Visst vi skal diskutere barnefordeling.

[Gjest Sexy Sadie]

Styrene skal jo bestå av de som gjennom tidene har vist seg best skikket til dette. Og som oftest har jo det vært menn.

←

Vel, men nå må menn finne seg i at kvinnene blir bedre enn dem der også.

[Ann Mari]

Jeg er helt enig med både far til 2 og med Dina faktisk, måtte bare stille spørsmålet

Har selv delt omsorg for 3 barn, og det har vært vanskelige og tunge stunder, men jeg mener iallefall at vi har klart å holde ungene unna voksenkonflikten, vi voksne har alltid vært i stand til å gi hverandre en klem (om enn ikke alltid like hjertelig). Har nå vært skilt i 10 år, har hatt delt omsorg i 6 år, førts da var det mulig pga. bosituasjon ol. Dette funker utmerket for ungene da vi bor i nærheten av hverandre og de har sin vennekrets og skole tilgjengelig hele tiden.

Det er altfor mange mødre som stolt forteller at de har spart sine unger for skittkasting om far, og sittet i telefonen med familie og venner og allikevel drevet med dette med ungene tilstede, det er da virkelig skittkasting. Og det er også altfor mange fedre som gir opp kampen om ungene sine pga. dette trehodede trollet du snakker om, men selv om det er hinder i veien, betyr ikke det at kampen er tapt. Personlig sliter vi faktisk med at systemet ikke kan håndtere et godt samarbeid, de går alltid ut i fra at mor, far og stemor ikke klarer å samarbeide.

I fjor hadde vi julaften sammen, og vi hadde det kjempehyggelig alle sammen, ikke minst ungene våre som faktisk er det viktigste vi har.

[Gjest Gjest]

Her tar du faktisk helt feil på alle punkter. Dette er jo ikke argumenter jeg har funnet på selv. Det var det svaret jeg fikk da jeg spurte en barnepsykolog hvorvidt jeg skulle la yngstemann få overnatte hos faren utenom de faste helgene, som er den vanlige ordningen med annenhver helg og en dag i uken. Forøvrig;

a) Ønsker slett ikke å "beholde" barnet selv. Informerer far om alt, så kan han selv involvere seg så mye som han ønsker

b) De aller fleste vil vel stille opp! Far har samværsordning, er fotballtrener, følger til andre aktiviter osv.

c)Jeg vet jo hvor krevende det er, men vil ikke gi barnet mitt dårlig samvittighet ved å spørre " hvor vil du bo"

d)Vi feirer alle høytider sammen, bursdager osv og har intet ønske om å straffe hverandre

e)Hvem har ikke ønske om personlig fritid? Men har man fått barn, så må man jo godta at dette vil begrense seg kraftig.

Selvsagt skal man ta hensyn til barnets beste. Men det er ikke det samme som å la barnet velge hvor det skal bo. Deesuten er det faktisk ikke alltid at barn vet sitt eget beste; Det er derfor de har foreldre!

Hvilket valg snakker du om ?

Slik jeg forstår dagens ordning finnes det ikke noe reelt valg om det er uenighet. "The winner takes it all", flytter gjerne 100 mil bort og fjerner dermed barnets mulighet for samvær.

Har barnet noe valg. Har den som ikke flytter noe valg ?

Jeg skulle gjerne sett fakta på dette. For meg synes det like mye å være argumenter produsert av en forelder som:

a) ønsker å beholde barna for seg selv

b) ikke ønsker å stille opp for barna

c) ikke ser hvor krevende det kan være å være aleneforelder

d) Ønsker å straffe den andre forelderen og barnet

e) ikke har ønske om personlig fritid eller karrierevalg (ref trådstarters spørsmål om styre arbeid)

[Paradokset]

Jaha??? Og dette vet du fordi...???

←

Ironi. Det var bare et tilsvar til trådstarters håpløst ensidige vinkling.

