Hvordan har graviditeten vært for deg?

[Miss Marple]

Gøy å høre hvordan dere andre har det/ har hatt det. Jeg begynner med min historie jeg:

Testet positivt den 26 juli, kom som et sjokk på oss begge. Selv om jeg hadde gått på pillen snek mistanken seg innpå ettersom jeg hadde hatt melk i litt over en uke, og skulle på hyttetur den helgen og ville bare få avkreftet mistanken før jeg tok meg noen glass vin. Tok to nye tester den 28, begge veldig positive. Faktisk begynte vi da å glede oss begge to, på tross av alle tankene om utsatt utdanning, jobbmuligheter osv (jeg skulle blitt ferdig i mai 06).

De første månedene hadde jeg ingen symptomer, frisk og rask, men kanskje litt trøtt. Men hadde litt problemer med å akseptere situsjonene, selv om jeg også gledet meg stort.

Hadde utover i 1. trimester ekstrem lyst på gul ost og sjokomelk, selv om det er noe jeg vanligvis ikke spiser/drikker. Ellers helt topp form.

2. trimester kom, og vi fortalte det til venner og familie som gledet seg om mulig enda mer enn oss. Det var en lettelse å endelig kunne få sagt det, selv om samtalen med sjefen min på jobb var noe jeg gruet meg til. Heldigvis gikk at fint, men jeg måtte si fra meg muligheten jeg hadde til å få 70% fast stilling i kommunen jeg jobbet (denne skulle utlyses i mai 06...). Vi begynte å tenke på navn, og hadde bestemt oss for at vi ville vite kjønnet da vi skulle på UL og vi hadde et jente- og et guttenavn klart. Der ble det bekreftet at det var en vilter liten gutt jeg bar på. Jeg hadde allerede kjent liv fra uke 16 og pappaen fra uke 17. Enda en svært liten mage og alt bare greit. Litt treg mage, men det er jo helt normalt...

Nå, er jeg 23+3, alt er fortsatt fint. Vi har arvet en rekke babyting, og har det meste vi trenger. Mangler bare litt klær, håndklær og babytepper, men det tar vi over jul. Magen har endelig begynt å vokse, og det er kjempe stas! Lillegutt sparker og koser seg, men har heldigvis også rolige perioder. Formen er fortsatt helt fin, men begynner å kjenen antydning til bekkenløsning. Særlig hvis jeg stresser eller har jobbet mye (litt løft og stell...), men får bare være forsiktig. Og nå begynner jeg å glede meg skikkelig til å bli kjent med den lille gutten i magen, og gruer meg ikke så veldig til fødselen heller. Idag er det forresten 114 dag igjen til UL termin, selv om jeg tror han kommer litt før. Vi har nedtelling på kalenderen! Også gleder jeg meg til jul!

[Nitha]

Vi testet positivt dagen etter U2-konserten. Hadde en sterk mistanke, og etter sju måneders prøving var spiren altså sådd.

Var grusomt kvalm og uggen en periode, men det gikk over til forventet tid. Etter det har i grunn formen vært ganske grei.

Har hatt det svært travelt på jobb de siste månedene, så det har gjort at tida har gått relativt fort. Har ikke hatt tid til å sette meg ned og kjenne etter, for å si det slik. Har ikke vært borte en dag fra jobben - bank i bordet.

Men nå har jeg fri ei uke, og kjenner at jeg er litt sliten.

Magen begynner å bli anseelig i størrelse, og det sparker så en kjenner det støtt og stadig. Har litt sure oppstøt, men slikt må en vel regne med.

Vi var på tidlig ultralyd, fordi termindato var litt viktig i forbindelse med en del endringer på jobben. Da sa legen at han trodde det var en gutt. På ordinær ultralyd derimot, var jordmor helt sikker på at det er ei jente

For oss spiller det ingen rolle, bare det blir en frisk liten ny verdensborger. Termin er 30 mars, men på grunn av litt usikkerhet rundt siste mens (blødde en måned i strekk), mener legen det er sannsynlig at dette er noe sent. Han har lovet at jeg skal få slippe å gå mer en et par dager over den datoen, i alle fall.

Gruer meg vanvittig til fødselen. Ikke så mye på grunn av smertene, men på grunn av et vennepar som fikk ei datter med sterk CP etter en grusom opplevelse med fødselsteamet. Livredd for at jeg skal miste helt styringa, og at de som skal vite best, ikke vet best.

Skal til samtale med sykehusets spesialjordmor om dette. Vil helst føde normalt, men samtidig ha en forsikring om at de utfører keisersnitt ved den minste antydning til at noen er galt.

Gleder meg også til jul - og ikke minst til neste jul. Vi har gått litt i lekebutikkene på jakt etter gaver til andre barn i familien, og skjønner ikke helt at neste år kan vi kjøpe til vårt eget lille barn.

Det er så rart å tenke på!

Fru Nitha

[-TeddyToria-]

Jeg testet positivt første gangen 25. juli...faktisk nær en uke over IKM (ikke-forventet mens eller hva det kalles)...og andre gang 27. juli. Klarte liksom ikke helt å tro det! :grine2:

For ja - det kom igrunnen som et sjokk. Jeg og mannen hadde akkurat blitt enige om å vente litt med å få barn, men lillegutten vi venter ville det tydeligvis annerledes!

Vi giftet oss 20. august, da var jeg nær 9 uker på vei, og hadde kun fortalt det til mine foreldre og hans mor - ettersom vi ville la bryllup være bryllup og baby være baby... Så fikk det heller komme en tid ETTER bryllupet at vi konsentrerte oss om lille overraskelses-spiren vår!

