Korleis vil DU som sørga bli møtt?

[Gjest gjesta]

Går siste året sjukepleie, og har og kjem til å møte sørgande folk.

Ser at ulike helsepersonell har ulike måta å tilnærme seg dei sørgande.

Korleis ønska du å bli møtt?

Har du gode/dårlige erfaringa du vil dele?

Eg må innrømme at eg lett tar til tårene sjølv når pasienter/pårørande har det vondt, men prøver å ikkje vise det for tydelig.. dei skal jo ikkje ende opp med å "trøste" oss..

Alikavel meina eg at det e menneskelig å vise følelsa sjølv om en er "profesjonell".

Hugsa godt når en kamerat var død, og legen holdt tale på minnestunda og begynnte å grine. Det gav meg egentlig stor respekt for ho på en måte..

[Gjest vimse]

Evnen til sympati og empati vil jeg si er to grunnleggende begrep for de som arbeider med mennesker i en eller annen form for krise. Det å være et medmenneske, samtidig som man viser en profesjonell og ¨stø¨ holdning, og utfører den hjelperollen man er i.

Jeg synes også man skal vise følelser i arbeidet sitt, såfremt det ikke går på bekostning av pasient/bruker/klient.

[Armonia]

Da moren min døde hadde vi både "gode" og "dårlig" sykepleiere rundt oss. De jeg synes var "gode" var de som kunne vise følelser og respekt for oss pårørende.

Hadde en sykepleir som stakk hodet inn døra og sa "nå ser jeg at hun holder på å dø". For henne var sikkert dette en profesjonell holdning, for oss som satt rundt sengen til mamma ble det utrolig tungt og feil. Ble skikkelig forbanna på den sykepleieren.. Følte hun kjørte fullsendig over oss. Dette er selvfølgelig bare min personlige oppfatning, jeg vet ikke hva man lære man skal gjøre i en sånn situasjon.

[Gjest Very Victoria]

Ikke overdreven oppmerksomhet og sukking & stønning. Vær vennlig men proff. Ikke oppfør seg om om du har kjent meg i mange år.

[Gjest Bellatrix]

Svar på spørsmål hvis vi har det, men ikke vær pågående. La meg være alene om jeg vil det.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er viktig at helsepersonellet holder maska. De som sørger trenger en som er rasjonell og forholde seg til, for man tenker ikke alltid så rasjonelt selv når man står oppi situasjonen.

Medfølende, men saklig og rasjonell.

Det at legen som holdt tale under minnestunden gråt er greit.

Tenk deg feks et barn som er blitt misbrukt, eller mistanke om det og kommer inn på undersøkelse. Hvorpå helsepersonellet tydelig viser hvor synd det er på barnet. Det er greit at om barnet er blitt misbrukt har det helt for jævelig. Men om helsepersonellet viser veldig at dette er fælt, da kan det forsterke følelsene til barnet enda mer.

[ashera]

Ikke overdreven oppmerksomhet og sukking & stønning. Vær vennlig men proff. Ikke oppfør seg om om du har kjent meg i mange år.

←

Helt enig!

Og pass på at det du formidler til de sørgende handler om dem og ikke om deg og dine reaksjoner på deres sorg. Som du selv sier, det er ikke de som skal trøste deg. Det betyr ikke at du skal være distansert, men uttrykke MEDfølelse og være nær i DERES sorg.

Det er også viktig at du setter deg inn i lesestoff om sorgreaksjoner og sorgprossesser. Folk som nettopp har mistet noen eller sørger over noen kan si og gjøre mye vi ellers oppfatter som litt merkelig, og mange føler skyld over måten de reagerer og tilsynelatende ikke reagerer på. Hvis du har litt kunnskap om dette, kan du hjelpe folk til å forstå sine egne reaksjoner. Dette betyr selvsagt ikke at du uspurt skal leke hobbypsykolog.

