Kvinnehelse - en oppfordring!

[Anonym28]

Hei,

Jeg håper vi kvinner kan bli bedre til å prate åpent om utfordringene rundt kvinnehelse.

Når noen spør "har du barn?" Eller "hvorfor har ikke dere barn?"

Og dere har prøvd i flere år, kanskje hatt flere spontanaborter eller ikke blitt gravid, er midt i IVF behandling eller lignende scenarioer. 

Min oppfordring er: svar ærlig, folk får tåle det! 

Kan vi også vær så snill å slutte med at man ikke skal fortelle at man er gravid før etter uke 12. Det er helt i orden hvis det er noe man ønsker, men hvis du tenker at du venter med å si det, kun fordi noe kan skje og at dere deretter skal lide i stillhet for å skåne andre, så slutt med det!

Mange av oss kvinner vet ikke om hvor vanlig det er med ulike kvinnesykdommer, endometrise, spontanaborter,IVF før vi står midt opp i det selv. Da kommer historiene. 

Kvinnehelse har vært nedprioritert for lenge, hvis vi skal bli hørt, må vi også dele. Jeg er luta lei av at vi er nedprioritert! JA til mer åpenhet!

[AnonymBruker]

Amen! Er så enig med deg!🙏👍

Anonymkode: 50cd0...e22

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig i at det skal være "lov" å være åpen om det når en vil det selv! Samtidig tror jeg en god andel av dem som ikke sier noe om det lar være fordi de opplever det privat, og ikke vil. Kanskje hadde flere ønsket å være åpen selv om det generelt var mer vanlig å snakke om?

Blant de jeg etter hvert kjenner rundt meg som har vært igjennom denne typen ting, så er det mange som syns det er ok å være åpen om i etterkant, etter at de har fått barn. Det er litt det samme for meg og. Jeg syns ikke det er vondt eller vanskelig å fortelle at vi har fått barn vha. IVF eller strevet vi var igjennom nå som vi har barn. Men underveis var det bare rett for meg å fortelle til kolleger (det var veldig godt å være åpen pga. hormonsprøyter i arbeidstiden, fravær for uttak og innsett av egg og tristhet når det gikk galt, det hadde vært hardt å måtte skjule det), samt noen venner. 

Jeg syns også at det definitivt skal være lov å fortelle før uke 12. Men det er en del som oppriktig ikke ønsker det, av ulike grunner. Jeg sa det i uke 4 til dem som spurte eller visste om IVF-forsøkene. Og da det gikk bra sa jeg, ja fortsatt gravid, men har litt blødninger, så jeg er nervøs. Og til slutt endelig; passert uke 12, vært på ultralyd og alt ser bra ut! Men for meg var det delvis fordi en del visste om hele greia, og jeg ville svare ærlig på spørsmål og til dem som lurte. Jeg kunne godt tenkt meg selv å vente med å fortelle til etter den ultralyden i uke 12. Det hadde ikke noe å gjøre med at jeg tenkte en ikke kan fortelle nyheten i første trimester og må holde det skjult hvis det går galt. Det var mer det å få ha denne lille, fine hemmeligheten, håpet og nervøsiteten sammen bare mannen og jeg til det var rimelig sikkert at det var en gledelig nyhet. 

 

Anonymkode: 5efb8...cc3

[Anonym28]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er veldig enig i at det skal være "lov" å være åpen om det når en vil det selv! Samtidig tror jeg en god andel av dem som ikke sier noe om det lar være fordi de opplever det privat, og ikke vil. Kanskje hadde flere ønsket å være åpen selv om det generelt var mer vanlig å snakke om?

Blant de jeg etter hvert kjenner rundt meg som har vært igjennom denne typen ting, så er det mange som syns det er ok å være åpen om i etterkant, etter at de har fått barn. Det er litt det samme for meg og. Jeg syns ikke det er vondt eller vanskelig å fortelle at vi har fått barn vha. IVF eller strevet vi var igjennom nå som vi har barn. Men underveis var det bare rett for meg å fortelle til kolleger (det var veldig godt å være åpen pga. hormonsprøyter i arbeidstiden, fravær for uttak og innsett av egg og tristhet når det gikk galt, det hadde vært hardt å måtte skjule det), samt noen venner. 

