Capellas dagbok

[Capella]

Så har vi altså klart å bli gravide. Halvveis uplanlagt, og på aller første forsøk. Tok testen før i dag, og vi sto på badet sammen og visste ikke helt hva vi skulle si. Men jeg gleder meg, selv om alt er litt uvirkelig enda. Får bare håpe alt går bra, er skummelt å lese om alt som kan skje.

Har foreløpig ikke merket noe som helst av symptomer, men regner med at det kommer etterhvert. Er jo bare ca fire uker på vei, så kanskje ikke så rart det ikke er så mye enda. Streken var klar og tydelig, men det har kanskje ikke så mye å si i forhold til hvor langt man har kommet? Har nemlig ikke helt regelmessige sykluser, så jeg er litt usikker på termindatoen. Er mellom 20 og 24 august en gang.

Vel, kan jo skrive litt om meg selv også. Jeg er en 22 år gammel student, bor på Vestlandet. Må vel innrømme at jeg egentlig er fast bruker her inne, men siden jeg kanskje kjenner folk her er det greit å være litt i skjul en liten studn i hvert fall. Kryper nok ut av hulen etter en liten stund

Men nå skal jeg fortsette å lese inne på diverse forum osv. Det første som skjedde etter testen var nemlig et enormt informasjonsbehov

Endret 19. desember 2005 av Capella

[Leanora]

Gratulerer

Og til oss.

Blir spennende å følge med deg framover.

Lykke til

[Gjest Myztica]

og grattis med dagbok Blir spennende å følge med! og selvfølgelig gratulerer med spire i magen Endret 14. desember 2005 av LinKri

[Jayli]

Gratulere med dagbok og med spire i magen

[Capella]

Tusen takk for koselige meldinger! Blir nok litt lesing og kommentering i andres dagbøker etterhvert

Synes fortsatt det er merkelig at jeg er gravid. Jeg merker så lite, bare litt ømme pupper, men det kan de jo være ellers også, og litt vondt i magen av og til. Så jeg tar meg selv i å bekymre meg stadig vekk, og tror også at jeg skal få mensen når som helst.

Fikk legetime i begynnelsen av januar, men kunne egentlig tenkt meg litt før, hadde vært godt med en beroligelse, bekymrer meg nok mer enn nødvendig. Dessuten er det arv av tvillinggener i min familie, så det hadde kanskje vært lurt med en tidlig ultralyd? Uansett er det vel kanskje ikke så lett å få legetime midt i romjula.

Det er fortsatt bare to dager siden vi fant ut at jeg er gravid, men merker at jeg er roligere allerede nå også. Det er også samboeren. Som sagt var vel ikke dette helt planlagt, og i tillegg til at vi er unge har vi heller ikke vært sammen så alt for lenge. Vi har alltid følt oss sikre på forholdet da, men man vet jo aldri. Men mest av alt tror jeg dette går bra.

Gleder meg uansett til jula er over, må dra hjem alene i jula (til foreldre), dette ble planlagt for lenge siden. Håper jeg ikke har mange symptomer enda da, for har ikke lyst på å si det helt enda. Og da er det ikke noe særlig og ikke ha sambo der som støtte. Blir det for ille tipper jeg at jeg ender opp med å si det til mamma, så får resten av familien vite det litt senere.

[Capella]

Vi skulle egentlig holde det hemmelig. Det var det som var planen. Men så skal jeg hjem til jul, mens kjæresten skal være igjen hos sine foreldre. Og jeg syntes ikke det var noe særlig å skulle dra til et sted ingen visste, for så å kanskje måtte lyve osv. Og hva om noe skulle skje?

Så derfor skulle mamma få vite. Og plutselig visste alle hjemme det. Hun sa ingenting altså, men jeg syntes det var så godt å få sagt det, og alle ble jo så glade, så da sa jeg det til nærmeste familie, og et par venner også. Og gud så deilig det var! Føler meg mye mer rolig nå, når det er noen som vet. Jeg er jo bare ca 5 uker gravid enda, så egentlig alt for tidlig å si noe, men det får så være.

Når det gjelder symptomer synes jeg at jeg nesten har skummelt lite. Særlig om morgenen, da kjenner jeg nesten ingenting, ikke en gang så veldig ømme pupper. Om kvelden blir de litt ømmere, samtidig som at jeg ofte blir veldig sulten. Trøtt er jeg nesten ikke, og ikke kvalm heller. Har hatt en del mensmurringer, men de ser ut til å ha gitt seg mye de og.

Kunne ønske jeg hadde i hvert fall litt symptomer jeg da, for man leser jo alle skremselshistorier om folk som har mistet symptomene og abortert. Samtidig har kroppen min en tendens til å ville holde seg i balanse. Jeg har hatt både UVI og 40 i feber som jeg har merket heller lite til, og som alle har blitt overrasket av da det ble funnet ut. Så at jeg ikke har graviditetssymptomer er kanskje ikke så rart når alt kommer til alt.