[Far til 2]

Her tar du faktisk helt feil på alle punkter. Dette er jo ikke argumenter jeg har funnet på selv. Det var det svaret jeg fikk da jeg spurte en barnepsykolog hvorvidt jeg skulle la yngstemann få overnatte hos faren utenom de faste helgene, som er den vanlige ordningen med annenhver helg og en dag i uken.

←

Nå er det vel ingen stor hemmelighet at såkalte "fagfolk" tar feil like ofte som oss som ikke har vår utdanning innenfor samme fagområde. En kvinne eller mann, uten praktisk erfaring, blir satt på skole og fyllt opp med "informasjon", - både subjektiv og objektiv, fra en kilde som i mange tilfeller har sin personlige vinkling på et potensielt problem.

Det er liten tvil om at mange fagfolk innenfor psykologi eller andre nært relaterte fagområder gjør en god jobb. Men det er heller ingen tvil om at det er like mange av dem som tar feil som det er innenfor andre yrkesgrupper. Og deres subjektive påstand kan lett skjules bak en titel på et fagområde som nødvendigvis ikke er dokumenterbart.

Forøvrig;

a) Ønsker slett ikke å "beholde" barnet selv. Informerer far om alt, så kan han selv involvere seg så mye som han ønsker

b) De aller fleste vil vel stille opp! Far har samværsordning, er fotballtrener, følger til andre aktiviter osv.

c)Jeg vet jo hvor krevende det er, men vil ikke gi barnet mitt dårlig samvittighet ved å spørre " hvor vil du bo"

d)Vi feirer alle høytider sammen, bursdager osv og har intet ønske om å straffe hverandre

e)Hvem har ikke ønske om personlig fritid? Men har man fått barn, så må man jo godta at dette vil begrense seg kraftig.

Selvsagt skal man ta hensyn til barnets beste. Men det er ikke det samme som å la barnet velge hvor det skal bo. Deesuten er det faktisk ikke alltid at barn vet sitt eget beste; Det er derfor de har foreldre!

←

a)

Målet er ikke nødvendigvis å informere om "alt". Målet må være at flertallet av de involverte (dvs barn + mor og far) er fornøyd med en løsning og ikke overkjørt av et mindretall. Altfor mange mister fokuset på barnet i den mest konfliktfylte perioden

b)

Når jeg sier at en forelder ikke ønsker å stille opp for barnet er dette basert på at mange menn blir så forbannet over å bli overkjørt at de trekker seg bort. Men om bostedsforelder ikke ønsker å akseptere at barnet ønsker mye samvær med samværsforelder er dette også en form for å ikke stille opp for barnet fra bostedsforelders side.

c)

I bruddfasen er det altfor mange foreldre som ikke ser ulempen med å være aleneforelder uten den avlastningen en samværsforelder kan gi. At de ikke ser fremover viser at det trumfes gjennom løsninger som ikke er til barnets beste og heller ikke er til foreldrenes beste.

d)

Straffen for barn og den andre forelderen kan ofte medføre at en av foreldrene flytter. Dette kan ofte gjøres i affekt, men argumentet som benyttes er ofte jobb, utdannelse eller andre mer spiselige grunner. Andre igjen gir f... i barnets behov og prioriterer ny kjæreste som bor langt unna.

Problemet med konflikt oppstår om de involverte partene utenom bostedsforelder ikke blir hørt. Dette skjer desverre ganske ofte, og er sansynligvis mest fremtredende i bruddfasen når barnets bosted skal spikres. I denne konfliktfylte perioden benytter altfor mange foreldre seg av muligheten til å straffe den andre forelderen, men også barnet ved å begrense samværsmulighetene.

Om foreldrene i denne vanskelige perioden hadde hatt fokus på barnet fremfor seg selv hadde langt flere valgt felles omsorg. Jeg sier imidlertid ikke at felles omsorg skal pådyttes alle og enhver. Men om det hadde vært utgangspunktet ved et samlivsbrudd vil langt flere kvinner fått mulighet til både fritid, utdannelse og karriere. DA hadde det også vært større sansynlighet for å lykkes med en kvotering av 40% kvinner i styrene.