[Gjest Melk]

Forståelse for de reaksjoner man måtte ha og å bli tatt på alvor.

Da jeg var 11-12 år var jeg ganske syk, og moren min begynte å gråte i samtale med en sykepleier. Hun fikk beskjed om å ta seg sammen så ikke jeg skulle se at hun gråt. Mamma pleide aldri å gråte, så det gjorde stort inntrykk på meg. Jeg var selv klar over at jeg var ganske syk, og synes det var skikkelig dårlig gjort av sykepleieren å avfeie mamma på det viset.

[Eponine]

Syns det er først og fremst flott at du tenker nøye over dette og spør andre om meninger!

Min samboer gjennom lang tid døde 23 år gammel for 2 år siden, og opplevde endel med tanke på dette da.

opplevde det tøft når sykepleiere og annet helsepersonell opptrådte kaldt og udefinerbart/likegyldig/pokerfjes. Spesiellt tøft når helsepersonell var harde i tonen, eller lite vennlige.

Derimot var det 2 sykepleiere som var empatiske, varme, medfølende- men som samtidig viste en profesjonell ro. Det satte jeg stor pris på.

En ting man også må være forberedt på under et dødsleie er at den døende kan ha muskelsammentrekkninger, dødsrallinger og reflekser som kan skremme pårørende. Især om de ikke er forberedt på det , eller vet om det. I mitt tilfelle reiste min samboer seg opp i sengen med follede hender i dødsøyeblikket-heldigvis var min far klar over det, og fikk snudd oss vekk før vi oppdaget det.

Vet ikke om det egentlig er mulig i det hele tatt å forberede pårørende på noe slikt.. men ville bare nevne det.

[Lealaus]

Min bestefar døde nettopp som følge av skadene han fikk etter en frontkollisjon med et vogntog. Siden ulykken skjedde et stykke nord for hjemstedet vårt, havnet han på St.Olavs i stedet for på Ullevål hvor han "hørte til". Han lå hardt skadet, og døende, i 22 dager.

En av de siste gangene familien min var oppover for å besøke ham (og det var klart at han ikke kom til å leve særlig lenge), kom en lege bort til dem å sa at han håpet han snart ble flyttet vekk, for det kostet så mye for dem å ha ham der!

I all verden, sånt sier man bare ikke. :-/

[Diktern]

Sjukepleiere burde forholde seg profesjonelle. Ikke late som om de kjenner meg. Venner, derimot, burde ikke være redde for å nevne den avdøde.

[Gjest Bhsiltsk]

Da jeg mistet datteren min i dødfødsel for snart elleve år siden, var jeg nokså omtumlet av sorgen og sjokket over å ha båret henne i ni mnd uten at å kunne reise hjem med henne.

Som foreldre til et dødt barn, får man ikke alltid med seg hva legen snakker om, og jeg turte ikke å spørre, heller, ung som jeg var.

En sykepleierske kom og sa til oss at om det var noe vi lurte på angående det legen hadde snakket om, så kunne hun mer enn gjerne gjengi det han hadde sagt.

Dermed fikk vi det inn enda en gang og enda en gang helt til det sank inn.

Jeg ønsker heller ikke å bli møtt av en overmedfølelende sykepleier i en slik situasjon.

Jeg ønsker heller ikke å høre om hvordan sykepleieren selv har opplevd en lignende situasjon tidligere en gang.

Når det gjelder pårørende, ikke vær så nøye med om reglene følges. I dødens farvann blir slike ting bagateller.

Hvis jeg gråter, ikke trøst meg eller ta rundt meg. Vær hos meg likevel.

[Smashing]

En hånd på skulderen eller annen form for "enkel" kontakt tror jeg er viktig i forhold til sykepleier/lege og pårørende.

[Amanlis]

En proffesjonell vennlighet tro jeg er det beste.

Og helsepersonell som faktisk har tid til å ta seg av den syke/døende og dens familie.

