Angrer du på samlivsbrudd?

[Hjelpsom]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, man er to i forholdet som må gjøre endringer. For min del har jeg kommunisert i mange år at jeg ikke klarer mer av måten han snakker til meg på. Han blir veldig stygg i måten å snakke på når han blir sur/sint. Det fører til at jeg blir lei meg, og bitter mot han, som igjen trigger han til å bli sur og sint.

Jeg har kommet dit nå at jeg vet Ikke om jeg klarer å få følelsene for ham tilbake.. Jeg klarer bare å tenke på alt det som har vært vondt i så mange år. Jeg vet at det er gode minner også, det er det mange av, men jeg klarer ikke å fokusere på dem..

Tror dere parterapi kan hjelpe? Han vil gjerne endre reaksjonsmønster. Jeg vet ikke om det er nok.

Anonymkode: 63be3...732

Jeg er av den som har vært som din partner. Det oppstår en vond sirkel der man rett og slett bommer helt på kommunikasjonen. Jeg angrer bittert på at jeg hverken så hvilken vei det bar og hvor vondt jeg gjorde min partner og fikk sjokk da hun ga beskjeden selv om jeg på en måte frykta det. 
Ta deg en pause, kommuniser med han å se om det kommer endringer. Er han virkelig villig til å gjøre endringer så vil du se det, men gi tydelig beskjed om at det er ikke rom for å falle tilbake til gamle synder. Finner du igjen kjærligheten så er jo det fantastisk, og finner du ikke den igjen så har dere i det minste prøvd.

Hvis han er villig og det vil du oppdage tidlig så kan parterapi hjelpe og det kan vel også fås hjelp på FvK med familieterapi (hvis dere ikke har barn men er gift er dere regnet som familie). Det kan være vanskelig for ekspartneren din, men hvis han virkelig ønsker det så står han ut løpet og får til de endringene som kan gi deg følelsene tilbake.

 

[Hjelpsom]

6 hours ago, Trolltunge said:

Nei det har jeg aldri angret på. Første samboer var jeg så utslitt og lei av at det var fantastisk å komme meg bort fra ham. Andre samlivsbrudd var nødvendig, selv om vi fant tilbake til hverandre. Det var først da jeg gikk han innså alvoret i det jeg hadde forsøkt å formidle i lang tid. Kalt det mas, istedenfor å innse at jeg med stadig større frustrasjon forsøkte å formidle at alt mellom oss ble ødelagt. Noe som var reelt. 

Huff, der havnet jeg også, Jeg innså ikke før hun dro og det var for sent å innse og gjøre endringer. Men selv om det er for sent for oss, så er det ikke for sent for meg å gjøre endringer for både meg og min sønn. 

[AnonymBruker]

Ja 😔

Jeg tror vi kunne ordnet om vi, men kanskje aller mest jeg, hadde fått profesjonell hjelp.

 

Anonymkode: 3055e...f9b

[AnonymBruker]

Hvis man har fått barn er ikke lenger spørsmålet være hva som gjør deg lykkelig, men hva som gjør barna lykkelig.
 

Derfor skiller man seg ikke. Man tar seg sammen, slutter å drømme og oppfører seg som voksne. Det betyr at livet kan bli forferdelig vanskelig, men sånn er det hvis man har satt barn til verden. 

Anonymkode: 1e6bb...b0b

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis man har fått barn er ikke lenger spørsmålet være hva som gjør deg lykkelig, men hva som gjør barna lykkelig.
 

Derfor skiller man seg ikke. Man tar seg sammen, slutter å drømme og oppfører seg som voksne. Det betyr at livet kan bli forferdelig vanskelig, men sånn er det hvis man har satt barn til verden. 

Anonymkode: 1e6bb...b0b

Et ulykkelig samboerskap/ekteskap kan gå ut over barna! Da er det ikke bare å ta seg sammen. Men hvis begge parter vil og tar grep som parterapi, familieterapi, sinnemestringskurs og klarer å prate sammen uten å krangle så kan det gå. Men da må begge parter være på samme bølgelengde og villig til å stå løpet. Det blir sikkert ikke lett, men kan kanskje være verdt å prøve for barnas skyld. Det finnes ingen fasit.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hvis man har fått barn er ikke lenger spørsmålet være hva som gjør deg lykkelig, men hva som gjør barna lykkelig.
 

Derfor skiller man seg ikke. Man tar seg sammen, slutter å drømme og oppfører seg som voksne. Det betyr at livet kan bli forferdelig vanskelig, men sånn er det hvis man har satt barn til verden. 

Anonymkode: 1e6bb...b0b

Så barna må leve med sur stemning og at far hakker ned på mor?

Høres sunt ut.

Anonymkode: 63be3...732

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Så barna må leve med sur stemning og at far hakker ned på mor?

Høres sunt ut.

Anonymkode: 63be3...732

Det er nok ikke sunt nei. Jeg var en sånn som ble altfor sint på min sønn for bagateller. Eks partneren turte ikke stoppe meg da hun er svært redd for sinne skjennerelt og hvis hun prøvde å stoppe meg så var jeg ikke lydhør. Det var en av grunnene til at hun forlot meg. 
Sjokket over at hun gikk og etter mye selvransakelse har fått meg til å gjøre endringer. Og det er mange uker siden jeg har hatt utblåsning på sønnen min. Jeg innser jo selv at ofte var det unødvendig sinne.

Hvis TS sin partner ikke evener å gå i seg selv og gjøre endringer bør hun virkelig forlate mannen for både sin egen og barnas skyld. Barna har ingen mulighete til å gjøre endringer selv, så da må hun ta steget for dem.

[AnonymBruker]

Har aldri angret, men han spilte bort alle pengene våres, og hadde meldt seg helt ut, så jeg fikk overhodet ikke noe hjelp med 2 barn og hjem. Vi gikk 1 år i familieterapi og, men der bare satt han og sa det rette, men gjorde ingenting med det. 

Anonymkode: 29ba0...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvis man har fått barn er ikke lenger spørsmålet være hva som gjør deg lykkelig, men hva som gjør barna lykkelig.
 

Derfor skiller man seg ikke. Man tar seg sammen, slutter å drømme og oppfører seg som voksne. Det betyr at livet kan bli forferdelig vanskelig, men sånn er det hvis man har satt barn til verden. 

Anonymkode: 1e6bb...b0b

Ja det er noen stakkarer som holder sammen for barnas skyld og tror det er bra. Da er det både synd i mor, far og barn. Foreldre burde tatt tak, burde hatt hjerne til å skilles. Ikke alle har det. De er egoister som tenker på seg selv.

Anonymkode: b5d91...550