Ventesorgen/kreft sliter meg ut

[AnonymBruker]

Er så sliten av å være i en limbotilværelse der mannen min hverken er frisk eller dødssyk.

Han har uhelbredelig kreft med spredning til to organer, men formen hans er bra akkurat nå .

Ventesorg er så utmattende og det er hardt å være på sidelinjen og være psykolog, støttekontakt, medmenneske og kone.

I Oktober tenkte jeg en dag ," Kan han ikke bare bli frisk eller dø snart"?

Jeg orker ikke mer😔

Fikk umiddelbart dårlig samvittighet selvfølgelig men lurer på om det er vanlig å tenke sånn?

 

Anonymkode: 24826...efb

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å tenke sånn❤️

Anonymkode: 951f2...3ed

[AnonymBruker]

Dette må være ufattelig vondt for dere begge. Viktig å ikke glemme hvor vanskelig det er for deg som pårørende også! Håper du har noen å snakke med om det du kjenner på. 

 

Prøv om dere klarer å nye tiden nå, når han faktisk er frisk nok til å gjøre ting. Om dere har økonomi til det så reis, opplev noe sammen. Skap minner og forsøk å nyt tiden dere har igjen. Dette er eneste råd jeg kan gi, men har aldri vært i lignende situasjon så kan nok ikke relatere. 

Håper på et mirakel for dere og at han får mulighet til å bli helt frisk! 

Anonymkode: 0193e...58f

[AnonymBruker]

Føler så ekstremt med deg, er i samme situasjon og føler at jeg mister/får igjen mennesket litt flere ganger om en annen. Jeg føler meg som verdens jævligste når jeg tenker sånn og, men jeg tror det er vanlig, noen som kan kreft sa det til meg. Likevel er det så fælt. 

Sender deg gode tanker. 

Anonymkode: dd6a8...94b

[AnonymBruker]

Hvorfor er du psykologen hans?

Vet at det ikke er lett, men prøv å ha helt vanlige og normale dager. Gjør sykdommen til en del av livet, men la den få så lite plass som mulig.  Oppsøk hjelp, kreftkoordinator i kommunen. 

Anonymkode: ef19c...a86

[AnonymBruker]

Ja, det er helt normalt. Man befinner seg i en totalt utmattende situasjon hvor det partneren går igjennom er så mye større og vanskeligere enn hva man egentlig klarer å forholde seg til. Og det vonde er jo at man ikke kan betro seg om disse kompliserte følelsene til den personen man vanligvis ville gått til, nemlig sin partner. 

Har ikke så mange andre råd enn å akseptere at situasjonen er beintøff, tillate deg noen timeouts innimellom og prøve å gjøre det beste ut av dagene der formen hans er god. Skape små stunder av lys og glede, enten det er å lage god mat, gå i naturen eller bare sitte inntil hverandre og se film. Livet skjer til syvende og sist her og nå, enten man er frisk eller syk. Ta en dag av gangen, du trenger ikke se hele løpet foran deg. Det er de små, koselige hverdagsstundene man lever på når døden til slutt vinner og alt er over. 

Klem til deg ❤️ 

Anonymkode: e1040...501

[AnonymBruker]

Skjønner deg vanvittig godt. Prøv å bare minne deg på alt du elsker ved ham, og at hver dag og samtale sammen er en gave. Det kommer en tid hvor du ikke lenger kan kjenne pusten hans, gi ham en klem, dele ting dere syns er morsomt. Når han er borte vil du nok føle en lettelse, men også en enorm sorg over det å aldri kunne oppleve ham igjen. Nå er det jo svært individuelt ved ulike krefttyper, men med mange former kan man leve svært lenge, selv med fjernspredning. Formen kan også snu brått, og plutselig kan det gå veldig fort. Er det ikke noe hyggelig dere kan gjøre sammen nå som han er i form? Reise et sted dere liker? Kose dere med en god serie med favorittmaten dere? Bare nyte de tingene dere liker. Rett og slett prøve å fortrenge resten litt (tror det er spesielt viktig for ham), og ta dag for dag? Vet alt jeg skriver kan høres litt banalt og merkelig ut. Men det er mitt perspektiv etter å ha mistet  nære til sykdom, og nå ha kreft selv. Prøver absolutt ikke å minimere følelsene dine, og forstår dem samtidig godt.

Anonymkode: 4aef4...dae

[AnonymBruker]

Ts her.

Var ikke klar over at det er vanlig å tenke sånn som jeg har gjort.

Er medlem i en fb gruppe for pårørende til kreftsyke, og har ikke lest der inne at noen ønsker sine kreftsyke død eller helt frisk.

Han har hatt behandling i 18 mnd og selv om han har mindre symptomer nå enn tidligere, er det mye mer slitsomt fordi psyken hans er helt på bunnen.

Jeg tenker da at jeg ikke orker å ha det slik som dette i flere år fremover siden jeg er utslitt mentalt nå, og derfor kom tanken om at jeg ønsket han død eller frisk.