Jeg syns også at det definitivt skal være lov å fortelle før uke 12. Men det er en del som oppriktig ikke ønsker det, av ulike grunner. Jeg sa det i uke 4 til dem som spurte eller visste om IVF-forsøkene. Og da det gikk bra sa jeg, ja fortsatt gravid, men har litt blødninger, så jeg er nervøs. Og til slutt endelig; passert uke 12, vært på ultralyd og alt ser bra ut! Men for meg var det delvis fordi en del visste om hele greia, og jeg ville svare ærlig på spørsmål og til dem som lurte. Jeg kunne godt tenkt meg selv å vente med å fortelle til etter den ultralyden i uke 12. Det hadde ikke noe å gjøre med at jeg tenkte en ikke kan fortelle nyheten i første trimester og må holde det skjult hvis det går galt. Det var mer det å få ha denne lille, fine hemmeligheten, håpet og nervøsiteten sammen bare mannen og jeg til det var rimelig sikkert at det var en gledelig nyhet. 

 

Anonymkode: 5efb8...cc3

Er selvfølgelig helt enig med deg at dette er opptil hver enkelt å bestemme, vi er forskjellige. Og det kan være mange årsaker annet enn at kvinner føler skam ved å dele. Noen ting ønsker man bare ikke å prate om. Full forståelse for det! <3

Men min oppfordring retter seg mer mot de som ikke forteller i frykt for at det er tabu/skambelagt å prate om. 

Jeg ønsker bare at vi ikke skal skamme oss for noe som er HELT naturlig. Og at vi igjennom å dele, også får satt søkelys på hvor vanlig det faktisk er. Så kan vi igjen slippe å føle oss så alene. 

Man ser jo hvordan myndighetene nedprioriterer kvinnehelse, de kutter støtten til Amathea over statsbudsjettet eller manglende forskning på ulike kvinnesykdomer, globalt, ikke bare her hjemme. 

Hvis vi skal bli prioritert må vi også kreve vår rett. Vi er 50% av befolkningen. Det er KUN vi som føder barn!

Man leser ofte at kvinner, statistikk sett blir oftere utbrent enn menn. Hva er den bakenforliggende årsaken til utbrentheten? At vi har spontanabortert på jobb 10 ganger i løpet av 1,5 år og bare fortsetter å presse på til det ikke går lengre? Så blir vi sykemeldte med diagnose: utbrent?  Eller kunne det vært annerledes, at vi hadde fått mer støtte underveis i prosessen, avlastning, hjelp m.m. 

[AnonymBruker]

Det er jo ikke alle som ikke har barn av de samme helseårsakene.

Jeg har valgt bort barn fordi jeg ikke er mentalt skikket til det og sliter med rusproblemer. Ikke akkurat det jeg deler med kolleger eller bekjente. Det er vel i grunnen svært få jeg er åpne om dette til.

Anonymkode: 156b6...292

[Anonym28]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo ikke alle som ikke har barn av de samme helseårsakene.

Jeg har valgt bort barn fordi jeg ikke er mentalt skikket til det og sliter med rusproblemer. Ikke akkurat det jeg deler med kolleger eller bekjente. Det er vel i grunnen svært få jeg er åpne om dette til.

Anonymkode: 156b6...292

Hei, takk for tilbakemelding din og at du deler. Men akkurat denne tråden handler om kvinnehelse; kvinnesykdommer for "prøvere og ufrivillig barnløse" 

Jeg tolker svaret ditt som om at du har tatt et valg om å være frivillig barnløs på bakgrunn av dine utfordringer. Det er et sterkt valg! Heier på deg!

[AnonymBruker]

Anonym28 skrev (13 timer siden):

Er selvfølgelig helt enig med deg at dette er opptil hver enkelt å bestemme, vi er forskjellige. Og det kan være mange årsaker annet enn at kvinner føler skam ved å dele. Noen ting ønsker man bare ikke å prate om. Full forståelse for det! ❤️

Men min oppfordring retter seg mer mot de som ikke forteller i frykt for at det er tabu/skambelagt å prate om. 

Jeg ønsker bare at vi ikke skal skamme oss for noe som er HELT naturlig. Og at vi igjennom å dele, også får satt søkelys på hvor vanlig det faktisk er. Så kan vi igjen slippe å føle oss så alene. 

Man ser jo hvordan myndighetene nedprioriterer kvinnehelse, de kutter støtten til Amathea over statsbudsjettet eller manglende forskning på ulike kvinnesykdomer, globalt, ikke bare her hjemme. 

Hvis vi skal bli prioritert må vi også kreve vår rett. Vi er 50% av befolkningen. Det er KUN vi som føder barn!

Man leser ofte at kvinner, statistikk sett blir oftere utbrent enn menn. Hva er den bakenforliggende årsaken til utbrentheten? At vi har spontanabortert på jobb 10 ganger i løpet av 1,5 år og bare fortsetter å presse på til det ikke går lengre? Så blir vi sykemeldte med diagnose: utbrent?  Eller kunne det vært annerledes, at vi hadde fått mer støtte underveis i prosessen, avlastning, hjelp m.m. 

