annerledes, for begges skyld. Men, det er nok en sånne erfaringsgreie som alle par gjør seg, om det gjelder det ene eller det andre. Lykke til med babymaking! ❤️