Jeg var i en begravelse til et barn hvor presten gråt, og det vet jeg varmet foreldrene i deres situasjon, samtidig opptråde han på en veldig proffesjonell og verdig måte.

Jeg synes det skal være lov for helsepersonellet å gråte sammen med den syke/pårørende hvis de føler for det, men de bør passe på som noen har nevnt ovenfor at det ikke blir de pårørene/den syke som trøster.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri, foreløpig, vært i den situasjonen at jeg har vært en av de nærmeste pårørende, men jeg har likevel noen tanker rundt hvordan man kan møte sørgende som profesjonell (= sykepleier, hjelpepleier, lege). Personlig ville jeg følt det ukomfortabelt om f eks en sykepleier jeg ikke hadde noe fortrolig forhold til begynte å klemme meg. Samtidig kan det hende man får behov for å bli holdt rundt/støttet likevel - sykepleieren (e.l) bør kanskje øve seg på å lese situasjonen; la de pårørende ta første lille steg til hva slags støtte de ønsker.

Jeg har jobbet som ufaglært på sykehjem og sett hvordan ulike pleiere oppfører seg ovenfor beboere og pårørende. Pleiere som stadig klemmer og koser på folk som ikke kan si fra selv synes jeg personlig er litt ekkelt, samtidig er nok fysisk kontakt uten slik overkjøring en viktig måte å kommunisere på.

Å gråte kan vel være naturlig også for pleiepersonellet, men man bør kanskje reflektere litt over hvorfor man gråter; blir man rørt/sentimental i enkelte situasjoner, har man blitt kjent med pasienten, e.l. ? Jeg tror det er fornuftig å holde tilbake litt, i hvert fall i noen situasjoner. Det er i hvert fall viktig at man virker tilgjengelig for de pårørendes spørsmål og behov - noe som kanskje kan væe litt problematisk om man går rundt i rommet og griner og virker opptatt av sine egne følelser.

[Gjest Gjest]

For noen måneder siden døde en av mine nærmeste. Jeg opplevde sykepleierne som svært profesjonelle, de kom inn tok meg i hånden og sa kondolerer. Jeg fikk tid med den døde og ble spurt om jeg trengte noe eller noen. Jeg satt etter eget ønske alene hos den døde da en hjelpepleier kom inn hun virket mer nysjerrig enn medfølende. Så begynte hun å snakke om den døde og om hvor sterkt inntrykk hun hadde gjort på de som jobbet der og hvor blid og optimistisk hun hadde vært. Dette fløtes helt feil og som det bare ble sagt fordi hun måtte si noe siden jeg satt der. Det føltes som en evighet før hun gikk og lot meg være alene igjen.

[Puselure]

Jeg er selv sykepleier, og jeg har opplevd endel situasjoner som er knyttet til dødsfall hos pasient. Det må være noe av det værste nærmeste pårørende opplever. Jeg opplever at enkelte kollegaer har svært gode egenskaper ift pårørende i en slik situasjon, mens andre ikke har noe fornuftig å komme med. Det jeg synes et viktig er at man er ydmyk ovenfor det forholdet mellom pasient og pårørende. At den som har hatt mest kontakt med pårørende og pasienten er de som tar hånd om en slik situasjon. Det er vanskelig å komme inn og ikke kjenne de involverte og skal vise omsorg og være deltagende i det som skjer.

Jeg synes det kommer an på hvilket forhold en får til de pårørende og pasienten og hvor mye en skal involvere seg.

En skal vise takt og tone, være seg selv og være ærlig. Det er lov å vise følelser!

En må være vàr for hvordan det er på pasientrommet, en skal sense behov uten at det må være sagt.

Håper du ble litt klokere. Man får mer erfaring etterhvert, men ingen situasjon trenger å være lik

[Veslejenta]

Nå har ikke jeg selv vært på sykehuset når noen har dødd.