Vi er egentlig veldig enige!  

Jeg tror jeg bare måtte kommentere rundt dette, fordi jeg har opplevd at det nærmest har vært et slags krav om åpenhet noen ganger. Blant annet var det en kvinne på arbeidsplassen min som var delvis sykemeldt pga. svangerskapsrelaterte plager i første trimester. Hun hadde ikke lyst til å si noe. Og det ble mye spekulasjoner og et veldig press på henne om å fortelle. Folk gjettet at hun var gravid bak ryggen hennes, og mente at det måtte hun jo bare si. At det var i "gamle dager" en ventet til etter uke 12 eller ordinær ultralyd med å si noe. Hadde de mast like mye på en mannlig kollega som jobbet 40 % i en periode, uten å si noe om hvorfor, men hvor alle visste at han var i hvert fall ikke gravid?

Anonym28 skrev (11 timer siden):

Hei, takk for tilbakemelding din og at du deler. Men akkurat denne tråden handler om kvinnehelse; kvinnesykdommer for "prøvere og ufrivillig barnløse" 

Jeg tolker svaret ditt som om at du har tatt et valg om å være frivillig barnløs på bakgrunn av dine utfordringer. Det er et sterkt valg! Heier på deg!

Jeg fikk lyst til å kommentere dette også fordi jeg lurer på om en kan si at andre årsaker til ufrivillig barnløshet er en del av kvinners helse? Og at det finnes en del ufrivillig frivillig barnløse.

Ufrivillig barnløshet kan skyldes fysisk eller psykisk sykdom som ikke påvirker fertiliteten i seg selv, eller sosiale forhold. Og jeg kan tenke meg at det finnes en del som bærer på en skjult sorg rundt dette, selv om de utad har tatt et frivillig valg. 

Anonymkode: 5efb8...cc3

[AnonymBruker]

Anonym28 skrev (11 timer siden):

Hei, takk for tilbakemelding din og at du deler. Men akkurat denne tråden handler om kvinnehelse; kvinnesykdommer for "prøvere og ufrivillig barnløse" 

Jeg tolker svaret ditt som om at du har tatt et valg om å være frivillig barnløs på bakgrunn av dine utfordringer. Det er et sterkt valg! Heier på deg!

Men vi får jo akkurat de samme spørsmålene. I perioder har jeg tom. latt som om vi prøver.

Du vet aldri hva som skjuler seg bak at folk ikke er åpne. Tom. når du tror folk er åpne kan det være en løgn.

Anonymkode: 156b6...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ufrivillig barnløshet kan skyldes fysisk eller psykisk sykdom som ikke påvirker fertiliteten i seg selv, eller sosiale forhold. Og jeg kan tenke meg at det finnes en del som bærer på en skjult sorg rundt dette, selv om de utad har tatt et frivillig valg. 

Bra formulert. 

Anonymkode: 156b6...292

[Anonym28]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi er egentlig veldig enige!  

Jeg tror jeg bare måtte kommentere rundt dette, fordi jeg har opplevd at det nærmest har vært et slags krav om åpenhet noen ganger. Blant annet var det en kvinne på arbeidsplassen min som var delvis sykemeldt pga. svangerskapsrelaterte plager i første trimester. Hun hadde ikke lyst til å si noe. Og det ble mye spekulasjoner og et veldig press på henne om å fortelle. Folk gjettet at hun var gravid bak ryggen hennes, og mente at det måtte hun jo bare si. At det var i "gamle dager" en ventet til etter uke 12 eller ordinær ultralyd med å si noe. Hadde de mast like mye på en mannlig kollega som jobbet 40 % i en periode, uten å si noe om hvorfor, men hvor alle visste at han var i hvert fall ikke gravid?

Jeg fikk lyst til å kommentere dette også fordi jeg lurer på om en kan si at andre årsaker til ufrivillig barnløshet er en del av kvinners helse? Og at det finnes en del ufrivillig frivillig barnløse.

Ufrivillig barnløshet kan skyldes fysisk eller psykisk sykdom som ikke påvirker fertiliteten i seg selv, eller sosiale forhold. Og jeg kan tenke meg at det finnes en del som bærer på en skjult sorg rundt dette, selv om de utad har tatt et frivillig valg. 

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Bra formulert. 

Anonymkode: 156b6...292

 

Ja, det var veldig godt formulert og ga meg noen tanker som jeg vil ta med meg videre! 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi er egentlig veldig enige!  