Så siden bryllupet har det igrunnen gått i ett. Jeg har ikke klart å tenke på stort annet enn det lille gullet som skal komme til våren, og jeg koser meg hver dag når jeg kjenner de livlige sparkene fra det som veldig tydlig er en gutt ut fra UL!

Jeg anser meg selv som veldig priveligert, ettersom jeg ikke har vært en dag kvalm. Kastet opp én dag, for ikke så mange ukene siden, men det skyldes nok ikke graviditeten - heller en lei kombinasjon av surmelk og vitaminer på morgenkvisten! *s*

Jeg har hatt litt vondt i hodet og har vært særs tappet for energi, samt at sexlysten forsvant heeeeelt og kvisene inntok "Planet Teddy" - men utover det har jeg vel hatt det man kan kalle et tilnærmet problemfritt svangerskap, og jeg håper selvsagt at jeg ikke blir videre plaget de ukene som nå gjenstår.

Synes tiden har gått og går fort jeg - nesten for fort! Nå er det jo jul på øyeblikket, og vips er vi over i 2006 - det store babyåret!

Tenk, for en vår og sommer vi går i møte!

[Ms Lilja]

Her kommer min historie, er nå 21 uker på vei. Jeg testet positivt tidlig en lørdags morgen i august. Tilfeldigvis var dette også dagen da jeg endelig skulle gifte meg med min kjære. Mensen var selvfølgelig ventet akkurat denne dagen, noe jeg syns var pyton Hva med bryllupsnatta liksom??? Hadde jo sluttet på p-piller fordi vi skulle starte prøving, så hadde ingen mulighet til å regulere mensen.

Selv om vi ikke hadde rukket å gå helhjertet inn for prøving enda, hadde jeg et lite håp om en spire- så testen lå klar i toalettmappa, mest for sikkerhetsskyld. Ville gjerne vite om jeg kunne innta champagne med god samvittighet. Hadde testet flere ganger tidligere i uka- men de var negative- så jeg trodde nesten ikke det jeg så da et blått kryss lyste mot meg. Svakt- men uten tvil et kryss.

Sov ikke sammen med min kjære den natten, så strevde i timesvis med å få tak i ham- ville så gjerne at han også skulle vite det når vi møttes i kirken.. Han sov såklart til ti, jeg begynte å ringe kl sju

Mye har skjedd siden den fantastiske dagen. Nå har magen vokst seg stor og rund (Den kom tidlig), og jeg koser meg med små spark i magen. Formen er ganske bra, men jeg har vært gjennom både morgenkvalme og ekstrem trøtthet. Litt smerter i korsryggen hører også med. men ikke noe jeg ikke tåler. Heldigvis er jeg frisk nok til å jobbe fullt, og det er deilig.

Vekta er på vei oppover nå, og selv om det stort sett har lagt seg på magen, er det en rar følelse å se nåla stige, og tenke at det er greit- at det skal være sånn. Jeg føler meg litt som et produksjonsanlegg- og kjenner ikke helt igjen kroppen min.. For ikke å snakke om min nye byste Jeg føler meg helt baywatch! Og dette er bare begynnelsen... he he..

Det blir spennende å følge med her inne- jeg ønsker der lykke til alle sammen. Så heldige vi er dere

[nissejenta2]

da er det vel på tide med min historie.....

jeg hadde mine anelser etter att mensen uteble en helg i juli....

var på by tur den dagen og kjøpte testen forran forloveden uten å sei i fra på forskudd....(litt slem kanskje,men han burde vel forstått....hehe)

kom heim og tok testen med en gang. har tatt mange før, men alle har vert negativ, så jeg trodde ikke helt på d jeg så....

det kribla i magen då jeg nærmast sprang ut for å vise testen til min kjære....

dessverre for mej så var han ikke like lykkelig som meg, og jeg ble møtt med svar som "når skal du ta neste test da??" og "vi får no sjå, kanskje du får mensen likavel..." det hele ble avslutta med " du trenger vertfall ikke si d til noen enda!!!"

fant det ut i fellesferien, så jeg unngikk det fleste så ingen skulle sjønne d. vart selvfølgelig plaga med kvalme og oppkast fra 1 mnd. Etter litt tid startet min kjære også å glede seg over den lille...da ferien var over, viste jeg at jeg ikke kunne gå tilbake til min gamle jobb og at alle ville få vite det med en gang, så jeg sykmeldte meg med forklaring til folk at det var senebetendelse...da jeg endelig skulle få fortelle det til mine søsken, kom ei av dei mej på forskudd og fortalte at hun skulle ha i april!!

fikk bekkenløsning i uke 16 og kjende første spark i uke 17.

gikk 100% sykmeldt til 15 og har gått 50 % side da...

er no i uke 26. har prøvd fysioterapi og akupunktur mot bekkenløsning.

annbefaler alle med bekkenløsning om å prøve akupunktur, d hjelper, men jeg er livredd nåler så jeg har sluttet. men prøver nok igjen vist jeg blir verre.

var litt plaga med muskelsmerte i magen og sure oppstøt, men sann er det nok bare....

gruer meg fryktelig til fødselen, men prøver å ikke tenke på den. får ta den når den kjem.

er nok en av det uheldige som får alt gjennom svangerskapet, men det kunne blitt verre....ellers så er jeg glad så lenge jeg klarer å jobbe litt og gleder meg kjempe mye til den lille kommer 23.mars og til å bli tante 20.april!!!

nå er det snart jul, å tiden flyr! snart har vi små nurk hele gjengen...

Lykke til!!!