Syk og selvopptatt?

[Gjest GreenSky]

Når det gjelder gamle mennesker er sykdom et hverdagslig samtaleemne. Dårlige hofter, dårlig syn, vond rygg osv, er en klassiker.

Men - jeg har merket at dette også i stor grad gjelder unge syke. Jeg har vært sykemeldt i over et år selv, og prøver å være bevisst på å ikke kjede andre med sykdomssnakk. Jeg har i midlertid merket at ganske mange syke enten det er unge eller gamle fører samtalen over på seg og sitt og sykdom.

Ikke at det er noe galt å snakke om sykdom og hvordan man har det, langt i fra. Men det kan raskt bli mye av det! Kanskje i samme gate som at småbarnsforeldre bare snakker "bleiesnakk. For min del synes jeg det blir kjedelig og deprimerende å snakke om sykdom, og vil heller snakke om triveligere ting.

Noen flere som har merket samme tendenser?

[Gjest Carmensita]

Ja det er dessverre mange som ikke har andre samtaleemner.. Når jeg selv har vært langtidssyk, er sykdom det jeg aller minst vil snakke om. Man blir ikke akkurat friskere av å bli påminnet hele tiden. Og kommer man inn på det er det alltid noen som kjenner noen som har det slik og slik....

Nei, snakk om positive ting, mye hyggeligere!!

[Arkana]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg har truffet mange syke som er veldig opptatt av å klage hele tiden. Jeg skjønner at det er fælt å ha det slik, jeg har selv levd med en alvorlig kronisk sykdom så jeg vet hvor tungt det er, men kan ikke skjønne at man blir noe bedre av å henge seg opp i alt det vonde hele tiden. Selv om jeg selv aldri har vært en av klagerne ble jeg litt overrasket da jeg for et par år siden snakket med noen gamle venner av meg og fikk vite at min beste venninne da jeg var barn også var alvorlig syk og er det enda. Det visste jeg aldri, eller oppfattet det i allefall ikke. For selv om jeg ikke var eller er en av klagerne var jeg så opptatt av min egen sykdom og den tok så mye av min energi at jeg på det verste ikke enset at folk rundt meg også hadde det tungt.

Jeg skjønner godt at en sykdom kan være så altoppslukende og energitappende at man har behov for å få ut litt frustrasjon. Jeg tåler absolutt litt sykdomssnakk og er gjerne lyttende og forståelsesfull for de som trenger det, men som du selv påpeker kan det bli kjedelig og ensidig i lengden. Jeg merker at det er et par mennesker som rett og slett sliter meg ut med sin negativitet hele tiden. Alltid skal de bekymre seg over ting, alltid er de slitne og orker ingenting, alltid er det noe galt. Da føler jeg ikke at vi er på samme plan lenger og jeg må innrømme at jeg ikke har spesielt lyst til å omgås dem. Synd, men sant.

[Gjest gjest1]

man prater vel om det man har rundt seg i hverdagen, og får man ingen input fordi man er hjemme og syk, så blir det sånn da. Samme med foreldre med små barn, barna blir det viktigste i livet der og da, og man kan vanskelig snakke om andre ting.

Målet får vel være at selv om man er hjemme med små barn, eller kanskje har en jobb som er så kjedelig at barna hjemme blir det mest interessante som skjer uansett, så bør man holde seg oppdatert på nyheter, kultur, hobbyer... andre ting som kan gi litt annen input?

[Gjest Bellatrix]

Å snakke sykdom er greit bare det ikke blir for mye, heller ikke vhis det blir det eneste man snakker om. Som Mysan skriver så er jo sykdom en stor del av livet til den som er syk. Men jeg er jo også sånn at jeg hater å virke sutrete og klage, så jeg prøver å unngå mye sykdomssnakk.

Endret 15. desember 2005 av Smurf

[hecuba]

Jeg har en tendens til å gjøre det...og så tar jeg meg i det etterpå..

Har en tendens til å bare se det negative.. Prøver å skjerpe meg..

[Gjest Gjest]

Alle typer mennesker blir syke. Jeg tror ikke det er flere syke mennesker som er selvopptatte enn ellers i samfunnet. De som er selvopptatte når de er syke ville sansynligvis vært det om de ikke var syke også.

[Gjest VillVakkerUng&Yndig]

Ja. Men det vet du jo.

Jeg reagerer også veldig på det du skriver om unge som klager over sykdom.

Alt for mange unge som klager over sykdom nå for tiden. Jeg tror grunnen er at det hele tiden blir fokusert så himla mye på sykdommer nå for tiden (i media, nyheter +++). Er sikkert ikke så rart da at man blir litt paranoid.

Men, at så mange ikke har såpass med selvinnsikt til at de ikke forstår når det er nok...det forstår ikke jeg...

[Gjest Gjest]

Jeg pleier aldri og si at jeg er syk jeg.