Mye humørsvingninger, kjefting, angst og konstant snakk om sykdommen særlig i høst, har tatt innersvingen på kjærligheten min til han kjenner jeg.

Takk for varmende ord ❤

Ts

Anonymkode: 24826...efb

[AnonymBruker]

Hører ofte at de døende har en god periode før det går rett utfor stupet igjen. Å da er det siste reise. 

Anonymkode: 972a3...4b9

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts her.

Var ikke klar over at det er vanlig å tenke sånn som jeg har gjort.

Er medlem i en fb gruppe for pårørende til kreftsyke, og har ikke lest der inne at noen ønsker sine kreftsyke død eller helt frisk.

Han har hatt behandling i 18 mnd og selv om han har mindre symptomer nå enn tidligere, er det mye mer slitsomt fordi psyken hans er helt på bunnen.

Jeg tenker da at jeg ikke orker å ha det slik som dette i flere år fremover siden jeg er utslitt mentalt nå, og derfor kom tanken om at jeg ønsket han død eller frisk.

Mye humørsvingninger, kjefting, angst og konstant snakk om sykdommen særlig i høst, har tatt innersvingen på kjærligheten min til han kjenner jeg.

Takk for varmende ord ❤

Ts

Anonymkode: 24826...efb

Håper du får litt tid for deg selv til å bare være deg innimellom ❤️.Sender deg styrke 💪

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor er du psykologen hans?

Vet at det ikke er lett, men prøv å ha helt vanlige og normale dager. Gjør sykdommen til en del av livet, men la den få så lite plass som mulig.  Oppsøk hjelp, kreftkoordinator i kommunen. 

Anonymkode: ef19c...a86

Fordi sykehuset ikke har psykolog å tilby og det er ikke så mye hjelp å oppdrive innen kreftomsorgen.

Hans kreftkoordinator er mest for praktiske ting og han har ikke kontakt med koordinatoren mer siden andre på sykehuset styrer hans behandlingsplan.

Koordinatoren i kommunens kunne kun tilby én time samtale til meg.

Vi bor sammen og da er det uunngåelig at ikke jeg er hans "søppelbøtte", og samtalepartner, selv om det ikke er bra at det har blitt sånn.

Ts

 

Anonymkode: 24826...efb

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon selv og tenker samme tanker. Prøver å leve hver dag fullt ut. Jeg og mannen min er utrolig nære, men i denne situasjonen, som pårørende, merker jeg plutselig at jeg ikke kan dele alt med ham. Min ventesorg må jeg dele med andre.
 

Jeg kan ikke dra ham ned når han er positiv og har gode dager. Så jeg har en god venninne som jeg deler dette med. Hun har også sitt å slite med, så vi er i balanse. De dagene jeg er i kjelleren, tillater jeg meg å være der til tårene tar slutt. Så karer jeg meg opp derfra og skyver det foran meg. 
Min mann er så langt symptomfri, men vi veit at når det først begynner vil det gå fort. Og vi er begge «glade» for dette. 
Men jeg gruer meg!!!!! og blir knust ved tanken på å miste ham. 

Det er 3 mnd kontroller, og dagene innen ramler virkeligheten brutalt over oss. Vi blir litt på tuppa og kan krangle om filleting.  Så er prøvene ok og vi roer ned. Men jeg er heldig som har en mann som er utrolig sterk psykisk og som har akseptert sin diagnose. Den dagen han mister denne styrken, kommer jeg til å kontakte kreftkoordinator, for da trenger vi mer hjelp. 
Men følelsen av å bare ville bli ferdig med det, river hardt i meg de dagene jeg er i kjelleren. Tror det er instinktivt og overlevelse som vi er skapt med. 
Du har virkelig min største medfølelse. Dere er ikke alene i å være i denne situsjonen❤️

Anonymkode: 328aa...c04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hører ofte at de døende har en god periode før det går rett utfor stupet igjen. Å da er det siste reise. 

Anonymkode: 972a3...4b9

Vi er alle døende, du også. Vi veit bare ikke når. I denne sammenhengen er det sykdom med i bildet og da er det diagnose og behandling som avgjør gode og dårlige perioder. 

Anonymkode: 328aa...c04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor er du psykologen hans?

Vet at det ikke er lett, men prøv å ha helt vanlige og normale dager. Gjør sykdommen til en del av livet, men la den få så lite plass som mulig.  Oppsøk hjelp, kreftkoordinator i kommunen. 

Anonymkode: ef19c...a86

Du kan umulig ha prøvd dette selv som spør slik.... og håper du aldri må.

Anonymkode: dd6a8...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er i samme situasjon selv og tenker samme tanker. Prøver å leve hver dag fullt ut. Jeg og mannen min er utrolig nære, men i denne situasjonen, som pårørende, merker jeg plutselig at jeg ikke kan dele alt med ham. Min ventesorg må jeg dele med andre.
 