Jeg tror jeg bare måtte kommentere rundt dette, fordi jeg har opplevd at det nærmest har vært et slags krav om åpenhet noen ganger. Blant annet var det en kvinne på arbeidsplassen min som var delvis sykemeldt pga. svangerskapsrelaterte plager i første trimester. Hun hadde ikke lyst til å si noe. Og det ble mye spekulasjoner og et veldig press på henne om å fortelle. Folk gjettet at hun var gravid bak ryggen hennes, og mente at det måtte hun jo bare si. At det var i "gamle dager" en ventet til etter uke 12 eller ordinær ultralyd med å si noe. Hadde de mast like mye på en mannlig kollega som jobbet 40 % i en periode, uten å si noe om hvorfor, men hvor alle visste at han var i hvert fall ikke gravid?

Jeg fikk lyst til å kommentere dette også fordi jeg lurer på om en kan si at andre årsaker til ufrivillig barnløshet er en del av kvinners helse? Og at det finnes en del ufrivillig frivillig barnløse.

Ufrivillig barnløshet kan skyldes fysisk eller psykisk sykdom som ikke påvirker fertiliteten i seg selv, eller sosiale forhold. Og jeg kan tenke meg at det finnes en del som bærer på en skjult sorg rundt dette, selv om de utad har tatt et frivillig valg. 

Anonymkode: 5efb8...cc3

Enig i det uthevede her. Vi er nok mange som er såkalt "ufrivillig frivillig" barnløse. I mitt tilfelle som dreier seg om psykisk sykdom og lav stresstoleranse så ville jo dette utløst et helt lite foredrag om jeg skulle begynne å forklare dette til noen😉 ikke alltid det passer seg å brette ut heller.

Anonymkode: d4ef9...cfe

[AnonymBruker]

Jeg tenker at gravide kvinner skal få lov til å dele nyheten når de selv er komfortable med det, enten det er ikke 4 eller 20. Har mistet og følte trygghet i å sørge «privat» før jeg delte det med andre. Det er en veldig trist nyhet å ta tilbake. Hadde ikke orket graviditetsspørsmål når jeg sto i midt oppi det. 

Anonymkode: 40f98...dec

[Lomvi]

Ryddet for vaksinedebatt. Lomvi, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2023 den 10.21):

Vi er egentlig veldig enige!  

Jeg tror jeg bare måtte kommentere rundt dette, fordi jeg har opplevd at det nærmest har vært et slags krav om åpenhet noen ganger. Blant annet var det en kvinne på arbeidsplassen min som var delvis sykemeldt pga. svangerskapsrelaterte plager i første trimester. Hun hadde ikke lyst til å si noe. Og det ble mye spekulasjoner og et veldig press på henne om å fortelle. Folk gjettet at hun var gravid bak ryggen hennes, og mente at det måtte hun jo bare si. At det var i "gamle dager" en ventet til etter uke 12 eller ordinær ultralyd med å si noe. Hadde de mast like mye på en mannlig kollega som jobbet 40 % i en periode, uten å si noe om hvorfor, men hvor alle visste at han var i hvert fall ikke gravid?

Jeg fikk lyst til å kommentere dette også fordi jeg lurer på om en kan si at andre årsaker til ufrivillig barnløshet er en del av kvinners helse? Og at det finnes en del ufrivillig frivillig barnløse.

Ufrivillig barnløshet kan skyldes fysisk eller psykisk sykdom som ikke påvirker fertiliteten i seg selv, eller sosiale forhold. Og jeg kan tenke meg at det finnes en del som bærer på en skjult sorg rundt dette, selv om de utad har tatt et frivillig valg. 

Anonymkode: 5efb8...cc3

Dette var et veldig fint uttrykk, synes jeg.

Jeg må også legge til at ofte (selvfølgelig ikke alltid) er det også en partner med i bildet.  Dennes følelser må også tas hensyn til.

Anonymkode: 8eeda...13b

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Dette var et veldig fint uttrykk, synes jeg.

Jeg må også legge til at ofte (selvfølgelig ikke alltid) er det også en partner med i bildet.  Dennes følelser må også tas hensyn til.

Anonymkode: 8eeda...13b

Jeg må si at jeg aldri har forhørt meg med partner om han ønsker at vi skal dele eller ikke. Ikke fordi hans følelser ikke betyr noe, men når vi har vært igjennom et såå langt løp hadde jeg behov for å prate om det etterhvert og det må jeg få lov til. Nå har ikke han syntes at det har vært dumt at jeg delte, men jeg har aldri spurt først. 

 

Anonymkode: c698b...e04