[Gjest Spacegirl]

Jeg prøver å unngå å prate sykdom. Men i dårlige perioder der hele tilværelsen dreier seg rundt legetimer, undersøkelser og sykehus, er det ikke alltid så lett å finne noe annet å prate om. Derfor er det vel ekstra viktig, syns jeg, å holde fast på interesser og hobbyer, både for å ha noe annet å prate om, og for å unngå å bli for enspora.

[Gjest Gjesta]

I miljøer der "alle" har samme referanseramme, samme interesser og/eller samme plager har folk veldig lett for å falle inn i et ganske snevert spor.

Det gjelder ikke bare gamle og syke, men gravide/småbarnsforeldre som du nevner, fysikkstudenter, brudzillaer, prøvere osv.

Man finner ut hva man har felles og snakker om det. -For da vet man at man har noe å snakke om. At mennesker blir voldsomt enspora og etter hvert fordummes av dette er en annen, og kanskje vel så alvorlig, sak.

[babyboy]

Selvopptatte mennesker fører som regel samtalen over på seg selv, uavhengig av sykdom. Og det er helt greit for meg, jeg foretrekker det fremfor at de fører samtalen over på meg.

-Babyboy

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg varierer litt. I peroider hvor det skjer mye blir det mer snakk enn i roligere perioder.

Nå skal jeg inn på sykehuset til kontroll snart, og da tenker jeg mer på det og snakker sikkert mer om det også.

For meg er det litt terapi å snakke om ting, men jeg prøver å snakke med de som har det som jobb, så det ikke skal bli altfor mye på de rundt meg, men folk har en tendens til å spørre/ta det opp og da må jeg jo svare.

[Goldie]

Det er så individuelt...kjenner enkelt som virkelig kjører linja*grøss*

Så har vi andre f.eks min kroniske syke mor...som er i full jobb, aldri klager, skal aldri belemre oss som bryr oss, med sykdom....

Ja til en middelting sier jeg

[Gjest nufs]

man prater vel om det man har rundt seg i hverdagen, og får man ingen input fordi man er hjemme og syk, så blir det sånn da. Samme med foreldre med små barn, barna blir det viktigste i livet der og da, og man kan vanskelig snakke om andre ting.

Målet får vel være at selv om man er hjemme med små barn, eller kanskje har en jobb som er så kjedelig at barna hjemme blir det mest interessante som skjer uansett, så bør man holde seg oppdatert på nyheter, kultur, hobbyer... andre ting som kan gi litt annen input?

←

Noen mennesker synes sykdom er veldig hyggelig å prate om, en nær slektning av meg gjør meg sprø med alt sykdomspratet sitt. Men hun har vært plaget av sykdom hele livet og det har gitt henne veldig mye oppmerksomhet. Og for henne er ikke sykdom bare en plage men også en kilde til positiv oppmerksomhet. Og vi sier på fleip om henne at "hun er ikke frisk hvis hun ikke er syk". Men det er begrenset hvor interessert jeg er i operasjonsarr og andre sykdomsbeskrivelser. Så jeg har fått aversjon for sykdomsprat og prater ikke om egen forkjølelse o.l.

[Gjest Gjest]

Både og... jeg vet om noen som bare snakker negativt; hvor vondt de har det, hvor leit det er at det har blitt på den måten (med sykdom og vondt - det er gamle mennesker)...

Men de fleste jeg kjenner som er kronisk eller alvorlig syke er faktisk imponerende lite fokusert på sykdommen. Jeg kjenner ei som er døende av kreft, som inntil for få måneder siden drev og lærte seg nye ting, som er like opptatt av folk rundt seg som før, samtidig som hun har vært fullstendig klar over og reflektert rundt dødsdommen. Kjenner også flere med kroniske sykdommer som så godt som aldri tar opp dette, evt på en humoristisk måte.

Andre igjen kan sitte og snakke om åreknuteoperasjoner, slitasjesmerter osv daglig i pauserommet. jeg tror det har med kulturforskjeller å gjøre - hvor akseptert det er, hvilke andre emner man har å snakke om, og selvsagt hvordan psyken er.

Angående det siste så har jeg ei venninne som har endel "småplager"; "lettere" kroniske lidelser av typen hudlidelser o.l. Min oppfatning er at hun er veldig lite opptatt av disse plagene i perioder, men når hun sliter med andre ting (utfordringer i jobb, usikkerhet i visse situasjoner osv) kan hun bli veldig opphengt i hvor mye disse lidelsene plager henne.

[Gjest pace]

Er redd for at jeg skal snakke for mye om sånne ting selv. Har en veldig flink far, men han har en tendens til å snakke veldig mye om seg selv og nye skader han har pådratt seg, så da antireagerer jeg kanskje litt heldigvis. Ekstra tullete siden han overhode ikke var flink til å passe på sin egen kropp før Men det er viktig at man er villig til å lytte til litt sånn også tror jeg.

Endret 12. januar 2006 av pace