[Gjest alenemor]

Min oppfatning er at rollen til far er langt mer viktig og betydningsfull enn rollen til mor under barnas oppvekst og senere virke.

←

ja ha!.....og hvor er den viktige og betydningsfulle pappaen da?

Her er han bare når det passer han sjøl!

[Gjest gjest1]

Vi må komme i en situasjon hvor barns rettigheter blir viktigere enn foreldrenes personlige ønsker. Men mye tilsier at det fortsatt vil ta tid før politikerene innser hva de gjør mot titusner av barn som påtvinges en løsning de ikke ønsker.

←

Jeg har en venninne som flyttet ut av hjemmet for et par år siden. Hun og mannen er ikke venner, mannen er bitter.

De har valgt å dele barna slik at de har dem i fjorten dager hver.

Mor har valgt å bo i nærmiljøet av hensyn til denne ordningen i forhold til skole og fritid for ungene.

Kanskje burde politikerne gjøre dette til en tvunget ordning for alle?

Ville du blitt fornøyd da, Far til 2?

[Gjest gjest1]

Min oppfatning er at rollen til far er langt mer viktig og betydningsfull enn rollen til mor under barnas oppvekst og senere virke.

←

Hva er dette for slags påstand?

Fra tidenes morgen er det mor som har hatt ansvaret og omsorgen for ungene, mens far har skaffet familien mat.

Når ble han viktigere enn mor?

I dagens samfunn mener jeg begge to er like viktige for ungene.

Mine har vokst opp uten far, og den tiden de hadde en far fungerte han ikke som noe annet enn en lekeonkel når han hadde lyst sjøl. Hadde han vært tilstede og tatt farsrollen alvorlig, hadde både ungene og jeg hatt det bedre idag. Antakelig hadde vi fremdeles levd sammen. Men det er utenfor tema.

Det er forskjell på folk, noen fungere som gode foreldre og rollebilder for ungene sine, og andre gjør det ikke. Dette går på tvers av kjønn.... dog vil jeg påstå at det fremdeles er flest menn som tar lettest på dette ansvaret og som lettest forlater mor og barn, og såvidt kan klare å ha tid til de lovpålagte samværstimene han har blitt tildelt.

Det er ikke alltid mor som er vrang.

[Far til 2]

Jeg har en venninne som flyttet ut av hjemmet for et par år siden. Hun og mannen er ikke venner, mannen er bitter.

De har valgt å dele barna slik at de har dem i fjorten dager hver.

Mor har valgt å bo i nærmiljøet av hensyn til denne ordningen i forhold til skole og fritid for ungene.

Kanskje burde politikerne gjøre dette til en tvunget ordning for alle?

Ville du blitt fornøyd da, Far til 2?

←

Jeg vet ikke om det er jeg som er så dårlig til å skrive, eller om det er andre årsaker til at dere ikke får med dere hva jeg forsøker å få frem.

Uansett har jeg ved gjentatte forsøk tidligere prøvd å si at ingen skal tvinges til felles omsorg om flertallet er imot det eller fordi det av andre årsaker ikke er mulig å gjennomføre. Derimot må det legges til rette for at felles omsorg kan bli et alternativ selv om en av foreldrene ønsker en slik omsorgsfunksjon alene.

At din venninne aksepterte at barn som oftest er like glad i begge foreldrene, og derfor aksepterer felles omsorg så lenge barna er fornøyd med dette, synes jeg er fint. Det vitner om "personlig modenhet" som sidestiller andres verdier med sine egne.

At du beskriver mannen som bitter" er vel noe vi må leve med i et kvinnedominert forum som dette. I et mannsdominert forum er det ant like ille andre veien. Men det er synd at kvinner og menn blir beskrevet i negative ordelag etter et samlivsbrudd, mens de samme personene før bruddet ble rost opp i skyene. Det sier litt om hvor forskjellig vi oppfatter en situasjon, enten det gjelder barn eller andre ting, før og etter bruddet. Kansje det også viser at det er vanskelig å være "objektiv" mht valg av løsninger for den en er glad i. Når foreldrene lever sammen aksepterer både kvinner og menn mye. Etter bruddet aksepterer vi nesten ingenting. Og hva barna ønsker blir da uinteresant fordi vi som foreldre er så glad i barna at vi vil ha dem for oss selv.

