Hvordan komme seg videre?

[Effie]

Går rundt med en ekkel følelse inni meg. En bitter og sår følelse. Noen er i ferd med å overta ”plassen min”. Det er slutt mellom kjæresten min og jeg. Etter mye frem og tilbake og om og men gjennom tre lange år, ble det slutt til sist. Helt slutt. Vi ønsket ikke å fortsette i det samme gamle sporet. Ta hverandre for gitt. Gå sammen fordi det var tryggest slik. Gå sammen fordi det var så mye arbeid med å skulle ta kontakt med andre mennesker.

Vi bestemte oss for dette for fire uker siden. Begge var enige. Enige om at vi ikke lengre orket å tråkke i det samme gamle sporet. Med jeg som lytteren. Som den usikre. Som den som aldri torde å gi hundre prosent av seg selv, være den jeg er – med alle de gode og mindre gode sidene det måtte innebære - være fri. Med jeg som den som hele tiden tilpasset seg etter ham, etter hva han tenkte og mente – som til slutt nærmest ble en kopi av ham. En ”nikkedukke”.

Og ham. Han som følte ansvar for meg. Som ikke hadde hjerte til å gå fra meg når han visste at jeg stod uten et skikkelig vennenett omkring meg. Som måtte være ”alt” for meg. Som kjente at alt bare ble en byrde til slutt.

Et slikt forhold er dømt til å mislykket. Det ser jeg. Det er ikke sunt. Og innerst inne vet jeg at denne avgjørelsen er riktig. Men alt var ikke bare sort hvitt heller. Vi kunne ha kjempefine stunder sammen også. Stunder hvor begge klarte å være helt ærlige og åpne mot hverandre, hvor vi kunne fortelle akkurat hva vi mente og tenkte – stunder som jeg skulle ønske det gikk an å holde fast på.

De siste ukene har jeg klart meg bra. Overraskende bra. Jeg har begynt å få kontakt med andre mennesker. Ta initiativ, gå sammen med dem, snakke med dem og utvikle meg selv. Jeg merker det gjør godt. Det er en god følelse. Jeg har ingen å tilpasse meg etter, ingen å føle dårlig samvittighet overfor – alt er så fritt. Og det liker jeg.

Men samtidig har jeg en bismak i munnen. Overfor ham. Vi er fortsatt venner. Gode venner. Vi er veldig glade i hverandre. Det er ikke det det står om. Men hvorfor reagerer jeg slik når han går sammen med andre jenter? Hvorfor stikker det inni meg når han forteller at han har gått alene sammen med en annen jente? Når han forteller hvor godt han trives med henne, hvor fint det er å komme ”under huden” på henne..? (Og de er bare venner.)

Jeg har et dårlig selvbilde. Det er jeg smertelig klar over. Og jeg liker ikke tanken på at andre skal fylle ”plassen min”. Men på et eller annet vis må jeg bare komme meg gjennom dette. Det er bare så vanskelig..

Er det andre her som har vært gjennom noe lignende? Som har lyst til å fortelle meg hvordan de kom gjennom det? Trenger sårt noen tips og råd. Dette er tungt..

[Imax]

Da det ble slutt mellom meg og min tidligere samboer (som var verdens største dust, for å si det pent) var jeg 120% sikker på at jeg ALDRI ville ha ham tilbake. Og det har jeg aldri gått tilbake på. Uansett ble jeg litt sjalu da han hadde fått ny dame (selv om jeg hadde ny type som jeg nå skal gifte meg med!). Så sjalusi er bare sånn som skjer, ikke legg så mye i det.

Kom deg videre, men ta deg tid til å "sørge" litt også. Det er vanskelig å komme over et forhold, enten man er den som ønsker å gjøre det slutt eller ikke. Du vil etterhvert finne ut at det var det beste for både deg og han. Kanskje du skal prøve å unngå å se ham mer enn du må? Da er det lettere å komme seg videre. Så får dere heller ta vennskapet etterhvert. Tid og avstand er det man trenger for å komme seg videre.

I din situasjon vil du antakelig ha det bedre med å være litt alene. Du kan finne ut av ting og kan gå inn i et nytt forhold på helt andre premisser, slik at du ikke blir "nikkedukke" osv. Lær av ditt tidligere forhold, men ikke la det holde deg tilbake. Se fremover!

[Effie]

Takk, Imax! Er kjempetakknemlig for at du tok deg tid til å svare!

Veldig enig i dette her med sjalusi. For min del dreier det seg bare om følelser egentlig. Fornuften sier jo noe helt annet. Det er tross alt ikke noe galt i at han treffer andre jenter. Det er ikke unormalt å ha jentevenner. Faktisk må jeg finne meg i at han kan bli glad i dem også! .. :o :blunke:

Og dette her med å gå lite sammen er nok også bra, noe vi da også er veldig bevisste på. Fra å ha gått sammen så og si hver eneste dag, har vi begrenset det til 1-2 dager i uken. Og det fungerer, selv om jeg til tider kan bruke mye tid og krefter på å gruble og tenke på hva han gjør og hvem han er sammen med..

Synes nesten det er utrolig å høre meg selv si det, men jeg tror dette her kommer til å ordne seg!

[Karina]

Hei!

Ville bare si at jeg er sånn ca i den sammen sitausjonen med hensyn til det å føle sjalusi når ex`en har fått ny dame. HELT NORMALT spør du meg! Det er utrolig vondt for meg å tenke på det + at jeg gruer meg skikkelig til den dagen jeg ser dem sammen. Han er liksom "min"! Men jeg vet jo også at sånn er livet, og at jeg ikke lenger har noe med hvem han treffer.

Tror du nok bare må ta tiden til hjelp her. Ikke gruble for mye og tenke på dem sammen. men prøve å leve DITT liv! Vet det til tider er umulig, men det er ihvertfall et godt råd som jeg prøver i følge. Og jeg hadde IKKE hatt godt av å holde kontakten med ex`en min. Hadde liksom aldri blitt ferdig med det da, vet jeg. Sikkert ikke likt for alle det, men det er min erfaring!

Uansett - lykke til videre. Du er ikke alene i situasjonen. og du er heldig som ser positivt på livet og at dette kommer til å ordne seg.

Jeg har ikke kommet så langt enda (tror jeg) men ting går jo i bølgedaler. Pessimist og optimist om hverandre!

:-)