Men min mor fikk en kraftig hjerneblødning for noen år siden og lå bevisstløs på Rikshospitalet. Ingen visste hvordan det kom til å gå.

Vi var utrolig heldige med sykepleierne. De hørte på hva vi hadde å si og svarte på alle spørsmålene våres. Og det gjorde ingenting om vi spurte om det samme flere ganger. De lot oss sitte stille ved sengen, eller, hvis vi ønsket det, pratet om hverdagslige ting.

De hjalp oss også til rette på pårørenderommet, og viste oss hvordan vi fikk ordnet oss kaffe eller te.

Jeg fikk aldri noen følelse av at de følte synd på oss, men de hadde en forståelse for at vi hadde det vanskelig og viste medfølelse.

[Phantasy]

For nesten 4 måneder siden fikk min far hjerneinfarkt. Han ble lagt i koma av legene for at hjernen skulle få hvile og kroppen skulle få ta seg opp igjen.

Og han var da på Ullevål sykehus. Jeg bor 1,5 time kjøring derfra. Og jeg ringte og fortalte at jeg var hans yngste datter og jeg ble møtt med "Herregud, snakker ikke dere i familien sammen??" Jeg hadde ingen kontakt med noen av mine søsken.. Og jeg tok det veldig hardt å ikke få vite noe mer enn at min far hadde fått ett hjerneinfarkt.

Og når jeg omsider fikk kommet meg dit ble jeg møtt med en hel haug med spm om hvem jeg var og hvilken tilknytning jeg hadde til han. Måtte vise legitimasjon på hvem jeg var osv.

Og når jeg var der inne sammen med min halvbror som regnet han som sin far gjennom hele oppveksten, så stod sykesøsteren der og slang dritt om mine søsken og sa at min stemor hadde rett i å nekte alle barna hans å komme å besøke han og ringe..

Slik oppførsel synes jeg var helt feil. Det ble så hardt.. Når jeg var der senere så møtte jeg en sykesøster som tok meg i mot og forklarte pent og rolig alt han hadde vært igjennom og hva som kom til å skje videre osv. Og det var veldig deilig. Hun ga meg ett klapp på skulderen og sa at det skulle nok gå bra. De hadde håp. Og hun synes min far var en veldig livlig mann (Dette var etter han hadde våknet til igjen..).

Nå har jeg ikke akkurat stor erfaring på dette området siden dette er første gangen noe slikt har skjedd meg, men vær gjerne medfølende, men hold en profesjonell posisjon. Ikke gråt., men vis gjerne at det er trist hvis du synes det.

[Gjest Gjest]

En hånd på skulderen eller en klem. Å bli tatt på alvor at man faktisk har det vondt, at personalet viser medfølelse, men ikke så sterk medfølelse at de blir berørt selv.

Jeg har selv jobbet ved et sykehjem, og har møtt pårørende, jeg syns det var vanskelig, men jeg var der for dem, holdt maska, og tok evt reaksjoner etterpå sammen med kollegaer.

Jeg har også opplevd og miste flere kjære. Og folk som da ikke 'ser deg' føles nesten like vondt. Du forventer nesten og få en trøstende hånd og noen trøstende ord.

Jeg syns det er godt når personalet tar ordet først. Trenger ikke si stort, emn hvis at du bryr deg, og at du har forståelse. Men ikke la det bli at de pårørende syns synd på deg som jobber med dette.. Det blir feil..

Det er kanon tøfft begge deler. Det er vondt å være pårørende og det er vondt å være den ansatte..

Jeg har opplevd begge deler..

Det du lærer best av er nesten å være pårørende selv, å se hvordan andre opptrer. Jeg reagerte på mye, og tok det med meg videre. SÅnn skulle ikke jeg oppføre meg.

Behandle folk slik du helst selv ville likt å bli behandlet tror jeg er lurt.

Rutiner og erfaring gir trygghet..