Dere med diagnosebarn: Hvordan akseptere det?

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt som nylig har blitt diagnostisert med hele to gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Jeg har jo skjønt i mange år at noe var skikkelig galt, og det er jo befriende å endelig å ha fått diagnosen, men jeg er likevel så bitter og lei meg. Fantaserer om at noen skal finne en hjernesvulst hos ham, og når den opereres ut, så blir han helt frisk og normal.. Jeg fantaserer av og til om livet uten ham.. Jeg syns det er så forferdelig vanskelig å akseptere at livet hans og livet mitt har blitt slik, og dette bryter meg fullstendig ned. Ikke minst så går det jo også utover ham, søsknene hans og mannen min.

Hvordan klarer dere å akseptere det å ha et barn som lever på siden av andre barn? Som faller ut av det sosiale, av det sportslige, av det faglige på skolen? Det er så ensomt og vondt 💔🩵

Anonymkode: 6e72d...f15

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig og vondt nå, du sier at dette skjedde nylig at han fikk diagnosene.

Det går seg til, har jeg erfart. Og så må man jo bare tilpasse og gjøre det beste ut av situasjonen, man har ikke noe valg. Det er tungt og tøft, men hva annet kan man gjøre. 

Tankene og fantasiene dine er dine og så lenge det er kun tanker så er det harmløst. Jeg drømmer også om at barna mine skal bli vanlige, men det skjer ikke og jeg lever med det hver dag og det går seg til. 

Håper dere får oppfølging og evt. kurs ift diagnosene hans. 

 

Klem ❤️ 

Anonymkode: 09066...0cc

[AnonymBruker]

Det er annerledes, det må jeg vel bare være ærlig på. Jeg har et barn som gjemmer seg på rommet om vi får besøk og som helst ikke vil spise julemiddager sammen med oss. Vi har jobbet oss gjennom det å finne "den nye normalen" for hva som er bra julefeiringer og sommerferier, og begynner vel sakte men sikkert å nærme oss noe. Det er knallhardt og tidvis pyton å måtte legge lista for hva som er fint og hyggelig mye lavere enn det man vanligvis har gjort, men jeg tror man blir smågærn hvis man ikke får det til. I sommer gledet vi oss over tre timer i Legoland, for eksempel. Det var milevidt unna hva andre synes er "en skikkelig dagstur i fornøyelsespark", men ungen var fornøyd og da var vi fornøyd. Hittil i jula har vi ikke spist felles middag, men vi så disneyjulefilmer sammen hele familien, i to omganger, og åpnet pakker sammen.  

Det finnes flere grupper på Facebook, for foreldre til barn med ulike diagnoser. Kan også anbefale Autismeforeningen, dersom en av diagnosene er innenfor det spekteret. De har en likemannordning, du kan ringe og få snakke med noen. De har også lokallag, og mange av lokallagene har treff for foreldre og aktiviteter for barn. 

Klem til deg!

Anonymkode: 19488...3fc

[AnonymBruker]

Du må ta tiden til hjelp.

Det du går igjennom nå er en sorgprosess og den har mange faser. Hver fase tar tid og noen ganger så går man litt frem og tilbake, før man finner en ny vei. 

Jeg har vært diagnosemamma i mange år. Jeg husker fremdeles hvor vanskelig det var. Fremdeles kan det komme bølger av sorgreaksjoner over det som ikke ble. 

Anonymkode: 85473...9da

[Tatja]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har en gutt som nylig har blitt diagnostisert med hele to gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Jeg har jo skjønt i mange år at noe var skikkelig galt, og det er jo befriende å endelig å ha fått diagnosen, men jeg er likevel så bitter og lei meg. Fantaserer om at noen skal finne en hjernesvulst hos ham, og når den opereres ut, så blir han helt frisk og normal.. Jeg fantaserer av og til om livet uten ham.. Jeg syns det er så forferdelig vanskelig å akseptere at livet hans og livet mitt har blitt slik, og dette bryter meg fullstendig ned. Ikke minst så går det jo også utover ham, søsknene hans og mannen min.

Hvordan klarer dere å akseptere det å ha et barn som lever på siden av andre barn? Som faller ut av det sosiale, av det sportslige, av det faglige på skolen? Det er så ensomt og vondt 💔🩵

Anonymkode: 6e72d...f15

Man må bare akseptere det, og tiden jobber. Det som føles uutholdelig akkurat nå, kan føles helt annerledes om noen år.

Du er antagelig i en sorgprosess, det er helt vanlig. Men sorg går over, man blir vant, og gjør det beste ut av situasjonen. 

Råder deg til å få kontakt med andre i samme sko, det hjelper alltid. 

Sender en klem