Jeg kan ikke dra ham ned når han er positiv og har gode dager. Så jeg har en god venninne som jeg deler dette med. Hun har også sitt å slite med, så vi er i balanse. De dagene jeg er i kjelleren, tillater jeg meg å være der til tårene tar slutt. Så karer jeg meg opp derfra og skyver det foran meg. 
Min mann er så langt symptomfri, men vi veit at når det først begynner vil det gå fort. Og vi er begge «glade» for dette. 
Men jeg gruer meg!!!!! og blir knust ved tanken på å miste ham. 

Det er 3 mnd kontroller, og dagene innen ramler virkeligheten brutalt over oss. Vi blir litt på tuppa og kan krangle om filleting.  Så er prøvene ok og vi roer ned. Men jeg er heldig som har en mann som er utrolig sterk psykisk og som har akseptert sin diagnose. Den dagen han mister denne styrken, kommer jeg til å kontakte kreftkoordinator, for da trenger vi mer hjelp. 
Men følelsen av å bare ville bli ferdig med det, river hardt i meg de dagene jeg er i kjelleren. Tror det er instinktivt og overlevelse som vi er skapt med. 
Du har virkelig min største medfølelse. Dere er ikke alene i å være i denne situsjonen❤️

Anonymkode: 328aa...c04

Det vanskeligste er at folk rundt meg ikke forstår at dette er knalltøft for meg.

De spør hvordan han har det, men omtrent ingen spør hvordan jeg har det.

Hvis jeg bringer det på bane selv, har jeg fått kommentar på at det er tross alt ikke jeg som har kreft.

Ts

Anonymkode: 24826...efb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det vanskeligste er at folk rundt meg ikke forstår at dette er knalltøft for meg.

De spør hvordan han har det, men omtrent ingen spør hvordan jeg har det.

Hvis jeg bringer det på bane selv, har jeg fått kommentar på at det er tross alt ikke jeg som har kreft.

Ts

Anonymkode: 24826...efb

Jeg veit!

Men å være pårørende har en helt egen historie og kan ikke sammenlignes eller degraderes mot den som er syk sin. Trist at du ikke møter mer forståelse. Ikke minst å kunne dele tanker man kanskje skammer seg litt for og som viser seg å være helt normale i situasjonen. Jeg veit at den norske sanitetsforening har mye kompetanse og kan tilby både 1/1 samtaler og grupper. Det er så viktig å ventilere for å klare å være sterk for den som er syk. Ikke minst få omsorg. Det trenger du!

Anonymkode: 328aa...c04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det vanskeligste er at folk rundt meg ikke forstår at dette er knalltøft for meg.

De spør hvordan han har det, men omtrent ingen spør hvordan jeg har det.

Hvis jeg bringer det på bane selv, har jeg fått kommentar på at det er tross alt ikke jeg som har kreft.

Ts

Anonymkode: 24826...efb

Så grusomt sagt! Som om ikke de nærmeste lider sammen med med den de er glad i som er syk! Bare et ekstremt uvitende menneske kan lire av seg noe sånt. Pårørende til folk med kreft diagnoser blir ofte syke selv av påkjenning. 

Anonymkode: dd6a8...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg veit!

Men å være pårørende har en helt egen historie og kan ikke sammenlignes eller degraderes mot den som er syk sin. Trist at du ikke møter mer forståelse. Ikke minst å kunne dele tanker man kanskje skammer seg litt for og som viser seg å være helt normale i situasjonen. Jeg veit at den norske sanitetsforening har mye kompetanse og kan tilby både 1/1 samtaler og grupper. Det er så viktig å ventilere for å klare å være sterk for den som er syk. Ikke minst få omsorg. Det trenger du!

Anonymkode: 328aa...c04

…og vit at ditt innlegg har hjulpet meg. Jeg har også følt meg alene om disse følelsene, og selv om jeg har møtt stor omsorg som pårørende fra andre, har jeg bare turt å dele disse med min venninne. Ikke engang voksne barn har jeg delt med. De trenger meg som mamma i denne situasjonen. Å høre andre i samme situasjon dele dette betyr mye for meg. 

Anonymkode: 328aa...c04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er alle døende, du også. Vi veit bare ikke når. I denne sammenhengen er det sykdom med i bildet og da er det diagnose og behandling som avgjør gode og dårlige perioder. 

Anonymkode: 328aa...c04

Nei, de som har sykdommer som kreft som oftest blir plutselig så bra, å like bak hjørnet så stuper de i døden brått. Ofte hører jeg om kreft syke: Jeg snakket med hen på fredag. Såg veldig bra ut. Så ble overrasket da jeg hørte hen var død søndag kveld!!

Anonymkode: 972a3...4b9

[AnonymBruker]

Ts her

Å ha kreft er som en syklus med  symptomer og  bivirkninger av behandling som svinger seg opp og ned.

Man teller frem til neste pet-scan, cellegift, stråling, kontrast ct, ned til dager da dexametason ikke er i kroppen lenger og gjør deg giret og utmattet og teller dager der immunforsvaret er godt eller dårlig.

Det merkelige er at kroppen min er konstant i spenn som en spent bue selv om det kommer gode nyheter, og jeg klarer ikke å slappe av og glede meg.

Det er nok fordi jeg står klar og venter på neste nedtur.

Anonymkode: 24826...efb