Kompisen som mangler

[AnonymBruker]

Året går mot slutten og det er tid for å gjøre et tilbakeblikk på året som har gått. Tidligere i år døde en nær venn av samboeren min og meg. Han begikk selvmord på svært dramatisk vis. Han er ikke den første jeg kjenner som har begått selvmord, men det er første gangen noen som er så nær har gjort det. 

Både samboeren min og jeg savner ham. Vi snakker stadig om ham. Noen ganger har jeg sett noen på avstand i byen, som ved første øyekast ser ut som ham. Jeg har tatt meg i det i siste liten, der jeg er i ferd med å vinke og si hei til den personen jeg tror er ham. Rett som det er, når jeg leser eller ser noe på TV som han var interessert i, tenker jeg at "Dette må jeg snakke med ... om neste gang vi treffes." Så kommer jeg på at akkurat dét får jeg aldri mer gjort. 

Mange blir sinte på de som begår selvmord. Hvordan kan de være så egoistiske og forlate så mange som er glade i dem og setter pris på den de er? Jeg er ikke sint på ham som døde. Derimot er jeg sterkt kritisk til, og ganske sint på, både offentlig og privat helsevesens behandling av psykisk syke. Det offentlige ved å sette inn for få ressurser, og det private ved å gjøre uforsvarlige og dårlige faglige vurderinger basert på ensidige hensyn. Vår kompis var psykiatrisk pasient hele sitt voksne liv. Han var til dels utsatt for feilmedisinering og annen feilbehandling i årevis. Jeg sier til dels, fordi ikke all behandling var feil. 

For noen få år siden sto vår venn ved et vendepunkt. Det ble klart at mye av den behandlingen han hadde fått ikke var riktig for ham. Det som deretter skjedde var at det egentlig gikk fra ille til mye mye verre. Samtidig så det faktisk bra ut på overflaten. Det finnes mange måter å feilbehandle på, og den nye behandlingen lurte åpenbart både fagfolk og omgivelsene ellers. Han hadde perioder som var svært gode. Mye bedre enn vi hadde sett på årevis. Men de ble avløst av nedturer som helsepersonellet ikke fulgte opp eller tok på alvor, og som ble verre og verre for hver gang. Den siste gangen gikk det så ille som det kunne gå, og tilbake står familie og venner som mangler en person i livene sine. Han hadde så mange tradisjoner han elsket å holde på. Turer og selskaper. Noen av tradisjonene holder vi på, men det vil alltid være en stol som står tom. 

Anonymkode: 32e58...d24