[Gjest gjest1]

Vel, akkurat i dette tilfelle stemmer det at mannen er bitter. Han var sykelig sjalu da de levde sammen, og hun følte seg kvalt i flere år før hun tok tak i det og gikk fra ham.

Han har giftet seg igjen, men er fremdeles bitter - men akkurat det hører ikke hjemme i diskusjonen her. Jeg bare nevnte det for å belyse at det kan la seg gjøre å samarbeid om ungene selv om de voksne ikke er så gode venner lenger.

Jeg tror at dette med skjevfordeling etter samlivsbrudd vil endre seg på sikt, men her er det mennene selv som må ta tak i det med samværet så lenge de faktisk lever i et forhold - FØR bruddet. Har de ikke vært tilstedeværende mens de levde sammen kan de heller ikke regne med at kvinnen har lyst til å gi slipp på barna etter bruddet. Og her tror jeg mange kan gå litt i seg selv.

Det med fars fravær i samlivet er vel ofte grunnen til bruddet også.

[Far til 2]

Hva er dette for slags påstand?

Fra tidenes morgen er det mor som har hatt ansvaret og omsorgen for ungene, mens far har skaffet familien mat.

Når ble han viktigere enn mor?

I dagens samfunn mener jeg begge to er like viktige for ungene.

Mine har vokst opp uten far, og den tiden de hadde en far fungerte han ikke som noe annet enn en lekeonkel når han hadde lyst sjøl. Hadde han vært tilstede og tatt farsrollen alvorlig, hadde både ungene og jeg hatt det bedre idag. Antakelig hadde vi fremdeles levd sammen. Men det er utenfor tema.

Det er forskjell på folk, noen fungere som gode foreldre og rollebilder for ungene sine, og andre gjør det ikke. Dette går på tvers av kjønn.... dog vil jeg påstå at det fremdeles er flest menn som tar lettest på dette ansvaret og som lettest forlater mor og barn, og såvidt kan klare å ha tid til de lovpålagte samværstimene han har blitt tildelt.

Det er ikke alltid mor som er vrang.

←

Om jeg forstår deg rett bruker du beskrivelsen "leke onkel" som noe negativt. Jeg kan imidlertid ikke se at det er negativt for ungene å ha en slik "leke onkel" til far om barna var fornøyd med situasjonen. Å ta ansvar er mer enn å fore ungene med næringsrik mat, velge riktige klær for enhver anledning og pugge gloser. Svært mange barn lærer utrolig mye under lek.

At menn leker mer med barn enn kvinner er utifra det jeg har hørt dokumentert i mange undersøkelser. Like mange undersøkelser viser at menn ikke gjør like mye husarbeid som kvinnene. Men andelen husarbeid er nødvendigvis ikke det barna setter størst pris på når de er små. At far og mor er fullt ut til stede den tiden samværet foregår er langt viktigere basert på min egen erfaring.

det å være "fullt ut tilstede" er vanskelig for en aleneforelder som ikke har noe avlastning og minimal mulighet til å lade batteriene. Også derfor bør felles omsorg innføres som et utgangspunkt som gir kvinner mulighet til "å være tilstede" den tiden barna er der.

[Gjest gjest1]

Om jeg forstår deg rett bruker du beskrivelsen "leke onkel" som noe negativt. Jeg kan imidlertid ikke se at det er negativt for ungene å ha en slik "leke onkel" til far om barna var fornøyd med situasjonen. Å ta ansvar er mer enn å fore ungene med næringsrik mat, velge riktige klær for enhver anledning og pugge gloser. Svært mange barn lærer utrolig mye under lek.

