Hvordan takle ventesorg?

[AnonymBruker]

Hvordan takle ventesorg? Vet ikke om det er nå eller om noen år til men sorgen sitter likedypt.

Anonymkode: 8129c...5d0

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke... Men jeg er der.... Personen lever enda, men pga alzheimer mister jeg ham mens han fortsatt er i live... For så å miste ham igjen når han dør....

Klem til deg!

Anonymkode: b2467...782

[AnonymBruker]

Prøv å ikke ta sorgene på forskudd, da får du dem to ganger. Prøv å leve så normalt som mulig, av hensyn til den døende. 

Hilsen en med kreft med spredning. 

Anonymkode: eee6d...ca4

[AnonymBruker]

Man klarer det bare.. 

Om det er noen trøst har jeg både opplevd brå død, og ventesorg. Selv om perioden med ventesorg var tøff foretrekker jeg det. Man fikk tid til å prosessere gradvis, ha litt håp, kanskje noen gode stunder. Når dødsfallet til slutt skjedde var det jo tøffe dager, men samtidig en lettelse da personene hadde det vondt på slutten, og jeg selv også var ferdig prossesert. Så var jeg på mange måter sørget nesten ferdig, da alt føltes rett (selv om det høres rart ut). Men med brå død er det et sjokk, noe som bare ble røsket bort og var endelig på timen. Så der sliter jeg fortsatt med bølger av sorg lang tid etterpå. 

Anonymkode: 34637...e9c

[AnonymBruker]

Slik personen over skrev. Ventesorg gjør på en måte at når dødsfallet inntreffer så er man nærmest ferdig sørget. Jeg mistet pappaen min til en aggressiv krefttype. Det gikk vel rundt et halvår fra diagnose til døden inntraff. De første ukene etter diagnosen var den verste perioden, og så når han begynte å bli ordentlig dårlig og både han og alle rundt han forsto det bare var en countdown til han var borte. Det var cirka en måned før han døde. Jeg gråt til jeg var helt utslitt. Måneden frem mot dødsfallet gikk tiden sakte og vi så han led mye, så det var i grunn en lettelse da han døde. Etter han døde var det kun en gang jeg gråt, da jeg kom over et brev han skrev til meg for mange år siden. 

Anonymkode: 4cabe...b15

[AnonymBruker]

Hva er valget egentlig? 

Du tar 1 dag av gangen, du lever som normalt med dine forpliktelser og gjøremål. 

Mer trist og sørgelig for de rundt deg hvis du setter livet på stopp fordi.. 

Anonymkode: 22682...2c4

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd ventesorg over mange år. Noen fasit på hvordan det er best å ta det tror jeg ikke finnes. 

Dersom det er snakk om mange år tror jeg det er best å leve mest mulig som normalt. I vårt tilfelle var den syke opptatt av å oppleve så mye som mulig. Både ulike aktiviteter, opplevelser og reiser. Jeg prøvde å gjøre alt jeg kunne for at han skulle få oppleve så mye som mulig i hans relative korte liv. Vi hadde minst mulig fokus på sykdom.

Det har vært vanvittig tungt. Jeg har vært mye deprimert og hatt mye angst - og prøvd å vise det så lite som mulig.

Noen over her skriver at man nesten er "ferdig sørget" den dagen den syke går bort. Sånn har det ikke vært for meg. Jeg har vært opptatt av å gjøre alt jeg kunne for at den syke skulle ha det best mulig gjennom mange år. Nå som han er borte er det så enormt tomt. Savnet er uendelig stort. Tanken på hvor mye han led er forferdelig.

Men, ventesorgen er kanskje ulik ut fra hvilken relasjon du har til den syke. Jeg mistet barnet mitt - og sånn skal det ikke være. Foreldre skal ikke begrave sine barn. Å miste en forelder tror jeg er lettere. Uten at jeg skal si at sånn er det. 

 

Anonymkode: 0afbb...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.12.2022 den 5.29):

Man klarer det bare.. 

Om det er noen trøst har jeg både opplevd brå død, og ventesorg. Selv om perioden med ventesorg var tøff foretrekker jeg det. Man fikk tid til å prosessere gradvis, ha litt håp, kanskje noen gode stunder. Når dødsfallet til slutt skjedde var det jo tøffe dager, men samtidig en lettelse da personene hadde det vondt på slutten, og jeg selv også var ferdig prossesert. Så var jeg på mange måter sørget nesten ferdig, da alt føltes rett (selv om det høres rart ut). Men med brå død er det et sjokk, noe som bare ble røsket bort og var endelig på timen. Så der sliter jeg fortsatt med bølger av sorg lang tid etterpå. 

Anonymkode: 34637...e9c

Tenker akkurat som deg og jeg har opplevd begge deler og kjent på ulike type og grad av sorg. 

Anonymkode: 948f7...0bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.12.2022 den 12.11):

Hva er valget egentlig? 

Du tar 1 dag av gangen, du lever som normalt med dine forpliktelser og gjøremål. 

Mer trist og sørgelig for de rundt deg hvis du setter livet på stopp fordi.. 

Anonymkode: 22682...2c4

Det er kanskje lett på papiret men ikke i praksis.

Vi er alle forskjellige og takler ventesorg og sorg forskjellig uten at vi kan gjøre så mye med det.

Anonymkode: 7bea5...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.12.2022 den 12.11):

Hva er valget egentlig? 

Du tar 1 dag av gangen, du lever som normalt med dine forpliktelser og gjøremål. 

Mer trist og sørgelig for de rundt deg hvis du setter livet på stopp fordi.. 

Anonymkode: 22682...2c4

Da får de bare ha seg bort fra meg da! 

Anonymkode: 8129c...5d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.12.2022 den 21.32):

Prøv å ikke ta sorgene på forskudd, da får du dem to ganger. Prøv å leve så normalt som mulig, av hensyn til den døende. 

Hilsen en med kreft med spredning. 

Anonymkode: eee6d...ca4

Helt idiotisk at alle skal skjule følelsene sine. Sitter selv med en far som ikke har lov av min mor å prate om at hun er kreftsyk. Naturlig vis er hans psyke knekt og hun ser det ikke. Hun er med han konstant så det er null utlufting av følelser. Både meg og mine søsken har ventesorg, noe som er naturlig og burde godtas. Føler med deg som har kreft men føler ingenting med og skulle nekte familien å føle på det dem gjør. Ventesorg er en helt naturlig ting man må gjennom når man vet noen skal dø uansett om man vet hvor lenge til eller ikke. Kanskje spessielt da når du ikke vet om du skal få telefon i løpe av natten eller om 5 år! Akuratt av den grun at man får ikke lov og spørre å alt skal skjules får de nærmeste 

Anonymkode: 8129c...5d0