At menn leker mer med barn enn kvinner er utifra det jeg har hørt dokumentert i mange undersøkelser. Like mange undersøkelser viser at menn ikke gjør like mye husarbeid som kvinnene. Men andelen husarbeid er nødvendigvis ikke det barna setter størst pris på når de er små. At far og mor er fullt ut til stede den tiden samværet foregår er langt viktigere basert på min egen erfaring.

det å være "fullt ut tilstede" er vanskelig for en aleneforelder som ikke har noe avlastning og minimal mulighet til å lade batteriene. Også derfor bør felles omsorg innføres som et utgangspunkt som gir kvinner mulighet til "å være tilstede" den tiden barna er der.

←

Med lekeonkel mener jeg at han satt mer på puben med gutta enn han var hjemme, og når han kom hjem skulle han gjerne leke med ungene, hvis de da ikke allerede var i seng.

Ta ansvar for skole med foreldremøter, konferansetimer, fritidssysler ol var ikke hans bord.

Det er fint å leke med ungene, men det er et større ansvar enn det å ha barn.

Det skulle tatt seg ut at jeg også ikke gjorde annet enn å leke med dem. Det hadde det ikke blitt verken mat eller klær eller skolegang av.

[Gjest gjest1]

det å være "fullt ut tilstede" er vanskelig for en aleneforelder som ikke har noe avlastning og minimal mulighet til å lade batteriene. Også derfor bør felles omsorg innføres som et utgangspunkt som gir kvinner mulighet til "å være tilstede" den tiden barna er der.

←

DER er du inne på mitt forhold den gangen barna hadde en far. Jeg var enslig mor da også, men han betalte regningene for oss. Jeg var faktisk mer sliten med ham i huset, enn etter at han flyttet ut. Det er enklere å være alenemor, enn å være i et forhold hvor du egentlig burde hatt avlastning men ikke får det.

Men dette blir en diskusjon om meg, og mitt litt spesielle forhold, og det blir litt på siden, folk flest har det ikke sånn.

[Far til 2]

Vel, akkurat i dette tilfelle stemmer det at mannen er bitter. Han var sykelig sjalu da de levde sammen, og hun følte seg kvalt i flere år før hun tok tak i det og gikk fra ham.

Han har giftet seg igjen, men er fremdeles bitter - men akkurat det hører ikke hjemme i diskusjonen her. Jeg bare nevnte det for å belyse at det kan la seg gjøre å samarbeid om ungene selv om de voksne ikke er så gode venner lenger.

Jeg tror at dette med skjevfordeling etter samlivsbrudd vil endre seg på sikt, men her er det mennene selv som må ta tak i det med samværet så lenge de faktisk lever i et forhold - FØR bruddet. Har de ikke vært tilstedeværende mens de levde sammen kan de heller ikke regne med at kvinnen har lyst til å gi slipp på barna etter bruddet. Og her tror jeg mange kan gå litt i seg selv.

Det med fars fravær i samlivet er vel ofte grunnen til bruddet også.

←

Jeg kan bare prate for et lite mindretall, men da jeg var nybakt far var jeg på "pappakurs" hvor vi bl.a. lærte hvordan vi skulle ta tak i samværet/omsorgen for barnet på en possitiv måte. Etter barselspermisjonen var jeg faktisk MER sammen med barnet enn det moren var. Og barnet ble i denne perioden sterkt knyttet til meg. Likevel ble barna fratatt retten til samvær med meg av en mekler som mente at mor altid bør ha omsorgen.

Og jeg er ikke alene. 70% av de jeg var på pappakurs med er nå skilt og savner barna. Jeg ser ikke bort ifra at barna også savner pappan sin. Men de nektes å delta mer enn de gjør.

Mht mine nærmeste venner har jeg sett hvordan de "låser seg inne" når de blir fedre. All tid tilbringes med familien (sikkert flott), men når bruddet er et faktum står barn og fedre igjen uten rett til samvær.

At fedre tar stadig større del i omsorgen for barna bekreftes også i div undersøkelser hos f.eks. SSB. Riktignok henger vi fortsatt litt etter mht husarbeid, men det bør ikke gå ut over barnas rett til samvær med sin "leke onkel".

[Gjest gjest1]

Jeg kan bare prate for et lite mindretall, men da jeg var nybakt far var jeg på "pappakurs" hvor vi bl.a. lærte hvordan vi skulle ta tak i samværet/omsorgen for barnet på en possitiv måte. Etter barselspermisjonen var jeg faktisk MER sammen med barnet enn det moren var. Og barnet ble i denne perioden sterkt knyttet til meg. Likevel ble barna fratatt retten til samvær med meg av en mekler som mente at mor altid bør ha omsorgen.

Og jeg er ikke alene. 70% av de jeg var på pappakurs med er nå skilt og savner barna. Jeg ser ikke bort ifra at barna også savner pappan sin. Men de nektes å delta mer enn de gjør.

Mht mine nærmeste venner har jeg sett hvordan de "låser seg inne" når de blir fedre. All tid tilbringes med familien (sikkert flott), men når bruddet er et faktum står barn og fedre igjen uten rett til samvær.

At fedre tar stadig større del i omsorgen for barna bekreftes også i div undersøkelser hos f.eks. SSB. Riktignok henger vi fortsatt litt etter mht husarbeid, men det bør ikke gå ut over barnas rett til samvær med sin "leke onkel".

←

Jeg tror nok helt sikkert at du er en omsorgsfull far, det har jeg aldri tvilt på.

Når jeg leser dette innlegget og leser at 70% av de du gikk på pappakurs sammen med, i dag er skilt, så blir jeg så forbanna!

Hva i helvete er det med folk - hvorfor er det så jævlig lett å skille seg for det minste? kan man ikke stå i en eneste konflikt lenger uten å skille seg?

Helt ved siden av tråden, men jeg måtte bare - jeg blir så sinna over folk som gifter seg/flytter sammen og beholder egoismen sin til de grader at skillsmisse blir en helt grei måte å ordne opp.

Er man så sær og egosentrert så får man la være og stifte familie!

Unnskyld avsporingen

[Far til 2]

...

Ta ansvar for skole med foreldremøter, konferansetimer, fritidssysler ol var ikke hans bord.

...

...

←

Om vi skal begynne å bli personlige så er det mange nyanser av dette. Ex'en snakket ikke til meg på 3 uker etter at jeg hadde påtatt med å være leder for styret i barnehagen. Da jeg året etter også påtok meg å være med i foreldreutvalget rannt det over for henne.

Noen år senere påtok jeg meg å være trener for en av ungene ettersom jeg også har en idrettsmessig bakgrunn. Da ble hun skikkelig forbannet. Da den abndre ungen året etter skulle begyne på noen fritidsaktiviteter påtok jeg meg igjen treneroppgaver. Hun svarte da med å true med å trekke ungene ut av aktivitetene om jeg ikke snarest forsvannt fra idrettshallen. Da jeg trakk meg trakk ungene seg også.

Det eneste jeg forsøker å si er at det ikke nødvendigvis er slik at menn som stiller opp blir tilgodesett med mer samvær selv om barna også ønsker dette. Samværet er helt og holdent basert på hva mor aksepterer. På NRK - Rikets tilstand - kom det frem et par eksempler i programmet "Far på mors måte".

Jeg har en viss forståelse for at det kan være vanskelig å se sin egen situasjon utenifra. I så måte er jeg sikkert ikke vesentlig bedre enn andre. Men nettopp av den grunn er det viktig at foreldrene har et likeverd som utgangspunkt ved samlivsbrudd.

[Gjest gjest1]

Om vi skal begynne å bli personlige så er det mange nyanser av dette. Ex'en snakket ikke til meg på 3 uker etter at jeg hadde påtatt med å være leder for styret i barnehagen. Da jeg året etter også påtok meg å være med i foreldreutvalget rannt det over for henne.

Noen år senere påtok jeg meg å være trener for en av ungene ettersom jeg også har en idrettsmessig bakgrunn. Da ble hun skikkelig forbannet. Da den andre ungen året etter skulle begyne på noen fritidsaktiviteter påtok jeg meg igjen treneroppgaver. Hun svarte da med å true med å trekke ungene ut av aktivitetene om jeg ikke snarest forsvannt fra idrettshallen. Da jeg trakk meg trakk ungene seg også.

←

Jeg tar av meg hatten for deg når det kommer til farsrollen, det skal du vite.

Hadde mine barn hatt en sånn far, hadde ikke jeg vært skilt.

Eksen din høres umulig ut, men det kan jo hende hun har en annen versjon, det vet jeg ikke noe om.

Jeg er fullstendig klar over at barnefordelingen ved samlivsbrudd ikke er rettferdig for veldig mange, men som på områdene hvor kvinner trenger flere og selvfølgelige rettigheter, så er vel dette også et område som ikke lar seg endre over natten. Men det er i gang!

Det er jo minst én forening for fedre, er du med der? Skal det skje noe så må noen stå på barrikadene og hyle og skrike. Det nytter ikke å sitte og diskutere det med naboen og tro at det skal hjelpe.

[Far til 2]

...

Eksen din høres umulig ut, men det kan jo hende hun har en annen versjon, det vet jeg ikke noe om.

←

Det vet jeg at hun har. Slik er det vel med oss alle som har en argumentasjon ikke alle er enig i. Men jeg har mange eksempler. VELDIG MANGE eksempler, - som kan bevises. Men målet er ikke å bevise hva som har skjedd. Målet er, og blir, og bedre situasjonen for alle de barna som mister kontakt med samværsforelder uansett om det er far eller mor som har denne rollen. For barna er uskyldige i den maktkampen som foregår.

Jeg er fullstendig klar over at barnefordelingen ved samlivsbrudd ikke er rettferdig for veldig mange, men som på områdene hvor kvinner trenger flere og selvfølgelige rettigheter, så er vel dette også et område som ikke lar seg endre over natten. Men det er i gang!

←

Jeg tror menn generelt, men også barn og kvinner som opplever at de blir fratatt en selvfølgelig rett til samvær, har mye å lære av hvordan kvinner har oppnådd sine mål. Men desverre har menn lett for å uttrykke seg på en litt annen måte når det gjelder relasjoner på hjemmefronten. Jeg måtte en tur ut (fra jobben) i dag og ble stående å se på en overskrift på fronten av KK da jeg skulle betale varer. Der stod det "Hvorfor menn blir tause". Jeg vet ikke hva saken omhandlet eller hva som ble sagt i dette bladet, men det stemmer ihvertfall at men altfor ofte blir tause mht de rettighetene de burde hatt mht samvær/omsorg.

Det er jo minst én forening for fedre, er du med der? Skal det skje noe så må noen stå på barrikadene og hyle og skrike. Det nytter ikke å sitte og diskutere det med naboen og tro at det skal hjelpe.

←

Det er der, som i andre organisasjoner som blir overfyllt med overgrep, at det blir utrolig mye bitterhet over at de ikke får muligheten til samvær med egne barn. Kansje jeg også har en snev av dette i meg etter mange års kamp for å tilby barna en bedre hverdag. I motsatt ende, med motsatte ønsker, finner vi en sterkt kvinnedominert organisasjon som har sine mål som mildt sagt ikke korresponderer med de organisasjoner som arbeider for barns rett til samvær/omsorg. Da har det lett for å bli ytterligere konflikter.

Når mennesker blir overkjørt med ekstreme handlinger kan det medføre overreaksjoner. Slik er det vel også med de som får ut sin frustrasjon over manglende samvær/omsorgi slike organisasjoner.

I England er vel "fathers 4 justice" et godt eksempel i så måte, selv om det er en organisasjon som går utenpå alt annet av hva vi foreløpig har her i Norge når det gjelder å gjennoppbygge barnas rett til samvær.

Noe av problemet synes å være at kvinner ofte ikke ser fordelen en alternativ omsorgsløsning kan gi for barna. De ser heller ikke hvilke fordeler det kan gi for kvinnene selv. Og årsaken er ofte at det skal taes avgjørelser på barnas vegne i en konfliktfylt situasjon hvor foreldrenes uenighet står sentralt. At uenigheten og konflikten oftest baserer seg på samvær/omsorgsordningen synes ikke å ha nevneverdig innvirkning på løsningsforslagene. Dermed blir barna utsatt for det ene maktovergrepet etter det andre med politikerene og de såkalte "fagfolkenes" heirop på sidelinjen. Noe av årsaken kan være at politikerene ikke tør mene noe som går på tvers av sterke kvinneorganisasjoner. Og når kvinneorganisasjonene ikke ser egen fordel i å få avlastning blir det nye konflikter som når uante høyder. Desverre skjer det også tragedier i kjølevannet av disse konfliktene som myndighetene støtter på en så utrolig klønete måte.

Endret 16. desember 2005 av Far til 2

[Gjest Gjest]

Problemet med konflikt oppstår om de involverte partene utenom bostedsforelder ikke blir hørt. Dette skjer desverre ganske ofte, og er sansynligvis mest fremtredende i bruddfasen når barnets bosted skal spikres. I denne konfliktfylte perioden benytter altfor mange foreldre seg av muligheten til å straffe den andre forelderen, men også barnet ved å begrense samværsmulighetene.

Om foreldrene i denne vanskelige perioden hadde hatt fokus på barnet fremfor seg selv hadde langt flere valgt felles omsorg. Jeg sier imidlertid ikke at felles omsorg skal pådyttes alle og enhver. Men om det hadde vært utgangspunktet ved et samlivsbrudd vil langt flere kvinner fått mulighet til både fritid, utdannelse og karriere. DA hadde det også vært større sansynlighet for å lykkes med en kvotering av 40% kvinner i styrene.

←

Så hvis man hadde hatt fokus på barnet hadde man fått mye mer tid til karriere?? Dessuten er det en kjent sak at barn som får bestemme mye, blir usikker av dette. Jeg er selv skilsmisse barn og sjeleglad jeg ikke har måttet velge hvem av foreldrene jeg skal bo sammen med.

Selvfølgelig er det forferdelig med de som tar barnet med seg til en annen kant av landet. Men det er jo en helt annen sak. Nærmest trenering av samvær.

[Far til 2]

Så hvis man hadde hatt fokus på barnet hadde man fått mye mer tid til karriere??

←

Indirekte, - ja. Hvis man hadde ivaretatt barnets behov for samvær med begge foreldrene hadde omsorgsforelder fått mer tid til bl.a. karriere eller andre ting som kan være ønskelig. Det igjen vil skape overskudd når en er sammen med barnet. Barnet vil dermed få større trygghet, både mht samvær med begge foreldrene og mht at begge foreldrene har større overskudd til å vise at de er glad i barnet. Etterhvert vil dette medføre ....... osv, osv.

Dessuten er det en kjent sak at barn som får bestemme mye, blir usikker av dette. Jeg er selv skilsmisse barn og sjeleglad jeg ikke har måttet velge hvem av foreldrene jeg skal bo sammen med.

Selvfølgelig er det forferdelig med de som tar barnet med seg til en annen kant av landet. Men det er jo en helt annen sak. Nærmest trenering av samvær.

←

Min søster og jeg fikk oppleve felles omsorg i en tid da dette var veldig uvanlig. Og årsaken var at vi ga uttrykk for at vi ville være sammen med begge våre foreldre. Og det er neppe noen i dette forumet som vil påstå at jeg virker usikker, f.eks. mht mine meninger om dette tema . Sansynligvis er det noen som vil påstå at jeg er for selvsikker .

Når en tar med barn til en annen kant av landet (eller i det minste så langt at samvær blir vanskelig 10-12 dager pr mnd) er det VELDIG nærme samværstrenering slik du sier. Desverre gir myndighetene f... i dette. Isteden reagerer de nesten med "bonuspoeng" om du fratar barn samvær på denne måten.

Politikerforakt oppstår gjerne når politikeren viser handlingslammelse eller at deres handlinger er stikk i strid med deres påstander.